Stikkordarkiv: In the realm of perfection

John McEnroe: In the realm of perfection

(Innledning til visningen av filmen John McEnroe: In the realm of perfection på Kapittel-festivalen 2019 på Sølvberget i Stavanger.)

«Velkommen til Kapittel-film! Vi skal øyeblikkelig vise «John McEnroe: In the realm of perfection».

Temperament og Björn Borg

Det er to grunner til at alle har hørt om John McEnroe. To grunner til at det skrives bøker av denne typen: “Being John McEnroe”, som er en ambisiøs  psykoanalyse av McEnroe og hans tid. Den ene grunnen heter temperament. Den andre heter Björn Borg. Ja, McEnroe ble sint til tider. Ja, han spilte noen berømte kamper mot Björn Borg.

Sånn. Ferdig. Nå kan vi gå forbi klisjéene.

Hva er storhet?

John McEnroe er tidenes største tennisspiller.

Statistikerne blant dere holder allerede på å lette i salen, klare til å arrestere meg med en haug tall. Ja da, jeg vet at McEnroe bare har sju Grand Slam-titler mot 20 for Roger Federer, 19 for Rafael Nadal, 16 for Novak Djokovic og så videre. Jeg vet at McEnroe ikke var ranket nummer én i så mange uker som Pete Sampras. Ivan Lendl var bedre trent, Björn Borg mer mystisk, Jimmy Connors mer elsket sine egne og så videre. Og da har jeg ikke engang nevnt Steffi Graf eller Serena Williams.

Likevel. Tall, popularitet og utmerkelser er ikke alt. I så fall kunne vi sagt at Bjørnson var en større forfatter enn Ibsen fordi bare Bjørnson av de to fikk Nobelprisen i litteratur. At Joseph Haydn var en større komponist enn Mozart fordi han skrev 104 symfonier mot Mozarts 41. Apropos Mozart: Da Tom Hulce skulle spille Mozart i filmen fra 1984, brukte han nettopp McEnroe som modell for rollen som det plagede geniet.

Nei, McEnroe er størst fordi de beste idrettsutøverne skal vise oss det sublime, det ekstreme nivået av utenomjordisk talent. Intet menneske har tatt den fysiske kunstformen tennis til et så absurd høyt nivå som John McEnroe gjorde i 1984.

Energiøkonomisering

Mange av beste idrettsutøverne har en egen, effektiv signatur, som om de knapt bruker krefter. Tenk på Thomas Alsgaards ruslende skitur til gull på 30 kilometer under OL 1994. Lionel Messi som tasser rundt på banen, uinteressert helt til han eksploderer. Anja Andersen som knapt så ut til å bruke krefter når hun slengte håndballen i mål.

John McEnroe hadde dette samme minimalistiske ved seg. McEnroes serve begynte riktig nok med ryggen mot nettet, men det var det eneste tungvinte han gjorde. Ellers var han energiøkonomisk til det ekstreme. Han slo forehand og backhand fra albuen og ned, helt annerledes enn maskineriet som Ivan Lendl og Björn Borg satte i verk for hvert slag. Han var som en katt ved nettet, og ingen har lest spillet bedre. Som for de andre enerne i sport, hadde McEnroe en teknikk jeg neppe tror blir lært bort av dagens tennistrenere. Til det var McEnroes teknikk for særegen og barokk.

For mange vil John McEnroe alltid være han sinte fyren som spilte mot Björn Borg. Og ja, McEnroe var sint, men han var ikke en egoist: McEnroe vant i sin karriere 78 titler i double. Han vant lagturneringen Davis Cup fem ganger med sine medspillere fra USA. John McEnroe spilte europeisk fotball i barndommen, og savnet kameratskapet på banen når han sto med racketen alene på tennisbanen. For som vi skal se, tennisbanen er et ensomt sted, og det er ingen steder å gjemme seg hvis det går dårlig og du spiller single.

Filmen vi nå skal se, er om den nest mest berømte kampen John McEnroe spilte. (Den mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980 mot Borg). I 1984 møtte McEnroe Ivan Lendl i finalen av French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering. Julien Faraut har brukt opptakene som Gil de Kermadec gjorde i Paris denne sommeren til å lage et helt spesielt portrett av en tennisspiller som vi ikke kommer til å se maken til.

82-3

Okei da, vi kan bruke litt tall likevel, hvis dere liker sånt. Totalt vant McEnroe 13 turneringer dette året. Han vant de 42 første kampene han spilte, i hele året vant han 82 kamper og tapte 3. Det i en sport med en 11 måneder lang sesong, som spilles over hele verden, på fire vidt forskjellige underlag. Ingen, verken Roger Federer, Rafael Nadal eller Novak Djokovic har hatt et lignende år.

David Foster Wallace sa det

Hvis du leser McEnroes selvbiografi, blir bildet et annet. Der er året 1984 er fullt av tvil, personlige problemer, kjendiser han møter og krangling med andre spillere. Mange mener at finalen McEnroe spilte mot Jimmy Connors det året er den beste tennisen som er spilt av noe menneske. I McEnroes selvbiografi nevner han knapt den kampen. Hans forklaring på seieren, hvor han vant 6-1, 6-1, 6-2: “Jimmy was just a little flat that day.”

Alle idrettsfolks selvbiografier er kjedelige, i alle fall hvis du som leser har lyst å vite hvordan de klarte å gjøre det de gjorde. David Foster Wallace sier det presist i et essay fra 1992: “Det kan godt hende at vi tilskuere, som ikke er guddommelig begavet som utøverne, er de eneste som virkelig kan se og artikulere talentet som er nektet oss. Og at de som er født idrettslige genier må være blinde og døve for dette talentet – ikke fordi døvhet og blindhet er prisen for denne gaven, men fordi de er selve essensen.”

I 1984 så Gil de Kermadec for oss med sine kameraer, da John McEnroe spilte finale i French Open. Julien Faraut gikk til hvelvene og skapte filmen vi nå skal se. God fornøyelse.»