Stikkordarkiv: fotball

Den vestlandske ur-opplevelsen

Jeg har begynt å spille litt fotball igjen, og skal prøve meg i noen bedriftsidrettskamper utover våren. Denne artikkelen om fotball (og litt tennis) ble skrevet høsten 2013 til et annet formål, men ble bare liggende. Derfor kommer den her i stedet, mens vi venter på grussesongen for tennisspillerne. Den har et snev av høst over seg, en årstid vi heldigvis er langt unna.

Den vestlandske ur-opplevelsen

Nordmenn blir kanskje født med ski på beina, men ikke vestlendinger. Vi er hjelpeløse i snø og kuldegrader, bare sjekk nettavisene her vest når de første snøfillene faller. (Nå vi er inne på dette med nasjonale sannheter om uteliv, blir vi heller aldri fortrolige med østlandsuttrykket «turer i skog og mark». I vår verden er mark en flate med gras på. Noe mer uspennende turmål finnes ikke.)

Den vestlandske, utendørs ur-opplevelsen har ingenting med vinter eller sommer å gjøre. Den handler heller ikke om fjorder, fjell eller fisking, om noen skulle leve i den villfarelse. Ur-opplevelsen foregår på en fotballgrusbane på et sted enda mer usentralt enn det man selv bor på. Det er høst, det regner og blåser, motstanderen er en god del bedre enn oss og kjøreturen hjem er akkurat en halvtime for lang til at vi har vitser og historier nok til å holde stemningen oppe hele veien. Det er trøstesløst, og vi liker det. Våre elementer er våt småstein, brunt løv, dryppende hår og fotballsko skratsjende mot underlaget. 25 år etter kampene kan jeg nesten se surklende grus og halvfulle XL1-flasker mellom bokstavene når jeg skriver navnene på lagene vi spilte mot: Haugen. Eid. Fjøra. Eikefjord.

Fotball fylte alle mine timer som ikke ble brukt til skole og søvn fra jeg var sju til tolv år. Ingen snakket om indre ro og mindfullness på den tida, men det var vel noe sånt jeg oppnådde alene på fotballbanen etter skoletid i 1980-årene. Noen tror man trenger kamerater for å spille fotball. De har et poeng, men da overser de sjelerensen som oppstår hos en gutt med en ball. Hvor mange ganger kunne jeg skyte i mål fra 11 meter uten at ballen spratt i bakken først? Hva var den beste avstanden fra mål for å skru ballen inn fra død vinkel? Ettermiddagene på fotballbanen ble mumlende egenterapitimer hvor jeg prøvde å gjøre det litt bedre enn i går. Jeg ble god til å skyte hardt, langt og presist, men elendig til å takle, nikke og drible – ferdigheter man bare utvikler i samspill med andre.

Årene går. Barndom blir til ungdom og voksenliv. Det å traske alene ned til kunstgrasbanen (grusbanene er nesten borte) for å skyte på mål helt alene, er noe 37 år gamle menn bare ikke gjør. Det løser seg da datteren min på åtte begynner med fotball. Etter fem minutter på fuktig kunstgras i Stavanger kommer de velkjente følelsene tilbake, pluss noen jeg hadde glemt. Som den nøyaktige opplevelsen av hvordan fotballsko blir våte. Det begynner med en prikking fremst på foten, som utvikler seg til et fuktig belte fra storetå til lilletå, og dette brer seg under fotsålen bakover mot hælen.

Dessuten: Den presise følelsen av hvor på foten man skal sparke en fotball. Innsiden eller vristen, sier du kanskje, men alle vet at det maksimale treffpunktet er like bak knoken på storetåa, hvor forfotens følsomhet møter vristens robusthet.

Og hvordan sparker man egentlig en fotball? Bevegelsen er så selvsagt at det blir som å forklare pusting, men hun spør, og jeg prøver å svare. Etter 15 år som lidenskapelig tennisfan (fotball er ikke så viktig for meg nå) prøver jeg å koble sportene i hodet mens vi skyter på hverandre. Å sparke en fotball er som å serve i tennis: Hele kroppen må være med i bevegelsen. Selve kroppsdelen som skal treffe ballen (altså foten eller racketarmen) skal være fleksibel og avslappet i forberedelsen, helt til trefføyeblikket: Da må den spennes for å få kraften gjennom ballen.

Det er omtrent slik jeg forklarer det for henne. «Litt mye golf», sier jeg når hun står helt i ro og svinger skuddfoten som en stiv kølle mot ballen.

Vi er helt alene. Vi har hver vår ball, fører dem over banen i joggefart og skyter dem i mål. Rett etterpå måker jeg en ball to meter over mål og banner lavt fordi jeg bare klarte å sette to skudd på rad fra 16 meter. Vi finner syklene og sier at vi må gjøre dette igjen.

Kanskje blir det verre vær neste gang, det er lov å håpe. På sykkelen hjemover fnyser jeg forsiktig av en fyr på min alder med skjerf og altfor mye klær på seg, og tenker at neste gang, neste gang skal jeg skru ballen i mål fra cornerflagget.

Fotball spesial: Den sjarmerende lillebroren

Det hender tennisbloggeren forlater tennisverden, og går omkring i byen som en vanlig mann. Altså en fotballsupporter.

To ord om mitt forhold til fotball: Jeg så alt av fotball fra jeg var 10 til 22 år. En periode førte jeg faktisk fotballogg. I 1997 så jeg 140 fotballkamper, leste jeg av loggen jeg fant på loftet. Et slikt konsum må selvsagt få konsekvenser. Sommeren 1999 hadde jeg forspist meg så grundig på fotball at jeg knapt orket å se en kamp mer. Nå ser jeg maks fem kamper i året, litt mer hvis det spilles EM eller VM.

Blå himmel på Barcelonas vestkant.

Blå himmel på Barcelonas vestkant. Fyren med brun bukse ga meg ikke juling, selv om det han ser olm ut her.

Denne påsken reiste svigerfamilien min på fellestur til Barcelona, takket være en ekstremt raus svigerfar som fylte 70. Jeg og jubilanten gjorde som alle med snev av fotballinteresse som kommer til byen: Vi dro på fotballkamp. For å se det elskede laget som spiller sine kamper vest i byen. Laget med den lange og stolte historien. Laget med vertikale, blå striper. Jeg snakker selvsagt om Espanyol.

FC Barcelona, sier du? Nja, det ringer en liten bjelle langt der bak, mener du at det finnes flere lag enn Espanyol fra Barcelona? Okei då. Jeg hadde tenkt å skrive en lang fotballsak fra byen uten å nevne FCB. Oppgaven ble for vanskelig. Espanyol er lillebroren over (under?) alle lillebrødre i fotballverden. FC Barcelona er noe så sjeldent som et storlag som nesten alle elsker. Det er i alle fall mitt inntrykk. De har verdens beste spiller (Messi). De spiller attraktiv fotball. De støtter Unicef. Klubben symboliserte motstanden mot Franco-diktaturet, og mot Madrid.

Med en slik skygge hengende over seg, skinner det lite lys på Espanyol. Barcelona flyter over av små sjapper med Messi-drakter i vinduet. Espanyol-drakter? Jeg så ingen. Du får lettere tak i C. Ronaldo-drakter (Real Madrid) enn Espanyol-bekledning i Barcelona. Trist.

Fra toppen av turistsvingen.

Fra toppen av turistsvingen.

Veien til Espanyol stadion (Estadi Cornellà-El Prat er det offisielle navnet) finner du lett: Kom deg på linje 5 på metroen, og ta den helt til endestasjonen Cornellà Centre. Derfra går du ti minutter nedover til stadion, bare følg strømmen. Billetter kjøpte vi i luka, for stadion blir nesten aldri utsolgt. Én time etter at vi sto nederst på Ramblaen, satt vi på setene våre inne på stadion.


Vis større kart

Vi havnet på det amerikanerne kaller «The nosebleeds», altså ganske langt oppe, på det som viste seg å være turistseksjonen. Bak oss satt en rekke japanere, noen streif-fans fra Real Sociedad og noen andre utlendinger. Det lukta sigar og hasj, og det nærma seg avspark. Det må sies: Utenfor stadion fotograferte plenty av folk seg selv glisende foran anlegget (som har fått pris for sin flotthet). Det så i alle fall ikke ut som de var bitre over at FCB ikke spilte i byen denne helga.

Det spanske landslaget har aldri klart å røre meg, til tross for alle mesterskapene de vinner. Det er noe forretningsmessig og utmattende over kortpasnings-orgiene de bedriver. Espanyol mot Real Sociedad var noe helt annet. Jeg tipper Drillo hadde blitt rørt til tårer. Dette var hissig bakrom-/kontringsfotball på sitt beste, utført av spillere med helt annen teknikk enn oss nordmenn.

Sociedad hadde ballen mest i begynnelsen, men var tannløse fra 25 meter og inn. Allerede i begynnelsen så man lett at kampen betydde mest for dem. De jager Champions League-plass, og brukte kort tid på alle dødballer og løp for å hente ballen når den ikke var i spill. Espanyol tok ledelsen etter 9 minutter, da Garcia styrte inn et innlegg fra kort hold. Det så litt enkelt ut fra min posisjon, og klippene bekrefter det. Sociedad hadde seks mann mot Espanyols tre i 16-meteren, men klarte ikke å stanse det forutsigbare innlegget.

Mann på båre.

Mann på båre.

Espanyol ligger trygt midt på tabellen. Sociedad lå på fjerde før denne kampen. Det var med andre ord to helt greie La Liga-lag som møttes. Likevel satt jeg stort sett og måpte over hvor gjennomtenkt alt var, hvor ofte pasningene traff og i hvor stor grad ferdighetene matchet ideene. Real Sociedad utlignet etter et innlegg bak Espanyols forsvar, hvor keeper kom langt ut og bokset til David Zurutuza. Han løftet den i mål på direkten på vakkert vis. En ting er å gjøre det på trening, men i kamp? Sterkt.

Litt seinere var det Espanyols tur til å ta pusten fra meg. Etter et par kjappe kombinasjoner på venstresiden gikk ballen halvhøyt inn til Christian Stuani, som nærmest kung fu-et ballen inn med fotsålen. Fantastisk!

Sociedad utlignet igjen på slutten av kampen, etter et selvmål. Sociedad-spilleren som sto nærmest da det skjedde, ga den uheldige forsvarsspilleren en «sorry»-gest før han jublet. Det varmet i alle fall mitt hjerte.

Alt i alt: En fest av en kamp. Jeg innbiller meg at dette er slik internasjonal fotball spilles for tiden: Få skudd. Få høye innlegg fra dødlinjen. Mange pasninger. Jeg skreiv på arket: «Playstation-fotball». Pasningene kommer fram, og ballen sitter klistret til føttene.

Fotball er best live. Fotball i Barcelona er best på Camp Nou. Den er ikke så verst på Estadi Cornellà-El Prat heller.

Høydepunkter fra Espanyol-Real Sociedad:


ESPANYOL 2 REAL SOCIEDAD 2 by acosart