På sporet av fotballens tapte tid

Jeg har sett mye på fotball-VM. Det var stort sett veldig gøy.

Jeg synes effektiv spilletid bør bli neste forbedring av fotballsporten. Hvis kampuret stanses hver gang det blir stopp i spillet, blir det mindre rulling, tulling og uthaling av tid. Mer fotballspilling, rett og slett.

Det legges aldri til nok tid

Dommerens redskap for å kompensere for uthaling av tid, er øke kamplengden med tilleggstid. Det amerikanske statistikknettstedet Fivethirtyeight.com tok for seg de 32 første kampene i VM  for å sjekke hvor presis tilleggstiden var i forhold til de faktiske avbrekkene i kampene. Målestokken var Fifas eget reglement. Fasit: Det legges sjelden til noe i nærheten av den tiden som gikk tapt.

Artikkelen fra Fivethirtyeight viser at gjennomsnittlig 43% av kampene besto av pauser. Brutt ned i kategorier viser tallene at i hver fotballkamp går 10,8% av tiden med til venting på at et frispark skal bli tatt. Spennende ventetid? Tja, hvis frisparket er i nærheten av mål. Knapt 8 minutter i hver kamp er venting på innkast. Denne tidstyven er vanskeligere å skjønne, siden innkast sjelden har scoringssjanse som utfall, og derfor ikke krever samme grad av forberedelse (skulle man tro).  6 minutter i hver kamp går med til å vente på at keeper skal sparke ut ballen (!).

Gjennomsnittlig ble det lagt til 6:59 i hver VM-kamp, begge omgangene til sammen. Det burde vært lagt til 13 minutter og 10 sekunder dersom tilleggstiden skulle kompensert for alle bruddene i spillet.

Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)
Iran mot Marokko, fotball-VM 2018. (Wikimedia Commons)

Den samme forestillingen

Om tallene høres store ut, tar jeg det for gitt at de er enda verre hvis man ser VM under ett. I utslagningskampene har lagene enda større grunn til å drøye tiden hvis de leder.

Også dette har det Fivethirtyeight sett på. Et lag som leder, bruker i snitt 34% lenger tid på å ta innkast, sparke ut ballen, bytter, hjørnespark og frispark. Det blir verre jo nærmere man kommer 90 minutter. Da sveives den samme forestillingen i gang: Omfattende rulling rundt etter taklinger, spillere som blir liggende på bakken for å tvinge fram pause i spillet, spillere som sparker bort ballen når motstanderen vil ha tak i den for å få tatt frisparket de har fått, sakterusling av banen ved innbytter, spillere som stiller seg opp én meter fra ballen når motstanderen får frispark, og så videre.

Kollokviegruppe og syting

Noen vil kanskje si at dette også er en del av fotballen man må beherske, det å bryte motstanderen ned ved å la kampen ebbe ut i en orgie av raffinert tidssløsing, og se hvor langt man kan tøye regler og sedvaner uten at det blir slått ned på.

Jeg skjønner ikke den argumentasjonen. Vil jeg se teater, går jeg på teater. Vil jeg se hva verdens beste fotballspillere er gode for, vil jeg se dem spille fotball, ikke drive med alle slags påfunn for å unngå å spille når de leder.

Det triste er at sløsing med tid sjelden blir straffet. Dommeren deler i høyden ut ett gult kort til laget som går i sirup, er mitt inntrykk.

Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)
Danmark mot Spania, håndball-EM 2010. (Wikimedia Commons)

Heia håndball!

Håndball foregår på en mye mindre bane enn fotball, og tempoet rundt målene er høyere.

Grensene mellom tråkk og ikke tråkk på sjumeterstreken, mellom brøyt og takling, mellom lovlig og ulovlig sperre, mellom strake armer (to minutters utvisning) og bøyde armer er i stor grad skjønnsspørsmål, og alt skjer rasende raskt: Masse rom for diskusjon hvis håndball hadde vært en sånn sport. Men i håndball er det enkelt og greit: Dommerne dømmer. Får et lag frikast imot, skal de legge ballen ned med en gang. Gjør de ikke det, får spilleren to minutters utvisning. Ferdig snakka.

I fotball oppfører spillerne seg som om hver avblåsning er startsignal for et møte i appelldomstolen. Alle frispark skal påklages. Begge lag mener de har krav på enhver ball som går ut over sidelinja eller dødlinja. Med VAR-utprøvingen i VM ropes det på straffe hver gang en spiller faller i bakken innenfor 16-meteren. Jeg beundrer dommerne på toppnivå som gidder å stå midt i sytestormen kamp etter kamp. De trenger et klarere regelverk for å gi oss mer fotballspilling og mindre venting.

Hva kan gjøres? Blant annet:

  • Effektiv spilletid, 30 minutter hver omgang. Klokken stanses hver gang det er pause i spillet. Ingen tilleggstid. Dette funker bra i håndball, basketball og ishockey, så hvorfor ikke fotball?
  • Når det er blåst, skal synderen sju meter bort fra ballen umiddelbart, slik at frisparket kan tas raskt.
  • Maksgrense for hvor lang tid et lag kan bruke på frispark, innkast osv. Klarer de ikke det innen tidsfristen, går ballen til motstanderlaget.
  • Dropp VAR, men behold mållinjeteknologien. Begynn heller med to dommere a la håndball, for å fange opp situasjoner i straffefeltet.

Ingen blogg er en øy – fotball-VM er her!

I kveld spilles første kamp i fotball-VM, mellom Kroatia og Brasil. Det rykker litt i fotballmuskelen igjen. Jeg burde kanskje skrevet litt om Ansy Murrays tap på graset i Queen´s, eller Roger Federers tresetter i Halle. (For ikke å snakke om Amelie Mauresmo som ny trener for Murray – tøft!) Det får bli en annen gang. Nå konser jeg mest om åpningskampen, og heier litt på Kroatia. Laget fra 1998 sitter fortsatt igjen hos meg, Davor Suker og gjengen.

Siden det er VM i Brasil, passer det fint med to bilder av landets beste tennisspiller gjennom tidene, Gustavo Kuerten. Jeg fikk gleden av å se Guga noen ganger live, mot Gaston Gaudio i Roma 2003 og mot Karim Alami i French Open 2001. Den backhanden var litt av et syn.

Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001.
Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001.

Gustavo Kuerten server på Suzanne Lenglen-banen, French Open 2001.
Gustavo Kuerten server på Suzanne Lenglen-banen, French Open 2001.

Mer om fotball og tennis

Ok, jeg innrømmer det: Jeg ser en del på fotball-VM. Ikke alt, men noen kamper har det blitt. I likhet med de fleste av verdens nøytrale tilskuere, ønsker jeg en finale mellom Brasil og Argentina.

For noen dager siden sammenlignet jeg grastennis med fotball. For mer om koblingen mellom fotball og tennis, les Steve Tignors eksellente artikkel på tennis.com. Jeg liker denne sekvensen:

I admire soccer for, metaphorically, admitting that futility is part of life—the best-laid plans of its players almost always go astray. But, and maybe this is an American thing, I also find that admission depressing.

Om likheten mellom grastennis og fotball

Champions League-finalen mellom Manchester United og Bayern München i 1999 huskes av de fleste for Solskjærs vinnermål. Jeg husker kampen av en helt annen grunn: Etter kampslutt fikk jeg en akutt følelse av at jeg aldri ville se en fotballkamp igjen. Ikke fordi jeg er Bayern-fan, United-hater eller noe sånt. Det var mer en følelse av full mage, utviklet gjennom 15 år med stort fotballkonsum. Nå er det VM, og jeg følger bare sånn passelig med.

[picappgallerysingle id=»9087339″]