Stikkordarkiv: Federer

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.

Hvem vinner oftest når et game går til deuce?

ATP har en statistikk de kaller «Under pressure standing», som skal vise hvem som er best under press. Scoren er en sammenstilling av hvor mange breaksjanser spilleren har avverget, hvor mange breaksjanser spilleren omsetter, hvor mange tie-breaks han har vunnet og hvor stor del av avgjørende sett han vinner. Federer leder den rankingen for øyeblikket.

Det finnes statistikk for det meste i tennis. En statistikk jeg ikke har funnet, men godt kunne tenkt meg å se, er hvilke spillere som vinner flest games som går til deuce. Deuce er som kjent når stillingen blir 40-40 i et game. Det er en mentalt interessant stilling fordi en av spillerne allerede har hatt sjansen til å vinne gamet, men blir dratt tilbake til en uavgjortposisjon.

Hittil har jeg ikke funnet noen statistikk som viser hvilke spillere som har prosentmessig best uttelling i games som går til deuce. Den ville vært interessant fordi den tar opp i seg spilleres evne til å yte best i pressede situasjoner, enten de server eller returnerer.

Grand Slam nummer 20 da Federer slo Cilic i Australian Open

Roger Federer (Wikimedia)Tennis på tv:
Roger Federer – Marin Cilic 6-2, 6-7, 6-3, 3-6, 6-1
Finale, Australian Open 2018

Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet.

Jeg tok en joggetur.

På joggeturen begynte jeg å venne meg til tanken på at Federer hadde tapt når jeg kom tilbake. Mange har etter kampen i dag trukket fram US Open-finalen mot Del Potro som et spøkelse som lusket i bakgrunnen da Federer tapte fjerde sett i årets finale. Han ledet 2-1 i sett i den kampen også, for så å bli overkjørt i de to siste.

Samme hvor gode de beste er, tror jeg ikke de klarer å holde synet av mållinjen ute av hodet når den virker nær. Forskjellen fra tennis til andre ballsporter, er selvsagt at klokka ikke hjelper. Poengene må vinnes. I fjerde sett begynte Federer etter hvert å spille ganske konservativt. Det er ikke noe godt tegn når han går rundt backhanden sin og lemper forehander diagonalt til motstanderens backhandhjørne. Dessuten forsvant Federers førsteserve i fjerde sett, han satte bare 36 prosent av dem. Les Steve Flinks grundige gjennomgang av finalen på tennis.com.

Hvor går Federer og tennisen etter dette? 20 Grand Slams er et tall som aldri kommer til å bli tatt igjen så lenge jeg lever, hvis da ikke Rafael Nadal klarer det. Det skal ikke utelukkes, så god som Nadal er på alle dekker.

I The Tennis podcast sin episode etter finalen refererer de til Pat Cash, som mener å vite at Federers mål nå er å ta førsteplassen på rankingen. Jeg vet ikke om det er så viktig. Federer har seierspoeng fra Miami og Indian Wells å forsvare, men spilte ikke grussesongen i fjor. Om ATP-computeren skulle vippe ham opp på den offisielle førsteplassen igjen, betyr ikke det noe særlig fra eller til for ettermælet hans, annet enn at det blir enda en rekord. Ingen 36-åringer har vært ranket nummer én før. Federer er allerede tidenes idrettsmann, men noe skal jo han også motiveres av.

Motivasjon, ja. Roger Federer styrker oss alle i troen på at det beste ligger foran oss, og at alder ikke er hinder for noe helst.

Sjekk Grand Slam-statistikken for menn.

 

Andy Murray

Blir 2018 mer av det samme?

Denne uka så jeg siste episode av NRKs serie Lisenskontrolløren. Der ser Njål Engesæth på ulike sider av tilværelsen med NRKs enorme arkiv som filter. Siste program handla om framtida. Hvorfor er vi så dårlige til å forutse framtida? Se Lisenskontrolløren på nett.

Mot slutten av programmet sier en av jentene i et arkivklipp at hun tror framtida kommer til å være omtrent som nåtida. Det er en ganske kjedelig og lite dristig ting å si, men desto mer treffsikker. Verden får en mild nullpunkt-psykose rundt nyttår. Vi liker å tro at alt begynner med blanke ark igjen 1. januar, men verden er ikke som et telleverk. 2018 har 2017 og alle foregående år på ryggen når det begynner i morgen.

Tenniåret 2017 var spesielt fordi Nadal og Federer skrudde klokka tilbake og vant to Grand Slam-turneringer hver, etter lange skadeopphold. Når store deler av topp 10 på herresiden var ute med skade i siste halvår, sitter i alle fall jeg med en snikende forventning om at noe lignende skal skje det kommende året. For eksempel ved at Djokovic, Murray, Wawrinka eller Nishikori herjer i 2018.

Men rett før alt starter virker det ikke som noen av dem er i stand til å dundre gjennom Australian Open slik Federer og Nadal gjorde i fjor:

  • I dag kom nyheten om at Djokovic trekker seg fra både Doha og Abu Dhabi-turneringene. Årsaken er den samme vonde albuen som holdt ham ute av spill i slutten av 2017. Jeg blir overrasket om Djokovic spiller Australian Open.
  • Kei Nishikori skulle spilt i Sydney, men har trukket seg fra turneringen.
  • Andy Murray og Milos Raonic oser ikke akkurat av selvtillit før sine comeback. Murray: «Unless something happens the next couple of days that goes wrong, I don’t see myself not playing because of my hip right now». Tre nektelser i én setning – det bobler ikke selvtillit av briten for øyeblikket.

Fjorårsfinalist Rafael Nadal virker tvilsom for Australian Open. Han trakk seg fra turneringen i Brisbane, og avsluttet 2017 med skade. Hvis han uteblir fra Australian Open, er førsteplassen på rankingen i fare.

Akkurat nå virker det som vi nok en gang skal låne øre til The Who: «Meet the new boss. Same as the old boss.» Roger Federer er skadefri og klar for Australia.

Aller mest spennende på comeback-fronten: Serena Williams spiller igjen, men har ikke bestemt seg for om hun kommer til å spille Australian Open.

Jeg tror fortsatt ikke Jimmy Connors´ 109 singletitler kommer til å bli passert

Jimmy Connors (Wikimedia)Rafael Nadal og Roger Federer skrudde klokka tilbake i 2017. De vant to Grand Slam-turneringer hver, og Nadal var tilbake i mesterlig grusform. Med deres oppsving ble det igjen interessant å se på en statistikk som det er vanskelig å bedømme viktigheten av: Antall singletitler. Det blir litt som å vinne World Cup-renn i vintersport: All verdens seire der er mye mindre verd enn OL-gull.

Jimmy Connors topper listen, og kommer antakelig til å gjøre det så lenge jeg lever. Selv om Federer passerte Ivan Lendl og nå står med 95 titler, tviler jeg på om han kommer opp på Connors´ antall. Jeg tror heller ikke det er så interessant for Federer. Det finnes ikke et fornuftig menneske på denne planet som holder Connors over Federer merittmessig med henvisning til de 109 titlene.

Statistikken over de mestvinnende spillerne blir mest interessant når de plottes med tidspunktene for når de vant titlene sine. Det er lett å lese forskjellene mellom tennisen før og nå i denne grafiske framstillingen:

ATP-titler etter når spillerne vant dem.

ATP-titler etter når spillerne vant dem.

Legg merke til dette:

  • De fleste spillerne har sine beste år tidlig i 20-årene, med unntak av Novak Djokovic, som først skyter fart på statistikken når han kommer til 23-årsalderen.
  • Björn Borgs tennisliv er og blir fascinerende. Så mye som han vant i begynnelsen av karrieren, er det nesten forståelig at han var utbrent midtveis i 20-årene.
  • Forskjellen mellom før og nå er lett å se i kurvene til Connors, McEnroe og Borg. Det året Borg fylte 18 år, vant han åtte singletitler. Kan du se for deg at noe lignende skal skje i 2018? Selvsagt ikke.
  • Tidligere flatet kurvene ut når spillerne fylte 30. Se på Lendl, Sampras og McEnroe sine linjer – etter fylte 30 hadde de ikke mye igjen i tanken.
  • Jeg er blant dem som tvilte på om Federer kom til å ta igjen Ivan Lendls 94 singletitler. Federer klarte det i år, og har bare Connors foran seg. Federer har sagt han skal spille et par år til, men jeg tror det er urealistisk at han skal vinne like mye de neste årene som han har gjort i å.
  • Nadal følger Federer som en skygge.  Nadal har 75 titler som 31-åring. Federer hadde 76 på samme tidspunkt i karrieren.
  • Alexander  Zverev (20) er verdens beste unge spiller. Han har seks titler til nå i karrieren. Det er mer enn Connors, Federer og Lendl hadde på den alderen.






Rafael Nadal

Last man standing – ATP-sluttspillet begynner i helga

Jeg har blandede følelser for ATP-sluttspillet nå, merker jeg. For noen år siden ville jeg sagt at det er nydelig å samle årets åtte beste spillere til dyst. Dessuten spiller de først mot hverandre i grupper,  slik at det blir masse tennis ut av en håndfull spillere.

Nå er jeg ikke så sikker. Tennisåret er brutalt langt. Det går fra januar til november, en sammenhengende reise på jakt etter neste seier. Kanskje ikke så rart at det pleier å være en del forfall og halvskadde spillere. Hvor mange er det egentlig som tørster etter mer tennis på denne tida av året?

I år er det verre enn jeg kan huske. Murray, Djokovic, Nishikori og Wawrinka har for lengst spilt sin siste kamp i 2017, på grunn av et koldtbord med skader. Rafael Nadal har allerede sikret seg førsteplassen for året, så det spenningsmomentet har vi heller ikke å se fram til.

Han og Roger Federer er plassert i hver sin gruppe i London. Forbered deg på en rekke artikler de neste dagene (neppe fra min hånd) om mulighetene for en sluttspillfinale mellom dem. Ja, det hadde vært artig. Men jeg kjenner også litt på metthetsfølelsen. Nadals helse er også et åpent spørsmål, som den pleier å være på denne tida av året.

Nadal spiller i gruppen som er kalt Pete Sampras (javeeel..?). Nadal møter Dominic Thiem (på kraftig nedtur), Grigor Dimitrov og David Goffin. Nadal er Nadal, og Goffin har hatt en god høst – jeg tror de går videre.

Federer spiller i gruppe Boris Becker, mot Alexander Zverev (semifinalekandidat, etter min mening), Marin Cilic og Jack Sock (USA!).

Under normale omstendigheter skal Federer og Nadal spille semifinale. Jeg kunne tenkt meg å se Zverev mot Nadal. Selv om tyskeren har tapt alle kampene mot Nadal i år, har to av dem vært jevne.

ATP-sluttspillet har hatt noen klassiske kamper opp gjennom. Her er noen klipp.

Matchballen fra finalen i 1988 mellom Becker og Lendl:

Finalen i 1996 mellom Sampras og Becker:

Finalen i 2000, da Gustavo Kuerten sluttet året som nummer én, selv om sjansene før sluttspillet ble antatt å være teoretiske:

Finalen i 2003, da Federer latterliggjorde Agassi. Federer på sitt mest eksplosivt ungdommelig dritgode:

Venus Williams Roland Garros French Open 2000

Min venstre lillefinger for en god serve

Enkelte ting har jeg blitt bedre til etter noen hundre timer på tennisbanen. Jeg kan på gode dager slå grunnslagene mine passelig langt og med litt kontroll. Jeg kan plassere meg ganske bra i banen. Jeg har færre mentale sammenbrudd enn før.

Men serven i tennis fortsetter å være en x-faktor. Der resten av spillet mitt har en følelse av sakte oppdrift, lever serven sitt eget liv. En dag brukbar, en annen dag ikke aldeles upålitelig.

Jeg må igjen sitere den svenske forfatteren Lars Gustafsson:

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

På kvelder jeg ikke vil legge meg, kan jeg bli sittende og se på folk som lærer bort serving på YouTube. Det finnes mange av dem. Folk som påstår å kunne lære bort noen få enkle vink som skal gjøre meg til en servemaskin, en Pete Sampras light.

Egentlig burde serven vært tennisens enkleste slag. Det er det eneste som ikke avhenger av hva spilleren på motsatt side gjør. Samtidig legger dette et visst press på serveren. Det er ikke uten grunn at servegjennombrudd – det å vinne et game hvor motstanderen server – ses på som en halv settseier, i alle fall på profesjonelt nivå. Det å skulle reagere på motstanderens spill, som man gjør i alle andre slag enn serven, bidrar også til å renske hodet, er min erfaring. Det er mindre tid å gruble på når du må spurte for å rekke en backhand langt ute på flanken, enn når du tankefullt kaster ballen opp for å serve.

Her er en provoserende video. Roger Federer slenger i vei server på treningsbanen, og det ser ikke ut som han bruker en eneste kalori. Hør den lyden av ball mot streng, ren musikk.

Pete Sampras:

Så hva skal til for å slå en god serve? YouTube-søkene kan du gjøre selv. I den grad mine tips har noen verdi, så kommer de her:

  • Face it: Jeg hadde nok hatt en bedre serve med sterkere overkropp. Det er bare å begynne med planke, situps og armhevinger. Kanskje er ikke lysten til dette like sterk som ønsket om å få en bedre serve, og da har jeg bare meg selv å takke.
  • Et godt oppkast er hjelper mye. Få ballen passelig høyt opp, litt foran til høyre for kroppen for høyrehendte.
  • Hvis jeg slår mye i nettet, er det ofte fordi kroppen faller ned før jeg har slått ballen. Da prøver jeg å holde meg selv oppe med venstre arm litt lenger enn det som virker naturlig, før jeg treffer ballen.
  • Regelen om å se på ballen gjelder for serving også. Hvis jeg ser på den helt til den er truffet, blir ofte resultatet best. Dette er vanskelig, fordi det er så naturlig å følge ballens bane med blikket, i stedet for treffpunktet.
  • Grepet på racketen: Hvis hele serven skranter, pleier jeg å vri grepet litt i retning en eastern backhand. Da pleier ballen å få mer overskru. Se videoen av Stefan Edberg:

Flere folk som server, som jeg har sett:

Rafael Nadal.

Åsmund spår i Grand Slam-gruten

I dagene etter det norske valget kan du bruke hele dager på å lese ekspertenes forklaringer på hvorfor regjeringen vant og opposisjonen tapte. I tennisverden har en lignende sjanger banet seg vei den siste uka: Spekulasjonene i hvem som kommer til å vinne flest Grand Slam-titler, Roger Federer eller Rafael Nadal.

19-16

De vant to hver i år, og står nå med 19 (Federer) og 16 (Nadal). Forskjellen mellom den norske valgdebatten og tennisdiskusjonen er at førstnevnte handler om tolkning av kjensgjerninger, den siste om å kikke inn i en spåkule.

Å bruke tid på spådommer med en haug ukjente faktorer, er egentlig bortkasta. Ting snur fort. Det er ikke mer enn et drøyt år siden Novak Djokovic så ut til å slå alle rekorder, og frese forbi Nadal på de viktigste listene. Nå? Djokovic er ute for lang tid. Nadal og Federer så ferdige ut på denne tida i fjor, men har gjort et greit comeback.

Onkel Toni mener nevøen Nadal kan ta igjen Federer. Det samme sier Pete Sampras. De kan selvsagt få rett. Nadal er bare 31. Når Federer kan vinne Grand Slam-titler i sitt 36. år, hvorfor skal ikke Nadal kunne gjøre det samme? Så lenge Nadal har motivasjon, kan han vinne i mange år framover.

På den ene siden og på den andre siden

Likevel: Nadal hadde ikke vunnet en Grand Slam-tittel utenfor Roland Garros (French Open) på fire år før han vant US Open i år. Årets seier i New York kommer etter en rekke svake motstandere. Det skal noe til å få en så god trekning enda en gang.

Samtidig er Nadal alltid der oppe i de store turneringene, og kunne fort hatt tre titler i Australian Open i stedet for den ene han har. Finalene han tapte for Djokovic i 2012 og Federer i 2017 hadde han gode sjanser til å vinne.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Roland Garros kan være nok for Nadal

Det mest interessante med herretennisen i dag er Nadals totale og årelange dominans på grusen. Han vant French Open første gang i 2005, og nå sist i 2017. Et par generasjoner har kommet og gått, uten at noen har klart å vippe Nadal ned fra grustoppen i mer enn noen korte glimt. Det er en sak for tennishistorikere.

La oss si at Federer har vunnet sin siste Grand Slam-tittel. Selv om Nadal skulle slite med å vinne noen andre steder enn i Paris, kan det være nok til å passere Federers 19 Grand Slam-titler.

Akkurat nå mener jeg det er en liten fordel Nadal i Grand Slam-kappløpet. Men igjen: Slike beregninger har så mange ukjente faktorer at det blir mest en morsom tankeøvelse. Det har jo også sin verdi. Mye avhenger av de to som er ute nå, Djokovic og Murray. Med dem i normal form, blir alt vanskeligere for Nadal og Federer.

Grand Slam-titler etter alder, for menn, etter sesongen 2017. Tennis

Grand Slam-titler etter alder, for menn, etter sesongen 2017.

 

Mikhail Youzhny

Federer langt unna pokalnivå

Tennis på tv:
Roger Federer – Mikhail Youzhny 6-1, 6-7, 4-6, 6-4, 6-2
2. runde, US Open 2017

Sein kveld! Ny TV! Eurosport Player-app! Alene i stua!

Det eneste dumme med å se Roger Federer på TV, er at jeg blir veldig nervøs. Og at Federer taper. Det er i alle fall min følelse, og den var sjelden mer levende enn da jeg skrudde på i kveld. Jeg hadde fulgt halvveis med på usopen.orgs score tidligere, og registrerte at Federer overkjørte Youzhny i første sett. Det pleier å være sånn, Youzhny har vanligvis ingenting som skal uroe Federer. Les videre