Stikkord: Graf

Drømmen om Monica

Alle idretter har sine spennende kontrafaktiske scenarier, altså spekulasjoner om hvordan historien ville sett ut dersom avgjørende hendelser hadde vært annerledes. Ville Dæhlie og Ulvang dominert like kraftig dersom Gunde Svan hadde fortsatt etter 90/91-sesongen? Ville det norske fotballandslaget gjort det godt i OL-sluttspillet i 1980 dersom vi ikke hadde boikottet Moskva-lekene?

Tennisen har også sine kontrafaktiske spørsmål: Hvor mange Grand Slam-titler ville Björn Borg samlet dersom han ikke hadde gitt seg som 26-åring? Ville Andre Agassi fått en strålende avslutning på karrieren dersom han hadde tapt finalen av French Open i 1999 – han ble utspilt i to og et halvt sett – i stedet for å vinne den?

(For mer om kontrafaktisk historie, les Øystein Sørensens bok.)

Men ingen ubesvarte spørsmål i tennishistorien overgår dette: Hvordan ville Monica Seles sin karriere sett ut dersom hun ikke hadde blitt knivstukket? I april 1993 ble Seles angrepet av en tysk tilskuer som var rasende sjalu på at Seles hadde skjøvet Steffi Graf ned fra førsteplassen på rankingen. Seles overlevde og kom tilbake igjen på banen to år senere, og vant Australian Open i 1996. Men hun ble aldri den samme spilleren igjen. I hennes fravær overtok Graf tronen igjen.

Monica Seles sin karriere mellom 1990 og knivstikkingen i 1993 er blant de sterkeste periodene noen spiller har hatt i tennishistorien. Hun vant French Open i 1990, 91 og 92. Hun vant US Open i 1991 og 1992. Hun vant Australian Open i 1991, 92 og 93. Fra 1990 til knivstikkingen vant hun åtte av ni Grand Slam-turneringer hun spilte i – hun tapte finalen i Wimbledon 1992 mot Graf. Fra januar 1991 til knivstikkingen to år senere kom Seles til finalen i 33 av 34 turneringer hun spilte, og vant 22 titler.

Seles var bare drøyt 19 år da hun ble knivstukket. Kunne hun blitt tidenes største spiller? Kanskje. Seles kompenserte for litt dårlig fart, svake volleyer og smasher med utrolig presisjon fra både forehand- og backhand-siden, kanongode servereturer, og hun var sterk mentalt. Seles tok ballen tidlig, og var en mester til å vinkle grunnslagene sine ut av banen. Ingen estetisk tennisnytelse, men sykt effektiv i sine beste dager. Seles var et produkt av Bolletieri-akademiet i Florida, i likhet med Agassi og Courier. Men mest var det faren Karolys fortjeneste at hun ble verdens beste. Han døde i 1998.

Det er snart fem år siden Monica Seles spilte sin siste kamp på WTA-touren, og det var ingen overraskelse at hun denne uken offisielt la opp som spiller. Lenge før Novak Djokovic og Ana Ivanovic var det Monica Seles som satte Serbia (den gang Jugoslavia) på tenniskartet, og hun satte en ny standard for hvor hardt jenter kunne slå en tennisball. Eller stønne.

Jeg lette en stund for å finne et brukbart klipp av Seles, og fant dette fra kampen mot Jennifer Capriati i 1991, semifinalen av US Open. Selses var 17 og Capriati 15, og de slår like harde og enda mer presise grunnslag enn dagens spillere. Capriati har ikke lagt opp ennå, men har heller ikke spilt kamp siden 2004. Det går vel mot slutten for hennes karriere også.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SdDTQtKwVdk]

Dokic prøver på nytt i Australia

Husker du noe fra 1999? Det gjør du helt sikkert. Millenniumsangsten, Y2K, Britney Spears og Christina Aguileras gjennombrudd, Solskjærs vinnermål i Champions League.

1999 ble et turbulent år i kvinnetennisen. Steffi Graf vant sin siste Grand Slam-tittel, og Amelie Mauresmo og Kim Clijsters fikk sine gjennombrudd. Det ble også året hvor en del unge jenter presenterte seg som framtidige storspillere, for så å forsvinne nesten like kjapt. Alexandra Stevenson og Mirjana Lucic spilte semifinaler i Wimbledon. Jelena Dokic fikk sitt gjennombrudd i samme turnering da hun slo Martina Hingis, og hadde også noen fine resultater de neste årene.

Men Dokic hadde personlige problemer nok til et kobbel psykologer (det største: pappa Dokic), og har de siste årene vært helt ute av bildet. Nå skal hun kjempe om en av gratisbillettene til Australian Open, som forresten har fått fine nye nettsider.

De beste slagene

Tennis.com bruker ferien til å kåre de beste slagene i profftennisen siden 1968, den såkalte åpne æraen, perioden etter at Grand Slam-turneringene ble åpnet for proffspillere. (Derfor er det rart at noen av de nest beste slagene som nevnes, kommer fra spillere før denne perioden.)

Si hva du vil, men kåringer er gøy. Så langt har nettstedet kåret beste serve (Sampras), forehand (Federer), serveretur (Connors) og backhand (Rosewall). Ganske ukontroversielle valg så langt, synes jeg. Men det virker som de har vurdert menn og kvinner under ett, og da synes jeg at beste forehand utvilsomt bør gå til Steffi Graf. Hennes forehand er det mest fryktede slaget de siste 20 årene, etter min mening. At hun klarte å slå den så hardt, så godt, så ofte og med så rar teknikk, er beundringsverdig.

Federer sin forehand er et våpen, men den har en tendens til å bryte sammen i enkelte kamper, særlig på grus. Men på alle dekker sett under ett kan Federers forehand være et ok valg. Personlig synes jeg Sampras hadde mer punch på raske dekker, for han slo så utrolig flatt. Til gjengjeld var Sampras sin forehand mindre effektiv på grus.

Kommende kategorier er vel beste volley (jeg tipper den går til McEnroe) og beste smash (Sampras).

Uansett hjelper det lite å ha de beste slagene dersom spilleren ikke klarer å bruke dem når de trengs. Beste psyke? Da er det bare å telle Grand Slam-titler og skrive ned folkene på topp: Sampras, Federer, Graf.

Bare en liten ting: At Kafelnikov verken nevnes på den lange listen over folk med gode returer eller god backhand, er latterlig.

To bøker å glede seg til

Denne saken handler om herretennisDe siste dagene har det blitt klart at både Andre Agassi og Pete Sampras skal skrive sine selvbiografier. Jeg er mest spent på Sampras sin bok, selv om Agassi får det største honoraret for å skrive, og selv om Agassi har hatt flere spennende vendinger i livet sitt.

Likevel, Agassi har blitt analysert i fillebiter av alt fra kjendispresse til sportsreportere, siden han var så mye for så mange. Barnestjerne, tenårsingsrebell, Wimbledon-vinner, kjæreste med Barbra Streisand, gift og skilt fra Brooke Shields, den store nedturen (nr. 141 i verden), rivaliseringen med Sampras og Becker, den store oppturen i 1999 og seieren i French Open, ekteskapet med Steffi Graf og til slutt en elsket ambassadør for sporten.

Dersom Agassi ikke hadde eksistert, og noen hadde levert en sånn historie til Hollywood, tror jeg manuset ville blitt avskrevet som urealistisk. Men det skjedde, og Agassi er trolig den mest kjente spilleren i verden de siste 20 årene. Det sier ikke lite om hans appell, særlig når han ikke engang er den beste spilleren i denne perioden.

Det var Sampras, og hans bok skal skrives i samarbeid med eminente Peter Bodo, som lakk nyheten på sin egen blogg. Bodo lover at det ikke blir en bok om Pete Sampras – kjendisen, men om tennisspilleren. Det er smart, for Sampras ble aldri noe mediefenomen på linje med Agassi. Fans av Sampras er folk som er hardcore interessert i tennis, tør jeg påstå. Agassi var en fantastisk spiller som hadde et større nedslagsfelt.

Uansett kan bøkene neppe bli dårligere enn Boris Beckers elendige selvbiografi, eller John McEnroes skuffende livsberetning. Jeg vil ha svar på et par ting: Hvorfor vant aldri Sampras French Open? Hvorfor var Agassi så hjelpeløs på nettet, når han er så silkemyk fra grunnlinjen? Og please, skriv om tennisen, ikke alt mulig annet vas.

Rampelys-abstinens

John McEnroe slår seg sammen med Jonas Björkman, og skal spille double- turneringen i San Jose til vinteren. Og jeg siterer den gamle ballkunstner:

We are coming to play San Jose for one reason — to win the SAP Open doubles title.

Det gjør de neppe, men det vil kaste glans over en turnering og periode av ATP-året som er meget dødt. McEnroe er 46. Han holder kanskje i et par kamper, men neppe en hel turnering. Det er uansett bra for den gamle skrotten at double-kampene i turneringen spilles med to sett og deretter tiebreak til 10.

McEnroe er som haien, hvis han ikke svømmer og får oppmerksomhet til enhver tid, dauer han. Husk, dette er mannen som følte at «jeg fikk ikke tatt skikkelig farvel» da Steffi Graf trakk seg fra mixed double-samarbeidet i Wimbledon 1999. Jeg fniste godt da de ordene falt.

Party like it's 1999

Jeg tillater meg å rappe tittelen fra Prince.

Martina Hingis gjør comeback. Hennes storhetstid markerer en overgangsperiode i dametennisen. Steffi Graf vant tre av fire Grand Slam-turneringer i 1996. Hingis vant tre av fire året etter, og i finalen av den siste av disse, US Open, slo hun Venus Williams. Som fortsatt er en toppspiller.

Hingis har allerede fått wild card til Australian Open i januar, hvor hun har spilt seks finaler. Jeg gleder meg vilt. Her er noen minneverdigheter fra Hingis sin første del av karrieren:

  • Finale French Open 1999: Hingis server for kampen, men blir brutt av Steffi Graf. Det blir opptakten til en bisarr batalje, hvor Hingis tirrer på seg hele det franske publikum, går gråtende av banen og kommer tilbake i armene til mor. Jeg så kampen på tv, og har aldri opplevd noe lignende.
  • Australian Open 1999: Hingis vinner sin siste slam-tittel, mot Amelie Mauresmo, som hun kalte «half a man» tidligere i turneringen.
  • Semifinalen mot Monica Seles, French Open 1998: I ettertid et klart varsel om det som skulle komme. Seles trampet på Hingis som elefanten på et sprellende insekt.


Som om ikke Hingis-nyheten var nok: Jelena Dokic (over) rører også på seg. Hun har store planer for neste år, etter å ha befunnet seg i en tennismessig hengemyr en stund nå. Herlig.

Linken mellom Hingis, Dokic og 1999? I 1999 ble verdensener Hingis slått ut i første runde av Wimbledon mot da ukjente Jelena Dokic.

Grastennis for dummies

Gras har gått fra å være det dominerende underlaget til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.

Fantastiske slag, del 8: Graf sin forehand

I likhet med mange andre store slag, var Steffi Graf sin forehand noe helt annet enn det som blir lært på tennisskoler:

Graf forberedte seg altfor seint. Hun holdt racketen mot bakken som en krokketkølle, og den endte opp foran ansiktet. Og det var trolig det mest drepende slaget noensinne.

Graf er en av de raskeste damene som har spilt tennis. Derfor kunne hun løpe rundt backhanden sin, som hun aldri slo med overskru, og klinke til med forehanden. Pistol Pete (Sampras) fikk navnet etter serven, Fräulein Forehand fikk det etter sitt beste slag, en perfekt miks av overskru og fart som passet på alle dekker.

Selv om det var hennes beste slag, overspilte Graf sjelden på forehandsiden. Alle visste oppskriften for å slå Graf, men få klarte det.

I stedet ble motstanderne så redde for slaget at de endte opp i endeløse backhand-dueller, hvor Graf sin slemme underskru – også det et legendarisk slag – gjorde de fleste sprø etter en stund. Se for eksempel finalen i French Open 1999, da Graf slo Hingis i en sykt underholdende kamp.

Grusmimring: Martina Hingis

Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?

Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.

Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.

Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.

Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.