Stikkordarkiv: Enqvist

Tommy Haas (Wikimedia Commons)

Minner fra Australian Open 1999

Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.

Verden i 1999

1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.

Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.

På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.

Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.

Kafelnikov mot Haas

Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.

Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.

Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.

Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.

Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.

ATP-touren etter Pete Sampras

Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.

Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.

Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.

Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.

Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.

Talentet Kristian Pless

20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.

Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.

Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.

Her er noen klipp fra 1999-turneringen.

To kjekke lenker

Enda et par lenker til CNN: Jon Wertheim sin årlige prisutdeling Baggie awards er alltid underholdende lesning.

Og så ukens bizarro-lenke fra CNNSI: Thomas Enqvist var en hederlig svensk spiller. Hvorfor det amerikanske sportsmagasinet bruker web-plass på å fortelle at han går på franskkurs i Provence, er mer enn jeg fatter.

Thomas takker for seg

Tennis har ikke den samme statusen i Sverige som i Borg, Edberg og Wilander sine dager, men noen ganger glimter svenskene til med knallgode tennisartikler.

Siste eksempel er Svenska Dagbladets intervju med Thomas Enqvist, som legger opp. 32-åringen har hatt mange skader i karrieren, og nå sier kroppen stopp. Han oppsummerer årene på ATP-touren slik:

– Om någon 1991 sagt att jag skulle uppnå det jag sen gjorde hade jag tyckt att det skulle vara mer än bra men nu, eh, ja, det känns som om jag har en del ogjort. Men så känner nog alla spelare, säkert även Sampras som har 14 Grand Slam-titlar men nog menar att han borde vunnit också den eller den finalen.

Smart og sympatisk type. Enqvist slutter karrieren med 19 titler og bare 7 finaletap, som vitner om sterk psyke. Les forresten min artikkel om Enqvist sin råe forehand.

De beste svenskene begynner å bli gamle. Magnus Norman har lagt opp, Thomas Johansson er over 30, og Jonas Björkman er enda eldre. Andreas Vinciguerra skulle ta over, men han ble det aldri noe av. Enqvist er usikker på veien videre. Svenska Dagbladet lanserer ham som framtidig Davis Cup-trener.

Hvem blir neste års Ljubicic?

Hvert år dukker det opp en spiller fra ingenting, en halvgammal fyr som ingen har lagt merke til før. Neste år er han borte vekk.

I år har det vært flere, Nikolai Davydenko og Ivan Ljubicic de fremste representantene. I 2003 var det Rainer Schüttler, i 1999 Thomas Enqvist og Nicolas Kiefer. De har en kanonsesong, så forsvinner de til sin vante plass mellom 30 og 150.

Det er helt umulig å si hvem neste års døgnfluer blir. Jeg har alltid sett på Mikhail Youzhny som et stort talent, og en gang må han jo få det ut. Agustin Calleri fra Argentina er også kapabel til stor tennis. Eller kanskje Tomas Berdych fortsetter framgangen og får en stor sesong. Han er jo så ung at han faktisk kan klare flere gode år.

Løs kanon

Tennis på tv:
Andre Agassi – Tomas Berdych 3-6, 6-1, 6-4, 7-6
3.runde, US Open

Jeg må innrømme at det er lite av tennisen fra Flushing Meadows som har gitt meg ståpels til nå. Endelig kom oppturen. Det handler som regel om kontraster mellom spillerne for å skape en god kamp, og dette var et typisk eksempel.

Tomas Berdych slo Roger Federer i OL i fjor, er 19 år gammel og derfor selvsagt omtalt som et stort talent. Talentet hans er likevel begrenset: Han er sykt god til å slå harde server og flate forehander. Backhanden hans er ustabil, serven har lite variasjon, han beveger seg middels (lang fyr) og mangler rutine og finesse i spillet.

Men altså, forehand og serve. Mange har skapt seg en god karriere med disse to våpnene, og mot Agassi var Berdych til tider fantastisk. Alt gikk inn i første sett, dog med liten margin. Det var som å se en ung kloning av Thomas Enqvist.

Berdych er en type motstander som passer Agassi godt, for gamle Andre bruker kraften i motstanderens slag. Agassi bryr seg ikke om noen serveess imot, for han vet at sjansene kommer, og bruker dem godt.

I fjerde sett hadde Berdych stilt inn siktet, samtidig som Agassi beit godt ifra seg. På 2-3 hadde Berdych flere breakballer, men Agassi avverget dem med dødelig presisjon. Agassi viste også stor rutine ved å legge inn flere stoppballer jo lenger kampen varte, for å seigpine Berdych, som neppe utfordrer Lleyton Hewitt i spurtduell.

Tiebreaket ble en antiklimatisk avslutning, hvor Berdych så resignert ut allerede etter første poeng. Neppe topp 10-materiale, men en spiller som kan slå hvem som helst den dagen kanonen er finjustert gjennom fem sett.

Oh, Mary

Jeg blir nesten litt rørt. Mary Pierce er klar for finalen i French Open etter 6-1, 6-1 mot Elena Likhovtseva.

Jeg hadde sett Pierce på tv i ett års tid da jeg reiste til French Open første gang (2000). Det er sant som klisjeen sier: Tv legger til ti kilo. På skjermen så Pierce ut som ei diger dundre. I levende live var Pierce mindre og nettere, og fryktelig sjarmerende.

Hun vant French Open det året, etter blant annet å ha smadret Martina Hingis i semifinalen. Pierce minner meg litt om Thomas Enqvist og Tommy Haas: En slagmaskin som er meget fascinerende å se på når alt stemmer. Verdens verste syn når de ikke har dagen.

Er Pierce god nok til å slå Henin i finalen? Trolig ikke. Men uansett er denne turneringen en kraftig oppreisning for Pierce, som har blitt avskrevet som gammal og feit flere ganger enn jeg kan telle.

Kynisk bemerkning: Det forteller litt om nivået på dametennisen at to spillere som har vært skadet store deler av det siste året, når finalen i turneringen.

Fantastiske slag, del 4: Enqvist sin forehand

Maskiner kan være vakre. Mekaniske tennisspillere kan også være nytelser å se på. Selv om de færreste vil innrømme det.

Thomas Enqvist har gjennom en lang karriere levd med et stempel som kjedelig. Jeg tror ikke han bryr seg. På sitt beste er Thomas Enqvist noe av det råeste som har vist seg på en tennisbane. Hardcourtbane, vel å merke. Enqvist er dårlig til å improvisere, og har aldri gjort det godt på grus eller gress. Der spretter ballen litt utenfor svensken sin kalkulerte slagsone.

Men altså, Enqvist på hardcourt er litt av et syn. Svensken spiller utrolig flatt, altså lav margin over nettet. Når Enqvist har dagen, treffer han linjene med laserpresisjon, han hamrer inn alt som kommer over nettet. Jeg husker en semifinale senhøsten 1999, hvor han slo klodens heteste spiller, Agassi, i tre sett. Det siste 6-0, i en brutal oppvisning.

Enqvist sin forehand er navet i maskinen. Utolig økonomisk. Racketen tas kort tilbake. Enqvist flytter sin litt trege kropp i posisjon. Ballen nærmer seg. Armen går raskere enn noe kamera kan fange, og det smeller. Lite sikkerhetsmargin, slaget er en knisvegg som spillet balanserer på.