Gasquet etablerer seg. Kanskje?

Denne saken handler om herretennisAkkurat i det Richard Gasquet ser ut til å etablere seg som en topp 10-spiller, spiller han et par måneder med elendig tennis, før han begynner klatringen igjen. Etter en elendig start, er franskmannen en av tourens beste spillere siden French Open. (Hvor han forsvant etter en ynkelig innsats mot David Nalbandian.)

Gasquet møter Federer i finalen i Toronto. Gasquet har slått Federer før, på grus for halvannet år siden. Jeg tror det var mer et enkelttilfelle enn et mønster vi kommer til å se mer av. Gasquet er Federer Light. Jeg synes franskmannen mangler den siste punchen i slagene. Backhanden hans er mye omtalt, og det er et pent, men ustabilt slag.

Spiller Federer opp mot sitt beste, tar han en grei seier.

Utfordrere etterlyses

Denne saken handler om herretennisRafael Nadal og Roger Federer er verdens suverent beste spillere, helt greit. Men er det for mye forlangt å be om et par mulige utfordrere, i det minste på hardcourt? Dekket som gir alle spillestiler en rimelig sjanse til suksess.

Oppladningen til årets siste store turnering antyder at vi kan få den tredje strake Federer-Nadal-finalen i Grand Slam-sammenheng i år. Jeg overlater til statistikerne der ute å finne ut som noe lignende har skjedd før.

Tomas Berdych, French Open 2006James Blake har sett lovende ut flere ganger i år. Han vant turneringen i Indianapolis nettopp, men har etter det blitt tidlig slått ut av Marat Safin og nå sist av Richard Gasquet. Etter den siste kampen snakket alle om Gasquets backhand som den avgjørende faktoren. Uten å ha sett akkurat den kampen, mener jeg Blake har et annet trykk i spillet sitt, og skal slå spillere som Gasquet. Særlig med hjemmepublikum i ryggen.

Andy Roddick er i fritt fall.

Tommy Haas vant nettopp en turnering. I finalen slo han Dimitri Tursunov, men tapte for samme mann i denne ukens turnering.

Lleyton Hewitt er raskt i ferd med å bli en irrelevant spiller. Han mangler gløden og han mangler toppfarten fra glansdagene. Utendørs hardcourt pleide å være hans beste underlag. Etter Wimbledon har han tapt for Paul Goldstein og Arnaud Clement, folk han hadde slått lett for 4-5 år siden.

Lyspunktene er Andy Murray, som sniker seg oppover rankingen til tross for ingen spesielle våpen. Tomas Berdych (bildet) er fortsatt en farlig og respektløs spiller. Men jeg blir overrasket om finalistene i US Open ikke heter Nadal og Federer om en måneds tid. Det hadde tross alt blitt et perfekt punktum for årets Grand Slam-sesong.

Småpent av NRK

Denne saken handler om Wimbledon-turneringenFørste runde er ofte den mest nervøse for spillerne, så da er det kanskje ikke så rart at NRK også var litt nervøse i begynnelsen av sin første Wimbledon-sending på 18 år?

Statskanalen ble lammet av Wimbledons evige fiende, regnet. Etter et drøyt sett av Federer – Gasquet begynte det å regne. Da viste NRK opptak av Clijsters – Zvonareva i stedet. Det er smart at de kommenterer på flere baner samtidig, for nettopp situasjoner som den i dag.

Regnet fortsatte å pøse ned også etter at opptaket fra damekampen var ferdig. Heldigvis har NRK tydeligvis mye i banken. Flere gode dokumentarer og intervjuer fulgte utover ettermiddagen, og glimt fra fjorårets finaler. Nydelig!

Jeg fikk et mer positivt bilde av Maria Sharapova etter å ha sett intervjuer med henne, men samtidig synes jeg hun virker en smule overmodig. Sharapova sa på pressekonferansen at hun ennå ikke var gammel nok til å dominere WTA-touren over lengre perioder. Fordi hun bare er 19 år, og ikke helt utviklet som spiller ennå.

De fleste damespillere er på sitt beste når de er rundt 20. Bare se på Graf, Seles og Williams-søstrene. Herrespillere modnes senere, men i farten kommer jeg ikke på mange damespillere som har vært bedre i midten av 20-årene enn ved slutten av tenårene. Så Maria, dette er din tid i livet. Ikke gjem deg bak unnskyldninger.

Federer og Gasquet sin kamp var imøtesett med stor forventing. Begge kan spille på gras, og begge har nylig vunnet en turnering. Men i første sett var det klasseforskjell på dem. Federer tok et tidlig brudd, og cruiset inn settet.

For meg virker Federer betydelig mer komfortabel på graset enn grusen, og det er lett å se i slagene hans. Det er ingen nøling i grunnslagene, og for meg ser det ut som han anstrenger seg mindre for å sette fart på ballene. Det raske dekket belønner god timing, og det har Federer massevis av. Backhanden hans vekselvis sklir av graset og treffer helt nede i hjørnene, og i første sett slo han masse uanstrengte vinnere med forehanden.

De norske kommentatorene Christian Nilssen og Jan Frode Andersen var som hogget ut av publikum på turneringen: Høflige, kunnskapsrike og beherskede. Men er det lov å be om litt friskere fraspark i morgen? Jeg har ingen ønsker om Rike/Carlsen-tilstander i tennisbua, men det er lov å vise en smule entusiasme over spillet som vises, særlig i et så godt sett som det første av Federer – Gasquet. Ekspertkommentator Andersen har mye bra å komme med, det gjelder bare å skru opp volumet litt og våge seg litt mer utpå.

…men Tim var ikke død

Tim Henman hadde et forferdlig 2005. Han har passert 30, og har trolig innsett at han aldri kommer til å vinne Wimbledon heller. (Fun fact: Hvor mange gress-titler har Tim Henman? Null.)

Tim Henman fotografert av undertegnede i French Open 2001Likevel, han er en av de smarteste spillerne som finnes. Han hadde lenge taket på Roger Federer i innbyrdes oppgjør, og liker seg godt mot Andy Roddick også. Henman er en av de siste serve- og volleyspillerne på ATP-touren (på damesiden er de allerede utryddet), og vet hvordan han skal spille mot dem som ikke har helt stødige passeringsslag.

Richard Gasquet tilhører sistnevnte kategori. Den unge franskmannen var en av fire spillere som slo Roger Federer i fjor. Jeg så bare de siste poengene av Henmans kamp mot Gasquet fra Qatar, hvor det var tydelig at franskmannen slet med å finne rytmen. Henman servet ut kampen til en metodisk seier 6-4, 6-4.

Det trenger ikke bety så mye. Sesongen er ung, og trolig kommer Gasquet til å havne foran engelskmannen ved årsslutt. Men ikke avskriv Tim Henman helt ennå.

Årets beste slag

Hvilket moment i en tenniskamp får det til å krible i din mage? Mange, selvfølgelig, men noen mer enn annet. En drepende volley. Et ess på andreserven. En smash som blir flikket forbi den hovmodige nettspiller.

Alt vel og bra. Men for meg er det ingenting som overgår et vinnerslag utført med løpende enhåndsbackhand. Kommer den ned på toppen av dette ned langs linjen, har spilleren en venn for livet i meg.

For oss vanlige dødelige (og med svake armer), er enhåndsbachand det vanskeligste slaget. Det krever eksepsjonell timing. Hvis du i tillegg må springe som en veddeløpshest sidelengs i det du fyrer av, sier det seg selv at du skal ha rimelig peiling for å klare det.

Hvor bringer denne snirklete innledning oss? Jo, til kampen mellom Roger Federer og Richard Gasquet i Monte Carlo i vår. Federer var sesongens store spiller, og hadde til da i året bare tapt én kamp. Gasquet hadde lenge vært bare hype, men hadde flere gode småturneringer bak seg før kampen mot verdenseneren.

Jeg har ikke de riktige kanalene, og fikk ikke sett kampen. Men matchballen til Gasquet så jeg på CNN. Tidligere hadde Federer hatt matchball, uten å omsette den. Gasquet hadde sjansen til en gigantisk skalp, men på matchballen pisket Federer ham rundt som en galeislave.

Federer så ut til å ha poenget helt i lommen da han tok hånd om en kort ball fra Gasquet, og sendte den knallhardt til franskmannens backhandhjørne. Gasquet tok ballen omtrent på rad sju på tribunen, men fikk racketen på den. Ikke bare det, han slo en nydelig passering ned langs linjen, forbi en nettstormende verdensener. Jeg satte nesten kveldsmaten i halsen.

Fra pressekonferansen:

Q: Making a matchpoint with your backhand the way you did is extraordinary.
RICHARD GASQUET: Yes, it’s true. Even in practice I can’t do it. So, imagine, against Federer on the court…

En ettermiddag med zapperen

I en perfekt verden hadde jeg hatt fri i 14 dager nå, hvor jeg skrudde døgnet til New York-tid og så alt av tennis på Eurosport. Det er dessverre ikke situasjonen (og ærlig talt hadde jeg vel blitt litt lei). Nå er tv-tennis en av mange ettermiddagsaktiviteter, sammen med grøt-mating, bleieskift og kone med litt andre tv-preferanser.

Med andre ord: Ikke allverdens jeg har fått sett. Disse kampene var jeg innom i dag:

  • Serena Williams – Yung-Jan Chang. Serena mange gir under toppform, og hadde ingen problemer. Under kampen kom jeg til å tenke på om Martina Hingis noen gang slo så hardt som den taiwanske jenta. Spillet har utviklet seg, Williams-søstrene er ikke lenger i en kraftklasse for seg.
  • Rafael Nadal – Bobby Reynolds. Nadal sin forehand er kanskje det største og mest stabile våpenet på ATP-touren akkurat nå. Samtidig viste kampen mot Reynolds svakhetene til Nadal på hardcourt. Spanjolen sto laaangt bak grunnlinjen selv på andreserven, og overlot initiativet til Reynolds i stor grad.
  • Richard Gasquet – Alberto Martin. Gasquet har skulderparti som en flaske, men får kraft i slagene med sin nydelige teknikk. Bra allround-spiller, slår flatt og likevel kontrollert. Backhanden en av de lekreste som slås med en hånd, på høyde med Federer og Gaudio sine. Venter på det store gjennombruddet.
  • Snadder-dueller i fleng

    Wimbledon går inn i sin andre uke, og dermed kommer kremkampene tettere. Her er høydepunktene i åttendelsfinalene:

    Menn:
    Mirnyi – Johansson: Svensken er erfaren på gras. Han server godt, og har god backhand og mye rutine. Rutinen har Mirnyi også, men han er avhengig av å serve på sitt beste for å ha en sjanse. Mye avhenger av hvor rask banen er. Tips: Johansson i fire sett.

    Nalbandian – Gasquet: Denne skulle jeg gjerne sett. Nalby har spilt finale i Wimbledon (2002), men er mye bedre nå. Han har et meget ufortjent stempel som kjedelig, det er bare tull. Nalbandian sitt forehand/backhand-par er blant de fem beste på touren. Jeg tror det er nok til å kverne Gasquet i stykker dersom kampen blir lang.

    Coria – Roddick: Denne kampen kommer til å bli forutsigbar. Mer enn tre ballvekslinger: Coria vinner poenget. Tre ballvekslinger eller mindre: Roddick vinner poenget. Hvis Coria klarer å nøytralisere serven til Roddick, har han en meget god sjanse, og Roddick har vært langt unna sitt beste. Mulig skrell her!

    Federer – Ferrero: Sistnevnte har en brukbar statistikk mot verdenseneren, men mye rart skal skje om han vinner på gras. Likevel bør Federer skjerpe seg, for Ferrero er en sulten spiller i sin beste alder, på vei tilbake fra skyggenes dal. Jeg gir Ferrero en liten sjanse, men tror Federer klarer det i fire sett.

    Damer:
    Davenport – Clijsters: Oh yes. Revansjetid etter Clijsters sitt flaue tap i Paris for fire uker siden. Davenport kan virkelig spille på gras (vinner 1999, finale 2000). Clijsters kan spille overalt hun også – underlag betyr generelt mindre på damesiden – og vil være maks tent for å slå ut den gretne amerikaneren. Clijsters i tre sugende sett.

    Myskina – Dementieva: Finalemotstandere i Paris 2004, hvor Dementieva servet enda verre enn vanlig. Umulig å spå utfallet her, jeg har en følelse av at Dementieva får sin revansje.

    Nå begynner storkampene

    Tredje runde fredag byr på en rekke lekkerbiskener:

    Hantuchova – Clijsters: Clijsters skal være flere divisjoner bedre, så lenge hun ikke er skadet. Hantuchova har kommet litt tilbake etter et par elendige år, men jeg ser ikke helt hva hun kan skade Clijsters med.

    Federer – Gonzalez: Mye avhenger av Gonzalez, som på sitt beste kan vinne dette. Men neppe dersom det går til fire eller fem sett. Gonzalez bruker mye energi, satser maksimalt på hver ball og er ikke redd for noen. Dette blir en real test for Federer, som jeg likevel tror vinner.

    Nadal – Gasquet: Hype, hype, hurra! 18-åringene møtes i et mye omtalt oppgjør. Nadal har sett best ut så langt. Er usikker på hvem av dem som takler fem sett best, men tviler på om Gasquet klarer å ta kampen så langt. Blir spennende å se om han vokser med den enorme støtten fra hjemmepublikum, eller knekker sammen, slik franske favoritter har for vane.

    French Open, første dag

    Anastasia Myskina tapte sin førsterundekamp mot Maria Sanchez Lorenzo, og jeg kan ikke tenke meg noen som er lei seg for det. Myskina har slitt med skader og personlige problemer i år, og hadde nok tankene et helt annet sted. Moren hennes er alvorlig syk.

    Nadal, Federer og Gasquet vant enkelt sine kamper. Fikk sett Gasquet for første gang, og skjønner ikke helt hypen. En fattigmanns Gustavo Kuerten, spør du meg. Backhanden hans har fått mye skryt, men virket litt blaut i mine øyne. Kan ikke se for meg at noe stort er på gang. Det samme sa jeg om Nadal for ett år siden…

    Venus Williams vant greit, det samme gjorde Davenport, Dementieva og Clijsters. Dameturneringene blir sjelden interessante før kvartfinalene.

    Finaletipset mitt gikk i vasken allerede første dag, da Dinara Safina tapte sin åpningskamp. Ja, ja.

    Vinnerkandidater rundt hver sving

    Akkurat da Rafael Nadal så helt uovervinnelig ut, ble han skadet. Ikke store greier, men man skal jo kalle en skade for en skade (hi-hi).

    Akkurat i det Ferrero så ut til å være på vei tilbake, får han juling av Chela (i Hamburg). Hrbaty blir slått av Gasquet samme sted.

    Jeg prøver bare å si at det er så mange som kan vinne på grus at det er skremmende. Sju seire på rad på grus er trolig den hardeste prøven i tennis (French Open). I farten kommer jeg på 10-20 spillere som kan klare det, og nivået er utrolig høyt:

    Største favoritter: Rafael Nadal, Guillermo Coria.
    Like bak: Roger Federer, Gaston Gaudio, Marat Safin (yes!), Juan Carlos Ferrero.
    Dark horses: Tim Henman, Richard Gasquet, enhver spanjol, David Nalbandian, Andy Roddick (yes!), Nikolai Davydenko, Juan Ignacio Chela, Andre Agassi. Og mange som jeg sikkert har glemt.

    Den eneste som neppe har noen sjanse, er Gustavo Kuerten (bildet). Den triple French Open-vinneren er et trist syn for tida, halvskadet på tampen av karrieren. Å tape et sett 6-0 mot fjollete Tommy Robredo må svi for Kuerten.