Stikkordarkiv: French Open

En mann gjør ingen sommer

French OpenDere har sikkert fått det med dere. Noen dager før French Open starter i Paris, er det ett spørsmål som går igjen: Er dette året da Rafael Nadal IKKE vinner herreklassen? Jeg mener nei. Nadal er fortsatt den store favoritten i mine øyne. La meg forklare.

Det finnes noen argumenter som taler mot Nadal. Disse er, i tilfeldig rekkefølge:

  • Fyren kan ikke fortsette å vinne til evig tid.
  • Han har tapt kamper på grus i år. Det er overraskende når det skjer én gang, sensasjonelt når det skjer to ganger på en sesong og helt uvanlig når det skjer tre ganger. I år har han røket mot David Ferrer, Nicolas Almagro og Novak Djokovic.
  • Nadals største grustittel i år var på hjemmebane mot Kei Nishikori i finalen, en kamp hvor japaneren dominerte før han gikk ut med skade.
  • Novak Djokovic har vunnet de fire siste kampene mot Nadal, senest på grusen i Roma.

There you go. Det finnes noen grunner til at Nadal ikke skal vinne i Paris, såpass er jeg enig i. Det interessante å merke seg er at selv alle som snakker ned Nadal, kun ser én seriøs utfordrer: Djokovic. Dette er det viktigste argumentet for en Nadal-seier. I hele trekningen finnes bare én spiller som innerst inne tror han kan slå Nadal i fem sett på grus, og det er Djokovic. De 126 andre spillerne, Federer, Murray, spanjolene, franskmennene osv, mangler enten evnen eller troen som trengs for å slå Nadal. Som regel begge deler. Hvis Djokovic taper i Paris, ligger alt til rette for Nadal. En manns seiersrekke mot Nadal klarer ikke å svekke Nadals favorittstempel noe særlig, mener jeg.

Duellen Djokovic-Nadal mangler yin/yang-dimensjonen som gjør Federer-Nadal, Agassi-Sampras og Borg-McEnroe-oppgjørene så legendariske. Jeg tror Djokovic mot Nadal kommer til å vokse i folks øyne etter hvert som årene går. De har spilt mot hverandre 41 ganger (!), og har til sammen 19 Grand Slam-titler. McEnroe og Borg, som vi fortsatt gnåler om 35 år etter glansdagene, spilte mot hverandre 18 ganger, med 18 Grand Slam-titler til sammen.

Nadal leder innbyrdes 22-19 mot Djokovic. Spillerne har byttet på å ha overtaket i duellrekken. På et tidspunkt vant Djokovic sju (!) kamper på rad mot Nadal, og nå har Djokovic vunnet de fire siste mot spanjolen.

Likevel er det mye som taler i Nadals favør når vi snart går i gang med French Open. På grus leder Nadal 13-4 i kamper mot Djokovic. Serberen har aldri slått Nadal i French Open, det har bare Robin Söderling klart. I fjor sklle Djokovic ha vunnet, men kastet bort ledelsen i femte sett.

Dessuten leder Nadal 8-3 over Djokovic i Grand Slam-sammenheng. Det er noe med femsettsformatet som passer Nadal godt, for da får han rikelige sjanser til å jobbe seg inn i kamper hvor han ligger dårlig an. De tre siste Grand Slam-kampene mellom Nadal og Djokovic har spanjolen vunnet.

Et siste moment om Djokovic er verdt å merke seg: Han har dominert Masters-turneringene det siste året. I Grand Slam-sammenheng har han ikke imponert like mye. Djokovics siste GS-tittel var i Australian Open for halvannet år siden. Djokovic har manglet det siste ekstra i finalene, for eksempel mot Andy Murray i Wimbledon i fjor. Det blir en vane å vinne, og det blir fort en vane å nesten vinne. Skulle Djokovic og Nadal møtes i finalen, er det ikke bare Nadal som kjenner presset.

De andre? De er ikke så interessante i år. Jeg spår et tidlig tap for Roger Federer, hederlig innsats av Andy Murray og fine takter av Grigor Dimitrov. De blir uansett bare oppvarming for finalen som hele tennisverden vil se, Nadal mot Djokovic.

Andre Agassi setter skapet på plass

20140502-222725.jpgFrench OpenPARIS (tennisbloggen.net): Tennismessig kunne taimingen utvilsomt vært bedre. Jeg er i Paris. Om fire uker begynner French Open i tennis, men da er jeg trygt tilbake i arbeids­familie­skolebarn­plikthverdagen, med Eurosport 1 og 2 som tynn erstatning for live-opplevelsen som ville blitt meg til del om jeg hadde vært i den franske hovedstaden på det tidspunktet.

Paris, ja. Det finnes like mange reiseguider til byen som det finnes klisjeer om den. Hvis du vil styre klar av gamle oppfatninger, bør du lese Sven Egil Omdals ferske reiseguide til byen. Omdal har en av landets beste og letteste penner, som profilert spaltist og journalist i Stavanger Aftenblad. «Paris – en veiviser» har fungert som nettopp det på årets tur, og samtlige tips har truffet blink. Anbefales også for deg som ikke har tenkt deg til Paris med det første, men vil lese noen hundre sider gnistrende historiefortelling.

Paris, ja. Vi må si noe om tennisen som snart skal spilles her. Sportsjournalister er som andre journalister, de ser etter en god story. I French Open har det bare vært en story å fortelle siden 2005: Den om Rafael Nadal. Du vet, innadvendt spanjol kommer til Paris, avleverer noen ydmyke/kjedelige pressekonferanser og smadrer all motstand på banen før han drar hjem med pokalen. Roger Federers seier i 2009 var unntaket som bekrefter regelen. Ekstremt forutsigbart.

Derfor gikk det et kollektivt hvin gjennom tennisjournalistkorpset i vår, da Nadal tapte først mot David Ferrer og uken etter mot Nicolas Almagro. Disse har han herjet med siden George W. Bush sin presidentperiode (altså lenge), men plutselig vant de. Dette har fått anerkjente tennisjournalister til å skrive lange analyser om Nadals problemer.

Det var herlig å lese Andre Agassis vurdering av situasjonen i et kort intervju på tennis.com:

I​ still say, going into the French, when somebody’s won it eight times and only lost there once—and you’ve got to get over the hump of beating [Rafael] Nadal in three out of five [sets], he has proven to be the Everest there at Roland Garros. So I’m gonna have to see that to believe it.

Takk, Agassi. Her er det jeg tror kommer til å skje i årets French Open: Rafael Nadal kommer dit i noe så sjeldent som angrepsposisjon, med mye å bevise. Det er da han er best. Nadal kommer til å ke-nuse motstanden, og vise enda en gang hvem som regjerer i Paris. Jeg sier som jeg pleier: INGEN aktive spillere har slått Rafael Nadal i French Open. (Hva driver forresten Robin Söderling med om dagen?)

Tre tanker om Nadals triumf i French Open 2013

French OpenFrench Open sluttet for noen dager siden, og folk ser framover mot Wimbledon. Det gjør jeg også, men må skrive litt om Rafael Nadals triumf i French Open først. Finalen så jeg ikke, for jeg regnet med at Nadal ville slå David Ferrer uten problemer. Så skjedde. For detaljert analyse, les ATPs artikkel.

Siden det er seint på kvelden, koker jeg mine tanker ned til tre punkter:

  1. Ingen har noen gang dominert en Grand Slam-turnering slik Nadal gjør i Paris. Sjekk finalerekkene i Wimbledon til Pete Sampras (7 titler) eller Roger Federer (også 7 titler i Wimbledon): Flere av titlene deres kom etter nervepirrende finaler. Nadal har på sine åtte finaler i Paris til gode å spille en femsetter.
  2. Nadals åtte seire i French Open bør være velkjent nå, det samme er hans 12 Grand Slam-titler. Enda et tall er verdt å minnes: Nadal ble med denne seiren den første mannen som vant minst én Grand Slam-tittel NI ÅR PÅ RAD. Tygg på den. Selv ikke evighetsmaskiner som Connors, Lendl, Sampras eller Federer klarte det. Nadal har hatt sine skadeavbrekk, men aldri verre enn at han klarte å få med seg minst én Grand Slam-turnering i året. Den eneste aktive spilleren som har vunnet French Open utenom Nadal, er Federer. Generasjon på generasjon vokser kommer fram uten å få smaken på Grand Slam-heder i ung alder. Nadal vant sin første allerede som 19-åring, og gjorde det å vinne til en vane. Det er ikke lenger usannsynlig at Nadal skal passere Federers 17 Grand Slam-titler. Nadal kan vinne French Open hvert år fram til han blir godt inne i 30-årene. Rasker han med seg et par andre GS-turneringer i tillegg, er 20 GS-triumfer ikke utenkelig. For en komplett oversikt over spillere og antall Grand Slam-titler, sjekk oversikten min.
  3. Store spillere har ofte merkelig teknikk. McEnroes volleyer, Connors´ forehand, Grafs forehand – og Nadals forehand. Jeg tviler på om noen av dem blir lært bort på tennisskoler. Hvis noen har en god lenke til video som viser hvordan Nadal skaper den vanvittige blandingen av overskru og kraft, blir jeg glad! Slaget er et like stort problem for motstanderne som da Nadal først kom på touren for ni år siden.

French Open, dag 13 (fortsettelse): Serena kryper nærmere legendene

French OpenI dag vant Rafael Nadal sin åttende tittel i French Open, som var hans 12. Grand Slam-tittel. Jeg kommer tilbake til det i morgen. Først må jeg skrive litt mer om Serena Williams.

Hun vant sin 16. Grand Slam-tittel da hun slo Sharapova i finalen. (Jeg den uspennende finalen). Da er hun bare to GS-titler bak Chris Evert og Martina Navratilova, og fire bak Steffi Graf. Slik Serena spiller nå, er det ingen grunn til å tro at hun vil stå bak dem på den statistikken når karrieren hennes er over. Og det tror jeg blir lenge til. Serena har hatt så mange lange avbrekk at sulten på pokaler fortsatt er stor. Hennes toppnivå er så høyt over de andre toppspillerne, at bare skader kan stanse Serena nå.

Serena kommer aldri til å true utholdenhetsrekordene som Graf og Navratilova har, men har det noen gang vært en så overlegen verdensener som Serena er nå?

Anyway, her er oversikten over Grand Slam-vinnere for kvinner etter Serena Williams´ triumf i French Open 2013:

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet.
Aktive spillere i rødt.
AO = Australian Open
FO = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
USO = US Open
TitlerNavnNasj.ÅrAOFOWUSO
24Margaret S. Court*AUS1960-7311535
22Steffi GrafGER1987-994675
18Martina NavratilovaUSA1978-903294
Chris EvertUSA1974-862736
16Serena WilliamsUSA1999-135254
12Billie Jean King**USA1966-751164
9Monica SelesUSA1990-96432
7Venus WilliamsUSA2000-0852
Justine HeninBEL2003-07142
Evonne G. CawleyAUS1971-80412
5Martina HingisSUI1997-99311
4Maria SharapovaRUS2004-121111
Kim ClijstersBEL2005-0913
Hana MandlikovaAUS1980-87211
Arantxa S. VicarioESP1989-9831
3Jennifer CapriatiUSA2001-0221
Lindsay DavenportUSA1998-00111
Virginia WadeGBR1968-77111
Ann H-Jones***GBR1961-6921
2Victoria AzarenkaBLR2012-132
Svetlana KuznetsovaRUS2004-0911
Amelie MauresmoFRA200611
Mary PierceFRA1995-0011
Tracy AustinUSA1979-812
Nancy Richey****USA1967-6811
1Ana IvanovicSRB20081
Petra KvitovaCZE20111
Li NaCHN20111
Samantha StosurAUS20121
Francesca SchiavoneITA20101
Sue BarkerGBR19761
Mima JausovecYUG19771
Barbara JordanUSA19791
Iva MajoliCRO19971
Conchita MartinezESP19941
Anastasia MyskinaRUS20041
Jana NovotnaCZE19981
Chris O´NeilAUS19781
Kerry ReidAUS19771
Virginia RuziciROM19781
Gabriela SabatiniARG19901
*Smith Court vant 13 titler før 1968, 11 etter – totalt 24.**Jean King vant to titler før 1968, 10 etter – totalt 12.***Jones vant to titler før 1968, en etter – totalt tre.****Richey vant en tittel før 1967, en etter – totalt to.

Serena spiller sin beste tennis i sitt 32. år. Det er sjelden i tennis. Vi kan ta en kikk på når de beste damespillerne vant sine GS-titler:

Grand Slam-titler for kvinner

Lenker:

French Open, dag 13: Kyllingfrikassé og Serena-seier

Tennis på tv:
Serena Williams – Maria Sharapova 6-4, 6-4
Finale, French Open

French OpenMitt forhold til bredbåndsleverandøren Altibox er ikke spesielt varmt. Hvorfor ser internett på tv-skjermen så latterlig ut, når signalene kommer inn til huset gjennom den samme kabelen? Hvorfor er kanalpakkene så firkanta, når konkurrentene har begynt med fritt kanalvalg? Jeg har spurt dem, uten å få annet svar enn «sånn er det bare». Det gir meg ikke veldig lysten på å fortsette hos dem.

I går var Altibox-humøret mitt bedre. Chill heter tjenesten som lar meg se Altivbox-kanalene på iPad hvor som helst innenfor huset. Lørdag satte jeg iPad-en på kjøkkenbenken mens jeg fulgte damefinalen. Noen påstår at multitasking er umulig, men det gikk helt fint for meg i går. Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten.

Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for. Selv da Sharapova brøt Serena, og det skjedde noen ganger, føltes det bare som en fyrstikkflamme i kuling: Et kortlevd lyspunkt for Sharapova.

Serena Williams (flickr.com)

Pete Bodo hos tennis.com skriver en del om Maria Sharapovas kroppsspråk, og jeg kunne ikke sagt det bedre. Det var tydelig fra første ball hvor mye kampen betydde for henne. Vinnerslag ble etterfulgt av pumpende knyttnever og rop, feilslag med sammensunkne skuldre og himlende øyne. Det er lurt å leve seg inn i kampen med hele kroppen, men det må koste mye mentale krefter å holde på slik Sharapova gjorde i denne kampen. Mest av alt understreket kroppsspråket hennes hvor anspent hun var, og jeg tipper Serena koste seg litt over synet.

Serena Williams har nå 16 Grand Slam-titler, og er bare to bak Chris Evert og Martina Navratilova. Det er ikke noe råtips å si at hun kommer til å være på høyden med dem når 2013 er slutt. Skal bli interessant å se hvor lavt bookmarkerne setter henne i Wimbledon. 1.05 ganger innsatsen tilbake for Serena-triumf, eller noe sånt?

Grafikk og statistikk kommer senere i dag.

French Open, dag 11 og 12: You wanted the best, you got the best

Tennis på tv:
Rafael Nadal – Novak Djokovic 6-4, 3-6, 6-1, 6-7, 9-7
Semifinale, French Open 2013

French OpenAlle verdensenere i tennis drar sporten i nye retninger. Hver gang jeg ser Rafael Nadal spille, oppstår 10-12 situasjoner hvor jeg gauler mot skjermen: «Hvordan i h….. klarte han det!?». Jeg snakker om Nadals redningsaksjoner langt ute i kantene. Novak Djokovic måtte spille fem-seks utrolige baller før han kunne regne med at Nadal var ute av poenget. Og da tok han som regel feil.

Det spesielle med Nadals opphentinger er ikke bare at han får racketen på disse ballene. Nadal klarer som ingen andre å gi ballen både fart og retning i posisjoner hvor alle naturlover sier at det skal være umulig. Det ser ut som han pirker i ballen, likevel kommer den som ut fra en katapult.

Rafael Nadal fra French Open 2011.

Samtidig var Djokovic veldig nær ved å vinne. Han reddet seg ut av det fjerde settet, da Nadal servet for kampen, og Djokovic brøt tidlig i det femte. Djokovic styrte, Nadal bommet. Kanskje hadde Djokovic målstreken i syne da han gjorde en avgjørende, dum feil på 4-3 i egen serve, femte sett: Nadal var presset langt ut, og slo for en gangs skyld en enkel ball som Djokovic skulle slå vekk ved nettet. Ble Djokovic overmodig? Han rushet i alle fall det poenget. I stedet for å la ballen sprette og klinke den vekk, sprang han inn i nettet, og tapte poenget. Djokovic berget den påfølgende breakballen, men tapte senere gamet. Resten av kampen spilte Nadal mye friere, og brøt blankt i det siste gamet.

Novak Djokovic.

Dette var tidenes beste gruskamp i French Open. Kvaliteten var så latterlig høy, at den påfølgende kampen mellom Ferrer og Tsonga ble enda mer ynkelig enn jeg trodde på forhånd.

Djokovic og Nadal har forbedret sine dårligste slag de siste årene. Djokovics forehand har mye mer sting, og Nadals backhand er et våpen nesten på linje med forehanden. Til slutt handlet det om det noen enkle feil fra Djokovic. Samt det faktum at grus alltid vil favorisere Nadal. Spanjolens blanding av fart overskru er så ekstrem at tennisverden aldri har sett, eller kommer til å se, noe som er i nærheten.

Finalen mellom Nadal og Ferrer blir en formalitet for Nadal, så lenge han er fysisk i god form.

French Open, dag 10: Fire kvartfinaler i strake sett

French OpenBibliotekjobbing, lærerjobbing, klippe hekken, lage middag, sitte barnevakt, klippe hekken litt mer, bestille teaterbilletter – check, check, check, check og atter check. Tennis? Not so much.

Det smertet ikke så mye å gå glipp av dagens kamper i French Open, for de var temmelig ensidige. Rafael Nadal og Novak Djokovic vant i strake sett, og spiller den moralske finalen i semifinalen. Kriblinger!

Hvor ofte skjer det at alle kvartfinalene på herresiden blir vunnet i strake sett? Ikke så ofte, vil jeg tro. Alle kampene ble vunnet av spilleren med tohåndsbackhand. Og alle ble vunnet av den yngre spilleren på banen.

Sara Errani

Jeg har skrevet for lite om damene i denne turneringen. Jeg liker at Sara Errani (over) forsvarer den gode innsatsen fra i fjor, og er klar for semifinale mot Serena Williams.

Erranis eneste sjanse er at Serena slår seg selv ut, for italieneren har ingen våpen som truer Serena. Azarenka og Sharapova er i mine øyne en helt åpen kamp. I en finale tror jeg Azarenka har bedre sjanse – hun har ikke rukket å bli ydmyket så mange ganger av Serena ennå.

French Open, dag 9: En av de dårlige dagene

Tennis på tv:
Jo-Wilfried Tsonga – Roger Federer 7-5, 6-3, 6-3
Kvartfinale, French Open 2013

French OpenHva er den beste følelsen en tennisspiller kan ha på banen? Jeg kan bare snakke for meg selv. Den beste følelsen innebærer verken serve-ess, listige stoppballer, hylende vinnerslag eller backhandsmasher i full strekk.

Nei, den beste følelsen er den av å drive motstanderen rundt uten at man spiller på grensen av det forsvarlige. Med god margin til linjene, men samtidig med nok fart i ballen og god nok plassering til at fyren på andre siden av nettet løper som en tulling.

Roger Federer fra French Open 2009. (Flickr)

Jeg så ikke så mye av det fra Roger Federer i dag. Sveitseren klarte sjelden å stresse Jo-Wilfried Tsonga fra grunnlinjen. Federers forehand var ikke kvass nok til at Tsonga måtte slite, og Federers backhand kommer aldri til å regjere på dette dekket. Tsonga spiste opp alt Federer sendte hans vei, og selv Federer får litt hetta da. Forehanden var enten for lang eller for kort, han fikk sjelden den fine presslengden som alle tennisspillere søker.

Jo-Wilfried Tsonga fra French Open 2012. (Flickr)

Slutten av første sett var typisk: Tsonga fikk 0-40 i Federers serve, og dermed tre settballer. Federer reddet alle med strålende spill. Dette kunne vært en anledning til å vise Tsonga hvem som er sjefen, hvis Federer klarte å presse fram et tie-break. I stedet kom en billig forehandfeil, og så et rammetreff. Settet var vekk, og Tsonga tok raskt kontroll i det andre.

De dårlige dagene kommer tettere når spillere blir eldre. Dette var en sånn for Federer. Nedturen hans er et faktum, samme hva rankingen sier. Federer har ennå ikke vunnet en turnering i 2013. Hvor mye svir dette nederlaget? Ikke all verden, selv om Federer sier det motsatte. For å vinne denne turneringen måtte Federer slått Simon, Tsonga, Ferrer og Djokovic/Nadal, og det er mye forlangt.

Wimbledon vil fortelle mye om framtiden for Federer. Der kan han fortsatt kjempe om tittelen, selv om jeg rangerer ham bak både Nadal og Djokovic (Murray er et spørsmålstegn akkurat nå).

Tsonga skal ut i semifinale mot David Ferrer, trolig den verste mannen å møte for en hjemmefavoritt som Tsonga. Ferrer gir seg aldri, han spiller hvert poeng med dødsforakt og er ikke redd for Tsonga. Jeg tipper Tsonga vinner den kampen i fem sett.

French Open, dag 8: Haas og klisjeen om det tyske maskineri

French OpenLeserne vil ha mer om Tommy Haas, og det skal dere selvsagt få. Tyskerens comeback er årets store snakkis på herretouren. Har han nok krefter til å slå Novak Djokovic i kvartfinalen? Jeg tviler.

Anyway, det er noen år siden Haas ble ansett som ung og lovende. Han er i siste fase av tennislivet sitt, og har egentlig ingen store meritter å se tilbake på.

Tommy Haas i French Open 2006

Tommy Haas setter en forehand-volley.

Dette skrev jeg. I 2006. Det er SJU år siden. Tommy Haas tapte i strake sett mot Novak Djokovic den gang, en kamp jeg så på bane 1 i Paris. Svart-hvitt-bildet er fra den kampen. Djokovic var bare et navn den gangen, og i mitt korte kampreferat kommenterte jeg bare Haas.

Jeg svingte for sikkerhets skyld pisken enda litt:

En skuffende exit for Haas, og jeg lurer på hvor lenge han kommer til å spille. Den dagen han slutter, kommer jeg til å savne backhanden hans, men lite annet.

Sju år seinere er Haas gått fra å være småsur wonderboy med litt for dårlige resultater, til elsket veteran. Som for navnebror Tommy Robredo er Haas blitt en spiller som publikum (som jeg er en del av) trykker til sitt bryst, for de vet ikke hvor mange flere ganger de får sjansen.

Haas trengte en kort kamp mot Mikhail Youzhny etter den harde kampen mot John Isner i forrige runde, og det fikk han: 6-1, 6-1, 6-3. Haas har faktisk bare møtt Djokovic én gang på grus, kampen som jeg så for sju år siden. Innbyrdes leder Djokovic 4-3. Både han og Haas er best på hardcourt. Normalt sett skal Djokovic være for sterk over fem sett mot Haas, men tyskeren kommer til å ha publikum med seg.

Haas sin backhand er nevnt, den er både vakker og effektiv. Tyskerne har i det hele tatt hatt mange elegante spillere de siste årene. Michael Stich var den spilleren Pete Sampras fryktet mest, og spilte uanstrengt og kraftfullt på samme tid. Kohlschreiber (som tapte mot Djokovic i forrige runde av årets French Open) har også en blendende enhåndsbackhand. I det hele tatt blir jeg alltid litt matt når folk forbinder tyske idrettsfolk med det maskinmessige. Tyskerne har produsert gørrkjedelige arbeidshester som Nicolas Kiefer og estetikere som Stich og Kohlschreiber.

Kvartfinalene på herresiden har et pussig mønster. Hver av dem inneholder en tohåndsbackhand mot en enhånds-. Djokovic-Haas, Nadal-Wawrinka, Ferrer-Robredo og Tsonga-Federer. Jeg tipper Federer er den eneste enhåndsbackhanden igjen når semifinalene spilles. Selv om ingenting hadde gledet meg mer enn en Haas-Wawrinka-semi.

French Open, dag 7 og 8: Skjemaet sprekker

French OpenLite oppdateringer fra meg de siste dagene. Helg, fest, familie og trening – og ikke mye tid til blogging. Så deler av Federers kamp mot Gilles Simon, og håper ikke han er i ferd med å spille seg ned i kvalitet. Tsonga i neste runde er ingen umulighet. Tror Tsonga i neste runde skal passe Federer bra.

Og så Tommy Robredo, da. Bare du blir gammel nok, så elsker fansen deg. Jeg har aldri blitt særlig engasjert av Robredos solide spill, men det ble publikum da Tommy slo ut Almagro i åttendelsfinalen. Robredo selv satt og grein, for veien tilbake fra skader har vært lang. En annen ting er at Nicolas Almagro selvsagt skal vinne en kamp han leder 2-0 i sett.

På damesiden har jeg visse forhåpninger om at Svetlana Kuznetsova kan pirke litt i selvtilliten til Serena Williams. Time will show.