Stikkordarkiv: fantastiske_slag

Fantastiske slag, del 17: Nadal sin forehand

Denne saken handler om herretennisNadal bygger spillet rundt forehanden sin. Han er keivhendt og slår med enorm overskru og et vanvittig trykk. Han har stor sikkerhet på slaget, og er så ung at han kan løpe rundt backhanden hvis han vil det.

At Nadal slår med venstre er også en grunn til serven hans er effektiv. Men på grus er det særlig forehanden hans som setter motstanderen under press. Når Nadal slår den med full intensitet diagonalt mot motstanderens backhand, spretter den så høyt og sidelengs (Nadal har også litt sideskru, ser det ut som) at motstanderen har store problemer med å gjøre noe med den.

Nadal har sine beste resultater på grus. På raskere dekker spretter den ikke like høyt, og spillere som Youzhny kan utnytte det. Når jeg ser Nadal sitt ekstreme forehand-grep lurer jeg også litt på hvorfor ikke flere prøver å holde ballen lavt til den siden hans. Det krever mye energi fra Nadal å dra ballen opp og over nettet med det grepet han bruker. På grus får han hjelp av underlaget, og det forteller alt om mannens evner at han klarte å nå Wimbledon-finalen i fjor.

(Oppdatert 2013, mange Nadal-forehander senere: Her er noen klipp:)

Fantastiske slag, del 16: Youzhny sin backhand

Denne saken handler om herretennisMikhail Youzhny har gjort det bra i det siste, og nå er han klar for finalen i Dubai mot selveste Roger Federer.

Russeren Youzhny har hatt en variabel karriere som aldri har blitt så god som den burde. Men på sitt beste er han en av de mest behagelige spillerne på ATP-touren.

Youzhny bygger mye av spillet sitt på backhanden. Han slår den med en hånd. Jeg la første gang merke til den i en oppvarmingsturnering til Wimbledon for noen år siden. Youzhny spiller med relativt lite overskru på backhanden, han kan slå vinnere ned langs linjen og diagonalt, og han har veldig god rekkevidde.

Jeg synes han har en anelse mindre feilmargin enn Federer sin backhand, men så slår jo sveitseren med ganske mye overskru på begge sider. Da Youzhny slo ut Nadal av US Open i fjor, var backhanden helt konge. Youzhny har en ganske enkel og effektiv teknikk, og har ingen problemer med å bruke slice, overskru, lobber eller stoppballer fra backhandsiden. Et skikkelig arbeidsverktøy, med andre ord.

Klippet er fra US Open mot Nadal:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=JkoocrWY9Aw]

Fantastiske slag, del 15: Berdych sin forehand

Tomas BerdychJeg har tidligere sammenlignet Tomas Berdych med Thomas Enqvist. Begge er lange, hengslete typer som slår hardt og flatt. (Dvs med lite overskru). Enqvist har lagt opp nå, etter en jevnt god karriere som ikke ble så god som den kunne blitt.

Begge spillerne sitt store problem er jevnheten. Enqvist kunne slå hvem som helst den ene dagen, og tape mot en non-amatør i neste runde. Berdych har vist de samme tendensene. Denne uka satte han Rafael Nadal på plass for tredje gang på rad. Dette er den samme Nadal som slår Roger Federer jevnlig. Og hva skjedde etter at Berdych hadde slått Nadal, foran øynene på tusenvis av spanjoler? Berdych tapte i to strake sett mot Fernando Gonzalez.

Mye henger sammen med forehanden til Berdych. Når den treffer, er det et av ATP-tourens beste slag. Økonomisk utført, men med voldsom kraft. Ballen stryker lavt over nettet, og som regel nært grunnlinjen. Sånt er vanskelig å forsvare seg mot når det blir gjort igjen og igjen.

Berdych sitt problem er, som for Enqvist, at det skal lite til før slaget går av skinnene. Berdych kommmer garantert til å prege tennisen i årene framover, og jeg gleder å se hver gang han spiller. Det er litt av sjarmen med ham, at det er umulig å vite om han har finstilt maskineriet.

Bildet her tok jeg på French Open 2006. Berdych spilte mot Nicolas Kiefer, som trakk seg med skade etter kort tid. Det var en av de siste kampene for dagen på Court 1, og vi var godt mørnet av solskinn over lang tid. Jeg hadde sett Berdych på tv før, men ikke i levende live. Det var en stor kraftdemonstrasjon. Han så fantastisk ut, men tapte på enkelt vis mot Federer noen dager senere.

Fantastiske slag, del 14: Agassi sin backhand

– A forehand and a haircut, var Ivan Lendls klassiske beskrivelse av Andre Agassi da amerikaneren gjorde seg kjent for 20 år siden. Jeg synes backhanden til Agassi er enda bedre.

Mike Agassi visste hva han gjorde da han hengte en tennisball over vogga til sønnen, og da han fikk lille Andre til å slå tusenvis av baller fra grunnlinjen i Las Vegas. Andre Agassi har et av de reneste treffene på ballen i tennishistorien. Forehand, bachand og servereturer slår han så uanstrengt at det er en nytelse å se på. Selv for meg, som synes selve fyren er litt for slitsom.

Dette skal handle om backhanden til Agassi, som er en oversett, men viktig del av spillet hans. Mindre blendende enn forehanden og servereturen, men mer stabil. Agassi tar ballen utrolig tidlig, han slår den nærmest på halvsprett. Backhanden til Agassi er et aggressivt slag. Ikke på den måten at han prøver å sette masse vinnerslag med den, nei, han bruker backhanden til å presse motstanderen ut av stilen.

Agassi kan slå langs linjen og diagonalt. En annen spesialitet er den korte krossede backhanden, som drar motstanderen langt ut av banen. Passeringsslagene fra Agassi sin backhandside er sylkvasse.

Ingen har et bedre blikk for spillet og ballen enn Andre Agassi. Derfor er det et mysterium for meg at han er såpass hjelpeløs ved nettet, og at han aldri lærte seg å serve bedre. Hadde han gjort det, kunne han vært på legendenivået til Pete Sampras.

Video: Mest forehand, men også en backhand. Smooth, alt sammen.

Fantastiske slag, del 13: Moya sin forehand

Sommeren 1998 lå tennisverden for Carlos Moyas føtter. Han var 22 år, vakker, sjarmerende og hadde nettopp vunnet French Open. Et halvt år senere gikk han til topps på verdensrankingen.

Hovedvåpenet hans var for åtte år siden det samme som i dag: Forehand. Å se Carlos Moya sin forehand er for gamle tennis-purister som å dra en gaffel over en tavle. Moya holder racketen flatt mot bakken når han fører den tilbake, og påfører den gule lille stakkaren enorme mengder overskru. Det er ikke mye klassisk eleganse over den, men er herlig å se på likevel.

På grus betyr det at ballen skyter stor fart oppover når den treffer bakken. Dagens fremste eksponent for denne forehand-typen er Nadal, som er enda mer ekstrem enn Moya.

Når Moya står i posisjon og slipper løs forehanden, bør motspilleren ha god timing for ikke å bli presset bakover. Eurosports ekspertkommentator – jeg tror det er Anders Håseth – nevner ofte Moya som den spilleren Christian Ruud likte minst å spille mot. Lleyton Hewitt er en annen spiller som har hatt problemer med Moya.

Så hvorfor har ikke Carlos Moya dominert mer enn han har gjort? En åpenbar svakhet med slaget hans, er raske dekker, selv om han har noen titler der også. Pete Sampras møtte en ung Moya i finalen i Australian Open 1997, og brukte bevisst taktikken med å dra Moya langt ut i forehandhjørnet. I tidsnød er det vanskeligere å dra i gang Moya sitt omfattende forehand-maskineri.

Moya har også slitt med skader. Dessuten er hans beste slag også det eneste våpenet han har: Når forehanden ikke fungerer, vinner ikke Moya. Backhanden er f.eks helt elendig, serven litt over middels, og han surner ofte hvis ting går skeis.

Men altså: Få med deg Carlos Moya på en god dag. Dette bildet er fra French Open 2000, fra en trening med bl.a Patrick Rafter. Jeg sverger på at Moya sine uanstrengte forehander gikk tre meter over nettet før de stupte mot bakken.

Fantastiske slag, del 12: McEnroe sine volleyer

Jeg er for ung til å huske John McEnroe. Fyren har vært i søkelyset siden 1977, men vant sin siste Grand Slam-turnering så langt tilbake som 1984. Da var han 25 år.

John McEnroe er av mange regnet som det største tennistalentet verden har sett. Ingen som har sett et klipp av mannen i aksjon, unngår å bli fascinert, og da snakker jeg ikke om de mange raseriutbruddene. For eksempel servinga til McEnroe. Alle amatører som har sett McEnroes plassering, med ryggen mot nettet før bevegelsen starter, har prøvd å gjøre det samme på trening. Selvsagt med elendig resultat.

Grunnslagene til McEnroe var også noe for seg selv. Det ser ut som han ikke bruker krefter i det hele tatt, han vekselvis pirker og sveiper ballen over nettet, med en temmelig stiv arm på forehanden. Backhanden så ofte ut som han prøvde å vifte vekk fluer, men likevel var det bra fart på grunnslagene hans. Volleyene til McEnroe har ingen klart å kopiere.

På DVD har jeg Wimbledon-finalen fra 1980, den legendariske mellom Borg og McEnroe. Tie-breaket i fjerde sett er noe av det mest omskrevne som er spilt på en tennisbane.

Det beste poenget er sånn: McEnroe angriper Borg sin backhand og piler til nettet. Borg er presset langt ut, men fyrer av et backhandslag med ekstrem overskru, diagonalt mot McEnroe sin forehand (McEnroe er keivhendt). Ballen styrter mot bakken like over nettet på McEnroes side, og amerikaneren er i full strekk. Ballen treffer McEnroes utstrakte racket og dør hen på Borgs side.

1981, samme spillere i Wimbledon-finalen igjen: McEnroe har matchball, og det er en av historiens vakreste avslutninger. Han presser Borg etter at svensken har servet, og får en høy, overskrudd ball på forehandsiden, halvveis framme til nettet. Volleyen han slår derfra, er utrolig: McEnroe legger inn overskru og sideskru, og ballen dupper ned helt ytterst i Borg sitt forehandhjørne.

Det ble McEnroes første av tre Wimbledon-titler. Volleyene til McEnroe er blant de mest særpregede slagene tennisen har sett. Ingen andre har hatt samme kombinasjon av presisjon, følelse og overblikk i volleyslagene. Med dagens bang-bang-tennis, kommer vi neppe til å se en lignende spiller igjen.

Fantastiske slag, del 11: Sampras sin forehand

Selvsagt blir tidenes beste spiller den første til å bli omtalt med to slag i denne seksjonen. Sampras sin serve har jeg allerede skrevet om. Forehanden var hans andre store våpen.

Sampras hadde en mye bedre forehand enn backhand. I grunnlinjedueller sto han ofte langt til venstre for midten av grunnlinjen. Mostanderne visste at hvis de slo til Sampras sin forehand, så var det slutt. De fleste forehandene hans sikret ham poenget, de andre gikk ut. Uansett var det slutt på ballvekslingen.

Aller best var hans løpende forehand. Jeg husker semifinalen mot Agassi i Australian Open 2000. Agassi hadde Sampras helt på tur, og slo en tilsynelatende vinner mot forehandhjørnet. Sampras føyk ut til siden og slo et sykt vinnerslag forbi Agassi, som for en gangs skyld hadde tatt turen til nettet.

Roger Federer har også forehand som sitt beste slag. Forskjellen er at han spiller med mye mer overskru, altså større sikkerhetsmargin. Sampras sin forehand var prima for hardcourt og gress. På grus var den langt mindre effektiv, den bremset i sanden og hadde lite overskru.

Sampras sine siste forehander ble noen av de beste. I finalen av US Open 2002 gikk Sampras til oppgaven med dødsforakt og slo mange forehander som Agassi bare kunne blokkere tilbake. Jeg har aldri sett noen andre spillere som i grunnlinjedueller har tvunget Agassi til å blokkere slagene viljesløst tilbake. Ikke Roddick, ikke Safin, ikke Federer.

Det er dette mange glemmer når Sampras sitt ettermæle diskuteres. Han hadde tidenes beste serve, men han vant US Open tre ganger før han gjorde det samme i Wimbledon. På sitt beste kunne han slå hvem som helst fra grunnlinjen, med forehanden som selve Monsteret.

Fantastiske slag, del 10: Rafter sine volleyer

Det er en vanlig misforståelse at serve og volley-spillere har en kanonhard serve. Pete Sampras, Richard Krajicek og Mark Philippoussis har bidratt til myten gjennom sine Wimbledon-turneringer på 1990-tallet.

Patrick Rafter

Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel – særlig mot slutten av karriereren – kalt en serve og volley-spiller.

Så har vi den andre fløyen, volley-spillerne. De mest beundrede i moderne tid er McEnroe, Edberg og Rafter. De to første har jeg sett lite av. Rafter har jeg sett mye.

Felles for disse tre er at de varierte servene mye. På den måten kunne de komme seg raskt til nettet. Rafter slo for eksempel mye kick-server, altså server med sykt mye overskru. De er vanskelige å returnere, og gir serveren masse tid til å stikke til nettet.

Vel framme ved nettet hadde Patrick Rafter en enorm rekkevidde. Volleyene hans var ikke så flate som Sampras sine, men Rafter nådde det meste. Ikke alt lyktes, men Rafter sitt vingespenn virket demoraliserende på motstanderne. De visste at de måtte slå helt presise passeringsslag for å komme forbi australieren.

Patrick Rafter var ikke et naturtalent i tennis. Han er en av få spillere som har gått veien via satelites og future-turneringer (det laveste nivået) til førsteplass på rankingen.

Men han hadde også kunstslag. Ballvekslingen jeg husker best, er fra åttendelsfinalen i US Open mot Sampras i 2002. Sampras slo et passeringsslag mot Rafter sin backhand. Ballen var velplassert og hard, så Rafter måtte kaste seg etter den. Han fikk til en nydelig halv-volley stoppball, fra en posisjon hvor han ikke hadde sjanse til å se hva han gjorde.

Det var den typen spill som sikret Rafters to titler i US Open, 1997 og 1998. For mer superbt volleyspill fra mannen, se kampene mot Agassi Wimbledon-semifinalene 1999-2000-2001.

Fantastiske slag, del 9: Hewitt sine passeringsslag

Selve spilleren Lleyton Hewitt har dessverre forsvunnet i en mølje av krangler med tour-ledelsen, dameproblemer og Federer-underlegenhet. Hewitt er mye rart, men mest av alt er han den som slår best passeringsslag på ATP-touren.

Hewitt er mannen som framfor noen andre lar motstanderen slå seg selv. Hewitt får det meste tilbake igjen over nettet. Aller best er han når han møter tradisjonelle nettspillere. Hewitt elsker å slå mot bestemte mål.

Ta for eksempel Pete Sampras. Tidenes beste spiller hatet å spille mot Hewitt, som var en unggutt da de først møttes. Sampras vant de tre første møtene. Etter det vant han bare en kamp mot Hewitt. Aller verst var finalen i US Open 2001, da Hewitt slo den gamle mesteren 7-6, 6-1, 6-1.

Tim Henman har hatt det enda verre mot Hewitt. 8-0 viser den innbyrdes statistikken i favør Hewitt.

Det finnes mange former for talent. Hewitts talenter er fart, ballfølelse og et godt blikk. Han ser motstandernes slag tidlig, og passerer dem hvis de kommer til nett, og som regel har passeringsslagene god klaring.

Du får se få ekstreme vinnerslag fra Hewitt i løpet av en kamp, det meste er solid og nøye planlagt. Ikke fantastisk i betydningen «blendende utenomjordisk», men bånnsolid kvalitet over hele linja. Få slipper seirende ut av nettangrepet når Lleyton Hewitt står på andre siden av banen.

Fantastiske slag, del 8: Graf sin forehand

I likhet med mange andre store slag, var Steffi Graf sin forehand noe helt annet enn det som blir lært på tennisskoler:

Graf forberedte seg altfor seint. Hun holdt racketen mot bakken som en krokketkølle, og den endte opp foran ansiktet. Og det var trolig det mest drepende slaget noensinne.

Graf er en av de raskeste damene som har spilt tennis. Derfor kunne hun løpe rundt backhanden sin, som hun aldri slo med overskru, og klinke til med forehanden. Pistol Pete (Sampras) fikk navnet etter serven, Fräulein Forehand fikk det etter sitt beste slag, en perfekt miks av overskru og fart som passet på alle dekker.

Selv om det var hennes beste slag, overspilte Graf sjelden på forehandsiden. Alle visste oppskriften for å slå Graf, men få klarte det.

I stedet ble motstanderne så redde for slaget at de endte opp i endeløse backhand-dueller, hvor Graf sin slemme underskru – også det et legendarisk slag – gjorde de fleste sprø etter en stund. Se for eksempel finalen i French Open 1999, da Graf slo Hingis i en sykt underholdende kamp.