Stikkord: French Open

John McEnroe: In the realm of perfection

(Jeg holdt innledningen til visningen av filmen John McEnroe: In the realm of perfection på Kapittel-festivalen 2019 på Sølvberget i Stavanger.)

John McEnroe: In the realm of perfection
John McEnroe: In the realm of perfection

«Velkommen til Kapittel-film! Vi skal øyeblikkelig vise «John McEnroe: In the realm of perfection».

Temperament og Björn Borg

Det er to grunner til at alle har hørt om John McEnroe. To grunner til at det skrives bøker av denne typen: “Being John McEnroe”, som er en (over)ambisiøs  psykoanalyse av McEnroe og hans tid.

Den ene grunnen heter temperament.

Den andre grunnen heter Björn Borg.

Ja, McEnroe ble sint til tider.

Ja, han spilte noen berømte kamper mot Björn Borg.

Sånn. Ferdig. Nå kan vi gå forbi klisjéene.

Hva er storhet?

John McEnroe er tidenes største tennisspiller.

Statistikerne blant dere holder allerede på å lette i salen, klare til å arrestere meg med en haug tall. Ja da, jeg vet at McEnroe bare har sju Grand Slam-titler mot 20 for Roger Federer, 19 for Rafael Nadal, 16 for Novak Djokovic og så videre. Jeg vet at McEnroe ikke var ranket nummer én i så mange uker som Pete Sampras. Ivan Lendl var bedre trent, Björn Borg mer mystisk, Jimmy Connors mer elsket av sine egne og så videre. Og da har jeg ikke engang nevnt Steffi Graf eller Serena Williams.

Likevel. Tall, popularitet og utmerkelser er ikke alt. I så fall kunne vi sagt at Bjørnson var en større forfatter enn Ibsen fordi bare Bjørnson av de to fikk Nobelprisen i litteratur. At Joseph Haydn var en større komponist enn Mozart fordi han skrev 104 symfonier mot Mozarts 41. Apropos Mozart: Da Tom Hulce skulle spille Mozart i filmen fra 1984, brukte han nettopp McEnroe som modell for rollen som det plagede geniet.

Nei, McEnroe er størst fordi de beste idrettsutøverne skal vise oss det sublime, det ekstreme nivået av utenomjordisk talent. Intet menneske har tatt den fysiske kunstformen tennis til et så absurd høyt nivå som John McEnroe gjorde i 1984.

Energiøkonomisering

Mange av beste idrettsutøverne har en egen, effektiv signatur, som om de knapt bruker krefter. Tenk på Thomas Alsgaards ruslende skitur til gull på 30 kilometer under OL 1994. Lionel Messi som tasser rundt på banen, uinteressert helt til han eksploderer. Anja Andersen som knapt så ut til å bruke krefter når hun slengte håndballen i mål.

John McEnroe hadde dette samme minimalistiske ved seg. McEnroes serve begynte riktig nok med ryggen mot nettet, men det var det eneste tungvinte han gjorde. Ellers var han energiøkonomisk til det ekstreme. Han slo forehand og backhand fra albuen og ned, helt annerledes enn maskineriet som Ivan Lendl og Björn Borg satte i verk for hvert slag. Han var som en katt ved nettet, og ingen har lest spillet bedre. Som for de andre enerne i sport, hadde McEnroe en teknikk jeg neppe tror blir lært bort av dagens tennistrenere. Til det var McEnroes teknikk for særegen og barokk.

For mange vil John McEnroe alltid være han sinte fyren som spilte mot Björn Borg. Og ja, McEnroe var sint, men han var ikke en egoist: McEnroe vant i sin karriere 78 titler i double. Han vant lagturneringen Davis Cup fem ganger med sine medspillere fra USA. John McEnroe spilte europeisk fotball i barndommen, og savnet kameratskapet på banen når han sto med racketen alene på tennisbanen. For som vi skal se, tennisbanen er et ensomt sted, og det er ingen steder å gjemme seg hvis det går dårlig og du spiller single.

Filmen vi nå skal se, er om den nest mest berømte kampen John McEnroe spilte. (Den mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980 mot Borg). I 1984 møtte McEnroe Ivan Lendl i finalen av French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering. Julien Faraut har brukt opptakene som Gil de Kermadec gjorde i Paris denne sommeren til å lage et helt spesielt portrett av en tennisspiller som vi ikke kommer til å se maken til.

82-3

Okei da, vi kan bruke litt tall likevel, hvis dere liker sånt. Totalt vant McEnroe 13 turneringer dette året. Han vant de 42 første kampene han spilte, i hele året vant han 82 kamper og tapte 3. Det i en sport med en 11 måneder lang sesong, som spilles over hele verden, på fire vidt forskjellige underlag. Ingen, verken Roger Federer, Rafael Nadal eller Novak Djokovic har hatt et lignende år.

David Foster Wallace sa det

Hvis du leser McEnroes selvbiografi, blir bildet et annet. Der er året 1984 er fullt av tvil, personlige problemer, kjendiser han møter og krangling med andre spillere. Mange mener at Wimbledon-finalen som McEnroe spilte mot Jimmy Connors det året er den beste tennisen som er spilt av noe menneske. I McEnroes selvbiografi nevner han knapt den kampen. Hans forklaring på seieren, hvor han vant 6-1, 6-1, 6-2: “Jimmy was just a little flat that day.”

Alle idrettsfolks selvbiografier er kjedelige, i alle fall hvis du som leser har lyst å vite hvordan de klarte å gjøre det de gjorde. David Foster Wallace sier det presist i et essay fra 1992: “Det kan godt hende at vi tilskuere, som ikke er guddommelig begavet som utøverne, er de eneste som virkelig kan se og artikulere talentet som er nektet oss. Og at de som er født idrettslige genier må være blinde og døve for dette talentet – ikke fordi døvhet og blindhet er prisen for denne gaven, men fordi de er selve essensen.”

I 1984 så Gil de Kermadec for oss med sine kameraer, da John McEnroe spilte finale i French Open. Julien Faraut gikk til hvelvene og skapte filmen vi nå skal se.

God fornøyelse.»

«Du kan ikke vinne kampen fra bak der!»

Rafael Nadal – Dominic Thiem 6-3, 5-7, 6-1, 6-1
Finale, French Open 2019

Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt.

Rafael Nadal.
Rafael Nadal (Wikimedia).

Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem. Okei, statistikken viste at Thiem vant flere lange enn korte poeng, men jeg var overrasket over at Thiem ikke hadde sett mer til Djokovic-skolen for hvordan slå Nadal på grus: Gå inn og ta ballen tidlig, ta tida vekk fra Nadal. Hele tida var det Nadal som vant de korte poengene. Når Thiem skulle gi ekstra gass, endte han ofte opp med dårlige valg, som å slå ikke giftige nok forehander fra eget backhandhjørne. Når Thiem skulle flate ut backhanden sin, var det et sjansespill.

Thiem klarte ikke å slå hull på Nadal, og Nadal var bedre i alle faser av spillet. Da Thiem var heldig og tok det andre settet, var det også siste pift fra ham.

Jeg lurer på hva som var Thiems plan, eller hvilke scenarier de så for seg. Det var noe nølende over Thiems spill fra starten av, det virket som han hadde lånt øre til Karl Rove-skolen, «angrip motstanderens styrke». Nadals styrke på grus er…alt, men det å ligge langt bak i banen og utveksle grunnslag mot Nadal er ikke lurt. Thiem har hatt et strammere kampprogram enn Nadal inn mot finalen, og måtte trolig ha vunnet den i tre sett. I tredje og fjerde sett i dag virka han avlogga mentalt.

Nadal har fått flere generasjoner grusspillere til å se sjanseløse ut, og var flere lengder bedre enn Thiem i dag. Nadals touch og volleyer er blant de beste på touren, forehanden er der når han trenger den og backhanden er en av de mest effektive på touren. Grand slam-turneringsseier nummer 18 for Nadal, Federers 20 er innen rekkevidde.

Hei Sveits!

Tennis på tv:
Roger Federer – Stan Wawrinka 7-6, 4-6, 7-6, 6-4
Kvartfinale French Open 2019

Jeg var ikke så nervøs for denne kampen som jeg pleier når Federer spiller. Jeg har ingen tro på at Federer kan vinne denne turneringen, men bare ved å delta og spille seg til kvartfinalen sikrer han seg godt med rankingpoeng som sikrer god seeding resten av sesongen. (Federer har ingen gruspoeng å forsvare fra 2018.)

Dessuten ventet Rafael Nadal i neste kamp for vinneren av denne kampen, og selv om Federer har vunnet mye mot Nadal de siste årene, er Nadal mange hakk bedre på grus.

Derfor: Lave skuldre i stolen, og stilpoeng på stilpoeng fra de to enhåndsbackhandeksponentene Wawrinka og Federer. Det var gøy å se hvordan Federer klarte å holde følge med Wawrinka fra grunnlinjen, og samtidig bryte opp spillet med nettangrep. Federer hadde en elendig breakball-statistikk, han vant bare 2 av 18, men klarte å unngå å bli frustrert av den grunn. (Jeg var på jobb da kampen begynte, og Twitter-frustrasjonen over Federers manglende uttelling var enorm i feeden min.)

Og nå, til glede for nye interesserte, får vi Federer mot Nadal i French Open enda en gang. Det er 14 år siden de møttes første gang i denne turneringen. Da vant Nadal, som han har gjort hver gang i Paris, men det har ikke alltid vært håpløst.

Federer er en smartere spiller enn da han ble slått 6-1, 6-3, 6-0 mot Nadal i 2008-finalen, og bortsett fra den kampen har Federer alltid tatt et sett mot Nadal i French Open-kampene. At han skal ta to, eller tre, ser jeg som lite sannsynlig. Da må han spille med stor risiko og serve på topp. Nadals fysikk var et spørsmålstegn i vår, men ikke nå. Han hadde det enkelt mot Nishikori i dag.

Federer ble intervjua at Eurosport i går, og sa noe interessant om det å spille på grus: På det underlaget gjelder det å slå gjennom ballen, mer enn på hardcourt og gras, hvor det går an å guide ballen mer dit man vil.

Jeg tror ikke Federer vinner French Open, men han viser form og jevnhet som tilsier at Wimbledon er en god sjanse.

To tårn

Tennis på tv:
Karen Khachanov – Juan Martin Del Potro 7-5, 6-3, 3-6, 6-3
Åttendelsfinale, French Open 2019

Når Juan Martin Del Potro (198 cm) møter Karen Khachanov (også 198 cm), får filten på tennisballene snauet seg.

Jeg tenker alltid på Del Potro som en ung spiller, sikkert fordi han var det da han vant sin eneste Grand Slam-turnering i 2009 (US Open mot Federer). Den gang var Del Potros flate, enorme slagkraft noe av en åpenbaring på touren, og fortsatt er det få som kan matche den. Akkurat som Nadals forehand er særegen og spektakulær, tror jeg Del Potros er like vanskelig å adoptere for den som vil prøve.

Karen Khachanov ble kjent i fjor da han slo Novak Djokovic, og er som Del Potro mest glad i hamre løs fra grunnlinja. Del Potro er – som vanlig – akkurat tilbake fra skade, og har lite kamptrening. Jeg kom inn i kampen i andre sett, og det ble et spørsmål om hvor lenge Del Potro kunne holde ut. Han var mye bakpå i duellene, og det var Khachanov som bestemte. Del Potros spill var en blanding av grimaser, blendende vinnere og feilslag.

Khachanov er ikke like uttrykksfull som Del Potro under eller mellom poengene, men klarte fint å matche Del Potros kanonader. Det mest iøynefallende med Khachanovs spill er måten venstrearmen peker mot ballen før en forehand, og hvordan han gjør et lite kniks med høyre håndledd når han visper til en forehand. (Jeg innser at dette kan ha begrenset interesse for det brede lag.)

Del Potro var ikke så ferdig i tredje sett som jeg trodde. Han brøt tidlig i tredje sett til publikums store glede, men russeren utlignet til 2-2. Del Potro var ikke ferdig, men holdt til 3-2, og brøt til 4-2 da han løp langt ut i backhand-korridoren for å slå en forehand langt ut i russerens backhandhjørne. Del Potro var i trøbbel i egen serve på 4-2, men avverget breaksjanser med flere fantastiske forehander. Det er noe å lære for oss glade amatører, hvordan de beste nekter å skru ned satsingen på de viktige poengene.

Å se Del Potro filmet med øyehøyde-kameraet viser hvor ulikt han spiller fra for eksempel Nadal. Ballen går lavt over nettet, noen ganger nesten bare nedover. Del Potro forklarer forehanden sin her. Å slå forehand med kontinental-grep, er det få som gjør i 2019. (Jeg forstår ikke at han klarer å kontrollere høytsprettende baller med et så åpent grep, men så er det ikke jeg som er tennisproff.)

Del Potro skulle serve tredje sett hjem på 5-3, men gikk fra 30-0 til 30-40. Men argentineren tok de tre neste, og vant settet til 6-3. Da nærma klokka seg 21 i Paris, og det ble klart at denne kampen ikke kunne fullføres i kveld, det var bare å vente på den vante diskusjonen om når det var for mørkt til å spille videre. (Det kommer lys om et par år.)

Khachanov var i trøbbel i første game av fjerde sett, men holdt til 1-0. Rett etter brøt han til 2-0. Khachanov dro Del Potro til nettet med stoppballer som ikke kom tilbake. Da Del Potro smashet en enkel ball godt utenfor til 0-3, tenkte nok flere på tribunen på å komme seg i retning t-banestasjonen.

Det første poenget i fjerde game av fjerde sett var det kuleste jeg har sett til nå i turneringen. Del Potro reddet opp en haug umulige baller, før han endte med hodet i blomsterbedet da han pustet ut etter tapt poeng, og publikum på første rad kom til for å dunke ham i ryggen for å vise sin begeistring. Jeg klarer ikke helt å se for meg Djokovic, Nadal eller Federer i den posisjonen, og det er derfor folk elsker Del Potro. Han har noe sårbart og menneskelig ved seg, i all sin 198 cm lange framtoning.

Del Potro slo flere fantastiske forehander – en vanlig dag på jobben – til 1-3, men Khachanov var effektiv til 4-1. Del Potro skranglet seg til 4-2, og franskmennene på tribunen sang av full hals i en fest de visste gikk mot slutt. Khachanov spiste seg lenger og lenger inn i banen, mens Del Potro baserte seg på patruljering et par meter bak grunnlinja. Khachanov tok ledelsen 5-2. Del Potro var visnere i beina enn Khachanov, men kunne fortsatt slå, og dundret seg til 5-3. Khachanov fikk ingen pause før han skulle serve kampen hjem (det var ikke oddetall-antall game spilt i settet), og det var sikkert ikke dumt, tenkte jeg. Han tok det første poenget, før Del Potro sauset inn en forehand som mystisk nok datt ned på sidelinja. Del Potro tok seg til 15-30, men en god serve av Khachanov ga ham 30-30. For en gangs skyld slo Del Potro en nølende backhand som seilte ut på neste poeng, før Khachanov avsluttet med et ess ned i midten av banen.

Strålende kamp! Og publikum synger på Delpo, Delpo når han forlater banen.

Siste dans på bane 1

Julien Benneteau, French Open 2001.

Tennis på tv:
Stan Wawrinka – Grigor Dimitrov 7-6, 7-6, 7-6
3. runde, French Open 2019

Når jeg en gang vender tilbake til Roland Garros-anlegget i Paris, kommer det til å være med 95 prosent glede og 5 prosent skår i gleden. De fem prosentene fordi bane 1 vil være borte. Den rives etter 2019-turneringen, og da fjerner de den beste arenaen på Roland Garros. Jeg har vært på både Suzanne Lenglen og Philippe Chatrier, og ingen av dem kan måle seg med bane 1 i atmosfære.

Bane 1 er ikke den største, men den mest intime. Med sin sirkelform legger den også opp til mingling på en annen måte enn de to større. Når det blir mindre folk utover dagen, er det lett å forflytte seg sidelengs og nedover på tribunen. (Med mindre noe har skjedd siden jeg var der i 2006.) Det er den beste arenaen å få sett gode spillere på nært hold i kamp. Jeg har sett Tomas Berdych, Tommy Haas, Gaston Gaudio, Lukas Dlouhy, Tommy Robredo, Lleyton Hewitt, James Blake og Nicolas Almagro på bane 1.

I dag så jeg slutten av oppgjøret mellom Dimitrov og Wawrinka på denne banen, et oppgjør av typen som denne arenaen er perfekt for: To plagede sjeler som det franske publikummet lett kan identifisere seg med, som spilte høyrisikotennis med enhåndsbackhander. Fabelaktige greier, og på bane 1 engasjerer publikum seg på en annen måte enn de større arenaene.

Dimitrov tok en stor ledelse i tredje setts tie-break, men Wawrinka holdt det gående fra langt bak i banen, og Dimitrov klarte ikke å snøre sekken. Wawrinka flørta med publikum etterpå og virka uvanlig glad for å nærme seg gammel form.

I stedet for bane 1 kommer det kanskje en like kul og intim bane på stedet, tror du kanskje? Nei.

The pace of change will resume immediately after the end of the current tournament. Two more outside courts will be built, while the old Court No 1, affectionately known as the Bull Ring because of its circular design, will be knocked down to allow for an expansion to the Place des Mousquetaires, where spectators will be able to relax on a landscaped lawn area and watch matches on a giant screen.

Landscaped lawn area? Giant screen? WTF? Kan ikke Wimbledon ha sin Henman Hill/Murray Mountain/Edmund…et eller annet i fred? Roland Garros ligger like ved Paris´ største park, Bois de Boulogne, kan ikke tre- og parkfolket gå dit og ligge på plenen? Place des Mousquetaires er det kjedeligste området på Roland Garros, og er behagelig lite i dag. Takk for meg.

Ulempen for Ruud er at han er høyrehendt

Det nærmer seg kampen mellom Roger Federer og Casper Ruud i French Open, den spilles fredag ca. klokken 13. Ruud har som kjent trent på Rafael Nadals akademi de siste årene, og får hjelp fra sine spanske støttespillere inn mot kampen mot Federer.

– Det er vanskelig å legge en plan nå, men jeg må presse ham med høye toppspinn-baller mot énhåndsbackhanden hans, sier Ruud. (intervju med NRK)

Dette har vært refrenget for alt som er skrevet om hvordan man skal slå Roger Federer på grus siden 2005. Det var da Rafael Nadal begynte å slå Federer på grus med denne oppskriften: Nadal gnagde på Federers backhand. Forskjellen mellom Nadal og Ruud er at Ruud er høyrehendt. Ruuds beste slag er forehanden, og den letteste forehanden å slå er den diagonale – altså mot Federers fryktede forehand. Nadals fordel er at han slår med venstre hånd, rett i Federers backhand. Casper Ruud har fått en bedre backhand det siste året, men jeg kan ikke se at den har det samme toppspinn-bittet som Nadals forehand har. Hadde Ruud vært venstrehendt og med like høytsprettende forehand som Nadal, hadde jeg hatt mer tro på taktikken som er annonsert.

Og Federers enhåndsbackhand er ikke mer sårbar enn at han er ranket nummer 7 på statistikken over seier/tap mot venstrehendte – og da er de 23 tapene mot Nadal med i beregningen. Selv om Nadal bryter ned Federers backhand, er det lettere sagt enn gjort å få metoden til å funke.

Federer er nummer tre i verden. De som har slått ham i år er Stefanos Tsitsipas og Dominic Thiem, som er yngre enn Federer og mer meritterte enn Ruud. De vant kampene mot Federer med å spille enda mer aggressivt enn Federer, og hadde både kvaliteten i slagene til å gjennomføre det bedre enn ham.

Ruud mot Federer: Ruud må håpe at Federer har en under middels dag, og at han selv klarer å henge med fra starten. Dette blir gøy!

Hvilke sjanser har Casper Ruud mot Roger Federer?

Selv for en Tottenham-fan som meg (Champions League-finale på lørdag) er det ingen tvil om at Casper Ruud mot Roger Federer er helgas store idrettsbegivenhet. Jeg så slutten av begges kamper i dag.

Far og sønn

Ruud møter Federer i tredje runde av Roland Garros, også kjent som French Open. Den forrige nordmannen som vant to kamper på rad i en Grand Slam-turnering, var selvfølgelig Casper Ruuds far, Christian. Det var i samme turnering for 20 år siden.

Casper Ruud mot Federer får selvsagt norske medier til å gire seg opp mot kampen, som trolig spilles på fredag. Jeg kommer ikke på noen norsk idrettshendelse som kan måle seg med denne i 2019: En nordmann skal møte tidenes beste utøver i en av verdens én mot én-idretter.

Ruud må glemme tid og sted

Hvis vi pakker vekk partyeffektene og de store ordene, handler det bare om en tenniskamp. Å møte Federer på den største banen i en Grand Slam-turnering vil fortelle mye om hvor Ruud står for øyeblikket. Ruud må forholde seg til mer publikum (som bortsett fra nordmennene kommer til å heie kraftig på Federer) og en mye større arena enn han er vant til.

Hvis Ruud skal ha noen sjanse i denne kampen, må han klare å blokkere ut omgivelsene fra første game. Hvis ikke, er jeg redd kampen kan renne ut mellom hendene hans. Ruud har slitt mot servesterke spillere før. Federer er ingen John Isner eller Reilly Opelka, men har en offensiv spillestil hvor han prøver å avgjøre poengene raskt, og bruker lite tid mellom poengene.

Federer: En rik variasjon av knep

Samtidig er Federer ikke helt ung lenger, og har i de fleste kamper svakere perioder. Dersom Ruud klarer å dra Federer inn i lange ballvekslinger og ikke blir satt ut av Federers tidvise briljans, er mye gjort. Da Ruud møtte Juan Martin Del Potro (nummer 9 i verden) nylig, klarte han å holde følge med Del Potros kanonader. Federer kverker ikke motstanderne sine like åpenlyst som f.eks Nadal gjør, Federers metode er en rik variasjon av knep som til slutt binder motstanderen pinn fast.

At Ruud skal slå Federer, er for mye å forvente, men kanskje kan han ta et sett?

French Open 2019: To favoritter og Federers tilbakekomst

Casper Ruud (Wikimedia Commons)

French Open begynner på mandag, og Casper Ruud er direkte kvalifisert. Han møter latviske Ernests Gulbis i første runde. Gulbis er ustabil, talentfull og temperamentsfull. Han har stor rekkevidde og slår hardt fra begge flanker, men i fem sett skal Ruud ha god sjanse til å slå ham ut. Gulbis har ikke vunnet en kamp på ATP-touren siden februar, og møter en Ruud i fin form.

Norske medier har allerede begynt å spekulere i en eventuell kamp mellom Roger Federer og Casper Ruud, men det kommer ikke jeg til å gjøre før den er en realitet. (Hvis Ruud tenker i de baner, bør han slutte med det. Den gamle klisjeen om en kamp om gangen har noe for seg.)

Før det skal både Ruud og Federer vinne to kamper, og det er det absolutt ingen garanti for.  Ruud har ikke spilt mange femsettere, og får hard motstand i eventuelt andre runde. Federer trakk seg midtveis i Roma-turneringen med skade.

Grus-sesongen har utmerket seg ved at Nadal bare har vunnet én turnering. Jeg så deler av finalen mot Djokovic i Roma, som Nadal vant. Det eneste settet Nadal tapte i den turneringen var det andre settet mot Djokovic, men han var overlegen igjen i det tredje.

Det er alltid en grei indikator på Djokovics kamplyst mot Nadal på grus å se på hvor mange stoppballer Djokovic spiller. I Roma-finalen var det haugevis av dem, de fleste mislykkede, og det føltes som et flashback til årene hvor Djokovic ikke klarte å stå imot Nadals trykk på grusen, og gjerne avsluttet poengene med håpefulle stoppballer. (Det var en lang setning.)

Nadal blir 33 i løpet av French Open, Djokovic ble akkurat 32. Vi er fortsatt der at det vil være en sensasjon om noen andre enn dem vinner i Paris, selv om begge har sett mer fryktinngytende ut før. Men hvem andre skal kunne vinne?

  • Alexander Zverev er i elendig form.
  • Dominic Thiem er fortsatt ustabil.
  • Stan Wawrinka har vunnet i Paris før, men ser ikke ut til å finne tilbake til maksnivået sitt.
  • Roger Federer vil ha hele stadion bak seg om han så spiller mot en fransk kval-spiller, men sju femsettere på grus har han neppe i seg når han nærmer seg 38.
  • Årets turnering blir en fin lakmustest for Shapovalov, Tsitsipas og de andre unge spillerne som trenger seg på. De kommer til Paris med flere forventninger til seg enn før, og må hanskes med dem og det franske publikummet i tillegg til motstanderne.

Note to self: På tide å bestille en måned med Eurosport Player igjen.

Klassiker: Federer – Djokovic, French Open 2011

Roger Federer server, Roma 2003.

Under Australian Open kom det fram at Roger Federer skal spille grusturneringer i år. Han har ikke spilt en grusturnering siden 2016, men nå har han lyst å eksperimentere litt igjen. (Bildet over er fra en kamp jeg så ham spille i Roma Masters 2003.)

Federers avgjørelse har blitt tolket på flere måter. Er det en del av en avskjedsforestilling? Gjør han det for å få en god seeding inn mot Wimbledon?

Grus er de unge menns underlag. Hardcourt er hardere for beina, men ballen går flere ganger over nettet på grusen. Federer vil være nærmere 38 når French  Open spilles, og jeg har ingen tro på at han kommer til å bite fra seg der. Vel har Federer en god CV på grus, men han får mindre hjelp av serven sin (som han lever mye på) på grusen. Jeg tipper Federer legger en dristig, offensiv strategi for grustennisen han skal spille i år. Hemningsløst offensive spillere som Stefan Edberg (finale 1989), Yannich Noah (vinner 1983) og Tim Henman (semifinale 2004) har hatt suksess på Roland Garros før, så det er mulig. Men jeg tror ikke helt på det.

En kveld jeg hadde lakenskrekk kom Federers semifinale mot Novak Djokjovic i French Open 2011 opp i YouTube-forslagslista mi. Det er en klassisk kamp jeg nesten hadde glemt. Djokovic hadde vunnet sesongens 43 første kamper det året (!), og bare Federer sto i veien for en finale mot Rafael Nadal. Federer spilte fryktløs, høyrisiko-grustennis, og tok kampen i fire sett. Djokovic hadde sjansen til å utligne til 2-2 i sett, men klarte ikke å serve hjem det settet. I stedet tok Federer det settet i tiebreak.

Federers backhand har alltid vært sårbar mot Nadal. Men i denne kampen mot Djokovic skinner Federers backhand, og den naturlige allsidigheten som enhånds-backhandspillere har, er lett å se. Federers rekkevidde er enorm på defensiven, og han bruker backhanden sin til å blokke, passere, slice og holde ballen i gang.

Her er høydepunkter fra kampen, som Federer vant 7-6, 6-3, 3-6, 7-6. Nadal slo Federer i finalen i fire sett.

French Open-kvalifisering: Casper Ruud – Daniel Galan 6-2, 6-4

2. runde kvalifisering til French Open 2018
Casper Ruud – Daniel Galan 6-2, 6-4

Litt tidlig fra jobb i dag. Jeg kommer inn i kampen på stillingen 6-2, 4-1 til Ruud. To games unna seier! Dette skal da gå lett?

6-2, 4-2: Ruud tar det første, Galan det andre poenget. Kampen spilles på bane 14, og slik kameravinkelen er, ser det ut som de slår ballen fra hver sin verdensdel. Breakball nå, bare Galans andre. Ruud setter en litt anspent backhand i toppen av nettet, og Galan bryter tilbake. Men fortsatt er denne kampen godt nede i lommene til Ruud.

6-2, 4-3: Ruud står tettere på grunnlinjen enn Galan, men klarer ikke alltid å utnytte det. To feilslag gir Galan gameballer. Han redder den første med en diagonal forehand som Galan ikke får tilbake i spill, og får deuce på en forehandfeil fra colombianeren. Galan holder etter hver til 3-4. Men likevel, Ruud skal klare dette. Viktig å ikke vikle seg inn i en tresetter nå, med tanke på kampene som kommer.

6-2, 5-3: Ruud taper det første, men forehanden skaffer ham de to neste, og så det tredje til 40-15 – god, businessaktig gjennomføring av disse poengene. Og det fjerde, med enda en steinhard forehand ned i Galans forehandhjørne, som han aldri fikk tilbake. Ett game unna seier.

6-2, 5-4: To kjappe poeng for colombianeren, men Ruud lar ikke dette gå. Vinner de tre neste poengene, og får matchball. Galan vinner de to påfølgende poengene, og får gamet når Ruud slår en forehand ut over sidelinjen. Server for kampen i neste game.

6-2, 6-4: Aggressivt første poeng av Galan. Ruud dobbeltfeiler til 0-30. Jeg har ikke lagt merke til det før nå, at Galan går bakover i det serven kommer. Hvor smart er det? Ruud tar de to neste poengene til 30-30, og setter et ess ut av banen til ny matchball. Han setter opp det gamle trikset med å pumpe forehand mot backhand for så å dryle ned i forehandhjørnet, men ballen tar toppen av nettet og går ut. Ruud skaffer seg imidlertid en ny matchball, og smasher inn den siste ballen etter enda en duell hvor han sakte fester grepet.

Herlig! Ruud møter enten Santillan (ranket 211) eller Muller (377) i neste runde. Han skal slå begge.

Les om Ruud på tennis.com.