Stikkord: Hewitt

Fantastiske slag, del 9: Hewitt sine passeringsslag

Selve spilleren Lleyton Hewitt har dessverre forsvunnet i en mølje av krangler med tour-ledelsen, dameproblemer og Federer-underlegenhet. Hewitt er mye rart, men mest av alt er han den som slår best passeringsslag på ATP-touren.

Hewitt er mannen som framfor noen andre lar motstanderen slå seg selv. Hewitt får det meste tilbake igjen over nettet. Aller best er han når han møter tradisjonelle nettspillere. Hewitt elsker å slå mot bestemte mål.

Ta for eksempel Pete Sampras. Tidenes beste spiller hatet å spille mot Hewitt, som var en unggutt da de først møttes. Sampras vant de tre første møtene. Etter det vant han bare en kamp mot Hewitt. Aller verst var finalen i US Open 2001, da Hewitt slo den gamle mesteren 7-6, 6-1, 6-1.

Tim Henman har hatt det enda verre mot Hewitt. 8-0 viser den innbyrdes statistikken i favør Hewitt.

Det finnes mange former for talent. Hewitts talenter er fart, ballfølelse og et godt blikk. Han ser motstandernes slag tidlig, og passerer dem hvis de kommer til nett, og som regel har passeringsslagene god klaring.

Du får se få ekstreme vinnerslag fra Hewitt i løpet av en kamp, det meste er solid og nøye planlagt. Ikke fantastisk i betydningen «blendende utenomjordisk», men bånnsolid kvalitet over hele linja. Få slipper seirende ut av nettangrepet når Lleyton Hewitt står på andre siden av banen.

Nydelig sitat fra Hewitt

Jeg innrømmer gjerne at Lleyton Hewitt er langt nede på lista over mine favorittspillere. Men fyren har et konkurranseinstinkt som er bedre enn noen andres, og han er mye kjappere i kjefen enn folk tror.

Hewitt fikk juling i semifinalen mot Federer. På pressekonferansen etterpå ble han som ventet nedlasset med spørsmål om hvorfor det gikk som det gjorde, hvorfor han har tapt åtte på rad mot Federer, og så videre.

Til slutt kom dette spørsmålet fra en reporter (min oversettelse): «Nå har du tapt åtte kamper mot Federer på rad, og mange ville blitt mer mismodige enn deg hvis de hadde gjort det. Hvordan klarer du å holde humøret oppe?». Hewitts svar, og det er så bra at det fortjener en skikkelig plassering:

I don’t know. That’s probably why I’m sitting here and you’re sitting there.

Turneringens beste sitat, uten tvil. Det finnes tusener av journalister, men bare en spiller som er verdens nest beste i tennis. Han heter Lleyton Hewitt.

Treerbanden

Når var siste gang alle semifinalistene for menn i en Grand Slam har minst en slam-tittel på merittlisten fra før?

Spørsmålet kvernet i bakhodet under onsdagens oppvask ved kjøkkenbenken, etter at det ble klart at
Roddick (vinner USO 2003),
Johansson (AO 2002),
Hewitt (USO 2001, W 2002)
og Federer (jeg gidder ikke ramse dem opp) sto igjen.

Svar: Årets åpne australske mesterskap. Der spilte Federer, Roddick og Hewitt semifinale, det samme gjorde Marat Safin (vinner USO 2000). De tre førstnevnte er i ferd med å få litt av den samme posisjonen som McEnroe, Borg og Connors hadde rundt 1980: Når det nærmer seg slutten av de store turneringene, er de med.

Federer møter Hewitt igjen. Ingen av dem avga sett i kvartfinalene sine. Federer har slått Hewitt så mange ganger på rad at det omtrent ikke er spenning knyttet til kampen. Hewitt må gjøre alt perfekt og håpe at Federer har en elendig dag.

Roddick møter Johansson. Amerikaneren overlevde nok en femsetter i kvartfinalen, svensken feide Nalbandian av banen i sin kamp. Svensken har med andre ord en gyllen sjanse her.

Grastennis for dummies

Gras har gått fra å være det dominerende underlaget til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.

Nadal – the real deal

Jeg tviler på om Rafael Nadal leser denne bloggen (for å si det mildt), men han ga i alle fall svar på tiltale i finalen mot Federer. Han tapte 6-2, 7-6 (4), 6-7 (5), 3-6, 1-6, etter å ha vært to poeng unna seier.

Masters-turneringene (ni stk) går dessverre ikke på Eurosport lenger. Jeg synes de turneringene er vel så kjekke som Grand Slam-turneringene, med høyere kvalitet pga færre spillere. Det ser ikke ut som de kommer tilbake til Eurosport med det første heller.

Nadal framstår som en Hewitt med mer overskru. Han har utrolig raske bein, og på en god dag, som den mot Federer, kan han slå de fleste. Han tok jo Hewitt også til fem sett i Australian open tidligere i år. Et navn å regne med, ikke bare som et talent, men som en fullblods klassespiller. I’m a believer!

Nadal hopper 14 (!) posisjoner på ATP-rankingen med finaleplassen, til 17.plass. Topp ti før sommeren, tipper jeg.

Kampen gir garantert Federers rivaler blod på tann før grussesongen begynner. Nadal fikk Federer helt ut av fatning med lange, ekstremt overskrudde baller, og på grus vil de sprette enda høyere enn på hardcourten.

Og slike spillere finnes det jo nok av i verden, og hvis en ev dem har en så god dag som Nadal i Miami, er Federer absolutt overvinnelig på grus. Bare spør Kuerten, som klarte det i fjor.

Federer. Igjen.

Roger Federer slo Lleyton Hewitt 6-2, 6-4, 6-4 i finalen i Indian Wells. Han har nå vunnet 41 av sine siste 42 kamper. Det er en helt vill statistikk. Han har sju seire på rad mot Lleyton Hewitt, verdens nest beste spiller. Han har ikke tapt en finale siden sommeren 2003.

Den eneste som kan utfordre ham er Marat Safin på en heldig dag, og det er langt mellom dem.

Snart er det grussesong, og jeg håper Federer ikke spiller for mye, så han blir utbrent til French Open. Jeg ser ingen grunnn til at han skal gå for noe annet enn seier der.

Årets Hewitt?

Jeg bør egentlig ikke være stygg med Ivan Ljubicic, mannen er jo inne i en fantastisk sesong. Men han er en alvorlig kandidat til å bli årets Lleyton Hewitt – spilleren som i fjor tapte alle sine kamper mot Roger Federer, inkludert tre i grand slam-sammenheng.

I går tapte Ljubicic i to tiebreaks mot Federer. På to måneder har de møttes fire ganger, med Federer som vinner hver gang.

Latterlig å mene at Federer er svak psykisk, han har tapt én kamp i år. I et tiebreak setter jeg hele månedslønna på Federer.

Fantastiske slag, del 3: Agassi sin serveretur

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er noen stor fan av Andre Agassi. Den Agassi jeg kjenner fra skjermen er en slagmaskin, en evighetsmaskin med streng disiplin over eget spill. En slags Ivan Lendl med mer talent. Det er tullete at en så begavet mann som Agassi baserer spillet sitt på å kverne i stykker motstanden. Som ungdom var Agassi en av de mest allsidige spillerne på planeten, som tok sjanser og satset høyt.

Men nok surmuling. Både den unge og den gamle Agassi har skremt motstanderne med servereturen. Agassi er tidenes beste til å returnere serve, heter et gammelt jungelord.

Han skiller seg fra f.eks Lleyton Hewitt ved å gjette mer hvor serven kommer, i stedet for å vente og prøve å få en racket på ballen. Det fører til at Agassi i mange kamper får masse serveess mot seg, som de 51 Joachim Johansson satte inn da de møttes i Australian Open i år.

Men når Agassi først treffer ballen, så har han en ekstrem timing, og slår hardere og mer presist tilbake enn noen andre. Som i kampen mot Johansson, hvor han sendte Johanssons server tilbake med renter. Agassi bryr seg lite om hvor mange ess som kommer, for han vet at han får sine sjanser.

En av Agassis største triumfer kom nettopp i Australia i 2000, hvor han overlevde 36 ess fra Sampras. Vendepunktet kom i fjerde setts tiebreak. De fulgte hverandre til 5-5, før Agassi fikk settball. Sampras servet fra høyre rute, og traff det ytterste punktet på Agassis serverute, dypt til Agassis forehand. Sampras stormet til nettet, men Agassi leste serven og slo den knallhardt tilbake mot Sampras sin tomme backhand-side. Der er nettet på det høyeste, men ballen traff innenfor med god margin. Agassi tok settet etter å ha hatt ryggen mot veggen, og vant siste 6-1.

Agassi returnerer serve med kort tilbakeføring på begge sider, og når det klaffer er det fantastisk å se på. Statistikken viser at han liker seg godt mot servekanonene:
Agassi – Stich 6-0
Agassi – Rusedski 7-2
Agassi – Becker 10-4
Agassi – Edberg 6-3
Agassi – Philippousis 6-2
Agassi – Rafter 10-5

Et gapende unntak er
Agassi – Sampras 14-20, som likevel ikke er så verst tatt i betraktning motstanden.

En lettet Safin

Tennis på tv:
Marat Safin – Lleyton Hewitt 1-6, 6-3, 6-4 6-4.
Finale, Australian Open

Marat Safin hadde nettopp vunnet sin andre grand slam, fire og et halvt år etter sin første. Hva gjorde han? Hun pustet ut, ingen ville fakter, bare et nesten resignert fjes og en hevet arm.

Safin er 25 år, og har god tid på seg. Andre Agassi har vist at det finnes et tennisliv etter 30, og Safin har alle muligheter for å vinne seks-sju slam-titler.

Vendepunktet mot Hewitt kom i tredje sett. De hadde vunnet et sett hver, og begge virket nervøse. Safin lå under 1-4 i tredje, men spilte et nydelig game som brøt tilbake Hewitts serve. Han tok de neste sju gamene, og da var kampen i realiteten avgjort. I siste sett hadde Safin et snev av Sampras over seg, han brukte passelig med krefter i Hewitt sine game og servet helt sinnsykt bra.

Dette var femte gang på rad at Hewitt tapte mot den som til slutt vant grand slam-turneringen (3xFederer, Gaudio og Safin). All ære til Lleyton for innsatsen. Han hadde nok blitt god i alle idretter.

Denne gangen var de fire beste i semifinalen, og jeg tror det kan fortsette på den måten. Safin, Federer, Roddick og Hewitt har etablert seg i toppen, og ingen er på vei dit. Joachim Johansson er for uferdig for øyeblikket. Agassi spiller for lite, Moya kommer til å synke og Nadal er for ung. Den eneste jeg håper på er Ferrero, som jeg tror kan klore seg oppover listene når grusturneringene begynner i april.

Vent og se.

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja, Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.