Martina Hingis har spilt litt tennis det siste året. Comeback? Hun utelukker det ikke. Det hadde vært dritbra med Hingis tilbake, hvis beina hennes er gode igjen.
Siste Hingis-observasjon er på Rhode Island, hvor hun har spilt single, double og mixed double. Oppvisningskamper, men likavel.
I likhet med mange andre store slag, var Steffi Graf sin forehand noe helt annet enn det som blir lært på tennisskoler:
Graf forberedte seg altfor seint. Hun holdt racketen mot bakken som en krokketkølle, og den endte opp foran ansiktet. Og det var trolig det mest drepende slaget noensinne.
Graf er en av de raskeste damene som har spilt tennis. Derfor kunne hun løpe rundt backhanden sin, som hun aldri slo med overskru, og klinke til med forehanden. Pistol Pete (Sampras) fikk navnet etter serven, Fräulein Forehand fikk det etter sitt beste slag, en perfekt miks av overskru og fart som passet på alle dekker.
Selv om det var hennes beste slag, overspilte Graf sjelden på forehandsiden. Alle visste oppskriften for å slå Graf, men få klarte det.
I stedet ble motstanderne så redde for slaget at de endte opp i endeløse backhand-dueller, hvor Graf sin slemme underskru – også det et legendarisk slag – gjorde de fleste sprø etter en stund. Se for eksempel finalen i French Open 1999, da Graf slo Hingis i en sykt underholdende kamp.
Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?
Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.
Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.
Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.
Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.
Martina Hingis tapte comeback-kampen 6-1, 2-6, 2-6 mot Marlene Weingartner. Det første hun sa etterpå var at hun ikke hadde planer om å spille proff igjen, bare oppvisningsturneringer.
Hallo. Her melder hun seg på en bitteliten proffturnering og klarer ett sett mot en habil spiller. Slett ikke verst når hun knapt har spilt på to og et halvt år. Hva hadde hun sett for seg, at hun skulle cruise til seier? Det virker latterlig å stille i en sånn turnering og deretter si at that’s it. Hun hadde neppe avskrevet flere kamper dersom hun hadde vunnet.
Hingis må begynne å trene igjen, og hvis hun er heldig kan hun komme i topp ti igjen. Hvis hun tror på større ting, må hun lenger ut på landet.
Akkurat da jeg begynte å glede meg seriøst til Australian Open, kom nyheten som setter turneringen litt i parentes. Martina Hingis skal spille en turnering i Thailand fra 31.januar. Hvis alt går bra, blir det trolig comeback.
Dametouren trenger det. Williams-søstrene er over toppen, og stort sett skadet. Clijsters/Henin Hardenne er konstant skadet. Sharapova og Myskina har foreløpig vist for lite til at jeg er overbevist. Det åpner for Hingis. Når selv Dementieva når slam-finaler med sin fis av en serve, bør Hingis klare det samme.
Og gjerne vinne dem.
Det hadde vært et sinnsykt stilig comeback, for hun var slett ikke på topp da hun la opp i 2002. Faktisk var hun ganske ynkelig, så det kan uansett ikke bli særlig pinlig nå.