Stikkordarkiv: Edberg

En utdødd duellform

Denne saken handler om herretennisVerden kommer aldri til å se en rivalisering som den mellom Boris Becker og Stefan Edberg igjen. De møttes i Wimbledon-finalene i 1988, 89 og 90. Edberg vant den første og siste.

Begge spillerne gjorde hva som helst for å komme til nettet og avgjøre poengene der. Becker ved hjelp av en monsterhard serve, Edberg med en ikke så hard, men smartere og mer overskrudd serve. Filmingen fra bakkeplan bak Becker sin rygg viser tydelig hvor mye overskru det er i Edberg sine server, noe som ga ham ekstra god tid til å løpe til nettet.

Serve og volley er omtrent utryddet fra topptennisen nå. Derfor gjør det ekstra godt å se igjen dette klippet fra Wimbledon-finalen i 1988. Legg merke til at gresset er mye raskere enn i dagens Wimbledon-turnering. Edberg sin forehand har fått mye tyn opp gjennom årene. Den kan ikke ha vært helt elendig. Edberg var klar over sine begrensninger på den siden, og prøvde sjelden på noe ekstraordinært med forehanden.

Få kler forresten hockeysveis bedre enn Stefan Edberg!

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=sIBbKiVFYOI]

Den frustrerende Alicia Molik

Denne saken handler om dametennisJeg burde skrevet mer om dametennis. Jeg vet det. Det sendes kun WTA-kamper på Eurosport for tiden, og jeg kikket innom kampen mellom Alicia Molik og Marta Domachowska i ettermiddag.

Jeg vil så gjerne like Alicia Molik. Hun virker veldig sympatisk. Og glem Justine Henin sin backhand for et øyeblikk – det herligste slaget i dametennis er etter min mening Molik sin serve. Jeg har sagt det før, men slaget er pur nytelse. Hun spenner kroppen som en buestreng og skyter ballen nydelig ut. Stefan Edberg smiler nok fra sitt pensjonistliv.

Dessverre mangler hun mye på resten av spillet. Molik har lite trykk i slagene sine til å være så lang og fysisk sterk som hun er. Det er noe nølende over de fleste av grunnslagene. Lave og/eller ukurante baller har hun spesielt store problemer med. Mot Marta Domachowska slo Molik tilsynelatende enkle volleyer ut, og nådde ikke baller som mer mobile spillere ville enkelt returnert.

Men altså, den serven. Steike ta.

Federer rundet 40

Denne saken handler om herretennisRoger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.

Tennisens mest uberegnelige mann

Denne saken handler om herretennisMarat Safin kan fortsatt bli en av sin generasjons største spillere. Det er for seint å skaffe seg en karriere i Becker- eller Edberg-klassen (6 slams hver), men russeren er fortsatt ung nok til å plusse på de to slam-titlene han har fra før.

Denne uka slo han toppseedede James Blake i Legg Mason-turneringen. Bra. Safin har alt som skal til, bortsett fra hodet. Safin kommer nok aldri til å kjempe om topprankingen ved årsslutt, slik han gjorde i 2000 (Kuerten vant på målstreken). Men han kan spille en eller to uker med gudbenådet tennis. Han gjorde det da han vant Australian Open for halvannet år siden, og han kan gjøre det igjen.

Kanskje allerede i US Open. Sjelden har en useedet spiller vært så fryktet som Safin kommmer til å være i New York. Neste kamp i Legg Mason-turneringen bør bli en thriller, mot Andy Murray (som Yahoo av en eller annen grunn insisterer på å kalle Andrew).

Mats Wilanders blogg

Mats WilanderSvenske Mats Wilander har valgt en annen tennispensjonisttilværelse enn sine landsmenn Stefan Edberg (koseliv i London) og Bjørn Borg (anonymitet). Wilander er tennisekspert for Eurosport, sist i aksjon under French Open. Han har også sin egen nettside, hvor han legger ut sine meninger.

Jeg har nettopp sett et halvtimes intervju med Wilander, hvor han er innom en rekke emner. Mest om dametennis, hvor han mener det mangler mye på taktiske evner. Særlig Vaidisova sin semifinale mot Kuznetsova blir plukket fra hverandre.

Like interessant er Wilanders beretning om den korte perioden han var trener for Marat Safin. Finalen i US Open 2000 mot Sampras er trolig den beste kampen som noen har spilt, en finale som Safin vant i strake sett. Safin har i årene etter sammenlignet alle sine kamper med denne ene kampen, hvor han spilte utenomjordisk tennis. Bare semifinalen mot Federer og finalen mot Hewitt i Australian Open 2005 var Safin tilbake i humøret.

Men altså: Les Wilanders blogg og se videoklippene her.

Kjære NRK

Gudene, og John G. Bernander, skal vite at jeg har hatet deg, kjære statskanal. Jeg har frest over Fredrik Skavlans selvtilfredse kosetime på fredagskvelden. Jeg har kastet harde gjenstander mot skjermen når Vidar Lønn, Tore Strømøy, Tande-P, Terje Dalby, Med hjartet på rette staden eller noe annet lisens-sløsende har dukket opp på tv.

Alt er tilgitt. Alle idiotiske produksjoner, umorsomme komedier, pengeslukende storshow med husband og flaue helgesatsinger vil fra nå av bare få et overbærende smil fra denne munnen.

Hvorfor? NRK skal sende Wimbledon i to år framover. Det er så sykt bra. De har ikke gjort det siden 1988. Den gangen vant Stefan Edberg. Det blir en voksenopplæring av det norske sportspublikummet. Mange som følger tennis gjennom VG Nett, Dagbladet.no eller lignende må tro at tennis dreier seg om Maria Sharapova sine bein, korte skjørt og en sveitser de ikke helt husker navnet på.

Jeg husker i 1986, da Boris Becker vant Wimbledon. NRK viste kampene. På sommerkveldene gikk jeg de 300 metrene til skolen. Der var det en murvegg, stor og gos. Jeg hadde en tennisracket og en ball. Og slo. NRK sår tennis-spiren i dagens 10-åringer når de sender verdens viktigste tennisturnering til sommeren.

Takk skal dere ha.

Deres for evig trofaste lisensbetaler,
Åsmund

Fantastiske slag, del 10: Rafter sine volleyer

Det er en vanlig misforståelse at serve og volley-spillere har en kanonhard serve. Pete Sampras, Richard Krajicek og Mark Philippoussis har bidratt til myten gjennom sine Wimbledon-turneringer på 1990-tallet.

Patrick Rafter

Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel – særlig mot slutten av karriereren – kalt en serve og volley-spiller.

Så har vi den andre fløyen, volley-spillerne. De mest beundrede i moderne tid er McEnroe, Edberg og Rafter. De to første har jeg sett lite av. Rafter har jeg sett mye.

Felles for disse tre er at de varierte servene mye. På den måten kunne de komme seg raskt til nettet. Rafter slo for eksempel mye kick-server, altså server med sykt mye overskru. De er vanskelige å returnere, og gir serveren masse tid til å stikke til nettet.

Vel framme ved nettet hadde Patrick Rafter en enorm rekkevidde. Volleyene hans var ikke så flate som Sampras sine, men Rafter nådde det meste. Ikke alt lyktes, men Rafter sitt vingespenn virket demoraliserende på motstanderne. De visste at de måtte slå helt presise passeringsslag for å komme forbi australieren.

Patrick Rafter var ikke et naturtalent i tennis. Han er en av få spillere som har gått veien via satelites og future-turneringer (det laveste nivået) til førsteplass på rankingen.

Men han hadde også kunstslag. Ballvekslingen jeg husker best, er fra åttendelsfinalen i US Open mot Sampras i 2002. Sampras slo et passeringsslag mot Rafter sin backhand. Ballen var velplassert og hard, så Rafter måtte kaste seg etter den. Han fikk til en nydelig halv-volley stoppball, fra en posisjon hvor han ikke hadde sjanse til å se hva han gjorde.

Det var den typen spill som sikret Rafters to titler i US Open, 1997 og 1998. For mer superbt volleyspill fra mannen, se kampene mot Agassi Wimbledon-semifinalene 1999-2000-2001.

Mann mot mann, samme land

Jeg gjespet meg gjennom noen games av bom-orgien mellom Dementieva og Myskina på fredag. Myskina klarte å vinne, selv om begge to strengt tatt burde vært fjernet fra turneringen på grunn av elendig spill.

I dag zappet jeg innom Haas mot Waske på Eurosport. De to tyskerne satte ikke akkurat tennishjertet mitt i brann. Den mekaniske fløtepusen (en selvmotsigelse som faktisk passer utmerket på Haas) og den anonyme Waske var omtrent like underholdende som å se oppvasken tørke.

Derfor kom tanken: Er det alltid bare elendighet når spillere fra samme land møtes? De kjenner som regel hverandre godt, og derfor blir kampene forutsigbare og feilene mange.

Nja. Det finnes plenty av klassiske dueller mellom spillere fra samme land:

Edberg – Wilander: Kjempet om den svenske tennistronen på midten av 80-tallet. Wilander den beste returspilleren i verden, Edberg konge ved nettet. Severdige kamper, og to av de mest sympatiske verdensenerne gjennom tidene. 80-årene var aldri vakrere.
Innbyrdes styrkeforhold: 11-9 til Wilander.

Sampras – Agassi: Var sjelden på topp samtidig, men når de var det, resulterte det i noen av de beste kampene som er spilt: finalen i Australian Open 1995, US Open samme år, Wimbledon 1999 og US Open 2001.

Fun fact: Agassi slo aldri Sampras i Wimbledon eller US Open, og Sampras slo aldri Agassi i Australien Open eller French Open.
Innbyrdes styrkeforhold: 20-14 til Sampras.

Becker – Stich: Kontraster i kø. Becker spilte mye på kraft, mens Stich fikk alt til å se latterlig enkelt ut, og var egentlig ikke så interessert i tennis.

Becker var det brede publikums mann, mens Stich var en særing uten stor fanskare, bortsett fra tennispurister. Trål diskusjonsgrupper etter Stich, og du finner beskrivelser av serven hans som «pure silk», og backhanden hans snakkes det fortsatt om. Stich er blitt en kulthelt, Becker er mest kjent som en kåtpeis som har kastet bort masse penger.
Innbyrdes styrkeforhold: 8-4 til Becker.

Tigergutt i tennisland

★★☆☆☆

Jeg har vært på ferie i Oslo. Ethvert besøk i hovedstaden betyr en tur til Tanum bokhandel, tennisavdelingen. Det er bare en hylle, og som regel har de ingenting av interesse. Men denne gang fant jeg selvbiografien til Boris Becker, som jeg pløyde gjennom på tre-fire dager.

Boris Becker The PlayerBoris Becker er den største tyske kjendisen de siste 20 årene. Selv folk uten interesse for tennis kjenner navnet. Det virker som Becker (og hans to medforfattere) har skrevet for kjendisgribbene der ute, og ikke tennisfansen. Skuffende, særlig når han kaller boken for The Player.

Det er nemlig lite om spilleren Boris Becker i denne boka. Kampene og motstanderne blir beskrevet i bisetninger. Han er sparsom med rosen, har lite til overs for Ivan Lendl, og synes Stefan Edberg er en kjekk kar. Boris Becker har spilt i mange legendariske kamper (sju Wimbledon-finaler, ATP-sluttspillet 1996 mot Sampras, Wimbledon-semifinalen mot Agassi i 1995 og mange andre). Dem hadde det vært gøy å lese mer om.

I stedet preiker Becker i det endeløse om eldgamle konflikter med trenere. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.

Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt (”tigergutter kan alt”) i en kynisk verden, og som en bortforklarende sytepave. Alle Beckers største nederlag blir bortforklart med utenomsportslige forhold eller skader. I lengden er det irriterende å lese. Becker er like sta i etterkant av karrieren som han var da han var midt i den.

Det beste kapittelet viser hva denne boken kunne vært. Becker skriver med innsikt og kritisk sans om sin landsmann Michael Stich (Wimbledon-vinner 1991). Bare synd at det er langt mellom slike lyspunkt i Becker selvbiografi.

Alicia Molik. Husk navnet.

Hjemmepublikum har stor tro på Alicia Molik i Australian Open. Hun har sneket seg oppover rankingen de siste årene, ganske sent i karrieren. Forfriskende i en sport som alltid ser etter den nye 16-årige sensasjonen.

Har bare sett henne spille et par ganger. Hun virker litt keitete, mangler kvikkhet og finessespill.

Men serven! De fleste damespillere har hakkete servebevegelser, selv Williams-søstrene og Lindsay Davenport. Molik har en nytelse av en serve, hun bruker hele kroppen i en elegant begevelse, som ser helt uanstrengt ut. Minner kanskje litt om Stefan Edberg. Særlig kick-serven fra deuce-ruten er fantastisk.