Stikkord: grustennis

Klassiker: Federer – Djokovic, French Open 2011

Roger Federer server, Roma 2003.

Under Australian Open kom det fram at Roger Federer skal spille grusturneringer i år. Han har ikke spilt en grusturnering siden 2016, men nå har han lyst å eksperimentere litt igjen. (Bildet over er fra en kamp jeg så ham spille i Roma Masters 2003.)

Federers avgjørelse har blitt tolket på flere måter. Er det en del av en avskjedsforestilling? Gjør han det for å få en god seeding inn mot Wimbledon?

Grus er de unge menns underlag. Hardcourt er hardere for beina, men ballen går flere ganger over nettet på grusen. Federer vil være nærmere 38 når French  Open spilles, og jeg har ingen tro på at han kommer til å bite fra seg der. Vel har Federer en god CV på grus, men han får mindre hjelp av serven sin (som han lever mye på) på grusen. Jeg tipper Federer legger en dristig, offensiv strategi for grustennisen han skal spille i år. Hemningsløst offensive spillere som Stefan Edberg (finale 1989), Yannich Noah (vinner 1983) og Tim Henman (semifinale 2004) har hatt suksess på Roland Garros før, så det er mulig. Men jeg tror ikke helt på det.

En kveld jeg hadde lakenskrekk kom Federers semifinale mot Novak Djokjovic i French Open 2011 opp i YouTube-forslagslista mi. Det er en klassisk kamp jeg nesten hadde glemt. Djokovic hadde vunnet sesongens 43 første kamper det året (!), og bare Federer sto i veien for en finale mot Rafael Nadal. Federer spilte fryktløs, høyrisiko-grustennis, og tok kampen i fire sett. Djokovic hadde sjansen til å utligne til 2-2 i sett, men klarte ikke å serve hjem det settet. I stedet tok Federer det settet i tiebreak.

Federers backhand har alltid vært sårbar mot Nadal. Men i denne kampen mot Djokovic skinner Federers backhand, og den naturlige allsidigheten som enhånds-backhandspillere har, er lett å se. Federers rekkevidde er enorm på defensiven, og han bruker backhanden sin til å blokke, passere, slice og holde ballen i gang.

Her er høydepunkter fra kampen, som Federer vant 7-6, 6-3, 3-6, 7-6. Nadal slo Federer i finalen i fire sett.

Grus

Det herlige med å ha skrevet en blogg i snart halvannet år, er at det har blitt noen saker etter hvert. Dermed kan jeg hente fram fjorårets guide til grustennis nå, for på mandag begynner kampene på det herlige røde dekket. All viktig tennis fram til midten av juni spilles på grus.

Jeg skal til French Open i år. Fem netter i Paris. Flere dager på tenniskamper. Kommer nok til å se både Sharapova, Federer og Nadal. Tenkte bare jeg skulle nevne det.

Høytiden nærmer seg

I løpet av uka kommer trekningen for French Open. Jeg kommer sterkt tilbake med analyser av den. Grustennis er min favoritt, og French Open er den viktigste turneringen i øvelsen.

Roger Federer nærmer seg formen på grus. Han har hatt en god pause -> uthvilt. Han har nylig vunnet i Hamburg -> i kjempeform. Selv snakker han mest om å vinne Wimbledon for tredje gang på rad, men innerst tror jeg han er like opptatt av French Open.

Denne gutten gleder seg. I mellomtiden kan du jo lese min guide til grustennis.

Nesegrus beundring

Rafael Nadal vant sin femte tittel for året i Roma søndag. Det er like mange som Federer har, og slik det ser ut nå, blir sesongen en kamp mellom de to om førsteplassen.

Ja, det er fortsatt tidlig, men slik Nadal farer fram nå, ser jeg ikke hvem som skal stoppe ham i French Open. Hvis han holder seg skadefri og tar noen pauser, ser jeg ingenting i veien for at han kan slå fra seg på andre dekker også.

Kampen mot Coria vant han 6-4, 3-6, 6-3, 4-6, 7-6 (6), og den varte i over fem timer. Her er er godt råd som du skal få helt gratis, Rafael: Dropp Hamburg-turneringen, og vinn i Paris. Du er klodens beste grusspiller akkurat nå, og trenger ikke vise det i Hamburg-turneringen.

Skåret i gleden er at Nadal skadet seg i slutten av kampen, men det sier enda mer at han kom tilbake fra 0-3 i siste sett. Med skade. Coria får nok flashbacks til en viss finale i French Open i fjor etter dette tapet, men er en klar vinnerkandidat i Paris.

Born to play on clay

Roma i dag: Andy Roddick mot en tidligere French Open-mester, Andre Agassi mot en ung gruskomet og Tim Henman mot hissig chilener: Tre britisk/amerikanske tap, ikke sant?

Niks. Alle de engelskspråklige vant:
Agassi mot Gasquet 6-2, 6-3
Roddick mot Costa 6-4, 7-5
Henman mot Massu 6-3, 6-2

Det er imponerende, og viser at du ikke trenger snakke español for å vinne på grus. Ikke ett eneste sett tapt! Agassi etter kampen:

As young as he [Gasquet] is, he has a lot to look forward to. There was a lot of unforced errors that he had and some important double faults. That’s free points. I did this, too, a long time ago.

Hva dagens engelske/amerikanske seire sier om sjansene deres i French Open, er mer usikkert:

  • Roddick har en sterk serve, skremmende forehand og grei backhand som han kan holde poengene gående med. Det kan holde noen runder i French Open, men han har også klare svakheter. Han beveger seg dårlig på grus, og er ikke særlig god til å forsvare seg. Jeg tviler også på om den energikrevende stilen hans holder i sju femsettere på grus.
  • Agassi er en morsom skrue. Han spiller hardcourt-tennis enten det dreier seg om gras eller grus. Stabil, men ikke like rask lenger, og har ikke kropp til å vinne French Open. Men ingen vil møte Agassi i Paris, hvor han har hele publikum bak seg.
  • Henman er en av de smarteste spillerne, og nådde semifinalen i French Open i fjor. Det var i overkant, men understreker at serve- og volleyspill duger også på grus. Kan komme langt hvis det blir varmt, og dermed raskt dekke. Det samme kan forresten Roddick også.

    • Spanjolene i kortform

    Carlos MoyaNår det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

    • Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
    • Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
    • Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
    • David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
    • Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
    • Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
    • Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
    • Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
    • Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
    • Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
    • Albert Montanes (74): Se Verdasco.
    • Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
    • Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
    • Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
    • Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
    • Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.

    Grustennis for dummies

    Hvert år etter påske skjer det samme: De store turneringene domineres av folk med latinsk sus over navnet. Spanjoler, argentinere, chilenere og brasilianere begynner å vinne titler igjen. Det er tid for grussesongen, et vårtegn sikrere enn seriestart i fotball og Reidar Webster på skjermen.

    Det er kanskje litt galt å kalle det for grussesongen, for turneringer på grusunderlag spilles hele året. Men de viktige grusturneringene spilles i Europa i april, mai og juni. Roma, Hamburg og Monte Carlo er tre av høydepunktene, men blir små i forhold til det åpne franske mesterskapet. Det spilles i Paris i månedsskiftet mai/juni.

    Så langt terminlisten. Det fascinerende med grustennis er langsomheten. Poengene er lange, serven betyr lite, og volleyspill er en risikosport. Grusen demper ballen, og gir spillerne god tid til å forberede neste slag.

    Det har ført til at vinnerlisten fra det åpne franske mesterskapet mangler flere av tennisens største gjennom tidene. Pete Sampras, Stefan Edberg, Boris Becker, John McEnroe, Jimmy Connors, Pat Cash og Goran Ivanisevic er noen av Wimbledon-vinnerne de siste 30 årene. Ingen av dem har vunnet French Open.

    Det gjorde derimot Bjørn Borg, hele seks ganger. Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet. Mats Wilander vant tre ganger, med spillestil basert på samme langsomme mentalitet. Ivan Lendl vant tre ganger, også han en sindig herremann.

    På grus spretter ballen høyere enn noe annet dekke, og når spillerne i tilegg bruker enorme mengder overskru, blir det en hard jobb å slå den lille ballen tilbake over nettet – gjerne ti ganger for hvert poeng. Hvis Wimbledon er sportens Formel 1, så er French Open svaret på maraton: seigpining uten raske løsninger.

    Grus jevner ut nivåforskjellene. French Open har flere «han har jeg aldri hørt om»-vinnere enn de andre Grand Slam-turneringene. Eller hva sier du til Andres Gomez, Albert Costa, Iva Majoli eller Gaston Gaudio? Sistnevnt vant det åpne franske mesterskapet i fjor, fullstendig overraskende. Kanskje får han en arvtaker om et par måneder.

    Grusnavn å merke seg:

    • Gaston Gaudio: Skeive tenner, vinnende smil, silkemyk enhåndsbackhand.
    • Guillermo Coria: Tourens mest stabile grusspiller, vinner French i år.
    • Fernando Gonzalez: Villmann fra Chile, slår hardere enn noen andre, ofte ut, andre ganger uovervinnelig.
    • Rafael Nadal: The great white hype. God på grus, men kan neppe løpe rundt backhanden sin i to måneder og vinne hele tiden. Samme hvor ung og fresk han er.
    • David Nalbandian: Ufortjent kjedelig rykte, god på alle dekker, inkludert grus.
    • Gustavo Kuerten/Carlos Moya/Juan Carlos Ferrero/Alex Corretja: Sikrer mimrekveldene for 90-tallshodene der ute, neppe vinnerkandidater lenger.
    • Andre Agassi/Marat Safin/Roger Federer/Lleyton Hewitt/Tim Henman: Kan neppe klare 14 dager mot fullblods grusspillere, men ingen grunn til å avskrive dem likevel. Henman kom til semifinalen i fjor!
    • David Ferrer/David Sanchez/Albert Costa/Juan Ignacio Chela/Felix Mantilla: Lever og ånder for grusen. Vinner kamper, men ikke publikum.

    Damene er mindre spesialiserte enn mennene. Vinnerkandidatene er stort sett de samme som ellers, muligens med unntak av Sharapova, som jeg synes virker for ustrukturert til å gjøre det stort på grus foreløpig. Davenport er også allergisk mot grus.

    Snart grus igjen!

    Det nærmer seg grussesongen, den lange, herlige tiden som fører fram til French Open i mai/juni. Dette bildet av Cedric Pioline tok jeg fra toppen av Philippe Chatrier-banen, dagen før turneringen startet i 2000.

    Pioline har dessverre lagt opp. Men French Open kommer igjen år etter år – heldigvis.