Film: Love means zero

Tennistrener Nick Bollettieri har ikke dybde nok til å fylle halvannen times dokumentarfilm.

Nick Bollettieri (Wikimedia Commons)Film
Love means zero
Dokumentar om tennistrener Nick Bollettieri
Tilgjengelig på filmoteket.no for lånere ved enkelte biblioteker (blant annet Sølvberget i Stavanger)

Dokumentarfilmer trenger minst en av disse ingrediensene for å svinge seg til store høyder:

  • En eller flere interessante hovedpersoner som driver filmen framover, som helst blir intervjuet. (Unntak for avdøde folk.)
  • Avslørende eller nytt materiale som kaster lys over velkjent tema, eller retter oppmerksomheten mot et ukjent fenomen.
  • Konflikt.
  • Engasjerende tema.

Love means zero posterOppfyller tennisdokumentaren Love means zero noen av disse kravene?

I alle fall punkt nummer fire, for oss som følger med på tennis. Filmen handler om Nick Bollettieri, den evigbrune tennistreneren som har fått fram et lass gode spillere gjennom sitt akademi: Andre Agassi, Jim Courier, Serena Williams, Anna Korunikova, Tommy Haas og andre.

Filmen viser stort sett hovedpersonen i intervju. Det er en merkelig seanse. Bollettieri har takket ja til å delta i filmen. Filmskaperne har nok håpet å få mer ut av ham enn de klarer. Sett utenfra er Bollettieri perfekt å lage film om. Han har fått fram tennisstjerner i årevis og holdt en høy profil, han er evigbrun og snakker rett fra posen.

Men Bollettieri har stort sett elendig hukommelse, hvis han da ikke forklarer sine handlinger med at han er en impulsiv fyr som ikke tenker så nøye over valgene han tar. Han ville bli berømt og vinne med spillerne sine. Og det er stort sett det. Mot slutten av filmen sier han til intervjueren at de når har sittet 12-14 timer og snakket sammen, men til å ha så mye råstoff synes jeg ikke intervjuene klarer å bore særlig dypt. Eller kanskje er problemet at det ikke er de store dybdene å bore i.

Nick Bollettieri ble verdenskjent da han trente Andre Agassi til Wimbledon-seieren i 1992. Like etter brøt Bollettieri med Agassi, med å sende ham et brev. Forholdet mellom dem blir etter hvert hovedsaken i filmen, og da mer spesifikt hvorfor det tok slutt. Bollettieri klarer ikke å svare spesielt godt på det. Agassi takket nei til å være med i filmen og Bollettieri er ikke verdens mest reflekterte fyr, så det er egentlig ikke nok materiale til en film langs det sporet, synes jeg. Dessuten: 1992 er tross alt 28 år siden, og både Agassi og Bollettieri klarte seg helt fint uten hverandre.

Det finnes spor som filmen kunne forfulgt, men lar ligge. Den begynner med å filme et nedlagt treningssenter, er det Bollettieris? Jeg fikk ikke helt med meg det. Det er mye snakk om trening, men hva spesifikt er Bollettieris metode, hvilken type tennis er det han lærer bort? Hva er forholdet til IMG, som har kjøpt opp Bollettieris akademi? Og hvorfor har han vært gift åtte ganger, når alt han bryr seg om er tennis? («His serial approach to marriage», som New York Times så fint formulerte det.)

Tenniskjennere vet at Andre Agassi tapte sine første tre Grand Slam-finaler før han vant Wimbledon, og filmen viser noen glimt fra disse kampene. Den berømte semifinalen i Wimbledon 1995 mot Boris Becker er også med. Men verken Becker eller Bollettieri sier noe om hvordan Bollettieri forberedte Becker på å slå hans gamle elev, det blir mye halvpresis snakking i stedet.

Mot slutten av filmen klarer filmskaperne å presse fram en bitteliten tåre fra Bollettieri, når han leser høyt fra Andre Agassis selvbiografi (tror jeg det er). Det er en sliteseier som kommer litt for seint til at den gjør noe inntrykk.

Ett ekstra minuspoeng for tittelen. At love betyr null i tennis, er sportens eldste ordspill.

John McEnroe: In the realm of perfection

John McEnroe er tidenes største tennisspiller.

(Jeg holdt innledningen til visningen av filmen John McEnroe: In the realm of perfection på Kapittel-festivalen 2019 på Sølvberget i Stavanger.)

John McEnroe: In the realm of perfection
John McEnroe: In the realm of perfection

«Velkommen til Kapittel-film! Vi skal øyeblikkelig vise «John McEnroe: In the realm of perfection».

Temperament og Björn Borg

Det er to grunner til at alle har hørt om John McEnroe. To grunner til at det skrives bøker av denne typen: “Being John McEnroe”, som er en (over)ambisiøs  psykoanalyse av McEnroe og hans tid.

Den ene grunnen heter temperament.

Den andre grunnen heter Björn Borg.

Ja, McEnroe ble sint til tider.

Ja, han spilte noen berømte kamper mot Björn Borg.

Sånn. Ferdig. Nå kan vi gå forbi klisjéene.

Hva er storhet?

John McEnroe er tidenes største tennisspiller.

Statistikerne blant dere holder allerede på å lette i salen, klare til å arrestere meg med en haug tall. Ja da, jeg vet at McEnroe bare har sju Grand Slam-titler mot 20 for Roger Federer, 19 for Rafael Nadal, 16 for Novak Djokovic og så videre. Jeg vet at McEnroe ikke var ranket nummer én i så mange uker som Pete Sampras. Ivan Lendl var bedre trent, Björn Borg mer mystisk, Jimmy Connors mer elsket av sine egne og så videre. Og da har jeg ikke engang nevnt Steffi Graf eller Serena Williams.

Likevel. Tall, popularitet og utmerkelser er ikke alt. I så fall kunne vi sagt at Bjørnson var en større forfatter enn Ibsen fordi bare Bjørnson av de to fikk Nobelprisen i litteratur. At Joseph Haydn var en større komponist enn Mozart fordi han skrev 104 symfonier mot Mozarts 41. Apropos Mozart: Da Tom Hulce skulle spille Mozart i filmen fra 1984, brukte han nettopp McEnroe som modell for rollen som det plagede geniet.

Nei, McEnroe er størst fordi de beste idrettsutøverne skal vise oss det sublime, det ekstreme nivået av utenomjordisk talent. Intet menneske har tatt den fysiske kunstformen tennis til et så absurd høyt nivå som John McEnroe gjorde i 1984.

Energiøkonomisering

Mange av beste idrettsutøverne har en egen, effektiv signatur, som om de knapt bruker krefter. Tenk på Thomas Alsgaards ruslende skitur til gull på 30 kilometer under OL 1994. Lionel Messi som tasser rundt på banen, uinteressert helt til han eksploderer. Anja Andersen som knapt så ut til å bruke krefter når hun slengte håndballen i mål.

John McEnroe hadde dette samme minimalistiske ved seg. McEnroes serve begynte riktig nok med ryggen mot nettet, men det var det eneste tungvinte han gjorde. Ellers var han energiøkonomisk til det ekstreme. Han slo forehand og backhand fra albuen og ned, helt annerledes enn maskineriet som Ivan Lendl og Björn Borg satte i verk for hvert slag. Han var som en katt ved nettet, og ingen har lest spillet bedre. Som for de andre enerne i sport, hadde McEnroe en teknikk jeg neppe tror blir lært bort av dagens tennistrenere. Til det var McEnroes teknikk for særegen og barokk.

For mange vil John McEnroe alltid være han sinte fyren som spilte mot Björn Borg. Og ja, McEnroe var sint, men han var ikke en egoist: McEnroe vant i sin karriere 78 titler i double. Han vant lagturneringen Davis Cup fem ganger med sine medspillere fra USA. John McEnroe spilte europeisk fotball i barndommen, og savnet kameratskapet på banen når han sto med racketen alene på tennisbanen. For som vi skal se, tennisbanen er et ensomt sted, og det er ingen steder å gjemme seg hvis det går dårlig og du spiller single.

Filmen vi nå skal se, er om den nest mest berømte kampen John McEnroe spilte. (Den mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980 mot Borg). I 1984 møtte McEnroe Ivan Lendl i finalen av French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering. Julien Faraut har brukt opptakene som Gil de Kermadec gjorde i Paris denne sommeren til å lage et helt spesielt portrett av en tennisspiller som vi ikke kommer til å se maken til.

82-3

Okei da, vi kan bruke litt tall likevel, hvis dere liker sånt. Totalt vant McEnroe 13 turneringer dette året. Han vant de 42 første kampene han spilte, i hele året vant han 82 kamper og tapte 3. Det i en sport med en 11 måneder lang sesong, som spilles over hele verden, på fire vidt forskjellige underlag. Ingen, verken Roger Federer, Rafael Nadal eller Novak Djokovic har hatt et lignende år.

David Foster Wallace sa det

Hvis du leser McEnroes selvbiografi, blir bildet et annet. Der er året 1984 er fullt av tvil, personlige problemer, kjendiser han møter og krangling med andre spillere. Mange mener at Wimbledon-finalen som McEnroe spilte mot Jimmy Connors det året er den beste tennisen som er spilt av noe menneske. I McEnroes selvbiografi nevner han knapt den kampen. Hans forklaring på seieren, hvor han vant 6-1, 6-1, 6-2: “Jimmy was just a little flat that day.”

Alle idrettsfolks selvbiografier er kjedelige, i alle fall hvis du som leser har lyst å vite hvordan de klarte å gjøre det de gjorde. David Foster Wallace sier det presist i et essay fra 1992: “Det kan godt hende at vi tilskuere, som ikke er guddommelig begavet som utøverne, er de eneste som virkelig kan se og artikulere talentet som er nektet oss. Og at de som er født idrettslige genier må være blinde og døve for dette talentet – ikke fordi døvhet og blindhet er prisen for denne gaven, men fordi de er selve essensen.”

I 1984 så Gil de Kermadec for oss med sine kameraer, da John McEnroe spilte finale i French Open. Julien Faraut gikk til hvelvene og skapte filmen vi nå skal se.

God fornøyelse.»

Borg vs. McEnroe: Tennisen er det beste i filmen om dem

Helt møter indre og ytre motstand på veien mot et tydelig mål. Toppidrett ligger så tett inntil den klassiske spenningskurven at det kan virke merkelig at det ikke finnes flere gode sportsfilmer.

Helt møter indre og ytre motstand på veien mot et tydelig mål. Toppidrett ligger så tett inntil den klassiske spenningskurven at det kan virke merkelig at det ikke finnes flere gode sportsfilmer.

Sportsfilm er vanskeligere enn man skulle tro

Eller kanskje er nettopp dette grunnen til at sportsfilmer kladder litt – strukturen er overtydelig sammenlignet med andre historier.

Jeg kan tenke meg to andre faktorer som virker til sportsfilmens disfavør: 1) Sport er best som ekte vare. Spillefilm kan løfte de fleste situasjoner sammenlignet med virkeligheten, men ikke sport. I alle fall ikke sport hvor vi kommer tett på personene.  2) Sportsfolk er jevnt over ganske kjedelige og ensporede. Sånn må det være for å bli best i verden. De fleste av dem har ikke så mye interessant indre terreng som vi i salen kan engasjere oss i.

Gode rekonstruksjoner av Borg og McEnroe

Filmen om Bjørn Borg og John McEnroe, nærmere bestemt deres møte i Wimbledon-finalen i 1980, er blitt mye bedre enn jeg fryktet.

Det beste med den er faktisk tennisen selv. Det ser verken stivt eller PlayStation-aktig ut, men viser sporten fra sin beste side. Matchballen som Borg vinner kampen med (bu-hu hvis jeg spoilet noe nå), er en perfekt kopi av virkelighetens. At skuespillerne ikke er tennisspillere, kamufleres ved å filme ansiktene deres tett på mellom poengene. McEnroes blikk over skulderen før serven og Borgs karakteristiske stamping fra fot til fot mens han venter på en serve, gjenskapes fint. (Og litt i overkant ofte, vil jeg si.)

Selve tennisen spilles av blant annet Thomas Kromann (stand in for McEnroe). Kromann var her i Stavanger i vinter og spilte Davis Cup for Danmark. Borgs spill gjenskapes av finske Henrik Sillanpää

Dybden av researchen er også imponerende. Drakter og racketer er spot on, den gustne 1980-tidskoloritten det samme. At filmen tar med spillet i kulissene før 15 år gamle Björn Borgs kamp mot Onny Parun i 1972 , var mer enn jeg hadde forventet, for å si det sånn. Filmen har også fått med Borgs første ord etter at han hadde slått McEnroe i 1980-finalen: «Otroligt!».

Hva finnes bak raseriet og roen?

Shia Labeouf som John McEnroe.
Shia Labeouf som John McEnroe.

Shia LaBeouf fikser ikke helt rollen som John McEnroe. For meg har alltid McEnroes utbrudd hatt noe litt sjenert og samtidig sutrete over seg. LaBeouf spiller i stedet amerikaneren med volumknappen konstant skrudd til 11, og sender ut spyttklyser så store at de skulle hatt egen oppføring på rulleteksten. Wimbledon-publikummet har heller aldri vært mer volumsterkt og rasende enn i denne filmen.

Sverrir Gudnason er Björn Borg, under mottoet om at stille vann har dypest grunn. Det er selvsagt bare tull – jeg har møtt mange stille og ekstremt grunne vann. Gudnason spiller Borg med sammenknepte lepper og forpint, fjernt blikk. Personen bak ekstremkonsentrasjonen er vanskelig å få øye på, og kanskje er det ikke så mye der, heller. Jeg kan ikke komme på å ha lest noen interessante intervjuer med Björn Borg.

Stellan Skarsgård som Borgs trener Lennart Bergelin og Tuva Novotny som Borgs forlovede Mariana Simionescu har ikke så mye å ta seg til. Skarsgård drysser noen av sjangerens påkrevde trener-gullkorn til eleven. Novotny er for det meste bekymret og/eller oppofrende for Borgs sak. Tennisnerder vil oppdage filmversjoner av Vitas Gerulaitis, Peter Fleming og Jimmy Connors blant de mange tennisfolkene som kommer og går i løpet av filmen.

Det er ingen store feil med filmen om Borg og McEnroe, men når de ekte klippene fra 1980 lett overgår rekonstruksjonen, og ingen av hovedpersonene blir mer enn to litt forskjellige fyrer med helt spesielle evner på tennisbanen, fester ikke denne filmen seg. I alle fall ikke hos meg.

 

Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King

Populærkulturen er blitt en retrokultur. Snart kommer filmene om Borg mot McEnroe (i 1980) og om Riggs mot King (i 1973).

Simon Reynolds har skrevet boken Retromania om hvordan populærmusikken har stagnert fordi vekten av fortiden ligger som en elefant over nåtiden. Jeg har ikke lest den, men det har kollega Øyvind Berekvam, les omtale på Øyvinds blogg.

Hovedpoenget i Retromania er at tilgjengeligheten til kanonisert musikk fra fortiden, i form av strømmetjenester, YouTube og andre digitale kanaler, hindrer vår lyst til å oppdage nye ting. Tilgang, som skulle være et gode, blir i stedet en hemsko. Hvem gidder å pløye seg gjennom masse ny og ukjent musikk når hele Beatles-katalogen ligger på mobilen? Fortsett å lese «Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King»

Det snakkes om Agassi-film

Andre Agassis selvbiografi, Open, var en av de store snakkisene høsten for to år siden. Jeg leste den i ett sluk på en tid hvor jeg heller burde lest norsk språkhistorie og litteraturhistorie.

Men det var noe oppslukende, sutrete og ekstremt lesverdig over Agassis selvbiografi, en bok helt fri for «det var da, slik er jeg nå»-tilbakeblikk som preger mange andre memoarer. Det er både dens styrke og svakhet. Fortsett å lese «Det snakkes om Agassi-film»

Den siste finalen mellom Borg og McEnroe

Et klipp fra Borg og McEnroes siste store finale.

Björn Borg og John McEnroes mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980, som svensken vant 8-6 i femte sett. Siste gang de møttes i en Grand Slam-finale var i US Open 1981. Tidligere den sommeren hadde Borg vunnet French Open, McEnroe vant Wimbledon.

McEnroe var best i New York i 1981, og vant i fire sett. Dette var Borgs siste store opptreden i topptennisen, han forsvant raskt ut av stadion etterpå. Dette var fjerde gang han tapte finalen i US Open – to ganger mot Connors, to ganger mot McEnroe.

Her er et klipp fra kampen. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroes grunnslag. Det virker som han bare pirker ballen tilbake med underarmen, særlig på forehanden. Hvordan får han sånn fart på ballen likevel? Timingen hans i trefføyeblikket må ha vært helt vanvittig. I flere dueller holder han helt greit følge med Borg, før han avslutter med å gå til nettet på en kort ball. Se f.eks på ballvekslingen som begynner på 1:13. Det må også nevnes at Borg var en bedre volleyspiller enn mange husker. Sjekk ballvekslingen som begynner på 08:22, lekker volley som avslutter poenget.

(Jeg tror McEnroe spiller med Dunlop Maxply Fort her, den samme racketen som jeg fant i høst. Har levert den til strenging, men ikke prøvd den ennå, for min faste makker har en kneskade…)

Sommerknask: McEnroe-Wilander, 1982

Sommerknask: Wilander-McEnroe, 1982.

ATPDa Mats Wilander vant French Open i 1982, var det en av tidenes sensasjoner. Han var 17 år, og slo en rekke toppspillere før han slo rutinerte Vilas i finalen. Senere den sommeren spilte Sverige mot USA på bortebane i Davis Cup. Wilander møtte John McEnroe, en av tidenes beste DC-spillere.

Jeg leste første gang om dette oppgjøret for noen år siden, i Steve Flinks bok The greatest tennis matches of the 20th century. I forrige uke kom jeg over et klipp på YouTube.

Det er lett å se at mye har skjedd med sporten på de 27 årene som er gått. Det mest åpenbare er at verken McEnroe eller Wilander går for vinnerslag med samme dødsforakt som spillerne i dag. Det har nok en sammenheng med at racketene var mindre kraftfulle enn i dag. Jeg synes Wilander slipper unna med mange korte grunnslag – de lander som regel rundt servelinjen til McEnroe, som likevel ikke prøver å hamre dem inn. I dag hadde så korte slag blitt straffet mye hardere.

Wilander var som sagt fersk Franch Open-vinner sommeren 1982, og spiller mye på samme måten her. Mye overskru og god margin til sidelinjene, og litt for mye luft i passeringsslagene mot McEnroe. De gangene Wilander prøver på noe spesielt, er når McEnroe tvinger ham til det. Likevel er det lett å se hvorfor Wilander var en vanskelig motstander, for svensken gir ikke bort noe gratis i form av upressede feil.

Kampen varte 6 timer og 22 minutter, og er den lengste i DC-sammenheng. McEnroe vant til slutt: 9–7, 6–2, 15-17, 3–6, 8–6. Legg merke til at McEnroe spiller med treracket. Jeg tror han droppet den i 1983 eller deromkring.

Kafelnikov er blitt tjukk og gammal

Kafelnikov er fortsatt rar.

French Open1996-vinner av French Open, Yevgeny Kafelnikov, var en av mine favoritter mens han spilte. Merkelig temperament, nydelig backhand, rar forehand, uforståelige tap og lekre volleyer. Jeg savner en tilsvarende raring i toppen i dag.

Det er et kort intervju med ham på de offisielle sidene for French Open. Kafelnikov er blitt tjukk siden sist, men er fortsatt veldig rar. Dette sitatet er klassisk Kafelnikov:

Tell us something that puts you in a bad mood.
My 10-year-old daughter. She always gets her own way.

Her er noen klipp fra Kafelnikovs triumf i Paris i 1996, finalen mot Stich:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=zgLv-yCJvLY]

Enda en glemt mann: Alberto Berasategui

ATPAlberto Berasategui vant ingen Grand Slam-turnering. Det nærmeste han kom, var finaleplassen i French Open 1994, som han tapte mot sin landsmann Bruguera. Som de fleste spanjoler, var han best på grus. Berasategui var kjent for å ha en middelmådig backhand og en ekstrem forehand.

Her er et klipp fra kampen mot Agassi i Australian Open 1998. Agassi er en av tidenes beste i denne turneringen (fire titler), og 1998 var året da han krabbet seg tilbak til verdenstoppen. Han tok de to første settene mot Berasategui, men tapte de tre neste. Det er lett å se at Agassi er redd for forehanden, men Berasategui holder stand. Her er et klipp:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=YotDZDArC3M]

Diverse YouTube-herlighter

ATPOk, dette er er tennisferien, så mens vi venter på mer action på banen, serverer jeg noen godbiter fra YouTube.

1) Settballen fra første sett av US Open-finalen i 1995. Agassi var favoritt og hadde dominert hardcourten det året. Her har Sampras (lengst unna kamera) settball. Han vant kampen i fire sett. Litt dårlig kvalitet, men du skjønner omtrent hvor ballen går.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=6E7048vLTZM]

2) Roger Federer fikk sitt gjennombrudd i 2003, da han vant Wimbledon. Her er noen høydepunkter fra finalen i Masters Cup samme høst. Agassi virker litt passiv, mens Federer spiller utrolig fritt og skjerpet. Han har en veldig selvtillit i backhanden sin her.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=p1efsETh-ss]

3) Becker mot Sampras i finalen av ATP-sluttspillet 1996. En av tidenes beste kamper, mellom to offensive servekanoner i sin beste form. Sjekk Beckers løpende backhand på 1:34.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=EhfV7hDDqOY]