Stikkord: Hewitt

Fra arkivet: US Open-finalen 2004: Peak Federer

Tennis på YouTube:
Roger Federer – Lleyton Hewitt 6-0, 7-6, 6-0
Finale, US Open 2004

Noen kamper blir imøtesett med spenning i all sin uvisshet. Når de er spilt, med et overraskende resultat, bruker vi årene etterpå til å post-rasjonalisere: Dette burde vi ha sett komme.

Jeg tror ikke mange eksperter så for seg en seier i tre strake sett for Roger Federer da han skulle møte Lleyton Hewitt i finalen av US Open i 2004. Hewitt hadde vunnet turneringen før, og ikke tapt et eneste sett i de seks kampene før finalen av US Open 2004.

Det som fulgte, var 6-0, 7-6, 6-0 for Federer. Jeg så ikke kampen da den ble spilt, men har sett høydepunktene ganske mange ganger. Dette ble den første av fem US Open-titler for Federer. Lleyton Hewitt hadde vunnet sin andre og siste Grand Slam-tittel to år før denne kampen, og var på vei ned. Men det er etterpåklokskap. I 2004 var han en absolutt en trussel på hardcourt.

Det diskuteres gjerne om Federer anno 2006 eller 2017 er den beste versjonen. Jeg er svak for 2004-Federer. Han har alltid hatt noe løst og eksplosivt over seg, og i denne kampen er det helt ellevilt hvordan han skyter ballen over nettet. Se for eksempel forehanden ved 2.min 30. sek.

OK, Lleyton Hewitt har en dårlig dag i denne finalen, han plonker ballen stadig i nettet når han ikke har råd til det. Han slår dobbeltfeil på Federers breakballer.

Federer blir gjerne forbundet med triks og utrolige opphentinger. Denne finalen viste hvilken effektiv angriper han kan være. Federer ser hele tiden etter åpninger for å bruke forehanden, backhanden er der mest for å holde det i gang. På meg virker det som dekket var raskere for 16 år siden enn det er nå i US Open, men det kan også ha med spillerne å gjøre – de beste i dag legger inn mer toppspinn enn Federer og Hewitt.

Alle liker deg hvis du bare blir gammal nok

Ja, så lenge du ikke har vært despot, diktator, drapsmann eller storkriminell på andre vis. Er du bare en vanlig grumpy fyr, kommer alle til å elske deg når du nærmer deg graven.

Eller når du nærmer deg pensjonsalderen i idretten din. (Et unntak må være Kobe Bryant, når jeg tenker meg om.) 2000-2002 var en mørk tidsalder i herretennisen. Pete Sampras var på nedadgående. Andre Agassi kvernet folk i stykker, med dødskjedelig mørnetennis etterfulgt av de idiotiske slengkyssene til alle tribunesidene. Federer var lovende, men uferdig. Verdensener i 2001 og 2002 var Lleyton Hewitt, en hissig, rask, in-your-face australier med ubøyelig vilje, mye gester og stadige «come ooooooon!!!»-brøl gjennom kampen. Trenger jeg nevne at jeg ikke kunne fordra fyren?

– Kom igjen, Åsmund, du må innrømma at han e´ god! sa Trond K. da jeg for hundrende gang gneldret over Hewitt og alt hans vesen. Jeg mente han var et tegn på herretennisens forfall.

Lleyton Hewitt (Wikimedia Commons).

Årene gikk. Hewitt var fortsatt like sulten, men ikke lenger den raskeste og sikreste spilleren på touren. Jeg koste vettet av meg da Federer ble en vinnermaskin utover 2000-tallet og fordrev Hewitt og hans dølle tennis fra verdenstoppen. Og ærlig talt: Det vil aldri komme en ny verdensener som Lleyton Hewitt. Fart, sikkerhet og vinnervilje holder ikke til å bli verdens beste i 2016.

Det er lenge siden Hewitt var en trussel. De siste årene har han vært så svak at jeg har vært på nippet til å glede meg over de få titlene han har vunnet (selv når han slo Federer i finalene). Det er ti år siden han avsluttet året i topp 10. Likevel har han fortsatt å spille, slite og jobbe på touren, mens resten av feltet har passert ham. Respekt!



Australian Open er Hewitts siste turnering. På turneringens hjemmeside kan du se en timelang dokumentar om karrieren hans. Hvis du har en time til overs, er den absolutt verd tiden din. Som 34-åring er Hewitt en mye mer spiselig type enn 20-åringen som lå i krig med verden. Filmen inneholder også masse gullklipp, som glimt fra Adelaide-turneringen i 1998, som Hewitt vant, bare 16 år gammel, ranket 550 i verden. (Han slo Agassi i semifinalen.)

Det skjer ikke så ofte at 16-åringer med ranking 550 vinner ATP-turneringer, og vi får neppe en ny Lleyton Hewitt heller. Lykke til i Melbourne, Lleyton. Du var en fin fyr, tross alt.

Her er Hewitts første Grand Slam-tittel, mot Sampras i US Open 2001:

Og hans andre og siste, Wimbledon 2002 mot David Nalbandian:

Folk jeg gjerne skulle sett i trenerboksen, og tips om en god podcast

ATP - herretennisÅ vaske badet står langt nede på listen over foretrukne aktiviteter. Plagen blir mindre med noe fornuftig å høre på. Mine badeskrubbinger blir vanligvis utført med The Tennis Podcast strømmende ut av en liten høyttaler.

The Tennis Podcast ledes av den britiske kommentatoren David Law. De publiseres ikke så ofte, men er vel verdt å vente på. Podcasten har et visst britisk preg. Det betyr i klartekst at de er himla opptatt av Andy Murray, siden landets tenniselite består av bare denne ene mannen.

I vinter ble det kjent at Ivan Lendl slutter som Murrays trener. Det åpner for en ny runde av den velkjente gjette-/synseleken «Hvem blir spiller X sin neste trener?». I podcasten slenges det fram flere (kjedelige) navn, mange av dem etablerte trenere, for eksempel Darren Cahill og Larry Stefanki.

Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var trener hans da, og sto noen meter unna.
Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var treneren hans da, og sto noen meter unna.

Med Lendl som Murrays forrige trener blir det fristende å peke på andre kjente navn:

Stefan Edberg er del av Roger Federers trenerteam nå, og jeg kan ikke se hva som skal friste ham bort derfra.

Mats Wilander er en skarp fyr med et spilletalent som minner om Murrays: Hold ballen i spill og hiv inn noen overraskelser her og der. Wilander har dessuten trent toppspillere før (Marat Safin).

John McEnroe dukker selvsagt opp i podcastens spekulasjoner. McEnroe har en tendens til  dukke opp i de fleste tennisdiskusjoner, 30 år etter sin siste Grand Slam-tittel. Jeg kan ikke tenke meg hvorfor Murray skulle ønske seg McEnroe som trener. Personlighetene (i den grad man kan uttale seg om slikt etter bare å ha sett folk på tv og lest om dem) er motpoler. Grubleren Murray sammen med oppmerksomhetskåte McEnroe? Murrays metodiske spill under veiledning fra den improviserende nettspesialisten McEnroe? Njet.

Lleyton Hewitt i French Open 2001.
Lleyton Hewitt i French Open 2001.

Når vi snakker om eks-spillere, faller ikke Lleyton Hewitt i den kategorien helt ennå. Australieren synger på siste verset (spiller på siste settet?), og har allerede prøvd seg som tv-kommentator i Australia. Der er han visstnok fabelaktig. Hewitt har skapt en karriere av å lese andre spillere, og ved hjelp av en enkel og effektiv spillestil og fire gigatonn vilje. Tenk deg Hewitts analystiske evner overført til en elev med større naturlig talent. Kombinasjonen måtte blitt knall. Hewitts vinnerinstinkt er så ekstremt at det ville smittet lett over på eleven. Jeg tipper Hewitt gir seg om noen få år, tar litt pause og vender tilbake til ATP-touren i stråleglans som trener. (Mer om den unge Hewitt her.)

Når vi snakker om eks-spillere som hadde blitt kanontrenere, er det umulig å komme utenom Andre Agassi. Han var det råe talentet som med Brad Gilberts hjelp ble tennisens fremste prosentspiller, altså at han tok de smarte valgene i hver situasjon. Agassi har også hatt gjesteopptredener som kommentator, og er ifølge rapportene helt sjef der. Familie og skoleprosjekter tar det meste av Agassis tid nå. Når barna er større og duften av sagmugg blir et savn, håper jeg Agassi prøver seg som trener.

DET hadde blitt greier.

To tenåringslys i det australske tennismørket

Denne saken handler om Australian OpenHjemmepublikum er en vrien sak. Kjekt å ha i ryggen når ting går bra, kvelende i sitt forventningspress når du sliter. Mye er skrevet om franskmennenes problemer i Roland Garros (French Open), sesongens andre Grand Slam-turnering. Nå spilles Australian Open, og hjemmespillerne har ingen stor statistikk der heller.

Lleyton Hewitt fikk en drømmestart på sesongen da han slo Roger Federer i finalen av Brisbane-turneringen i begynnelsen av januar. Hewitt er Australias beste spiller de siste 15 årene, og har ingen planer om å legge opp. Selv en mentalt sterk spiller som Hewitt har aldri vunnet Australian Open. I årets turnering tapte han i første runde mot italienske Andreas Seppi.

Forresten, noen vil si at Patrick Rafter er den beste spilleren Australia har fostret de siste 15 årene. Han vant US Open to ganger, og spilte to finaler i Wimbledon. En av attraksjonene i årets double-klasse var Hewitt/Rafter i tospann. Det gikk ikke så bra: De tapte i strake sett i første runde, mot Butorac/Klassen (4-6, 5-7). Ifølge Rafter var det returspillet hans som ble deres bane (ikke tennisbane, men bane som i undergang). Dette sa Rafter etter kampen:

It started off all right. I made a return on the first game and that was the last one I made. That was always my big concern. I thought I could serve OK and volley OK. The returning was awful.

Hva med resten av australierne etter tre dager spill i Melbourne? Det er sørgelig lesning, og bevis på at rik tennistradisjon aldri er noen garanti for at det kommer en jevn strøm av toppspillere:

  • Bernard Tomic var kvikk i replikkene før kampen mot Rafael Nadal. Etter ett sett mot verdenseneren trakk Tomic seg med skade.
  • Marinko Matisevic tapte i fem sett mot 16.-seedede Kei Nishikori.
  • James Duckworth delte landsmann Tomics ublide møte med trekningsgudene, og røyk ut i tre sett mot Roger Federer i første runde.
  • Jordan Thompson vant de to første settene mot Jerzy Janowicz. Tapte de tre neste, og dermed forsvant han også.
  • Samuel Groth tapte mot kanadieren med det vanskelige navnet, Vasek Pospisil.

Helt svart er det ikke. To australske tenåringer vant sine kamper:

  • Matthew Ebden slo maratonmannen Nicolas Mahut i fem sett.
  • Thanasi Kokkinakis (klar kandidat til vanskeligste navn-lista) slo Igor Sijsling i fire sett. Merk deg navnet. Kokkinakis er bare 17 år gammel. Han er ranket 570 i verden. Neste runde blir en fin lakmustest (driver man fortsatt med sånt i naturfagtimerne?) for australieren. Da møter han Rafael Nadal.
  • Nick Kyrgios slo Benjamin Becker i første runde. Kyrgios er det andre unge håpet fra Australia, bare 18 år gammel. Han skal ha god sjanse mot Benoit Paire i neste runde, men deretter skal han trolig møte Juan Martin Del Potros artilleri.

De beste tennisspillerne er eldre enn de var før. Rafael Nadal var den siste tenåringen som vant en Grand Slam-tittel for menn, og det er snart ni år siden. Med så trange kår for ungdommen, er det forståelig at Kokkinakis tar TO runder rundt banen for å feire seieren i første runde:

Her er matchballene fra Hewitt, Kokkinakis og Kyrgios sine kamper:

Federer i effektivt modus

Australian OpenSpanjolene Almagro og Verdasco er ute, men sleit ut Tsonga og Davydenko i åttendelsfinalene. Det er overraskende at kampene ble så lange. Noen som så noe av disse kampene?

Akkurat nå ser jeg Federer i effektivt modus mot Hewitt. Federer er selvsagt klar over at Davydenko måtte spille fem sett mot Verdasco, og derfor vil Federer bruke minst mulig krefter mot Hewitt før kvartfinalen mot Davydenko. Federer tok de to første settene mot Hewitt uten problemer, 6-2, 6-3.

Til tross for hjemmepublikummet er det liksom ikke så mye nerve i denne kampen. I alle fall ikke nå. 1-0 til Hewitt i tredje sett når jeg går. Vanskelig å si hvor god Federer er for øyeblikket ut fra denne kampen. Han bruker mye slice på backhanden, og overrasker med noen presise overskrudde varianter av og til.

Davydenko har vunnet to kamper på rad mot Federer. Det blir interessant å se om dagens femsetter har noe å si for Davydenkos fysiske form i kvartfinalen.