Maxime Janvier – Casper Ruud 7-6, 6-4
2. runde, kvalifisering til French Open 2017
Casper Ruud og teamet rundt den norske 18-åringen er neppe fornøyde med grussesongen som fikk en brå slutt i dag. Ruud tapte i strake sett i andre kvalifiseringsrunde til French Open. Jeg så deler av kampen med Eurosport Player.
Novak Djokovic er en mer interessant verdensener enn noen før ham. Ikke for den gjennomsnittlig interesserte sportsfan, men for alle som følger med på tennis. Spillet hans er vanskeligere å fange essensen av enn for de fleste som kom før ham.
Da snakker jeg ikke om alle verdensenere, men om de som dominerte touren i sin tid og som du ser for deg på banen når jeg skriver navnene deres her: Sampras (du ser for deg serven), Borg (stødigheten), McEnroe (feelingen), Connors (aggressiviteten), Lendl (forehanden), Nadal (forehanden) og Federer (kunstslagene).
Djokovic? Bildet jeg ser for meg er ikke en situasjon i spillet, men en gest mellom poengene: Djokovic som sent i en kamp ber publikum om støtte, ved å vifte begge armene oppover. Han har gjort det flere ganger mot Federer, og i siste game av Roland Garros-finalen mot Murray i dag. Det er noe sårt over dette, når verdens beste tennisspiller ikke synes, tross sin briljans, at han blir verdsatt høyt nok av publikum.
Jeg leser ikke noen hån eller ironi inn i Djokovics appell til tribunene, bare en mild forundring. Han vinner, han oppfører seg bra, han er en god ambassadør og verdens beste, men det klikker liksom ikke mellom ham og publikum. Skyldes det mangel på signatur, som spillerne i avsnittet over har? Djokovics signatur er at han ikke har svakheter, men det sjarmerer kanskje ikke gjennomsnittstilskueren.
For verdens tennisanalytikere må derimot serberen være gøy å grave seg ned i. Spillestilen hans skiller seg lite fra resten av ATP-touren. Tohåndsbackhand, gode returer, raske bein og kjemping om hver ball. Djokovic gjør dette bedre enn alle andre, men SÅ mye bedre – han har nå vunnet fire Grand Slam-titler på rad – ser det ikke ut for oss som ser det på tv. Det mentale spiller selvsagt en viss rolle. Djokovic er den klart beste i avgjørende situasjoner, bare kikk på statistikken. (Han er også best i returspillet.)
Federer har som regel lav prosent førsteserver mot Djokovic, sannsynligvis fordi han vet at han må serve fabelaktig for å ha en sjanse. Murray havnet i samme felle i dag. Daily Telegraph:
A rate of 50 per cent is below par, whereas to beat the best returner in tennis history Murray had to have a lights-out serving day. His second serve, predictably, got munched, with a winning percentage of just 41 per cent to Djokovic’s 59 per cent.
Men likevel. Jeg føler at det fortsatt er sider av Djokovics storhet som ikke er godt nok belyst. Hvilke tennistekniske ferdigheter gjør Djokovic til den beste returspilleren i verden (det må vel handle om mer enn det rent mentale)?
Her er en annen analyse av finalen. Jeg så bare slutten av kampen, og årets French Open ble offer for travelt familieliv og diverse deadline.
I et annet liv skal jeg tilbringe 17. mai i Paris for å se på tennis. Kvalifiseringen til French Open har begynt, et deilig koldtbord for tennisfolk.
Kvalifiseringen?, spør du ivrig. Ja, det er 128 plasser i dame- og herreklassen i Grand Slam-turneringene. En håndfull av disse blir gitt til spillere som klarer å kvalifisere seg inn ved å vinne kamper før turneringen. Det deles også ut wild cards (gratisplasser) som arrangøren gir til spillere som de liker ekstra godt. Eller som de har spesielt stor tro på. Eller som bare er så heldige at de kommer fra arrangørlandet.
Kvalifiseringen er kul fordi
a) kvaliken byr på ukjente spillere som kommer til å bli store navn om noen år.
b) billetten koster bare 20 euro, altså en promille av det du ville brukt på en dag i Paris uansett.
c) den har som regel god plass, altså at du kan komme tett på spillerne.
d) de beste spillerne er også inne på stadionområdet, og du kan se dem trene på nært hold. En av mine store tennisopplevelser var å se Carlos Moya (vinner av turneringen i 1998) trene. FOR en forehand den mannen hadde. Himmelhøy, bitende overskru og full kontroll.
Hvem spiller kvalifisering i år? Du må være over snittet interessert for å kjenne igjen navnene, men hvis du er det, setter du pris på å kunne se Henri Laaksonen (finsk-sveitsisk vidunderbarn som ikke har slått helt gjennom ennå), Radek Stepanek (elegant som få, Davis Cup-vinner), Steve Darcis (Belgia!), Sergiy Stakhovsky (slo Federer i Wimbledon 2013), Aleksandr Nedovyesov og Andrey Golubev (solide for Kasakhstan i Davis Cup). Og på kvinnesiden: Sorana Cirstea fra Romania, Kaia Kanepi fra Estland (fire titler i karrieren), veteranen Daniela Hantuchova og Melanie Oudin (kvartfinalist i US Open 2009). Alle har spilt på verdens største arenaer, men i Paris spiller de akkurat nå på de minste banene Roland Garros-anlegget tilbyr. Brutal sport, tennis.
Torsdag og fredag er siste dager med kvalifisering. Er du i Paris med få planer og lyst å se et av byens flotteste idrettsanlegg, og mye kjekk sportsungdom, ta turen til Roland Garros.
Alle liker et godt comeback og en gammel mester, uansett hvilke følelser de har hatt for vedkommende tidligere. Rafael Nadal har aldri blitt likt i Paris, hvor han har vunnet alle turneringer (unntatt 2009 og 2015) siden 2005. Nå sliter han mer, så kanskje slenger franskmennene litt kjærlighet Nadals vei?
Nadals eneste forbrytelse har vært å vinne French Open. Han har gjort det uten skandaler av noen sort, og uten å si noe nedsettende om franskmenn. Men kjemien mellom Nadal og Roland Garros-publikummet har aldri blitt bedre, til tross for alle datene. Det er noe med Nadals voldsomme tennis som stryker franskmennene mothårs.
Lesere av denne bloggen har fått med seg en del grynting fra meg mot Nadal gjennom årene, fordi han har brukt karrieren sin på å slå min elskede kunstner Roger Federer i de store finalene. Samtidig beundrer jeg Nadal som den best designede spilleren i vår tid. Han har utvidet vårt syn på hvordan tennis kan spilles, samtidig som han neppe kommer til å skape en generasjon kloninger. Nadal er unik. Og når French Open foregår på grus, underlaget som mer enn noe annet legger opp til uendelige, utmattende ballvekslinger, må franskmennene leve med en serie skuffelser dersom det er lekre kunstnerpoeng de gleder seg over på tennisbanen.
Nadal har slitt de siste årene, og tapte en ganske tam kamp mot Djokovic i Paris i fjor. Grussesongens eneste spenningsmoment er om Djokovic kan vinne French Open – ja, jeg vil påstå at det er 2016s altoverskyggende spørsmål på herresiden. Det er den eneste av de fire Grand Slam-trofeene som mangler for Djokovic. Kampen alle vil se i år er en finale mellom Nadal og Djokovic i French Open. Nadal vant turneringen i Monte Carlo for niende gang i forrige uke, og kommer garantert til å være i form i Paris i slutten av mai.
Likevel: Nadal kommer til Paris som en ørliten underdog. Han blir 30 i år. Heller ikke hans karriere kommer til å vare evig. Kanskje pariserne innser det i år, og kommer til å slenge noen allez! hans vei. Jeg håper det.
Dette er grusturneringene framover, med de tidligste øverst. De viktige er Monte Carlo, Roma og selvsagt Paris. Den mest meningsløse er Nice, som har finale dagen før spillet begynner i Paris.
| Sted | Vinner |
|---|---|
| Marrakech | F.Delbonis |
| Houston | J.Monaco |
| Monte Carlo | R.Nadal |
| Barcelona | R.Nadal |
| Bucuresti | F.Verdasco |
| München | |
| Estoril | |
| Istanbul | |
| Madrid | |
| Roma | |
| Geneve | |
| Nice | |
| Paris |
Novak Djokovic vant turneringen i Roma mens jeg presset ned nasjonaldagens siste kakestykker. Roger Federer fikk endelig sjansen mot noen andre enn Nadal i finalen i Roma, men tapte i strake sett. Jeg tviler på om han får flere sjanser, selv om han fortsatt er blant verdens tre beste på underlaget. (Har noen andre enn Djokovic hatt en bedre grussesong enn Federer hittil i 2015?)
Rafael Nadal tapte i strake sett mot Wawrinka i sin semifinale, og det var sveitserens første seier mot Nadal på grus. Men som alltid hadde også denne kampen sitt vippepunkt. Hadde Nadal tatt noen av sine mange settballer i første sett, kunne kampen endt annerledes. Da ville Nadal i så fall spilt semifinale mot Federer, og alle vet hvordan det pleier å gå. Kanskje hadde han uansett ikke slått Djokovic i finalen. Men utenkelig er det ikke.
French Open begynner på mandag. Jeg mener det i år er den viktigste Grand Slam-turneringen på herresiden, fordi den avgjør så mye for sin generasjons beste spillere, Djokovic og Nadal. Samme hvem av dem som vinner, vil det være en gedigen prestasjon som vil veie tungt når karrierene deres oppsummeres om ti år. Nadal: Lang, svak periode, men kan han vinne turneringen som han har dominert i ti år? Djokovic: Fullfører han karriere-Grand Slamen i år med en seier i Paris? (Om andre enn disse to vinner, vil det være en liten sensasjon, spør du meg.)
Hvor dramatisk er Nadals svikt på grus i år? Jeg har satt opp Nadals tap på grus år for år fra 2002, basert på ATPs tall:
I god norsk ånd gjelder det å se bak resultatene. Nadals 2015-resultater skiller seg ut. Han tapte seks ganger på grus i 2003, men da var han en guttunge på 17 år. I år har han tapt mot Djokovic, Wawrinka, Fognini (to ganger!) og Murray (også verdt et!) på grus, altså en god blanding av gamle spillere han har herjet med før, og Djokovic.
Jeg holder fortsatt Nadal som favoritt til French Open, med Mats Wilanders gamle jungelord i mente: Man må ha vunnet en turnering før for å kunne kalles favoritt til den.
En ting til: Det snakkes mye om hvor vanskelig det er å slå gjennom i dagens topptennis. Både Nadal og Federer beit fra seg som tenåringer. Dette klippet er gull. 16 år gamle Rafael Nadal, god i kjakene, blåste regjerende French Open-mester Albert Costa av banen i Monte Carlo 2003. Kommentatorene snakker innledningsvis mye om hvor ung Nadal er. Nadal ser ut som han har spilt i Monte Carlo haugevis av ganger.
Høsten er over oss, og herre- og dametourene har spredt seg over hele kloden. Jeg kommer tilbake til høstens turneringer i senere bloggposter, ikke minst Davis Cup-finalen mellom Frankrike og Sveits. ATP- og WTA-sluttspillene er også på radaren min.
Først skal det handle litt mer om Grand Slam-turneringene. Noen vil kanskje beskylde denne bloggen for å være i overkant opptatt av de fire største turneringene. Det er nok riktig, akkurat som fotballskribenter bryr seg mer om Champions League og VM enn resten.
I år fikk vi to nye Grand Slam-vinnere på herresiden; Stanislas Wawrinka i Australian Open og Marin Cilic i US Open. Dette fikk meg til å tenke. I hvilken Grand Slam-turnering er det lettest å slå gjennom?
Noen mener Australia på grunn av varmen og årstiden, andre French Open på grunn av grusen og franskmennene, andre Wimbledon på grunn av prestisjen og det uberegnelige graset. Noen mener det er US Open, fordi den kommer til slutt og spilles på et underlag som alle kan mestre.
For å finne ut av saken, har jeg sett på statistikken over spillere som har vunnet en eller flere Grand Slam-turneringer. Hvilken var den første de vant? Finnes det en tydelig tendens som tilsier at det er lettere å slå gjennom i en eller flere av dem?
Her er oversikten (alle spillerne vant GS-turneringer etter 1968, da delingen mellom proffer og amatører ble opphevet. Noen av dem vant sin første tittel før 1968, da er det årstallet oppgitt):
| Australian Open | French Open | Wimbledon | US Open |
|---|---|---|---|
| K. Rosewall (1953) R. Laver (1960) A. Ashe (1970) J. Connors (1974) M. Edmondson (1976) V. Gerulaitis (1977) R. Tanner (1977) B. Teacher (1978) J. Kriek (1981) S. Edberg (1985) P. Korda (1998) T. Johansson (2002) N. Djokovic (2008) S.Wawrinka (2014) |
A. Gimeno (1972) B. Borg (1974) A. Panatta (1976) G. Vilas (1977) M. Wilander (1982) Y. Noah (1983) I. Lendl (1984) M. Chang (1989) A. Gomez (1990) J. Courier (1991) S. Bruguera (1993) T. Muster (1995) Y.Kafelnikov (1996) G. Kuerten (1997) C. Moya (1998) A. Costa (2002) JC. Ferrero (2003) G. Gaudio (2004) R. Nadal (2005) |
John Newcombe (1967) Boris Becker (1985) Pat Cash (1987) Michael Stich (1991) Andre Agassi (1992) Richard Krajicek (1996) Goran Ivanisevic (2001) Roger Federer (2003) |
Stan Smith (1971) Ilie Nastase (1972) Manuel Orantes (1975) John McEnroe (1979) Pete Sampras (1990) Patrick Rafter (1997) Marat Safin (2000) Lleyton Hewitt (2001) Andy Roddick (2003) J.M.Del Potro (2009) Andy Murray (2012) Marin Cilic (2014) |
Svart på hvitt: Det er vanskeligst å vinne sin første Grand Slam-tittel i Wimbledon. At Australian Open og French Open skiller seg ut, er ikke så overraskende. Jeg hadde likevel trodd at flere ville slått gjennom i Australia, særlig i årene hvor turneringen ikke hadde så høy status.
Hvordan klarer spillerne å følge opp sine første GS-triumfer? Hvilken turnering har flest engangsvinnere i sin oversikt? Her er den samme tabellen som over, med en liten forskjell: Spillere som bare vant én Grand Slam-turnering er markert i rødt.
| Australian Open | French Open | Wimbledon | US Open |
|---|---|---|---|
| Ken Rosewall (1953) Rod Laver (1960) Arthur Ashe (1970) Jimmy Connors (1974) M. Edmondson (1976) Vitas Gerulaitis (1977) Roscoe Tanner (1977) Brian Teacher (1978) Johan Kriek (1981) Stefan Edberg (1985) Petr Korda (1998) T. Johansson (2002) N. Djokovic (2008) S.Wawrinka (2014) |
A. Gimeno (1972) Björn Borg (1974) A. Panatta (1976) G. Vilas (1977) Mats Wilander (1982) Yannick Noah (1983) Ivan Lendl (1984) Michael Chang (1989) Andres Gomez (1990) Jim Courier (1991) Sergi Bruguera (1993) Y.Kafelnikov (1996) G. Kuerten (1997) Carlos Moya (1998) T. Muster (1995) Albert Costa (2002) JC. Ferrero (2003) G. Gaudio (2004) Rafael Nadal (2005) |
John Newcombe (1967) Boris Becker (1985) Pat Cash (1987) Michael Stich (1991) Andre Agassi (1992) Richard Krajicek (1996) Goran Ivanisevic (2001) Roger Federer (2003) |
Stan Smith (1971) Ilie Nastase (1972) Manuel Orantes (1975) John McEnroe (1979) Patrick Rafter (1997) Pete Sampras (2000) Marat Safin (2000) Lleyton Hewitt (2001) Andy Roddick (2003) J.M.Del Potro (2009) Andy Murray (2012) Marin Cilic (2014) |
Strømmen av engangsvinnere i French Open var enorm helt til Rafael Nadal dukket opp. US Open har også en sterk rekke vinnere. Andy Roddick var en topp 10-spiller i årevis, i motsetning til Albert Costa og Gaston Gaudio, som også vant GS-turneringer for drøyt ti år siden.
Hvis statistikk betyr noe, kommer Marin Cilic og Juan Martin Del Potro til å vinne flere Grand Slam-turneringer. Selv om jeg tviler på det – Del Potro har for manger skader og Cilic spilte langt over sitt vanlige nivå i årets US Open.
Rettelse 12/10-2014: Årstallet for Pete Sampras´ seier i US Open ble rettet til 1990, ikke 2000 som det opprinnelig sto.
Tennis på tv:
Maria Sharapova – Eugenie Bouchard 4-6, 7-5, 6-2
Simona Halep – Andrea Petkovic 6-2, 7-6
Semifinaler, French Open 2014
Det siste året har jeg skrevet mindre og mindre om dametennis. I et likestillingsperspektiv er det selvsagt forkastelig. Det har trolig aldri vært et høyere gjennomsnittsnivå på topp 100 på WTA-touren enn det er nå. Likevel blir jeg stadig sittende og se på kampene deres med en lite tilfreds følelse. Hvis jeg skulle prøvd å formulere min surmuling i form av et spørsmål, må det bli noe sånt: Hvorfor er det ikke flere av dem som skiller seg ut?
Eugenie Bouchard og Simona Halep har vært to av buzz-navnene i 2014. Begge har klatret oppover rankingen, og vi kommer til å se og høre mye til begge de neste årene. Alle sporter trenger fornyelse, for det er tross alt grenser for hvor lenge selv Serena Williams kommer til å fortsette. Det betyr ikke at Halep og Bouchard er spesielt interessante. For at jeg skal bli interessert i en spiller, må de ha noe spesielt. En eller annen signatur som skiller dem fra resten. Du vet hva jeg snakker om: Nadals forehand, Federers, vel, magi, Murrays backhand, Djokovics bevegelser, Serenas server, Agassi sine returer, Sampras sin serve og forehand, Mauresmo og Henin sine backhander… Det finnes tusener av tennisspillere som spiller fornuftig prosent-tennis (altså å velge det smarteste slaget i hver ballveksling). Av toppene forventer jeg noe mer.
Har Halep og Bouchard noe mer? Jeg klarte ikke å se hva det skulle være i semifinalene. Begge beveger seg godt. Begge slår og satser stort, Bouchard med litt mer risiko. Bouchard hadde 29 vinnerslag og 48 upressede feil, mot Sharapova, på tre sett. Halep var mer edruelig mot Petkovic, med 25 vinnere og 20 upressede feil. Men særpreg i spillet? Jeg klarte ikke å se hva det skulle være. Okei, Bouchard setter seg ned på knærne når hun slår mange av slagene sine, men jeg får ikke gåsehud av det.
Min beundring for Maria Sharapova vokser år for år. Hun er klodens best betalte idrettskvinne, mest på grunn av reklamekronene hun drar inn. Det stilige med Sharapova er at tennisspilleren Sharapova ligger så langt fra den glansa versjonen hun fremstilles som i reklamene. På banen er det null glamour og «vakre» slag, bare en altoppslukende vilje til å vinne, og effektive, harde grunnslag, som gjør at jeg alltid liker å se henne i aksjon. Sharapova er kvinnetennisens svar på David Ferrer: Ingen har fått mer ut av karrieren i forhold til naturtalentet.
Sharapova etter kampen:
You put so much effort, you and your team, to get to this position. If some things are not working out, I don’t just want to quit in the middle. Because when you lose the first set or a few games or you’re down a break, that’s not the end of the match. That’s the type of philosophy that I play with.
Heng de ordene på veggen, all verdens unge tennisspillere.
Jeg kan ikke se for meg at hun taper finalen mot Simona Halep. WTA har en fin trivia-artikkel som du kan lese før finalen.
French Open 2014 har overrasket på flere måter i sin første uke.
Grigor Dimitrov tapte mot Ivo Karlovic i tre sett. Dimitrov er den unge bulgareren som ikke er så purung lenger, og i årevis ansett for å være framtidig edelmetallmottaker i de store turneringene. Han tapte i tre sett mot gamle Ivo Karlovic, som fortsatt er i stand til å serve de fleste av banen – selv på grus. Det er sånne kamper Dimitrov må vinne for å ta neste steg. Dimitrov er 23 år, og på den alderen hadde Nadal og Federer vunnet sin første Grand Slam-turnering.
Stan Wawrinka (ikke Stanislas lenger) tapte i fire sett mot Garcia-Lopez fra Spania. Jeg så slutten av kampen. Det var et stygt syn. Wawrinka klarte å slå hva som helst ut av banen, og spanjolen behøvde bare å ballen i gang og vente på feilene. Da er det greit å være tennisspiller, når du vet at motstanderen knapt klarer å slå tre grunnslag på rad.
Kei Nishikori har krabbet oppover rankingen de siste årene. Til Franch Open kom han med Michael Chang på trenerbenken, og pressen har selvsagt poengtert at det er 25 år siden Chang vant denne turneringen. Raske, ballsikre menn med asiatisk opphav, kan historien gjenta seg osv. Det kunne den ikke, for Nishikori tapte i første runde mot Martin Klizan.
Ingenting av dette kan måle seg med sjokket over Serena Williams’ tidlige exit. Verdenseneren tapte i strake sett mot (og her må jeg google, for navnet var ukjent for meg) Garbine Muguruza. Jeg har fulgt Serena Williams sin karriere i ca. 15 år, men jeg forstår meg fortsatt ikke helt på henne.
Det er opplest og vedtatt at Serena er en av tidenes beste kvinnelige tennisspillere. Den beste? Sports Illustrated mente det på en forside for noen år siden. De har rett i den forstand at Serenas toppnivå kanskje er det høyeste noen kvinne har spilt på. Hun har tidenes beste serve på kvinnesiden, helt udiskutabelt. Grunnslagene hennes er i en annen divisjon enn resten når det gjelder kraft.
Det pussige med Serena Williams er dalbunnene er like dype som toppene er høye. Å tape 2-6, 2-6 mot en spiller ranket nummer 35 i verden (Muguruza)skal bare ikke være mulig med Serenas kapasitet. For et par år siden tapte hun i første runde av French Open mot franske Virginie Razzano, heller ikke hun noen formidabel kraft på WTA-touren. Greit nok at grus ikke er hennes beste dekke, men det forundrer meg at Serena får disse tapene.
Nadal og Federer har også fått noen overraskende tap i Grand Slam de siste årene, men jeg har inntrykk av at nivået tross alt er jevnere på herresiden. Serena spiller en annen sport enn de andre jentene når hun er på sitt beste. Gapet fra Djokovic/Nadal/Federer nedover er ikke like stort.
Som dere vet er også Li Na ute av dameturneringen i Paris for året. Hvem griper sjansen i hennes og Serenas fravær?
Dere har sikkert fått det med dere. Noen dager før French Open starter i Paris, er det ett spørsmål som går igjen: Er dette året da Rafael Nadal IKKE vinner herreklassen? Jeg mener nei. Nadal er fortsatt den store favoritten i mine øyne. La meg forklare.
Det finnes noen argumenter som taler mot Nadal. Disse er, i tilfeldig rekkefølge:
There you go. Det finnes noen grunner til at Nadal ikke skal vinne i Paris, såpass er jeg enig i. Det interessante å merke seg er at selv alle som snakker ned Nadal, kun ser én seriøs utfordrer: Djokovic. Dette er det viktigste argumentet for en Nadal-seier. I hele trekningen finnes bare én spiller som innerst inne tror han kan slå Nadal i fem sett på grus, og det er Djokovic. De 126 andre spillerne, Federer, Murray, spanjolene, franskmennene osv, mangler enten evnen eller troen som trengs for å slå Nadal. Som regel begge deler. Hvis Djokovic taper i Paris, ligger alt til rette for Nadal. En manns seiersrekke mot Nadal klarer ikke å svekke Nadals favorittstempel noe særlig, mener jeg.
Duellen Djokovic-Nadal mangler yin/yang-dimensjonen som gjør Federer-Nadal, Agassi-Sampras og Borg-McEnroe-oppgjørene så legendariske. Jeg tror Djokovic mot Nadal kommer til å vokse i folks øyne etter hvert som årene går. De har spilt mot hverandre 41 ganger (!), og har til sammen 19 Grand Slam-titler. McEnroe og Borg, som vi fortsatt gnåler om 35 år etter glansdagene, spilte mot hverandre 18 ganger, med 18 Grand Slam-titler til sammen.
Nadal leder innbyrdes 22-19 mot Djokovic. Spillerne har byttet på å ha overtaket i duellrekken. På et tidspunkt vant Djokovic sju (!) kamper på rad mot Nadal, og nå har Djokovic vunnet de fire siste mot spanjolen.
Likevel er det mye som taler i Nadals favør når vi snart går i gang med French Open. På grus leder Nadal 13-4 i kamper mot Djokovic. Serberen har aldri slått Nadal i French Open, det har bare Robin Söderling klart. I fjor sklle Djokovic ha vunnet, men kastet bort ledelsen i femte sett.
Dessuten leder Nadal 8-3 over Djokovic i Grand Slam-sammenheng. Det er noe med femsettsformatet som passer Nadal godt, for da får han rikelige sjanser til å jobbe seg inn i kamper hvor han ligger dårlig an. De tre siste Grand Slam-kampene mellom Nadal og Djokovic har spanjolen vunnet.
Et siste moment om Djokovic er verdt å merke seg: Han har dominert Masters-turneringene det siste året. I Grand Slam-sammenheng har han ikke imponert like mye. Djokovics siste GS-tittel var i Australian Open for halvannet år siden. Djokovic har manglet det siste ekstra i finalene, for eksempel mot Andy Murray i Wimbledon i fjor. Det blir en vane å vinne, og det blir fort en vane å nesten vinne. Skulle Djokovic og Nadal møtes i finalen, er det ikke bare Nadal som kjenner presset.
De andre? De er ikke så interessante i år. Jeg spår et tidlig tap for Roger Federer, hederlig innsats av Andy Murray og fine takter av Grigor Dimitrov. De blir uansett bare oppvarming for finalen som hele tennisverden vil se, Nadal mot Djokovic.
PARIS (tennisbloggen.net): Tennismessig kunne taimingen utvilsomt vært bedre. Jeg er i Paris. Om fire uker begynner French Open i tennis, men da er jeg trygt tilbake i arbeidsfamilieskolebarnplikthverdagen, med Eurosport 1 og 2 som tynn erstatning for live-opplevelsen som ville blitt meg til del om jeg hadde vært i den franske hovedstaden på det tidspunktet.
Paris, ja. Det finnes like mange reiseguider til byen som det finnes klisjeer om den. Hvis du vil styre klar av gamle oppfatninger, bør du lese Sven Egil Omdals ferske reiseguide til byen. Omdal har en av landets beste og letteste penner, som profilert spaltist og journalist i Stavanger Aftenblad. «Paris – en veiviser» har fungert som nettopp det på årets tur, og samtlige tips har truffet blink. Anbefales også for deg som ikke har tenkt deg til Paris med det første, men vil lese noen hundre sider gnistrende historiefortelling.
Paris, ja. Vi må si noe om tennisen som snart skal spilles her. Sportsjournalister er som andre journalister, de ser etter en god story. I French Open har det bare vært en story å fortelle siden 2005: Den om Rafael Nadal. Du vet, innadvendt spanjol kommer til Paris, avleverer noen ydmyke/kjedelige pressekonferanser og smadrer all motstand på banen før han drar hjem med pokalen. Roger Federers seier i 2009 var unntaket som bekrefter regelen. Ekstremt forutsigbart.
Derfor gikk det et kollektivt hvin gjennom tennisjournalistkorpset i vår, da Nadal tapte først mot David Ferrer og uken etter mot Nicolas Almagro. Disse har han herjet med siden George W. Bush sin presidentperiode (altså lenge), men plutselig vant de. Dette har fått anerkjente tennisjournalister til å skrive lange analyser om Nadals problemer.
Det var herlig å lese Andre Agassis vurdering av situasjonen i et kort intervju på tennis.com:
I still say, going into the French, when somebody’s won it eight times and only lost there once—and you’ve got to get over the hump of beating [Rafael] Nadal in three out of five [sets], he has proven to be the Everest there at Roland Garros. So I’m gonna have to see that to believe it.
Takk, Agassi. Her er det jeg tror kommer til å skje i årets French Open: Rafael Nadal kommer dit i noe så sjeldent som angrepsposisjon, med mye å bevise. Det er da han er best. Nadal kommer til å ke-nuse motstanden, og vise enda en gang hvem som regjerer i Paris. Jeg sier som jeg pleier: INGEN aktive spillere har slått Rafael Nadal i French Open. (Hva driver forresten Robin Söderling med om dagen?)