Haas – Side 3 – Tennisbloggen | norsk blogg om tennis

Stopp pressen: Tommy Haas har et hjerte!

Denne saken handler om herretennis Tommy Haas vant finalen i Los Angeles mot Tursunov, 4-6, 7-5, 6-3. Det var hans tiende tittel i karrieren. Ikke så mye, med tanke på kapasiteten Haas har, spesielt på hardcourt.

Haas sin spillestil og personlighet virker ganske like: Rett på sak, uten noen dypere mening. Det har vært mitt inntrykk etter å ha levd med Haas på skjermen i noen år. Kanskje er det på tide å skifte mening nå. Etter finaleseieren i L.A. dediserte han triumfen til sin nyfødte niese, og til columbianske Raul Ordonez.

Ordonez trente med Haas da Haas kom til USA for å trene som 14-åring. Han var reisepartner på Haas sine første turer som profesjonell. Nå har han fått Lou Gehrigs sykdom, og har to-tre måneder igjen å leve.

Så Haas har selvsagt et varmt hjerte han også, selv om lidenskap ikke er det jeg forbinder med spillestilen hans. Kanskje er det i ferd med å endre seg, og forplante seg til Haas også på banen. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg har sett Haas sutre og slurve seg bort fra kamper han var i full stand til å vinne.

28 år gammel har ikke Haas så mange år igjen på toppnivå. Årets US Open er en perfekt anledning til å skrive seg inn i tennishistorien med store bokstaver.

Jeg bruker bildet mitt av Haas fra årets French Open en gang til. Tilgi meg, men jeg ble så godt fornøyd med det.

Hvor er alle tenåringene?

Denne saken handler om herretennis Flere store karrierer har begynt med seier i US Open, blant annet den største av dem alle, Pete Sampras’. Han vant turneringen i 1990, og det overrasket de fleste. Marat Safin sa et lignende hallo da han vant ti år seinere (mot Sampras i finalen, ironisk nok.)

I år? Så langt jeg kan se, er det ingen tenåringer i vannskorpa. Dimitri Tursunov ser ut til å få et gjennombrudd nå, og i kveld spiller han finale i Los Angeles mot Tommy Haas. Tursunov er født i 1982, på ingen måte noen fersk fole. Tennisspillere på 24 år er tvert i mot som regel på toppen av karrieren.

I det hele tatt er topp 10 preget av mange grå spillere. Mario Ancic, Tommy Robredo, Nikolai Davydenko og Radek Stepanek – er det noen som får frysninger på ryggen av å se disse folkene spille tennis? ATP skal være sjeleglade for at Federer og Nadal har en duell gående, for ellers hadde det vært mange konturløse seierherrer på touren.

Arrangør-mareritt i Los Angeles

Denne saken handler om herretennis Det massive puuuuhhhhffffft…..-et som hørtes i Los Angeles i går, var luften som gikk ut av Countrywide Classic-turneringen.

Fire amerikenere var i kvartfinalene, noe som selvsagt er en drømmesituasjon for arrangøren. Nå er det ingen igjen. Fernando Gonzalez (som er overmoden for en god Grand Slam-prestasjon nå) vant i tre sett mot Andre Agassi. Uberegnelige Dominik Hrbaty slo ut en revitalisert Robby Ginepri. Tommy Haas (bildet) videreførte den amerikanske nedturen med å slå ut Paul Goldstein.

Andy Roddick ga seg på walkover før en ball var slått mot Dimitri Tursonov.

Amerikansk krise? Nei, ikke akkurat. Det er så mange amerikanere som er gode på hardcourt, at jeg tar det for gitt at minst én av dem finner formen til US Open på hjemmebane. Akkurat nå ser James Blake sprekest ut, selv om han har til gode å ta det siste steget i Grand Slam-sammenheng.

Haas på nedadgående

Tennis LIVE:
Novak Djokovic – Tommy Haas 7-5, 6-1, 7-6
3.runde, French Open
Court 1, Roland Garros

Denne saken handler om French Open Legendariske Nick Bollettieri (Wikipedia-artikkel) har sagt at Tommy Haas (28) er det største talentet han har jobbet med. Bollettieri har hjulpet folk som Monica Seles og Andre Agassi, og jeg kan ikke skjønne at Haas har mer tennis i seg enn de to (som til sammen har 17 Grand Slam-titler).

Anyway, det er noen år siden Haas ble ansett som ung og lovende. Han er i siste fase av tennislivet sitt, og har egentlig ingen store meritter å se tilbake på. Haas er en temmelig enkel spiller, og går fort sur. Mot Djokovic så han i begynnelsen ut som den sterkeste. Han tok en 3-0-ledelse med små problemer, før Djokovic fikk senket skuldrene.

Djokovic holdt strupetak på Haas resten av kampen. Haas klarte sjelden å ta initiativet i duellene. Mot slutten av tredje sett viste Haas tegn til kommando, uten at det førte til mer enn en forlengelse av kampen.

En skuffende exit for Haas, og jeg lurer på hvor lenge han kommer til å spille. Den dagen han slutter, kommer jeg til å savne backhanden hans, men lite annet.

Alt klart for Federer

Som vanlig ble de beste kampene sendt mens jeg svettet på jobb. Både Hingis og Federer avanserte til kvartfinaler, men etter å ha slitt for seieren. Hingis i strake sett over Samantha Stosur, men hun har ingen sjanse mot Clijsters dersom hun spiller like nervøst i de avgjørende poengene som mot Stosur.

Tommy Haas er del av den tapte generasjonen. Men på sitt beste er han en finfin slagmaskin, og ga Federer en støkk i tredje og fjerde sett i åttendelsfinalen. Federer hadde godt av å få litt å tygge på. Jeg tror ikke Davydenko har kapasitet til å gjøre noe lignende i kvartfinalen.

Nalbandian er det største hinderet for Federer. Likevel, når en halvskadet Federer var to poeng unna å slå Nalbandian før jul, bør en helfrisk og hevnlysten sveitser ha gode sjanser nå.

Symptom på en tullete forsesong

Tennis er en merkelig sport. Australian Open er den fjerde viktigste turneringen i året (den minst viktige Grand Slam-turneringen), og kommer allerede to uker etter sesongstart.

Spillerne kommer halvdovne tilbake fra juleferie, og oppvarmingsturneringene før AO er slappe. Blant lavpunktene er Hopman Cup, en uoffisiell landskamp med menn og kvinner. Eller Kooyong-turneringen for de beste herrespillerne, også det en halvseriøs oppvisning.

Noen nettdebattanter har fått blod på tann siden Tommy Haas, den tyske steinarbeideren og sytepaven, slo Roger Federer der. Ifølge rapportene prøvde Federer på mye rart, og så ut til å ta det mer som trening enn noe annet. Da de møttes til offisiell kamp i Doha for noen dager siden, vant Federer enkelt.

AO begynner på mandag, og jeg regner med å kommentere trekningen i løpet av helgen.

Mann mot mann, samme land

Jeg gjespet meg gjennom noen games av bom-orgien mellom Dementieva og Myskina på fredag. Myskina klarte å vinne, selv om begge to strengt tatt burde vært fjernet fra turneringen på grunn av elendig spill.

I dag zappet jeg innom Haas mot Waske på Eurosport. De to tyskerne satte ikke akkurat tennishjertet mitt i brann. Den mekaniske fløtepusen (en selvmotsigelse som faktisk passer utmerket på Haas) og den anonyme Waske var omtrent like underholdende som å se oppvasken tørke.

Derfor kom tanken: Er det alltid bare elendighet når spillere fra samme land møtes? De kjenner som regel hverandre godt, og derfor blir kampene forutsigbare og feilene mange.

Nja. Det finnes plenty av klassiske dueller mellom spillere fra samme land:

Edberg – Wilander: Kjempet om den svenske tennistronen på midten av 80-tallet. Wilander den beste returspilleren i verden, Edberg konge ved nettet. Severdige kamper, og to av de mest sympatiske verdensenerne gjennom tidene. 80-årene var aldri vakrere.
Innbyrdes styrkeforhold: 11-9 til Wilander.

Sampras – Agassi: Var sjelden på topp samtidig, men når de var det, resulterte det i noen av de beste kampene som er spilt: finalen i Australian Open 1995, US Open samme år, Wimbledon 1999 og US Open 2001.

Fun fact: Agassi slo aldri Sampras i Wimbledon eller US Open, og Sampras slo aldri Agassi i Australien Open eller French Open.
Innbyrdes styrkeforhold: 20-14 til Sampras.

Becker – Stich: Kontraster i kø. Becker spilte mye på kraft, mens Stich fikk alt til å se latterlig enkelt ut, og var egentlig ikke så interessert i tennis.

Becker var det brede publikums mann, mens Stich var en særing uten stor fanskare, bortsett fra tennispurister. Trål diskusjonsgrupper etter Stich, og du finner beskrivelser av serven hans som «pure silk», og backhanden hans snakkes det fortsatt om. Stich er blitt en kulthelt, Becker er mest kjent som en kåtpeis som har kastet bort masse penger.
Innbyrdes styrkeforhold: 8-4 til Becker.

Oh, Mary

Jeg blir nesten litt rørt. Mary Pierce er klar for finalen i French Open etter 6-1, 6-1 mot Elena Likhovtseva.

Jeg hadde sett Pierce på tv i ett års tid da jeg reiste til French Open første gang (2000). Det er sant som klisjeen sier: Tv legger til ti kilo. På skjermen så Pierce ut som ei diger dundre. I levende live var Pierce mindre og nettere, og fryktelig sjarmerende.

Hun vant French Open det året, etter blant annet å ha smadret Martina Hingis i semifinalen. Pierce minner meg litt om Thomas Enqvist og Tommy Haas: En slagmaskin som er meget fascinerende å se på når alt stemmer. Verdens verste syn når de ikke har dagen.

Er Pierce god nok til å slå Henin i finalen? Trolig ikke. Men uansett er denne turneringen en kraftig oppreisning for Pierce, som har blitt avskrevet som gammal og feit flere ganger enn jeg kan telle.

Kynisk bemerkning: Det forteller litt om nivået på dametennisen at to spillere som har vært skadet store deler av det siste året, når finalen i turneringen.

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja, Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.