Den tvilsomme verdien av spådommer

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)
Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Da jeg studerte historie grunnfag i 1995, hadde Geir Lundestad en forelesningsrekke om historiefagets DNA for oss ferskinger. Det meste gikk over hodet på meg. Men en ting som sitter fastspikret, er Lundestads insistering på at historien ikke kan brukes til å si noe sikkert om framtiden. «Det e umuuuuulig!» gjentok Lundestad.

Trump og Brexit

Det er ikke nødvendig å lete lenge for å finne eksempler på at han har rett. Ta for eksempel Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump som president. Ingen trodde det ville skje, men det skjedde likevel. Gamle modeller var ikke gyldige lenger, den forventede menneskelige oppførselen fulgte ikke det oppsatte skjemaet, selv om alle medier gikk ut fra det. Svarte svaner, har dette blitt kalt.

Likevel fortsetter mediene å forutsi framtiden basert på nåtiden. Hvorfor det?

Acer-saken

Hukser du Acer-saken? Hvis ikke, er det forståelig. En politisk sak kan leve i noen dager og kanskje uker. Noen ganske få holder seg i folks bevissthet i lang tid, og får vidtrekkende konsekvenser. Kanskje Acer-saken blir en slik. Det mente i alle fall Ap-ordførere som Klassekampen snakket med etter avgjørelsen i Stortinget:

Til informasjon: Det er halvannet år til neste valg.

Det spås mest om penger og sport

Da jeg jobbet som journalist, skrev nok også jeg min kvote med saker hvor jeg ringte til eksperter på det ene eller det andre og ba dem spå. Om hva som kom til å skje i Sandnes-politikken den kommende høsten. Om hvordan internett ville utvikle seg det neste året. (Og det finnes en hel del slike artikler på tennisbloggen også.)

I det siste har jeg begynt å tenke på denne formen for framtidsjournalistikk.

Spådommer er en egen journalistisk sjanger (les Knut Nærums kommentar fra høsten 2017, som er litt på siden av dette). Det spås særlig mye innen økonomi, mer spesifikt bolig og bankvesen, renter og sånt. Og ikke minst sport. Om hvem som kommer til å vinne nobelpriser, Oscar-statuetter og annen heder.

Som underholdning er det morsomt nok, men ofte har disse artiklene et så alvorlig preg at man kan få inntrykk av at de skriver om kjensgjerninger, ikke kvalifiserte spekulasjoner.

Hva er en nyhet?

Hva som er en nyhet, forklares gjerne med VISAK-modellen, Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon, Aktualitet og Konflikt. (Acer-saken treffer blink på alle disse fem punktene). «En nyhet er noe som nettopp har skjedd, eller noe vi nettopp har fått vite om», skriver NDLA.

Hva Acer-saken vil føre til, vet vi litt om: Vi kan si noe om det rent formelle, hvilke følger Acer-vedtaket vil få for lover og regler.

Så snart vi beveger oss videre ut fra dette (eksempelvis Acer-sakens betydning for velgeratferden i 2019), er vi over i spekulasjon om ting som kan bli potensielle nyheter, men ikke er det i dag. Det kan argumenteres med at Ap-ordførernes antakelser om valget skal tillegges vekt fordi de kjenner sine velgere, men de besitter neppe så klarsynte evner at de kan se halvannet år inn i framtiden av den grunn. En uke er lang tid i politikken, halvannet år er en evighet.

Tough call. Ja, selvfølgelig, det har ikke skjedd ennå.

Dette er en tennisblogg, ja. Her kommer tennis: Tennis.com har begynt med en artikkelserie de kaller «Tough call», som presenteres på denne måten:

Every week Tennis Channel and Tennis.com will be introducing a Tough Call around a thought provoking topic – and our panel of experts will chime in both on-air and online. Be sure to join the discussion, weigh in on our polls, or comment on Facebook and Twitter using #TennisToughCall.

Dette høres ikke så dumt ut, hadde de bare diskutert hendelser, ikke forutsigelser. En tidligere «tough call» var om Juan Martin del Potro kunne vinne i Miami etter at han vant i Indian Wells. Eksperter uttalte seg med stor tyngde om saken (de fleste mente nei). Jeg ble sittende og lure på hvorfor dette var verd spalteplassen på tennis.com. Å spå om Del Potro vinner en turnering som akkurat har begynt? Selvfølgelig er det en tough call! Fordi det er helt umulig å vite!

Tidligere diskuterte de om Roger Federer burde spille French Open. Som lå to måneder fram i tid! Premisset om at Federer bør spille fordi det er så mange skadde toppspillere, vil kanskje ikke ha noen gyldighet om to måneder. Om Federer bør spille French Open blir en fremtidsdebatt med så mange x-faktorer at det knapt nok har noen verdi å diskutere.

Frykt, håp og spådommer

Da jeg begynte å tenke på disse tingene, mistenkte jeg at spådommer har bredt om seg i norske medier.

For å teste hypotesen gjorde jeg et søk i Retriever, tidligere kjent som Atekst. Hvordan måle mengden av spådommer? Jeg tok for meg Aftenposten, VG og NTB i perioden 1995-2017. Jeg søkte opp forekomsten av spå*, frykt* og håp*, som betyr at alle ord som har disse begynnelsene (spå, spår, spådde, spådd osv.) ville gi treff. Håp og frykt er indikasjon på spådommer – det er verb som brukes for å beskrive noe som kan komme til å skje, basert på eksisterende fakta.

Tallene viste at mengden spådomsartikler har holdt seg stabilt gjennom perioden, faktisk med en liten nedgang de siste årene. Jeg har ikke gått til helt til bunns i kildegrunnlaget, så kurvenes svingninger kan skyldes at antall artikler varierer litt fra år til år. Hvis dette betyr at mediene skriver færre slike saker, er gode ting i ferd med å skje.

Sikre faktorer + kort tidshorisont = relevant framtidsartikkel

All skriving om framtida er selvsagt ikke bortkasta. Som service til landets redaksjoner har jeg prøvd å snekre sammen en formel som kan være til hjelp. Den er sånn: Viktigheten av et utsagn om framtida synker proporsjonalt med antall usikre faktorer og hvor langt fram i tid det strekker seg.

Noen eksempler: Hvis jeg holder en pinne i hånda, kan jeg med nesten 100 prosent sikkerhet at den vil treffe bakken dersom jeg slipper den. Tyngdekraften er grei sånn, den er til å stole på. Når høytrykk og lavtrykk fordeler seg en tirsdag kveld, kan meteorologene si med stor sannsynlighet hvordan været blir på onsdag. Værvarselet blir mindre pålitelig desto lenger fram i tid det strekker seg.

Naturkrefter og -lover er en ting. Relevansen for alle spådommer synker så snart menneskelig atferd blir en del av bildet. Klassekampens oppslag om følgene av Acer-saken tar for seg hva 4 millioner norske velgere kommer til å foreta seg ved urnene om halvannet år. Hadde den dreid seg om hvordan Aps representanter kom til å stemme dagen etterpå i Stortinget, vil artikkelen ha stor verdi, fordi den hadde omfattet et lite antall mennesker som skulle gjøre noe innen kort tid.

Lunsjbordet, spekulasjonsgleden og ønsket om kausalitet

For å oppsummere, hvorfor fortsetter mediene å skrive saker om folks antakelser om framtida? Jeg tror det er tre hovedgrunner til det:

  • Den første er at det skaper bånd til oss lesere. Spådommer kobler seg på folkestrømningene. Alle fotballfans diskuterer hvordan sesongen kommer til å bli. Vi lurer på om vi vil få mer eller mindre penger mellom hendene det neste året. Avisenes «slik blir ditt 2018»-artikler er deres måte å si «vi vet ikke heller, men er like spent som deg, og har funnet noen eksperter som også har det på samme måten – de gleder seg også! (Og se her, de tok like feil som deg)
  • Den andre er at mediene synes Geir Lundestads ord, om at fortiden ikke kan brukes til å spå framtiden, er kjedelige. Å skrive om ting som har skjedd, er ikke så pirrende som å skrive om hva de kan føre til.
  • Det siste er ønsket om å skape en illusjon av lovmessighet i tilværelsen. Vi mennesker elsker kausalitet, troen på at den ene hendelsen fører til den andre. Men man trenger ikke ekstreme kontrafaktiske tilbøyeligheter for å se at verdenshistorien, og ikke minst våre egne liv, langt på vei er resultatet av tilfeldigheter. Å spå framtiden, er langt på vei en protest mot denne vissheten.