To tårn

Tennis på tv:
Karen Khachanov – Juan Martin Del Potro 7-5, 6-3, 3-6, 6-3
Åttendelsfinale, French Open 2019

Når Juan Martin Del Potro (198 cm) møter Karen Khachanov (også 198 cm), får filten på tennisballene snauet seg.

Jeg tenker alltid på Del Potro som en ung spiller, sikkert fordi han var det da han vant sin eneste Grand Slam-turnering i 2009 (US Open mot Federer). Den gang var Del Potros flate, enorme slagkraft noe av en åpenbaring på touren, og fortsatt er det få som kan matche den. Akkurat som Nadals forehand er særegen og spektakulær, tror jeg Del Potros er like vanskelig å adoptere for den som vil prøve.

Karen Khachanov ble kjent i fjor da han slo Novak Djokovic, og er som Del Potro mest glad i hamre løs fra grunnlinja. Del Potro er – som vanlig – akkurat tilbake fra skade, og har lite kamptrening. Jeg kom inn i kampen i andre sett, og det ble et spørsmål om hvor lenge Del Potro kunne holde ut. Han var mye bakpå i duellene, og det var Khachanov som bestemte. Del Potros spill var en blanding av grimaser, blendende vinnere og feilslag.

Khachanov er ikke like uttrykksfull som Del Potro under eller mellom poengene, men klarte fint å matche Del Potros kanonader. Det mest iøynefallende med Khachanovs spill er måten venstrearmen peker mot ballen før en forehand, og hvordan han gjør et lite kniks med høyre håndledd når han visper til en forehand. (Jeg innser at dette kan ha begrenset interesse for det brede lag.)

Del Potro var ikke så ferdig i tredje sett som jeg trodde. Han brøt tidlig i tredje sett til publikums store glede, men russeren utlignet til 2-2. Del Potro var ikke ferdig, men holdt til 3-2, og brøt til 4-2 da han løp langt ut i backhand-korridoren for å slå en forehand langt ut i russerens backhandhjørne. Del Potro var i trøbbel i egen serve på 4-2, men avverget breaksjanser med flere fantastiske forehander. Det er noe å lære for oss glade amatører, hvordan de beste nekter å skru ned satsingen på de viktige poengene.

Å se Del Potro filmet med øyehøyde-kameraet viser hvor ulikt han spiller fra for eksempel Nadal. Ballen går lavt over nettet, noen ganger nesten bare nedover. Del Potro forklarer forehanden sin her. Å slå forehand med kontinental-grep, er det få som gjør i 2019. (Jeg forstår ikke at han klarer å kontrollere høytsprettende baller med et så åpent grep, men så er det ikke jeg som er tennisproff.)

Del Potro skulle serve tredje sett hjem på 5-3, men gikk fra 30-0 til 30-40. Men argentineren tok de tre neste, og vant settet til 6-3. Da nærma klokka seg 21 i Paris, og det ble klart at denne kampen ikke kunne fullføres i kveld, det var bare å vente på den vante diskusjonen om når det var for mørkt til å spille videre. (Det kommer lys om et par år.)

Khachanov var i trøbbel i første game av fjerde sett, men holdt til 1-0. Rett etter brøt han til 2-0. Khachanov dro Del Potro til nettet med stoppballer som ikke kom tilbake. Da Del Potro smashet en enkel ball godt utenfor til 0-3, tenkte nok flere på tribunen på å komme seg i retning t-banestasjonen.

Det første poenget i fjerde game av fjerde sett var det kuleste jeg har sett til nå i turneringen. Del Potro reddet opp en haug umulige baller, før han endte med hodet i blomsterbedet da han pustet ut etter tapt poeng, og publikum på første rad kom til for å dunke ham i ryggen for å vise sin begeistring. Jeg klarer ikke helt å se for meg Djokovic, Nadal eller Federer i den posisjonen, og det er derfor folk elsker Del Potro. Han har noe sårbart og menneskelig ved seg, i all sin 198 cm lange framtoning.

Del Potro slo flere fantastiske forehander – en vanlig dag på jobben – til 1-3, men Khachanov var effektiv til 4-1. Del Potro skranglet seg til 4-2, og franskmennene på tribunen sang av full hals i en fest de visste gikk mot slutt. Khachanov spiste seg lenger og lenger inn i banen, mens Del Potro baserte seg på patruljering et par meter bak grunnlinja. Khachanov tok ledelsen 5-2. Del Potro var visnere i beina enn Khachanov, men kunne fortsatt slå, og dundret seg til 5-3. Khachanov fikk ingen pause før han skulle serve kampen hjem (det var ikke oddetall-antall game spilt i settet), og det var sikkert ikke dumt, tenkte jeg. Han tok det første poenget, før Del Potro sauset inn en forehand som mystisk nok datt ned på sidelinja. Del Potro tok seg til 15-30, men en god serve av Khachanov ga ham 30-30. For en gangs skyld slo Del Potro en nølende backhand som seilte ut på neste poeng, før Khachanov avsluttet med et ess ned i midten av banen.

Strålende kamp! Og publikum synger på Delpo, Delpo når han forlater banen.

Siste dans på bane 1

Julien Benneteau, French Open 2001.

Tennis på tv:
Stan Wawrinka – Grigor Dimitrov 7-6, 7-6, 7-6
3. runde, French Open 2019

Når jeg en gang vender tilbake til Roland Garros-anlegget i Paris, kommer det til å være med 95 prosent glede og 5 prosent skår i gleden. De fem prosentene fordi bane 1 vil være borte. Den rives etter 2019-turneringen, og da fjerner de den beste arenaen på Roland Garros. Jeg har vært på både Suzanne Lenglen og Philippe Chatrier, og ingen av dem kan måle seg med bane 1 i atmosfære.

Bane 1 er ikke den største, men den mest intime. Med sin sirkelform legger den også opp til mingling på en annen måte enn de to større. Når det blir mindre folk utover dagen, er det lett å forflytte seg sidelengs og nedover på tribunen. (Med mindre noe har skjedd siden jeg var der i 2006.) Det er den beste arenaen å få sett gode spillere på nært hold i kamp. Jeg har sett Tomas Berdych, Tommy Haas, Gaston Gaudio, Lukas Dlouhy, Tommy Robredo, Lleyton Hewitt, James Blake og Nicolas Almagro på bane 1.

I dag så jeg slutten av oppgjøret mellom Dimitrov og Wawrinka på denne banen, et oppgjør av typen som denne arenaen er perfekt for: To plagede sjeler som det franske publikummet lett kan identifisere seg med, som spilte høyrisikotennis med enhåndsbackhander. Fabelaktige greier, og på bane 1 engasjerer publikum seg på en annen måte enn de større arenaene.

Dimitrov tok en stor ledelse i tredje setts tie-break, men Wawrinka holdt det gående fra langt bak i banen, og Dimitrov klarte ikke å snøre sekken. Wawrinka flørta med publikum etterpå og virka uvanlig glad for å nærme seg gammel form.

I stedet for bane 1 kommer det kanskje en like kul og intim bane på stedet, tror du kanskje? Nei.

The pace of change will resume immediately after the end of the current tournament. Two more outside courts will be built, while the old Court No 1, affectionately known as the Bull Ring because of its circular design, will be knocked down to allow for an expansion to the Place des Mousquetaires, where spectators will be able to relax on a landscaped lawn area and watch matches on a giant screen.

Landscaped lawn area? Giant screen? WTF? Kan ikke Wimbledon ha sin Henman Hill/Murray Mountain/Edmund…et eller annet i fred? Roland Garros ligger like ved Paris´ største park, Bois de Boulogne, kan ikke tre- og parkfolket gå dit og ligge på plenen? Place des Mousquetaires er det kjedeligste området på Roland Garros, og er behagelig lite i dag. Takk for meg.

Ulempen for Ruud er at han er høyrehendt

Det nærmer seg kampen mellom Roger Federer og Casper Ruud i French Open, den spilles fredag ca. klokken 13. Ruud har som kjent trent på Rafael Nadals akademi de siste årene, og får hjelp fra sine spanske støttespillere inn mot kampen mot Federer.

– Det er vanskelig å legge en plan nå, men jeg må presse ham med høye toppspinn-baller mot énhåndsbackhanden hans, sier Ruud. (intervju med NRK)

Dette har vært refrenget for alt som er skrevet om hvordan man skal slå Roger Federer på grus siden 2005. Det var da Rafael Nadal begynte å slå Federer på grus med denne oppskriften: Nadal gnagde på Federers backhand. Forskjellen mellom Nadal og Ruud er at Ruud er høyrehendt. Ruuds beste slag er forehanden, og den letteste forehanden å slå er den diagonale – altså mot Federers fryktede forehand. Nadals fordel er at han slår med venstre hånd, rett i Federers backhand. Casper Ruud har fått en bedre backhand det siste året, men jeg kan ikke se at den har det samme toppspinn-bittet som Nadals forehand har. Hadde Ruud vært venstrehendt og med like høytsprettende forehand som Nadal, hadde jeg hatt mer tro på taktikken som er annonsert.

Og Federers enhåndsbackhand er ikke mer sårbar enn at han er ranket nummer 7 på statistikken over seier/tap mot venstrehendte – og da er de 23 tapene mot Nadal med i beregningen. Selv om Nadal bryter ned Federers backhand, er det lettere sagt enn gjort å få metoden til å funke.

Federer er nummer tre i verden. De som har slått ham i år er Stefanos Tsitsipas og Dominic Thiem, som er yngre enn Federer og mer meritterte enn Ruud. De vant kampene mot Federer med å spille enda mer aggressivt enn Federer, og hadde både kvaliteten i slagene til å gjennomføre det bedre enn ham.

Ruud mot Federer: Ruud må håpe at Federer har en under middels dag, og at han selv klarer å henge med fra starten. Dette blir gøy!

Hvilke sjanser har Casper Ruud mot Roger Federer?

Selv for en Tottenham-fan som meg (Champions League-finale på lørdag) er det ingen tvil om at Casper Ruud mot Roger Federer er helgas store idrettsbegivenhet. Jeg så slutten av begges kamper i dag.

Far og sønn

Ruud møter Federer i tredje runde av Roland Garros, også kjent som French Open. Den forrige nordmannen som vant to kamper på rad i en Grand Slam-turnering, var selvfølgelig Casper Ruuds far, Christian. Det var i samme turnering for 20 år siden.

Casper Ruud mot Federer får selvsagt norske medier til å gire seg opp mot kampen, som trolig spilles på fredag. Jeg kommer ikke på noen norsk idrettshendelse som kan måle seg med denne i 2019: En nordmann skal møte tidenes beste utøver i en av verdens én mot én-idretter.

Ruud må glemme tid og sted

Hvis vi pakker vekk partyeffektene og de store ordene, handler det bare om en tenniskamp. Å møte Federer på den største banen i en Grand Slam-turnering vil fortelle mye om hvor Ruud står for øyeblikket. Ruud må forholde seg til mer publikum (som bortsett fra nordmennene kommer til å heie kraftig på Federer) og en mye større arena enn han er vant til.

Hvis Ruud skal ha noen sjanse i denne kampen, må han klare å blokkere ut omgivelsene fra første game. Hvis ikke, er jeg redd kampen kan renne ut mellom hendene hans. Ruud har slitt mot servesterke spillere før. Federer er ingen John Isner eller Reilly Opelka, men har en offensiv spillestil hvor han prøver å avgjøre poengene raskt, og bruker lite tid mellom poengene.

Federer: En rik variasjon av knep

Samtidig er Federer ikke helt ung lenger, og har i de fleste kamper svakere perioder. Dersom Ruud klarer å dra Federer inn i lange ballvekslinger og ikke blir satt ut av Federers tidvise briljans, er mye gjort. Da Ruud møtte Juan Martin Del Potro (nummer 9 i verden) nylig, klarte han å holde følge med Del Potros kanonader. Federer kverker ikke motstanderne sine like åpenlyst som f.eks Nadal gjør, Federers metode er en rik variasjon av knep som til slutt binder motstanderen pinn fast.

At Ruud skal slå Federer, er for mye å forvente, men kanskje kan han ta et sett?

French Open 2019: To favoritter og Federers tilbakekomst

Casper Ruud

French Open begynner på mandag, og Casper Ruud er direkte kvalifisert. Han møter latviske Ernests Gulbis i første runde. Gulbis er ustabil, talentfull og temperamentsfull. Han har stor rekkevidde og slår hardt fra begge flanker, men i fem sett skal Ruud ha god sjanse til å slå ham ut. Gulbis har ikke vunnet en kamp på ATP-touren siden februar, og møter en Ruud i fin form.

Norske medier har allerede begynt å spekulere i en eventuell kamp mellom Roger Federer og Casper Ruud, men det kommer ikke jeg til å gjøre før den er en realitet. (Hvis Ruud tenker i de baner, bør han slutte med det. Den gamle klisjeen om en kamp om gangen har noe for seg.)

Før det skal både Ruud og Federer vinne to kamper, og det er det absolutt ingen garanti for.  Ruud har ikke spilt mange femsettere, og får hard motstand i eventuelt andre runde. Federer trakk seg midtveis i Roma-turneringen med skade.

Grus-sesongen har utmerket seg ved at Nadal bare har vunnet én turnering. Jeg så deler av finalen mot Djokovic i Roma, som Nadal vant. Det eneste settet Nadal tapte i den turneringen var det andre settet mot Djokovic, men han var overlegen igjen i det tredje.

Det er alltid en grei indikator på Djokovics kamplyst mot Nadal på grus å se på hvor mange stoppballer Djokovic spiller. I Roma-finalen var det haugevis av dem, de fleste mislykkede, og det føltes som et flashback til årene hvor Djokovic ikke klarte å stå imot Nadals trykk på grusen, og gjerne avsluttet poengene med håpefulle stoppballer. (Det var en lang setning.)

Nadal blir 33 i løpet av French Open, Djokovic ble akkurat 32. Vi er fortsatt der at det vil være en sensasjon om noen andre enn dem vinner i Paris, selv om begge har sett mer fryktinngytende ut før. Men hvem andre skal kunne vinne?

  • Alexander Zverev er i elendig form.
  • Dominic Thiem er fortsatt ustabil.
  • Stan Wawrinka har vunnet i Paris før, men ser ikke ut til å finne tilbake til maksnivået sitt.
  • Roger Federer vil ha hele stadion bak seg om han så spiller mot en fransk kval-spiller, men sju femsettere på grus har han neppe i seg når han nærmer seg 38.
  • Årets turnering blir en fin lakmustest for Shapovalov, Tsitsipas og de andre unge spillerne som trenger seg på. De kommer til Paris med flere forventninger til seg enn før, og må hanskes med dem og det franske publikummet i tillegg til motstanderne.

Note to self: På tide å bestille en måned med Eurosport Player igjen.

Klassiker: Federer – Djokovic, French Open 2011

Roger Federer server, Roma 2003.

Under Australian Open kom det fram at Roger Federer skal spille grusturneringer i år. Han har ikke spilt en grusturnering siden 2016, men nå har han lyst å eksperimentere litt igjen. (Bildet over er fra en kamp jeg så ham spille i Roma Masters 2003.)

Federers avgjørelse har blitt tolket på flere måter. Er det en del av en avskjedsforestilling? Gjør han det for å få en god seeding inn mot Wimbledon?

Grus er de unge menns underlag. Hardcourt er hardere for beina, men ballen går flere ganger over nettet på grusen. Federer vil være nærmere 38 når French  Open spilles, og jeg har ingen tro på at han kommer til å bite fra seg der. Vel har Federer en god CV på grus, men han får mindre hjelp av serven sin (som han lever mye på) på grusen. Jeg tipper Federer legger en dristig, offensiv strategi for grustennisen han skal spille i år. Hemningsløst offensive spillere som Stefan Edberg (finale 1989), Yannich Noah (vinner 1983) og Tim Henman (semifinale 2004) har hatt suksess på Roland Garros før, så det er mulig. Men jeg tror ikke helt på det.

En kveld jeg hadde lakenskrekk kom Federers semifinale mot Novak Djokjovic i French Open 2011 opp i YouTube-forslagslista mi. Det er en klassisk kamp jeg nesten hadde glemt. Djokovic hadde vunnet sesongens 43 første kamper det året (!), og bare Federer sto i veien for en finale mot Rafael Nadal. Federer spilte fryktløs, høyrisiko-grustennis, og tok kampen i fire sett. Djokovic hadde sjansen til å utligne til 2-2 i sett, men klarte ikke å serve hjem det settet. I stedet tok Federer det settet i tiebreak.

Federers backhand har alltid vært sårbar mot Nadal. Men i denne kampen mot Djokovic skinner Federers backhand, og den naturlige allsidigheten som enhånds-backhandspillere har, er lett å se. Federers rekkevidde er enorm på defensiven, og han bruker backhanden sin til å blokke, passere, slice og holde ballen i gang.

Her er høydepunkter fra kampen, som Federer vant 7-6, 6-3, 3-6, 7-6. Nadal slo Federer i finalen i fire sett.

French Open-kvalifisering: Casper Ruud – Daniel Galan 6-2, 6-4

2. runde kvalifisering til French Open 2018
Casper Ruud – Daniel Galan 6-2, 6-4

Litt tidlig fra jobb i dag. Jeg kommer inn i kampen på stillingen 6-2, 4-1 til Ruud. To games unna seier! Dette skal da gå lett?

6-2, 4-2: Ruud tar det første, Galan det andre poenget. Kampen spilles på bane 14, og slik kameravinkelen er, ser det ut som de slår ballen fra hver sin verdensdel. Breakball nå, bare Galans andre. Ruud setter en litt anspent backhand i toppen av nettet, og Galan bryter tilbake. Men fortsatt er denne kampen godt nede i lommene til Ruud.

6-2, 4-3: Ruud står tettere på grunnlinjen enn Galan, men klarer ikke alltid å utnytte det. To feilslag gir Galan gameballer. Han redder den første med en diagonal forehand som Galan ikke får tilbake i spill, og får deuce på en forehandfeil fra colombianeren. Galan holder etter hver til 3-4. Men likevel, Ruud skal klare dette. Viktig å ikke vikle seg inn i en tresetter nå, med tanke på kampene som kommer.

6-2, 5-3: Ruud taper det første, men forehanden skaffer ham de to neste, og så det tredje til 40-15 – god, businessaktig gjennomføring av disse poengene. Og det fjerde, med enda en steinhard forehand ned i Galans forehandhjørne, som han aldri fikk tilbake. Ett game unna seier.

6-2, 5-4: To kjappe poeng for colombianeren, men Ruud lar ikke dette gå. Vinner de tre neste poengene, og får matchball. Galan vinner de to påfølgende poengene, og får gamet når Ruud slår en forehand ut over sidelinjen. Server for kampen i neste game.

6-2, 6-4: Aggressivt første poeng av Galan. Ruud dobbeltfeiler til 0-30. Jeg har ikke lagt merke til det før nå, at Galan går bakover i det serven kommer. Hvor smart er det? Ruud tar de to neste poengene til 30-30, og setter et ess ut av banen til ny matchball. Han setter opp det gamle trikset med å pumpe forehand mot backhand for så å dryle ned i forehandhjørnet, men ballen tar toppen av nettet og går ut. Ruud skaffer seg imidlertid en ny matchball, og smasher inn den siste ballen etter enda en duell hvor han sakte fester grepet.

Herlig! Ruud møter enten Santillan (ranket 211) eller Muller (377) i neste runde. Han skal slå begge.

Les om Ruud på tennis.com.

Nedtur på bane 6 for Casper Ruud

Maxime Janvier – Casper Ruud 7-6, 6-4
2. runde, kvalifisering til French Open 2017

Casper Ruud og teamet rundt den norske 18-åringen er neppe fornøyde med grussesongen som fikk en brå slutt i dag. Ruud tapte i strake sett i andre kvalifiseringsrunde til French Open. Jeg så deler av kampen med Eurosport Player.

«Love me, love me, say that you love me…»

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic er en mer interessant verdensener enn noen før ham. Ikke for den gjennomsnittlig interesserte sports­fan, men for alle som følger med på tennis. Spillet hans er vanskelig­ere å fange essensen av enn for de fleste som kom før ham.

Da snakker jeg ikke om alle verdens­enere, men om de som domi­nerte touren i sin tid og som du ser for deg på banen når jeg skriver navnene deres her: Sampras (du ser for deg serven), Borg (stødig­heten), McEnroe (feelingen), Connors (aggressiv­iteten), Lendl (fore­handen), Nadal (fore­handen) og Federer (kunst­slagene).

Djokovic? Bildet jeg ser for meg er ikke en situasjon i spillet, men en gest mellom poengene: Djokovic som sent i en kamp ber publikum om støtte, ved å vifte begge armene oppover. Han har gjort det flere ganger mot Federer, og i siste game av Roland Garros-finalen mot Murray i dag. Det er noe sårt over dette, når verdens beste tennisspiller ikke synes, tross sin briljans, at han blir verdsatt høyt nok av publikum.

Jeg leser ikke noen hån eller ironi inn i Djokovics appell til tribunene, bare en mild forundring. Han vinner, han oppfører seg bra, han er en god ambassadør og verdens beste, men det klikker liksom ikke mellom ham og publikum. Skyldes det mangel på signatur, som spillerne i avsnittet over har? Djokovics signatur er at han ikke har svakheter, men det sjarmerer kanskje ikke gjennomsnittstilskueren.

For verdens tennisanalytikere må derimot serberen være gøy å grave seg ned i. Spillestilen hans skiller seg lite fra resten av ATP-touren. Tohåndsbackhand, gode returer, raske bein og kjemping om hver ball. Djokovic gjør dette bedre enn alle andre, men SÅ mye bedre – han har nå vunnet fire Grand Slam-titler på rad – ser det ikke ut for oss som ser det på tv. Det mentale spiller selvsagt en viss rolle. Djokovic er den klart beste i avgjørende situasjoner, bare kikk på statistikken. (Han er også best i returspillet.)

Federer har som regel lav prosent førsteserver mot Djokovic, sannsynligvis fordi han vet at han må serve fabelaktig for å ha en sjanse. Murray havnet i samme felle i dag. Daily Telegraph:

A rate of 50 per cent is below par, whereas to beat the best returner in tennis history Murray had to have a lights-out serving day. His second serve, predictably, got munched, with a winning percentage of just 41 per cent to Djokovic’s 59 per cent.

Men likevel. Jeg føler at det fortsatt er sider av Djokovics storhet som ikke er godt nok belyst. Hvilke tennistekniske ferdigheter gjør Djokovic til den beste returspilleren i verden (det må vel handle om mer enn det rent mentale)?

Her er en annen analyse av finalen. Jeg så bare slutten av kampen, og årets French Open ble offer for travelt familieliv og diverse deadline.

De nest beste er også fantastiske

I et annet liv skal jeg tilbringe 17. mai i Paris for å se på tennis. Kvalifiseringen til French Open har begynt, et deilig koldtbord for tennisfolk.

Kvalifiseringen?, spør du ivrig. Ja, det er 128 plasser i dame- og herreklassen i Grand Slam-turneringene. En håndfull av disse blir gitt til spillere som klarer å kvalifisere seg inn ved å vinne kamper før turneringen. Det deles også ut wild cards (gratisplasser) som arrangøren gir til spillere som de liker ekstra godt. Eller som de har spesielt stor tro på. Eller som bare er så heldige at de kommer fra arrangørlandet.

Kvalifiseringen er kul fordi

a) kvaliken byr på ukjente spillere som kommer til å bli store navn om noen år.

b) billetten koster bare 20 euro, altså en promille av det du ville brukt på en dag i Paris uansett.

c) den har som regel god plass, altså at du kan komme tett på spillerne.

d) de beste spillerne er også inne på stadionområdet, og du kan se dem trene på nært hold. En av mine store tennisopplevelser var å se Carlos Moya (vinner av turneringen i 1998) trene. FOR en forehand den mannen hadde. Himmelhøy, bitende overskru og full kontroll.

Hvem spiller kvalifisering i år? Du må være over snittet interessert for å kjenne igjen navnene, men hvis du er det, setter du pris på å kunne se Henri Laaksonen (finsk-sveitsisk vidunderbarn som ikke har slått helt gjennom ennå), Radek Stepanek (elegant som få, Davis Cup-vinner), Steve Darcis (Belgia!), Sergiy Stakhovsky (slo Federer i Wimbledon 2013), Aleksandr Nedovyesov og Andrey Golubev (solide for Kasakhstan i Davis Cup). Og på kvinnesiden: Sorana Cirstea fra Romania, Kaia Kanepi fra Estland (fire titler i karrieren), veteranen Daniela Hantuchova og Melanie Oudin (kvartfinalist i US Open 2009). Alle har spilt på verdens største arenaer, men i Paris spiller de akkurat nå på de minste banene Roland Garros-anlegget tilbyr. Brutal sport, tennis.

Sergiy Stakhovsky (Wikimedia).

Torsdag og fredag er siste dager med kvalifisering. Er du i Paris med få planer og lyst å se et av byens flotteste idrettsanlegg, og mye kjekk sportsungdom, ta turen til Roland Garros.