Federer – Side 2 – Tennisbloggen

Hvorfor det er vanskelig å sammenligne mellom epoker, mer spesifikt hvorfor Margaret Courts 24 Grand Slam-titler ikke så relevant

Margaret Court (Wikimedia Commons)

Fram mot US Open om noen uker kommer vi til å høre mye om Serena Williams og hennes jakt på Grand Slam-tittel nummer 24. Den historien skrives før hver Grand Slam-turnering, for Serena har 23 Grand Slams i single nå. (Adjektivet du kommer til å bli grønnlei av, er elusive. Google Serena+elusive, så skjønner du hva jeg mener.)

Grand Slam-turnering mest i navnet

Australske Margaret Court har rekorden med 24 Grand Slam-titler. Margaret Court? Hun nevnes sjelden når tidenes beste kvinnelige tennisspiller diskuteres. Den enkle grunnen til det er at 11 av hennes 24 titler ble vunnet i Australian Open, i en tid hvor turneringen hadde mye lavere status enn i dag. I 1960, Courts første seier der, var det kun 32 spillere i trekningen (mot 128 i dag), og Court måtte da vinne fem kamper for å ta turneringen. Seks av de åtte spillerne som var seedet, var australske.

Nå skal ikke jeg utrope meg til ekspert på kvinnetennis anno 1960, men jeg tviler på toppen av sporten var så Australia-tung som seedingen til turneringen. I 1961 var alle (!) de åtte seedede spillerne i dameklassen australske.

I 2019 er Grand Slam-resultater målestokken for suksess i tennis. Derfor er det litt rart at journalister legger så stor vekt på Margaret Courts rekord, når flere av titlene ble vunnet i en tid hvor mange av de beste droppet Australian Open. Vi bruker dagens briller for å vurdere prestasjoner bakover i en tid hvor verden var annerledes.

Avgjørende flytting til Melbourne Park

Det er mange ukjente navn både på herre- og damesiden hvis man ser listen over vinnere opp gjennom årene. Jimmy Connors, John McEnroe og Björn Borg spilte sjelden Australian Open, selv om det var på et underlag de behersket (gras). Men i deres tid ble turneringen spilt sent på året, og var en Grand Slam-turnering mest i navnet. John Feinstein skriver en del om dette i sin bok Hard courts. Australian Open fikk et løft på 1980-tallet, ikke minst med flyttingen til Melbourne Park i 1988.

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste. Kampen mot Serena Halep i Wimbledon var ikke bra.

Jernberg vs. Dæhlie vs. Northug

Prioriteringene og mulighetene endrer seg fra generasjon til generasjon i alle idretter.

Hvordan sammenligne Sixten Jernberg, Bjørn Dæhlie og Petter Northugs karrierer, når idretten og mesterskapsformene endrer seg fra generasjon til generasjon? Dæhlie hadde mange flere sjanser enn Jernberg til å vinne gull, og han var heldig som fikk to tette vinter-OL midt i karrieren (1992 og 1994). Northug på sin side fikk enda flere øvelser å hevde seg i enn Dæhlie. Og sånn kan man holde på.

Hvordan rangere friidrettsutøvere mellom generasjoner, når det ikke ble innført VM før i 1983, først med fire års intervaller, og så med to?

Hvor mye vekt skal legges på VM-titlene i fotball i årene hvor bare en håndfull lag var med, og turneringen åpenbart hadde lavere status enn de siste 50 årene?

Samme mål, samme målestokk

En ting er sikkert: På herresiden i tennis gir det mening å bruke Grand Slam-resultatene for å sammenligne mellom tidenes beste.

Alle de tre beste i dag (Federer, Nadal, Djokovic) spiller innen det samme paradigmet, og det gjorde ikke minst Pete Sampras, som så seg ut Roy Emersons Grand Slam-rekord som et mål. (Og ja, Emerson vant også mesteparten av sine titler på hjemmebane i Australia på 1960-tallet, og ingen har noen gang ment at han er tidenes beste herrespiller.) ‘

Federer har 20, Nadal 18 og Djokovic 16 Grand Slam-titler før spillet begynner på Flushing Meadows om noen uker.

Det kommer du også til å få høre noen ganger de neste ukene.

Wimbledon, Italia

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

Herbert hadde ingenting å true Federer med

Roger Federer – Pierre-Hugues Herbert 6-3, 6-3
Semifinale, Halle 2019

Jeg legger ganske sikkert for mye i nasjonaliteten til tennisspillere når jeg dømmer dem. Jeg har sett Pierre-Hugues Herbert spille et par ganger i sommer, og før semifinalen mot Federer i Halle slo jeg kjekt fast at han ikke har noe å stille opp mot Federer. En ganske lett, nettglad fyr som blomstrer sent i karrieren? Ønskemotstander for Federer, mente jeg.

-Typisk franskmann. Elegant, men ikke særlig sterk i hodet, var omtrent min dom da jeg og Jostein så kampen i ettermiddag.

Det er en dom over franske tennisspillere som mange har felt før meg, og kanskje er det en klisjé. Men hvis jeg skal ramse opp nye og gamle franske tennisspillere jeg har sett de siste 20 årene, så er det ingen Alex Corretja-utmattende viljemonstre blant dem. Pioline, Grosjean, Monfils, Gasquet, Clement, Tsonga, Escude – herlige å se på, topp 100 og ofte topp 10-spillere, men Grand Slam-titler har ingen av dem vunnet.

Det er muligens å dømme dem litt hardt å komme drassende med Grand Slam-spøkelset (ingen titler siden Noah i 1983), men jeg regner med at franskmennene har stusset på det samme selv: De har alltid et helt fotballag i topp 100 og har hatt det i årevis, med en rik tenniskultur og rikelig med inntekter fra Roland Garros hvert år. Med så god bredde, hvorfor ingen Nadal/Djokovic/Federer/Murray fra Frankrike?

Pierre-Hugues Herbert er ranket 43 i single nå, og har tourens mest barokke servebevegelse, hvor racketen nesten senkes i bakken i baksvingen – det ser ellevilt uøkonomisk ut . Mot Federer begynte han med å sende grunnslagene sine ca. 17 cm ut, et tegn på nervøsitet. Federer trengte ikke gjøre mer enn å være seg selv på en middels dag, for Herbert var ikke i nærheten av å gjøre dette til en fight. Han fikk ingen breaksjanser mot Federer, som møter David Goffin i finalen.

Goffin er bedre enn Herbert, men møter en hel arena som heier på mannen med overlegent mer kapasitet enn han selv har. Det blir ikke lett, men Goffin slo hjemmefavoritt Alexander Zverev tidligere i uka, og fikk en forsmak på finalestemningen der.

Herbert skal forresten spille double med friskmeldte Andy Murray i Wimbledon, det blir stas.

To lange forehander og bort med Bautista Agut

Roger Federer – Roberto Bautista Agut 6-3, 4-6, 6-4
Kvartfinale Halle 2019

Dette var en luggete kamp for Federer. Roberto Bautista Agut er en spiller jeg vil tro alle hater å møte (han slo Djokovic i januar, for eksempel, siste han gang var i media var da han slo Andy Murray i Australian Open). Han har ingen klare svakheter, og mot Federer var han heller ikke redd for å gjøre ting som gjerne regnes for idioti mot sveitseren. Som å løpe rundt sin egen backhand og slå forehand ned i Federers forehandhjørne. Det fungerte ganske bra mot Federer.

På 3-4 i tredje sett fikk Federer en breakball og en andreserve å slå på. Federer gikk rundt den innkommende serven, ladet forehanden og måket en forehand rett fram – og i nettet. Spanjolen holdt unna til 4-4, før Federer holdt raskt til 5-4.

Bautista Agut har et temmelig flatt, raskt spill som flyter bra på gras – resultatene hans i Wimbledon er slett ikke verst. Han viste ikke nerver før på 15-30 med egen serve på 4-5. En forehand seilet umotivert ut, og plutselig hadde Federer to matchballer. Bautista Agut fikk enda en sjanse til å smekke en forehand ut, og grep den: Federer vant 6-3, 4-6, 6-4.

Hele Halle ønsker å se Federer vinne sin tiende tittel i denne turneringen. Det skal ikke stå på trekningen: Federer møter den franske serve- og volley-spesialisten Pierre-Hugues Herbert i semifinalen. Federer elsker å møte serve- og volleyspillere, og må ha en skikkelig dårlig dag for å tape den kampen. I finalen spiller vinneren av den kampen mot Berrettini eller Goffin.

Hei Sveits!

Tennis på tv:
Roger Federer – Stan Wawrinka 7-6, 4-6, 7-6, 6-4
Kvartfinale French Open 2019

Jeg var ikke så nervøs for denne kampen som jeg pleier når Federer spiller. Jeg har ingen tro på at Federer kan vinne denne turneringen, men bare ved å delta og spille seg til kvartfinalen sikrer han seg godt med rankingpoeng som sikrer god seeding resten av sesongen. (Federer har ingen gruspoeng å forsvare fra 2018.)

Dessuten ventet Rafael Nadal i neste kamp for vinneren av denne kampen, og selv om Federer har vunnet mye mot Nadal de siste årene, er Nadal mange hakk bedre på grus.

Derfor: Lave skuldre i stolen, og stilpoeng på stilpoeng fra de to enhåndsbackhandeksponentene Wawrinka og Federer. Det var gøy å se hvordan Federer klarte å holde følge med Wawrinka fra grunnlinjen, og samtidig bryte opp spillet med nettangrep. Federer hadde en elendig breakball-statistikk, han vant bare 2 av 18, men klarte å unngå å bli frustrert av den grunn. (Jeg var på jobb da kampen begynte, og Twitter-frustrasjonen over Federers manglende uttelling var enorm i feeden min.)

Og nå, til glede for nye interesserte, får vi Federer mot Nadal i French Open enda en gang. Det er 14 år siden de møttes første gang i denne turneringen. Da vant Nadal, som han har gjort hver gang i Paris, men det har ikke alltid vært håpløst.

Federer er en smartere spiller enn da han ble slått 6-1, 6-3, 6-0 mot Nadal i 2008-finalen, og bortsett fra den kampen har Federer alltid tatt et sett mot Nadal i French Open-kampene. At han skal ta to, eller tre, ser jeg som lite sannsynlig. Da må han spille med stor risiko og serve på topp. Nadals fysikk var et spørsmålstegn i vår, men ikke nå. Han hadde det enkelt mot Nishikori i dag.

Federer ble intervjua at Eurosport i går, og sa noe interessant om det å spille på grus: På det underlaget gjelder det å slå gjennom ballen, mer enn på hardcourt og gras, hvor det går an å guide ballen mer dit man vil.

Jeg tror ikke Federer vinner French Open, men han viser form og jevnhet som tilsier at Wimbledon er en god sjanse.

Oppløftende kamp av Ruud mot Federer

Tennis på tv:
Roger Federer – Casper Ruud 6-3, 6-1, 7-6 (10-8)
3. runde, French Open 2019

Casper Ruud tapte, men kommer til å få idretts-Norge til å stoppe opp flere ganger enn dette møtet med Federer. Ruud holdt følge med Federer fra grunnlinja i store deler av kampen, og kunne fint ha vunnet tredje sett.

Ruud begynte bra, og taktikken med å sikte mot Federers backhand var like enkel som den var virkningsfull. Federer på sin side prøvde å slå forehander selv så ofte han kunne.

Federer brøt først i det sjuende gamet, da han passerte Ruud to ganger ved nettet. Det var i de neste gamene at kampen i praksis ble tapt for Ruud. Han hadde en breaksjanse i det påfølgende gamet, men Federer servet seg ut av problemene. Federer tok settet 6-3, og tok de tre første gamene i andre sett på bare ni minutter.

Mot slutten av andre sett føltes det som en treningsøkt for Federer, som blandet gode grunnslag med mer ukonsentrerte nettangrep, men holdt hele veien serve.

Ruud hevet spillet sitt i det tredje settet. Det var mye oppløftende å se i Ruuds spill i dag. Det ene var at han aldri hang med hodet, uansett hva stillingen var. Her er det lett å se at han er blitt eldre. (Da han spilte Davis Cup i Stavanger for to år siden, var han mye mer irritabel.) Gledelig var det også å se vinnere fra Ruuds backhand, og hvordan han sjelden ble utspilt av Federer. Det var Federers rutine, serving og evne til å skifte plan fra poeng til poeng som ble utslagsgivende, vil jeg si. Ruud leste Federers smasher godt, og servet like hardt som sveitseren.

Utover kampen kom Federer stadig under 0-30 i egne servegame, men reddet seg inn med god serving. Samtidig klarte Ruud også å vende gamene fra 0-30 i egen serve, meget sterkt. Ruud reddet breaksjanser for Federer i det sjuende gamet, og holdt følge helt inn til et forlenget tie-break, som Federer til slutt vant 10-8.

Kampen viste at Federer kan få problemer fra grunnlinja på grusen, og at Ruud er blant dem som kan stelle dem i stand. Til å være første kamp i en så stor anledning, spilte Ruud bedre enn jeg hadde forventa, særlig det tredje settet var solid.

Kudos, som folk sa rundt årtusenskiftet.

A day to remember! And thanks a lot for the kind words Maestro😊 @rogerfederer https://t.co/h0mBsaNqlM

— Casper Ruud (@CasperRuud98) 31. mai 2019

Ulempen for Ruud er at han er høyrehendt

Det nærmer seg kampen mellom Roger Federer og Casper Ruud i French Open, den spilles fredag ca. klokken 13. Ruud har som kjent trent på Rafael Nadals akademi de siste årene, og får hjelp fra sine spanske støttespillere inn mot kampen mot Federer.

– Det er vanskelig å legge en plan nå, men jeg må presse ham med høye toppspinn-baller mot énhåndsbackhanden hans, sier Ruud. (intervju med NRK)

Dette har vært refrenget for alt som er skrevet om hvordan man skal slå Roger Federer på grus siden 2005. Det var da Rafael Nadal begynte å slå Federer på grus med denne oppskriften: Nadal gnagde på Federers backhand. Forskjellen mellom Nadal og Ruud er at Ruud er høyrehendt. Ruuds beste slag er forehanden, og den letteste forehanden å slå er den diagonale – altså mot Federers fryktede forehand. Nadals fordel er at han slår med venstre hånd, rett i Federers backhand. Casper Ruud har fått en bedre backhand det siste året, men jeg kan ikke se at den har det samme toppspinn-bittet som Nadals forehand har. Hadde Ruud vært venstrehendt og med like høytsprettende forehand som Nadal, hadde jeg hatt mer tro på taktikken som er annonsert.

Og Federers enhåndsbackhand er ikke mer sårbar enn at han er ranket nummer 7 på statistikken over seier/tap mot venstrehendte – og da er de 23 tapene mot Nadal med i beregningen. Selv om Nadal bryter ned Federers backhand, er det lettere sagt enn gjort å få metoden til å funke.

Federer er nummer tre i verden. De som har slått ham i år er Stefanos Tsitsipas og Dominic Thiem, som er yngre enn Federer og mer meritterte enn Ruud. De vant kampene mot Federer med å spille enda mer aggressivt enn Federer, og hadde både kvaliteten i slagene til å gjennomføre det bedre enn ham.

Ruud mot Federer: Ruud må håpe at Federer har en under middels dag, og at han selv klarer å henge med fra starten. Dette blir gøy!

Hvilke sjanser har Casper Ruud mot Roger Federer?

Selv for en Tottenham-fan som meg (Champions League-finale på lørdag) er det ingen tvil om at Casper Ruud mot Roger Federer er helgas store idrettsbegivenhet. Jeg så slutten av begges kamper i dag.

Far og sønn

Ruud møter Federer i tredje runde av Roland Garros, også kjent som French Open. Den forrige nordmannen som vant to kamper på rad i en Grand Slam-turnering, var selvfølgelig Casper Ruuds far, Christian. Det var i samme turnering for 20 år siden.

Casper Ruud mot Federer får selvsagt norske medier til å gire seg opp mot kampen, som trolig spilles på fredag. Jeg kommer ikke på noen norsk idrettshendelse som kan måle seg med denne i 2019: En nordmann skal møte tidenes beste utøver i en av verdens én mot én-idretter.

Ruud må glemme tid og sted

Hvis vi pakker vekk partyeffektene og de store ordene, handler det bare om en tenniskamp. Å møte Federer på den største banen i en Grand Slam-turnering vil fortelle mye om hvor Ruud står for øyeblikket. Ruud må forholde seg til mer publikum (som bortsett fra nordmennene kommer til å heie kraftig på Federer) og en mye større arena enn han er vant til.

Hvis Ruud skal ha noen sjanse i denne kampen, må han klare å blokkere ut omgivelsene fra første game. Hvis ikke, er jeg redd kampen kan renne ut mellom hendene hans. Ruud har slitt mot servesterke spillere før. Federer er ingen John Isner eller Reilly Opelka, men har en offensiv spillestil hvor han prøver å avgjøre poengene raskt, og bruker lite tid mellom poengene.

Federer: En rik variasjon av knep

Samtidig er Federer ikke helt ung lenger, og har i de fleste kamper svakere perioder. Dersom Ruud klarer å dra Federer inn i lange ballvekslinger og ikke blir satt ut av Federers tidvise briljans, er mye gjort. Da Ruud møtte Juan Martin Del Potro (nummer 9 i verden) nylig, klarte han å holde følge med Del Potros kanonader. Federer kverker ikke motstanderne sine like åpenlyst som f.eks Nadal gjør, Federers metode er en rik variasjon av knep som til slutt binder motstanderen pinn fast.

At Ruud skal slå Federer, er for mye å forvente, men kanskje kan han ta et sett?

Return of the king: Federer slo Gasquet i Madrid

Av alle ønskemotstandere for Roger Federer i den første kampen på grus på lenge, må Richard Gasquet ha stått høyt oppe på lista. Riktig nok ble Gasquet verdensberømt da han slo Federer på grus med en fantastisk backhand i 2005, men gjennom resten av karrieren har Gasquet vært under Federers makt.

Jeg var opptatt på annet hold i går kveld og så bare et timinutters opptak av høydepunktene etterpå. Federer prøver å gjøre det til en hardcourt-kamp, med korte poeng og aggressive grunnslag og mye god serving.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at Gasquet ser halvveis resignert ut fra første poeng. Federers nivå på grus er vanskelig å anslå etter bare én kamp. Hvor mange lange og sugende ballvekslinger er Federer forberedt på, og hvor gjennomborende er grunnslagene hans på dette underlaget mot en mer gira motstander enn Richard Gasquet?

https://www.youtube.com/watch?v=ADZrDn1AMe8

Sekspoengskamper og andre selvfølgeligheter

Rafael Nadal. — Rafael Nadal (Wikimedia).

Nå som fotballsesongen er i gang vekkes en del begreper opp fra vinterdvalen. Som «dommeren titter på sin klokke», «etter hvilen» og ikke minst «sekspoengskamp». Et Google-søk viser at det ennå ikke har vært snakk om sekspoengskamper i årets norske fotballsesong, men det kommer, bare vent.

En sekspoengskamp beskriver (som regel) situasjonen hvor det skiller tre poeng fra lag A ned til lag B, og lag A skal spille mot lag B. Dersom lag A vinner kampen, blir det plutselig seks poengs avstand mellom dem på tabellen, og det er atskillig mer enn tre. Eller null, som stillingen blir dersom lag B vinner.

Og sånn kan man holde på. Et lag som vinner en fotballkamp, får tre poeng mer enn laget som taper, uansett hvor på tabellen de ligger, men det er mer stas å snakke om sekspoengskamper. Forskjellen mellom sekspoengskamper og andre kamper, er at ikke begge lag kan få tre poeng, siden lagene spiller mot hverandre. I en tetstrid mellom lag A, B og C, vil lag A ha fordel av at lag B og C møtes, fordi poengene skal fordeles mellom dem, og ikke tas på bekostning av lag D og E.

Steve Tignor hos tennis.com kan også telle, og har begynt å lade opp til French Open. «A Djokovic win would pull him to within one major of Nadal, and four of Federer. Conversely, a Nadal victory would leave him three Slams ahead of Djokovic, and just two behind Federer.» Det stemmer Steve, det er bare å legge én slam til antallet de har nå, så blir det akkurat slik du beskriver.

Karrierekurvene for de tre store har alltid svingt, og sekspoeng-artikkelen kan skrives før hver Grand Slam-turnering. Det interessante med dette regnestykket er at spillerne ikke bare konkurrerer med hverandre, de kjemper også mot tida. Alle er langt over 30. Det spilles bare fire Grand Slam-turneringer i året, så hver av dem er en tapt sjanse for den som ikke vinner.

Sekspoengskamp-parallellen som Tignor nærmer seg i sin artikkel er litt villedende, for en tennisturnering består av 128 spillere, og ikke to. Det er ikke gitt at Nadal eller Djokovic vinner i Paris, langt derfra. For noen uker siden ville jeg satt mye penger på det, men seinvinteren og våren har gjort meg usikker. Nadal var blek mot Thiem i Barcelona, og tapte mot Fognini i Monte Carlo. Djokovic er langt unna formen fra Australian Open.

Det eneste som virker sikkert, er at det ikke blir Roger Federer som vinner i French Open. DET vil være overraskende, etter hans lange fravær fra grusen.