Stikkordarkiv: Federer

Sekspoengskamper og andre selvfølgeligheter

Rafael Nadal.

Rafael Nadal (Wikimedia).

Nå som fotballsesongen er i gang vekkes en del begreper opp fra vinterdvalen. Som «dommeren titter på sin klokke», «etter hvilen» og ikke minst «sekspoengskamp». Et Google-søk viser at det ennå ikke har vært snakk om sekspoengskamper i årets norske fotballsesong, men det kommer, bare vent.

En sekspoengskamp beskriver (som regel) situasjonen hvor det skiller tre poeng fra lag A ned til lag B, og lag A skal spille mot lag B. Dersom lag A vinner kampen, blir det plutselig seks poengs avstand mellom dem på tabellen, og det er atskillig mer enn tre. Eller null, som stillingen blir dersom lag B vinner.

Og sånn kan man holde på. Et lag som vinner en fotballkamp, får tre poeng mer enn laget som taper, uansett hvor på tabellen de ligger, men det er mer stas å snakke om sekspoengskamper. Forskjellen mellom sekspoengskamper og andre kamper, er at ikke begge lag kan få tre poeng, siden lagene spiller mot hverandre. I en tetstrid mellom lag A, B og C, vil lag A ha fordel av at lag B og C møtes, fordi poengene skal fordeles mellom dem, og ikke tas på bekostning av lag D og E.

Steve Tignor hos tennis.com kan også telle, og har begynt å lade opp til French Open. «A Djokovic win would pull him to within one major of Nadal, and four of Federer. Conversely, a Nadal victory would leave him three Slams ahead of Djokovic, and just two behind Federer.» Det stemmer Steve, det er bare å legge én slam til antallet de har nå, så blir det akkurat slik du beskriver.

Karrierekurvene for de tre store har alltid svingt, og sekspoeng-artikkelen kan skrives før hver Grand Slam-turnering. Det interessante med dette regnestykket er at spillerne ikke bare konkurrerer med hverandre, de kjemper også mot tida. Alle er langt over 30. Det spilles bare fire Grand Slam-turneringer i året, så hver av dem er en tapt sjanse for den som ikke vinner.

Sekspoengskamp-parallellen som Tignor nærmer seg i sin artikkel er litt villedende, for en tennisturnering består av 128 spillere, og ikke to. Det er ikke gitt at Nadal eller Djokovic vinner i Paris, langt derfra. For noen uker siden ville jeg satt mye penger på det, men seinvinteren og våren har gjort meg usikker. Nadal var blek mot Thiem i Barcelona, og tapte mot Fognini i Monte Carlo. Djokovic er langt unna formen fra Australian Open.

Det eneste som virker sikkert, er at det ikke blir Roger Federer som vinner i French Open. DET vil være overraskende, etter hans lange fravær fra grusen.

Roger Federer og Jimmy Connors (Wikimedia Commons)

Jakten på Jimmy (Connors og hans 109 singletitler)

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler. Federer har sagt flere ganger at dette ikke er et tall han bryr seg så mye om, og at han er mye mer opptatt av å vinne de store turneringene. Jeg tror ham på det, samtidig som jeg nekter å tro at han ikke tenker på tallet 109 i det hele tatt.

Her ser dere karrierekurvene for de to. Det finnes neppe noen som mener Jimmy Connors er tidenes beste tennisspiller bare fordi han har denne rekorden, men den sier noe om evnen til å være relevant år etter år. Antall titler vertikalt, alder horisontalt.

Bare for gøy kan vi hive inn to andre som fort kan bli tidenes beste når karrierene deres er over; Nadal og Djokovic. Her er deres kurver sammenlignet med Connors og Federer. Fortsetter de to like lenge som Federer, med samme utvikling, kan de også passere 100 singletitler og vel så det.

Roger Federer (Wikimedia Commons)

101! Federer vant Miami

Tennis på tv:
Roger Federer – John Isner 6-1, 6-4
Finale, Miami 2019

Sport snakker til det brutale i oss ved at det fjerner empatien vår hvis vi er emosjonelt involvert i det vi ser på. Da John Isners grimaser ble flere og flere for hvert game i andre sett mot Federer i finalen av Miami-turneringen, var min tanke krisemaksimering. Ikke på vegne av helsetilstanden til John Isner, jeg var mer nervøs for hvordan smertene hans ville påvirke Federer. Jeg fryktet at Isner skulle humpe seg gjennom gamene til et tie-break, som han kom til å vinne, noe som ville frustrert Federer som visste at han spilte mot en skadet motstander, og gudene vet hva som kunne skjedd i et tredje sett, for eksempel kunne Federer begynt å tenke på finalen han tapte i Indian Wells nylig.

Det gikk ikke slik. Federer brøt Isner i siste game av andre sett, et game som Isner bare spilte på ren trass (han klarte knapt å bevege seg). Før det hadde Federer tatt det første settet 6-1, og jeg tror ikke Isner ofte taper sett på hardcourt med så klare sifre. Federer brøt Isners serve tre ganger i første sett, da amerikaneren fortsatt var frisk.

Federer har to titler i år (eneste herrespiller med to titler i 2019), 101 totalt i karrieren. Han er åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler. Han klarer ikke å passere det tallet i år, men i 2020 virker det realistisk. Etter tapet mot Tsitsipas i Australian Open, hvor Federer så sliten ut, har han vært sesongens beste spiller.

Nå skal Federer spille på den europeiske grusen for første gang på to år. Han gjør comeback i Madrid i begynnelsen av mai. Jeg har Tennis TV (nå har jeg funnet app-en på Samsung TV-en min!), og gleder meg vilt.

Nytt bekjentskap: Hubert Hurkacz

Tennis på TV
Roger Federer – Hubert Hurkacz 6-4, 6-4
Kvartfinale Indian Wells 2019

Hubert Hurkacz WikimediaHubert Hurkacz var et nytt navn bekjentskap for meg, selv om han ligger på 67. plass i verden og har vært i topp 100 i et halvt år. Høy, hardtslående og med stor rekkevidde, og ikke den mest mobile spilleren.

Federer hadde god kontroll i første sett, selv om han bare brøt en gang. Federer returnerte første- og andreserver ved grunnlinjen eller nærmere, for å stresse Hurkacz. Polakken virket ganske treg i retningsforandringene og ut i sidene, noe Federer selvsagt merket seg.

De nest beste spillerne vet at de må spille over sitt vante nivå dersom de skal slå de beste. I alle fall hvis de beste har en normal dag. I tredje game i andre sett viste Hurkacz opp flere fine detaljer, men to upressede feil etter for høy satsing ga Federer et servebrudd. Det er vanskelig å spille over sitt egentlige nivå på kommando.

Federer gikk raskt opp til 3-1 i andre sett etter en umotivert forehand i nettet av Hurkacz. Det virket som Hurkaczs siste sjanse forsvant da Federer reddet seg ut av 30-40 i sjette game med en hooket forehandpassering, og tok gamet til 4-2 noen sekunder senere.

Da Federer gjorde sitt storslagne comeback i 2017, ble det snakket mye om backhanden hans. I denne kampen brukte han forehanden til å bryte ned motstanderens rytme og moral, og jobbet hardt for å få slått mest mulig forehander. Federer hadde også stor moro med å slå sterkt underskrudde backander, for så å slå forehander på den neste ballen. Hurkacz klarte ikke å komme seg ut av det mønsteret.

Da Federer skulle serve kampen hjem, tapte han tre strake poeng ut fra ingenting, men vant de to neste med en god serve og en misset forehand fra Hurkacz. En ny god serve ga ham sjansen til å slå bort en enkel forehand.

Federers serving ble dårligere etter som kampen gikk, og han må spille bedre enn dette i semifinalen hvis han skal slå (sin sannsynlige motstander) Nadal.

Roger Federer (Wikimedia Commons)

Edmund fikk en kylevink av Federer

Tennis på tv:
Roger Federer – Kyle Edmund 6-1, 6-4
4. runde, Indian Wells 2019

Etter et dominerende førstesett fra Federer begynte Kyle Edmund å holde serve i de to første gamene av andre sett.

Dessverre for ham holdt Federer like enkelt, og i game fem fikk han to breaksjanser, og han trengte bare den første.

Jeg har kjøpt meg TennisTV, som streamer ATP-turneringer. Supert førsteinntykk: Ingen reklamepauser, og kunnskapsrike, halvtørre kommentatorer. Lett å svitsje mellom kamper. Dersom de også får en Samsung-app til TV-en min, blir dette fantastisk. Da slipper jeg å styre for å kunne se det på tv i stedet for pc.

Federer var lenge utilnærmelig i dag. Han holdt enkelt til 4-2 i andre sett, og Kyle Edmunds lille momentum fra begynnelsen av settet var visket vekk.

Edmund er en kraftfull spiller av typen som kunne slått gjennom Federer på en dårlig dag for sveitseren, men dette var ikke den dagen. Til det var Federer for aggressiv og Edmund for upresis. Ut av ingenting spilte Federer et par dårlige poeng på 4-3, og reddet breakball med en hårfin forehand. Et halvt minutt senere hadde han servet seg til 5-3. Edmund reduserte til 4-5.

Og så! Federer rotet seg inn i 15-40 da han skulle serve for kampen, takket være et par missede grunnslag og en imponerende passering fra Edmund, men berget seg til slutt med en enorm andreserve som kicket til hodehøyde. En dristig forehand fra Edmund ga ny breaksjanse, men han slo en forehandretur ut i neste poeng. Federer fikk matchball etter en forehandduell som endte med en bom fra Edmund, og Federer tok kampens første matchball med en hard, rak backhand som Edmund returnerte i nettet.

Festforestilling av Federer, som møter Hubert Hurkacz i kvartfinalen. Nei, jeg har heller aldri hørt om ham.

Vinner Federer den, kan han møte spanske Rafael Nadal i semifinalen. De har spilt mot hverandre før.

Roger Federer server, Roma 2003.

Klassiker: Federer – Djokovic, French Open 2011

Under Australian Open kom det fram at Roger Federer skal spille grusturneringer i år. Han har ikke spilt en grusturnering siden 2016, men nå har han lyst å eksperimentere litt igjen. (Bildet over er fra en kamp jeg så ham spille i Roma Masters 2003.)

Federers avgjørelse har blitt tolket på flere måter. Er det en del av en avskjedsforestilling? Gjør han det for å få en god seeding inn mot Wimbledon?

Grus er de unge menns underlag. Hardcourt er hardere for beina, men ballen går flere ganger over nettet på grusen. Federer vil være nærmere 38 når French  Open spilles, og jeg har ingen tro på at han kommer til å bite fra seg der. Vel har Federer en god CV på grus, men han får mindre hjelp av serven sin (som han lever mye på) på grusen. Jeg tipper Federer legger en dristig, offensiv strategi for grustennisen han skal spille i år. Hemningsløst offensive spillere som Stefan Edberg (finale 1989), Yannich Noah (vinner 1983) og Tim Henman (semifinale 2004) har hatt suksess på Roland Garros før, så det er mulig. Men jeg tror ikke helt på det.

En kveld jeg hadde lakenskrekk kom Federers semifinale mot Novak Djokjovic i French Open 2011 opp i YouTube-forslagslista mi. Det er en klassisk kamp jeg nesten hadde glemt. Djokovic hadde vunnet sesongens 43 første kamper det året (!), og bare Federer sto i veien for en finale mot Rafael Nadal. Federer spilte fryktløs, høyrisiko-grustennis, og tok kampen i fire sett. Djokovic hadde sjansen til å utligne til 2-2 i sett, men klarte ikke å serve hjem det settet. I stedet tok Federer det settet i tiebreak.

Federers backhand har alltid vært sårbar mot Nadal. Men i denne kampen mot Djokovic skinner Federers backhand, og den naturlige allsidigheten som enhånds-backhandspillere har, er lett å se. Federers rekkevidde er enorm på defensiven, og han bruker backhanden sin til å blokke, passere, slice og holde ballen i gang.

Her er høydepunkter fra kampen, som Federer vant 7-6, 6-3, 3-6, 7-6. Nadal slo Federer i finalen i fire sett.

Stefanos Tsitsipas (Wikimedia Commons)

Frustrerende Federer-formiddag

Stefanos Tsitsipas – Roger Federer 6-7, 7-6, 7-5, 7-6
4. runde Australian Open 2019

Det er lett å glemme at de beste tennisspillernes fremste talent ikke er slagene, hurtigheten, de taktiske valgene eller kondisjonen. Deres fremste talent er å vinne kamper. Etter hvert som kampen mellom Tsitsipas og Federer gikk inn i andre, tredje og fjerde sett, ble det åpenbart at det var dette talentet Federer måtte stole på.

For Federers spill var frustrerende for en fan. Alle tennisspillere vet at den verste følelsen på banen er når man ikke klarer å finne balansen mellom aggressivitet og kontroll. Federer sleit med det gjennom hele kampen. Prøvde han å ta ballen tidlig og ta initiativet i poengene, slo han som regel feil. Prøvde han å holde det gående med større kontroll, tok Tsitsipas over og presset Federer på defensiven. Kampen minnet meg litt om andre kamper hvor Federer har møtt hardtslående, fryktløse folk som hadde dagen, som Wimbledon-finalen mot Roddick i 2009 (seier) eller US Open-finalen mot Del Potro samme år (tap).

Kampen ble preget av andre sett, hvor Federer hadde åtte breakballer, uten å ta noen av dem. Han hadde totalt tolv breaksjanser i kampen uten å bryte Tsitsipas.

Det hang en sky over Federer. Kampene som han vinner pleier å ha minst ett øyeblikk av «du kødder!»-tennis fra Federer, hvor alle blir minnet på at han er en halvgud på to bein og at motstanderen ikke er det. Det øyeblikket kom ikke mot Tsitsipas. I stedet prøvde Federer alt han kunne for å forlenge kampen, i håp om at grekeren skulle komme ned fra sitt skyhøye nivå. Federer spilte stoppballer for å slite ut Tsitsipas, han slo forehand-slicer når han var seint ute for å holde seg i poengene, men mest pinsamt å se på var alle poengene hvor han jobbet seg til en god posisjon, for bare å måke ballen i nettet eller ut, eller slå en lunken ball som Tsitsipas kunne slå inn.

Skuffende. Tsitsipas møter Bautista Agut i kvartfinalen.

Nå merker jeg et barnslig håp om at Tsitsipas kommer seg til semifinalen og får skikkelig juling mot Nadal. (Det hadde Federer også fått, med den formen han viste i denne kampen.)

Rafael Nadal

En skade fra eller til betyr ikke så mye for Nadal

Jeg er i innspurten av Peter Englunds bok om trettiårskrigen (1618-48) og Sveriges rolle i den. Anbefales varmt for alle som er interessert i historie, og som tror svenskene alltid har vært så fredelige som de er nå.

Jeg kom til å tenke på Englunds bok da jeg leste en sak i dag om Rafael Nadals skadeproblemer. «Hvor mye mer kan Rafa tåle», spør Steve Flink i tennis.com. Men akkurat som krigen var tilværelsens grunntilstand for 1600-tallsmenneskene, er skader en så naturlig del av Nadals karriere at jeg ikke tror en skade fra eller til betyr så mye. Så kommer han kanskje ikke til å dominere en sesong slik han gjorde på sitt beste. Men Nadal har i hele karrieren hatt skader av ulike slag, og alltid kommet tilbake. Nadal får ikke panikk av skader, og han vet at han kan tåle lange avbrudd fra sporten uten å trenge lang tid på å slå seg tilbake i verdenstoppen.

Det var en tid jeg trodde Nadal kom til å bukke under av skadene. Heller ikke han kommer til å spille for evig, men hittil har han klart å komme fint tilbake fra alle skader. Restitusjon er en kunst som både han, Federer og Djokovic har perfeksjonert de siste årene.

Jeg er mer bekymret for Andy Murray, som jeg synes langt på vei hinter om karriereslutt når han i sesongens første turnering halter mellom poengene og sier ting som «I’m happy I’m back out here competing again. I want to try to enjoy it as much as I can. I’m not sure how much longer it’s going to last.»

Rafael Nadal

Tennisåret 2018 for menn oppsummert

Topp 10 i verden ved sesongslutt 2018 ser slik ut:

  1. Djokovic
  2. Nadal
  3. Federer
  4. Zverev
  5. Del Potro
  6. Anderson
  7. Cilic
  8. Thiem
  9. Nishikori
  10. Isner

Topp 10 for ett år siden så slik ut:

  1. Nadal
  2. Federer
  3. Dimitrov
  4. Zverev
  5. Thiem
  6. Cilic
  7. Goffin
  8. Sock
  9. Wawrinka
  10. Carreno Busta

Gamle kjente inn i topp 10

Halvparten av topp 10 er byttet ut på det siste året. Det er noen interessante poeng her. Spillerne som avslutter i topp 10 i år, og som ikke var der i fjor, er kjente navn: Kevin Anderson, Juan Martin Del Potro, John Isner, Kei Nishikori og ikke minst Novak Djokovic.

På sitt dårligste i år var Djokovic ranket 22 i verden. Jeg kommer ikke på sist gang en spiller som var så lavt ranket i en sesong endte opp på førsteplass ved årsslutt. (Den første som slo meg var Andre Agassi i 1999, men han var aldri lavere enn 14 det året.)

Når det gjelder de fem som har forsvunnet ut av topp 10, har fallet ikke vært så langt for alle. David Goffin er 22 i verden, Pablo Carreno Busta 23, Grigor Dimitrov har falt fra 3. til 19. plass på rankingen, og 3. plassen hans fra i fjor må kunne sies å være i overkant.

At Stan Wawrinka ligger helt nede på 66. plass handler mye om skader. Jack Sock har falt til 107. plass på ATP-rankingen, og det er en av de merkeligere historiene i 2018. Parallelt med en forferdelig sesong i single (9 seire, 21 tap) har han etablert seg som en av verdens beste i double, og vant ATP-sluttspillet i double sammen med Mike Bryan.

99 titler for Federer

Roger Federer vant fire turneringer i år, og har nå totalt 99 ATP-titler. Han ligger ti bak Jimmy Connors´ rekord, et kappløp som jeg ikke klarer å bestemme meg for om er interessant å følge eller ikke. Når Federer blir spurt om det, pleier han å si at det ikke er noe han bryr seg om, fordi han er opptatt av å vinne Grand Slam- og Masters-turneringer. Å jakte seier i ATP250-turneringene er ikke noe poeng.

Legg merke til at Nadal også ligger fint an i løypa til å slå Connors sine 109 turneringsseire. Nadal har 80 turneringsseire i karrieren.

ATP-titler og alder etter sesongen 2018

Djokovic tangerte Sampras

Federer, Nadal og Djokovic vant Grand Slam-turneringene i år. Federer fortsetter å øke rekorden for antall GS-titler, og Nadal ligger an til å kunne passere ham.

Djokovic vant sin 14. Grand Slam-turnering med seieren i US Open, og har dermed like mange som Pete Sampras.

Det er fort gjort å glemme hvor ekstraordinære tider vi lever i på herresiden. Da Sampras vant sin 13. tittel i 2000, trodde jeg det var en rekord som kom til å stå lenge, men nå har tre spillere tatt ham igjen og vel så det.

Grand Slam-titler etter alder 2018

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.