Stikkordarkiv: fantastiske_slag

Fantastiske slag, del 7: Courier sin forehand

Jim Courier la opp for fem år siden, men gjorde nylig et bittelite comeback som doublespiller sammen med Andre Agassi. Det gir anledning til å mimre tilbake til et av de mest fryktede slagene fra det tidlige 90-tall.

Vi skrur klokka tilbake 13 år. Sampras og Agassi er i begynnelsen av 20-årene, og begynner å få spillet på plass. Chang kommer langt i de fleste turneringer, Edberg og Becker er i sin beste alder, ja til og med McEnroe og Lendl henger godt med fortsatt. I buskene lurer Richard Krajicek, Todd Martin, Cedric Pioline, Thomas Muster, Petr Korda og Michael Stich. Det var i det hele tatt høy kvalitet på tennisen.

Likevel var den mest stabile spilleren på denne tiden den ganske ordinært utrustede amerikaneren Jim Courier. I perioden 1991-93 nådde han finalen i alle grand slam-turneringene, og vant to ganger i Australian og French Open.

Få verdensenere har sett ut som de har slitt mer for plasseringen enn Jim Courier. Han bygde spillet rundt enestående fysikk, og sin tids mest fryktede slag: Forehanden.

Det var et stygt slag, og minnet mer om baseball enn tennis. Courier så ut som han ga ballen juling med forehanden, det voldsomme treffet kom fra en robust høyrearm mer enn en helhetlig bevegelse med kroppen.

Men det funket som bare f. Courier var best trent på hele touren, og kunne løpe rundt backhanden hele dagen. Courier sin inside-out forehand er legendarisk (forehand fra eget backhand-hjørne til motstanderens backhand). Se f.eks finalen i French Open 1991, hvor han gnagde Agassi i stykker i en kamp han strengt tatt hadde fortjent å tape.

Fantastiske slag, del 6: Sampras sin serve

Ingen spiller har vært så tett forbundet med et slag som Pete Sampras til sin serve. Myten er at Sampras var en gigantisk servemaskin med få andre våpen.

Det er selvsagt bare tull. Sampras ble tidenes beste spiller like mye takket være sine volleyer, sin sterke psyke, sin brutale forehand og jernviljen. Likevel, det er serven han blir husket for. 

Mange andre kan analysere den bedre enn meg. Jeg klarer bare å plukke fra hverandre begynnelsen og slutten av den – det som skjer rundt ballkontakt går altfor fort til at jeg får det med meg.

Sampras begynte med å holde ballen til racketen foran kroppen, mens han spente ut ryggen og viste motstanderen sålen av venstrefoten. Han kastet ballen halvhøyt opp, og den sagnomsuste kinetiske bevegelsen i Sampras’ serve åpenbarte seg: Fra leggene og opp til slagarmen ble kroppen som en slange som hogg til i det kroppen var i sin fulle lengde. McEnroes serve hadde mye av det samme i seg, uten at den var like brutal.

På skjermen så det ganske enkelt, ja helt logisk ut. Det spesielle med Sampras sin serve var blandingen av fart og spinn. Ingen kombinerte dem bedre, og derfor var Sampras sin serve den vanskeligste å returnere. Han utførte mesterstykket med en blytung, gammel Wilson-racket med pinnstramme strenger. Imponerende på alle vis.

Arvtakere? Tja, Roddick og Federer server godt. Men ikke på høyde med Sampras ennå, som hadde en enorm selvtillit i slaget. Særlig andreserven til Sampras vil stå i historiebøkene med gullskrift.

Fantastiske slag, del 5: Henin sin backhand

Justine Henin (jeg dropper Hardenne) er tilbake på dametouren, og jeg synes det er en passende anledning for å skrive den første delen av «fantastiske slag»-serien med en kvinnelig hovedperson.

Henin sin backhand er det mest sagnomsuste slaget på dametouren de siste fem-seks årene.

Jeg tror det henger like mye sammen med størrelsen på jenta som slagets effektivitet. Henin er liten i forhold til resten av eliten på damesiden. Enhåndsbackhand er tyngre å slå enn dersom du bruker to hender, er den vanlige oppfatningen. Når lille Henin smekker inn backhanden sin mot svære motstandere, vekkes David og Goliat-instinktene våre.

Muskler er mindre viktig enn mange tror, og Henin sin hemmelighet er timingen. Hun vrir kroppen i en perfekt bevegelse på backhandsiden, og slår derfor like hardt som Williams-søstrene og Davenport på backhandsiden. Like viktig er hennes nydelige variasjon, hun kan slå den kort på skrått ut av banen, eller ned langs linjen.

Slaget er likevel sårbart, fordi det er vanskeligere å kompensere for litt dårlig treff når det er så mange komponenter som skal klaffe. Derfor kommer missene av og til også for Henin. Heldigvis fortsetter hun å prøve, og som regel sitter slaget. Da er det, for å bruke John McEnroes ord, «the most enjoyable shot in tennis».

Fantastiske slag, del 4: Enqvist sin forehand

Maskiner kan være vakre. Mekaniske tennisspillere kan også være nytelser å se på. Selv om de færreste vil innrømme det.

Thomas Enqvist har gjennom en lang karriere levd med et stempel som kjedelig. Jeg tror ikke han bryr seg. På sitt beste er Thomas Enqvist noe av det råeste som har vist seg på en tennisbane. Hardcourtbane, vel å merke. Enqvist er dårlig til å improvisere, og har aldri gjort det godt på grus eller gress. Der spretter ballen litt utenfor svensken sin kalkulerte slagsone.

Men altså, Enqvist på hardcourt er litt av et syn. Svensken spiller utrolig flatt, altså lav margin over nettet. Når Enqvist har dagen, treffer han linjene med laserpresisjon, han hamrer inn alt som kommer over nettet. Jeg husker en semifinale senhøsten 1999, hvor han slo klodens heteste spiller, Agassi, i tre sett. Det siste 6-0, i en brutal oppvisning.

Enqvist sin forehand er navet i maskinen. Utolig økonomisk. Racketen tas kort tilbake. Enqvist flytter sin litt trege kropp i posisjon. Ballen nærmer seg. Armen går raskere enn noe kamera kan fange, og det smeller. Lite sikkerhetsmargin, slaget er en knisvegg som spillet balanserer på.

Fantastiske slag, del 3: Agassi sin serveretur

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er noen stor fan av Andre Agassi. Den Agassi jeg kjenner fra skjermen er en slagmaskin, en evighetsmaskin med streng disiplin over eget spill. En slags Ivan Lendl med mer talent. Det er tullete at en så begavet mann som Agassi baserer spillet sitt på å kverne i stykker motstanden. Som ungdom var Agassi en av de mest allsidige spillerne på planeten, som tok sjanser og satset høyt.

Men nok surmuling. Både den unge og den gamle Agassi har skremt motstanderne med servereturen. Agassi er tidenes beste til å returnere serve, heter et gammelt jungelord.

Han skiller seg fra f.eks Lleyton Hewitt ved å gjette mer hvor serven kommer, i stedet for å vente og prøve å få en racket på ballen. Det fører til at Agassi i mange kamper får masse serveess mot seg, som de 51 Joachim Johansson satte inn da de møttes i Australian Open i år.

Men når Agassi først treffer ballen, så har han en ekstrem timing, og slår hardere og mer presist tilbake enn noen andre. Som i kampen mot Johansson, hvor han sendte Johanssons server tilbake med renter. Agassi bryr seg lite om hvor mange ess som kommer, for han vet at han får sine sjanser.

En av Agassis største triumfer kom nettopp i Australia i 2000, hvor han overlevde 36 ess fra Sampras. Vendepunktet kom i fjerde setts tiebreak. De fulgte hverandre til 5-5, før Agassi fikk settball. Sampras servet fra høyre rute, og traff det ytterste punktet på Agassis serverute, dypt til Agassis forehand. Sampras stormet til nettet, men Agassi leste serven og slo den knallhardt tilbake mot Sampras sin tomme backhand-side. Der er nettet på det høyeste, men ballen traff innenfor med god margin. Agassi tok settet etter å ha hatt ryggen mot veggen, og vant siste 6-1.

Agassi returnerer serve med kort tilbakeføring på begge sider, og når det klaffer er det fantastisk å se på. Statistikken viser at han liker seg godt mot servekanonene:
Agassi – Stich 6-0
Agassi – Rusedski 7-2
Agassi – Becker 10-4
Agassi – Edberg 6-3
Agassi – Philippousis 6-2
Agassi – Rafter 10-5

Et gapende unntak er
Agassi – Sampras 14-20, som likevel ikke er så verst tatt i betraktning motstanden.

Fantastiske slag, del 2: Kuerten sin backhand

Gustavo Kuerten sin backhand i sakte film eller bilde for bilde er et spektakulært syn:

Kuerten slår med en hånd. Den vanligste klisjeen om enhåndsbackhand er at slaget gjør det vanskelig å slå effektivt på høye baller. Sampras klarte det aldri på grus, hvor backhanden hans ble angrepet konstant.

Gustavo Kuerten har et ekstremt grep. Det vil si at han holder rackethodet omtrent parallelt med bakken når han forbereder slaget, og det gir en utrolig overskru. Slaget krever ekstrem timing for å lykkes. Feilslag betyr at ballen går i nettet, men i Kuerten sine velmaktsdager (1999-2001) var det aldri et problem.

Kuerten vant tre ganger det åpne franske mesterskapet, mye takket være backhanden. Forskjellen fra andre grusspillere med en hånd (Albert Costa og Alex Corretja, for eksempel) er at Kuerten klarte å kombinere fart og spinn. Høye baller er heller ikke noe problem for Kuerten. Kampen mot Federer i fjorårets franske mesterskap viste forskjellen på en god grusbackhand, og en fantastisk. Kuerten vant i tre strake sett.

Selv har jeg sett Kuerten live to ganger. En gang mot Karim Alami i det franske mesterskapet for fire år siden, og i 2003 i Roma mot Gaudio. Sistnevnte kamp tapte han, men rakk også å vise noen utrolige backhander. Hvis noen hadde sagt at en av dem kom til å vinne det åpne franske mesterskapet året etter, ville jeg ikke satt pengene på Gaudio, for å si det sånn.

Og FOR en trivelig type!

Fantastiske slag, del 1: Kafelnikov sin backhand

Noen kaster bort talentet sitt mer enn andre. Ingen mer enn Jevgenij Kafelnikov, som gjennom hele karrieren foretrakk å spille double og en drøss med unødvendige turneringer for å tjene mest mulig. I Grand Slam-sammenheng vant han to single-titler, franske åpne i 1996 og australske åpne i 1999.

Han burde ha vunnet mange flere. Kafelnikov var god på alle underlag, med et lite minus for gress. Til å være så høy hadde han en puslete serve, men på alle andre områder var Kafelnikov en nytelse å se på. Han beveget seg elegant, returnerte serve bedre enn de fleste (han vant kampen da Richard Krajicek slo 49 ess da de møttes i US Open i 1999) og var sterk på nett.

Så sent som i 2003, da han mentalt hadde lagt opp for lengst, slo han Carlos Moya uten problemer på grus. Kafelnikov hadde en mental sperre mot Kuerten i French Open, uten den tror jeg han hadde vunnet mer enn en tittel der.

Men altså, backhanden. Kafelnikov spilte sin tredje og siste GS-finale i 2000, i Australia mot en Agassi i storform. Likevel, i første sett var det russeren som styrte showet. Kafelnikov sin backhand er en av de mest effektive jeg har sett. To hender. Kort tilbakesving. Racketen nesten vertikalt, en kommentator beskrev det presist da han sa at Kafelnikov holdt den som en fakkel. Lite overskru, ballen tas tidlig, og slaget er vanskelig å lese for motstanderen.

Ikke den hardeste, men definitivt en av de mest drepende likevel.