Henman – Tennisbloggen | norsk blogg om tennis

De vanskeligste tennisnavnene

Det er ferie i tennisverden. Det er på tide å vende oppmerksomheten mot noen av folkene som ikke får så mye av den resten av året. Og ikke minst emnene som (forståelig nok) ikke er store nok til å få oppmerksomhet midt i sesongen.

La oss først sende noen takknemlige tanker til Andre Sa. Brasilianeren ble aldri noen maktfaktor på ATP-touren på 90-tallet, men han var en tennisskribents drøm. Ett blikk på navnet hans var nok til å huske stavemåten for resten av livet. Mens vi er i det takksomme hjørnet, la oss også sende varme tanker til Pat Cash, Steffi Graf og Tim Henman – navn man ofte skriver, og aldri skriver feil.

Andre tennisspillernavn byr på større utfordringer. Bli med når tennisbloggeren teller ned ti navn han må sjekke for hver gang han skriver dem:

10. Carlos Berlocq
Stabil argentiner, men aldri så god at jeg klarer å lære meg navnet hans helt utenat. Berloc? Berloq? Berlocque? Nei, Berlocq er det visst. Artig avslutning med og c og så q i etternavnet.

9. Edouard Roger-Vasselin
Fornavnet er en nøtt, og så kommer den evinnelige bindestreken mellom etternavnene. Og Vasselin, var det med én eller to s-er? Som alltid må jeg til ATPs hjemmesider før jeg tør skrive navnet hans.

8. Bethanie Mattek-Sands
Hei! Hva skjedde med den amerikanske trangen til å forkorte alle navn? Thomas til Tom, Richard til Dick og så videre? Hva er galt med Beth Sands? I stedet må verdens tenniskribenter forholde seg til Bethanie Mattek-Sands, med bindestrek og det hele.

7. Vasek Pospisil
Få, men forvirrende bokstavkombinasjoner. Etternavnet har potensial til å være et Jan Erik Vold-dikt: Popsisil. Lispospis. Pissopili. Legg til at fornavnet lett kan feilskrives som Vacek, og at navnet minner om doublespesialist David Prinosil, og du har oppskriften på bokstavtrøbbel.

6. Michal Przysiezny
Ha! Hvis denne polakken klatrer oppover rankingen, skal verdens tennisjournalister få kjørt seg. I skrivende stund er han nummer 59. Bare etternavnet er en vev av rettskrivings-snubletråder. Michal (uten e) er prikken over i-en. Eller toppen av isfjellet.

5. Barbora Zahlavova Strycova
Heldigvis bare ranket nummer 93 i verden, noe som betyr at jeg slipper å forholde meg til magesårframkallende etternavnet enn så lenge. Så mange bokstavfinter at jeg blir svimmel bare ved å skumlese navnet.

4. Polona Hercog
Slovensk spiller, ranket 66 i verden. Jeg kommer nok automatisk til å forbytte etternavnet hennes med filmregissøren Herzog, skulle jeg bli tvunget til å skrive mye om henne.

3. Oleksandr Nedovyesov
Mannen hvis navn får «Ibsens ripsbærbusker og andre buskvekster» til å framstå som en tur i parken. Ukraineren er ranket 94, og klatret drøyt 100 plasser på rankingen i 2013. Huttetu.

2. Roberto Bautista Agut
Spanjol, ranket 58 i verden. Min refleks er å skrive Batistuta, sikkert på grunn av fotballspilleren fra Argentina. Eller Batista, etter den kubanske lederen.

Og på førsteplass:

1. Mark Philippoussis
Wimbledon-finalist i 2003, US Open-finalist i 1998. Så mange serveess, så mye kraft, så mange dobbeltkonsonanter å gå seg vill i. Phillippoussis? Philipousis? Phillipousis? Phillippousis? Philip…æææh! Den riktige varianten er Philippoussis, altså én l, to p-er i midten og to s-er mot slutten.

Noen vil kanskje påpeke at en fyr som heter Åsmund Ådnøy bør være forsiktig med å klage på andres vanskelige navn. Det får så være. Hadde jeg klatret mot tennistoppen, hadde jeg nok tatt det gamle slektsnavnet Olsen, for i det minste å gjøre jobben litt enklere for alle skrivende.

Det aller verste tapet

Jeg har ikke skrevet noe om Davis Cup utover resultatene fra det øverste nivået, men jeg tar en avstikker ned i divisjonene. Norge tapte alle sine fem kamper mot Slovenia nå i helga. 0-5 er ikke bra, og Slovenia er ingen stormakt. Det er likevel ingenting mot Storbritannias tap mot Litauen.

Fortsett å lese

En virkelig begivenhet

Adobe har laget en slanket online-variant av sitt velkjente Photoshop. Last opp og test selv på https://www.photoshop.com/express/. Jeg fikset og fiklet litt på dette bildet av Tim Henman fra French Open 2001.

Anbefales!

Ny oppvisningskamp på gang

Akkurat i det jeg hadde fått dosen med skriverier om kampene mellom Sampras og Federer, kommer nyheten om en annen gammel storhet som rører på seg igjen: Stefan Edberg skal spille oppvisningskamp mot Tim Henman i desember.

Edberg har seks Grand Slam-titler, og er en av de mest populære spillerne de siste 30 årene. I motsetning til mange andre store, har Edberg spilt finale i alle Grand Slam-turneringene. Jeg tipper han fortsatt ligger våken noen netter og lurer på hvordan han tapte finalen i French Open mot Michael Chang i 1989. Med den pokalen i skapet ville Edberg hatt alle de fire store turneringene.

Edberg blir ofte sammenlignet med Boris Becker, siden de spilte omtrent samtidig og har like mange GS-titler. Hvem av dem er best? Jeg holder en knapp på Edberg, som vant to ganger i Australia, Wimbledon og US Open, og endte som nummer én i verden i både 1990 og 1991. Fun fact: Det er Edberg sin servebevegelse som er utgangspunkt for logoen til Australian Open.

Her er et klipp fra Edbergs første Wimbledon-triumf i 1988. Det var den første av tre strake finaler mot Boris Becker, som vant den midterste av dem, i 1989. Edberg vant første og siste.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=9WWsKxN33Xc]

Hedersmann

Tim Henman (33) forlot internasjonal topptennis i dag. Han spilte double sammen med Jamie Murray i Davis Cup-oppgjøret mot Kroatia. Seieren betyr at England rykker opp i den øverste gruppen i Davis Cup. Henman har vært i verdenstoppen siden 1996, og har spilt fire semifinaler i Wimbledon. Han har holdt ut forventningene fra et hjemland som har hylt på en Wimbledon-triumf, og spilt klassisk serve og volley-tennis. Henman manglet bare det siste killerinstinktet og den siste dråpen talent som kunne gjort ham til en Grand Slam-vinner. Jeg har aldri vært noen stor fan, men Henman har fått maksimalt ut av mulighetene han fikk, synes jeg.

Vel blåst, Tim, jeg håper du finner noe meningsfylt å gjøre i fortsettelsen.

Gi Tim Henman et par kontaktlinser!

I årets Wimbledon-turnering har spillerne for første gang hatt muligheten til å protestere på baller de mener er feildømt. Spillere som hyler og skriker over avgjørelser som de mener er åpenbart feil, er en gammel tradisjon i tennis (se McEnroe, John).

Så når spillerne omsider får sjansen til å gi beskjed når noe er feildømt, skulle en tro at det førte til et ras av pinlige øyeblikk for linjemennene. Før du sjekker den offisielle statistikken for Wimbledon-turneringen: Tipp hvor mange av protestene fra spillerne som har vist seg å være korrekt. Mitt tips var ca. 40-50 prosent, siden kommentatorer ofte snakker om hvordan spillere har en innebygd følelse av hva om en ball er inne eller ikke.

Guess what: Tallet for herrene er 15,25 akkurat nå. 15 prosent av alle protester viser seg å være riktige. De dårligste øynene i Wimbledon har Tim Henman. Han la inn ni protester i sine tre kamper. ALLE var feil. 9 av 9 var bom.

Det interessante er at damespillerne er atskillig mer treffsikre. De har rett i 47 prosent av tilfellene. Dette kan bety to ting:

a) Damene har bedre syn enn mennene
b) Damekampene er oppsatt med svaksynte linjedommere som dømmer feil hele veien
c) Damespillerne protesterer bare når de er ganske sikre på at de har rett

Takk til Tim

Denne saken handler om herretennis Noen spillere blir i gamet helt til de får et klart og tydelig signal om at det er på tide å legge opp. Jeg kan ikke tenke meg noe tydeligere signal til Tim Henman enn det han fikk i dag: Henman tapte, på sitt elskede grasdekke, mot Marin Cilic fra Kroatia.

Henman blir 33 til høsten, og har bare vunnet én ATP-kamp i år. Dette var Cilic sin første seier på gras noensinne. Tar du hintet, Tim?

I denne konsise artikkelen fra BBC listes Henman sine problemer opp: Vond rygg, vondt i magen, vondt kne. Jeg kan ikke skjønne at han skal klare å komme tilbake til noen verdenstopp igjen med så mange skader.

Takk for en småpen karriere, Tim. Du vant aldri Wimbledon, og du vant ikke så mange hjerter heller. Men du var en stabil og lur spiller som fikk maksimalt ut av karrieren. Synd for deg at du møtte folk som Sampras og Hewitt i dine viktigste kamper. Personlig er jeg mest imponert over innsatsen i French Open 2004, da du kom til semifinalen.

Bildet er fra den minneverdige kampen mot Guillermo Canas i French Open 2001, som gikk til fem sett og var en perfekt start på dagen, tilbrakt på tribunen av Suzanne Lenglen-banen. Cheerio, Tim.

Comeback kid Canas knuste Federer

Denne saken handler om herretennis Guillermo Canas slo Roger Federer 7-5, 6-2 i andre runde av Indian Wells-turneringen, og stoppet dermed sveitserens seiersrekke på 41 kamper, som strakte seg tilbake til august i fjor, da han tapte for Andy Murray.

Canas er en av mange argentinere som har blitt tatt for doping de siste årene. Han har spilt imponerende det siste halvåret, og sånn sett er det ikke noen bombe at det var nettopp han som slo Federer. Canas har, i likhet med sin landsmann David Nalbandian, ingen svakheter. Han er en type spiller som kan slå den spilleren som ikke er på hogget. Til og med Roger Federer. Canas har spilt mye det siste halvåret, og gradvis i større turneringer.

Hvis Federer hadde vunnet Indian Wells, hadde han fått tidenes lengste seiersrekke. Jeg tror han må innstille seg på at den rekorden blir umulig å slå. Jeg tror ikke han kommer til å klare en like lang seiersrekke igjen.

Hva nå? Canas har vist at han er å regne med igjen. Federer har vist at han er menneskelig, men bortsett fra det tror jeg ikke tapet betyr mye. I Australia spilte han sin kanskje beste tennis noensinne, og han kommer til å bli enda sultnere etter dette tapet.

(PS: Canas er en av få spillere jeg har sett i to kamper live. Begge ganger i French Open 2001. Den første mot Tim Henman. Det var en kamp på Suzanne Lenglen-banen, den nest største på Roland Garros. Det var dagens første kamp, og tribunene var nesten tomme. Men for en kamp! De fulgte hverandre gjennom hele kampen, før Canas brøt Henman i siste sett og dermed vant. Sjekk denne lenken.

I runden etter spilte Canas på samme bane, og møtte da Lleyton Hewitt. Ny kamp, nye fem sett. Denne gang var det Hewitt som vant. Vi fikk ikke sett hele kampen, for den ble avbrutt på grunn av mørke, til publikums nådeløse buing. Noen synes det er gørr å se på Hewitt og en tilsvarende defensiv spiller (Canas) dunke grunnslag i timevis, men akkurat denne kampen var krem. Det var som å se på en uendelig boksekamp mellom to jevnbyrdige motstandere, eller en fjelletappe i Tour de France med to smerte-immune fyrer i en steinhard duell. Fantastisk. Hewitt tapte de to første settene, men vant de tre neste. Dette var rett før han vant US Open, og var i sin sprekeste og mest intense periode.)

Big in Japan

Denne saken handler om herretennis Roger Federer fløy til Japan for å plukke opp noen enkle poeng i forrige uke. I finalen ble Tim Henman slått på sedvanlig vis. Det er forbløffende hvordan Federer har tatt de siste seks kampene mot briten, som slo Federer regelmessig for noen år siden. Federer har blitt bedre samtidig som Henman har blitt eldre.

Tittelen i Japan var Federers niende for året.

Er det bare meg, eller føler flere at denne delen av sesongen er antiklimatisk? De to eneste spenningsmomentene som gjenstår denne sesongen på herresiden er:
a) Hvem kvalifiserer seg til ATP-sluttspillet
b) Hvem vinner ATP-sluttspillet

Hvis du interesserer deg for hvem som vinner de forskjellige andre turneringene, så velbekomme. Men sesongen er egentlig slutt nå, med ATP-sluttspillet som en sen dessert.

Endelig, Tim!

Dette er ikke akkurat nyheter, men jeg var uten tennisforbindelse da det skjedde: Tim Henman slo Lleyton Hewitt! Hewitt hadde vunnet alle kampene mellom dem – i alt 8 på rad – før Henman vant, 7-6, 6-3.

Av rapportene ser det ikke ut som det var noen stor kamp. At Henman i en alder av 31 og et halvt slår Hewitt, må være en oppmuntring. Men jeg lurer på hva Hewitt tenker nå. Han har for lengst mistet intensiteten som tok ham til førsteplassen på rankingen. Han taper ikke lenger bare mot de store, men mot alle typer spillere.

Tim Henman har et spill som passer Hewitt perfekt: Han server ikke særlig bra, har moderat harde grunnslag som han slår flatt, og kommer til nettet ved alle anledninger. Hewitt er en smart fyr, selv om han ikke er klodens mest sympatiske. Sjekk dette sitatet etter kampen:

Q: In the second set, when it was getting a little tight perhaps, did you think, «Well, he must be nervous, because he’s never beaten me»?

LLEYTON HEWITT: Yeah, little bit. I think his last few matches, though he’s played a lot looser than he’s normally played in the past. Whether that’s getting older age or not. He’s not quite ‑ he’s playing more like, you know, in practice he’s always been a great player where he’s very flashy and, you know, doesn’t take it all seriously the whole time. Whereas I think he’s adopted that a little more in his matches. It may pay off a little bit more for him.

Med andre ord: Tim gir mer f på banen nå som han er gammal. Gode greier, Tim! (NB: Bildet er fra French Open 2001 – ikke Miami-turneringen!)