Djokovic – Side 4 – Tennisbloggen

Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud

Christian Ruud trener, French Open 2000. (foto: Åsmund Ådnøy)

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser. (Et avissøk vil vise at jeg tar litt feil, men pressedekningen var mye mindre enn den burde vært.)

En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.

På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.

Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.

Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.

Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.

Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.

Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:

Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:

Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Jo, jeg så på Australian Open, selv om ikke bloggen ble oppdatert. Jeg så en halv kamp både her og der. Finalene så jeg ikke; lørdag var jeg på arbeid og fulgte Angelique Kerbers makeløse seier via ausopen.com. Søndag så jeg Brodds 11 år gamle jenter spille håndball i Hundvåghallen.

Serena Williams og Novak Djokovic var store favoritter før turneringen. Serena størst, vil jeg vi. Forskjellen mellom hva hun kan gjøre på en tennisbane og hva resten av dametouren kan gjøre, er stor. Likevel tapte hun i finalen, slik hun tapte semifinalen i US Open i fjor høst. At Angelique Kerber slo henne i Australia, er mindre overraskende enn da Vinci gjorde det i New York i fjor. Men da Serena klarte å tvinge fram et tredje sett mot Kerber, var jeg sikker på at hun kom til å vinne.

Serena Williams holder på å skrive tennishistorie. Hun har vunnet 21 Grand Slam-titler. 22 vil bringe henne opp til like mange som Steffi Graf har. Presset har preget henne i de to siste Grand Slam-turneringene.

Novak Djokovic er verdens suverent beste herrespiller, og har vært det en stund. Søndag traff jeg min faste tennismakker, som hadde sett finalen. Han etterlyste en ting: Et språk som beskriver Novak Djokovics briljans. Hva er det med serberens spill som gjør at alle taper for ham? Bit for bit er han ikke på et annet nivå enn de andre i topp 10 i verden. Det er summen som gjør ham uslåelig.

Det som gjør Djokovic til en vanskelig spiller å beskrive, er jevnheten hans. Djokovic eier ikke svakheter. Alle tidligere verdensenere, kvinner som menn, har hatt svakheter. Sampras hadde en dårlig backhand, Edberg en puslete forehand, Agassi var en gru å se ved nettet og Becker ble aldri god på grus.

Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.

Novak Djokovic er ingen robot. Han tøyser. Han har familie. Han parodierer. Han kan være sur. Men på banen er Djokovic akkurat nå 100 prosent hel ved. Forehanden hans var ikke all verden da han kom på touren for ti år siden. Han sleit med å fullføre kamper. Nå er han tourens best trente spiller. Han server og returnerer med autoritet, han styrer med forehanden, han er god ved nettet og er verdens beste forsvarsspiller. Jeg tror det er uangripeligheten som gjør at YouTube ikke flyter over med Djokovic-diggende filmer, og det er den som gjør at kommentatorspråket om ham ikke gnistrer.

Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men Djokovic er den mentalt sterkeste spilleren nå, helt overlegent. Et undervurdert aspekt ved Djokovics karriere er hvordan han var nummer tre i verden så lenge før han tok steget helt opp. Han var en fjern arveprins bak Federer og Nadal. Nå spiser han begge til frokost, bare iblandet noen tap mot Federer i små turneringen som betyr next to nothing.

Djokovic blir 29 i år. Han vant sin 11. Grand Slam-tittel i Australia. Federer har 17, og slik verden ser ut akkurat nå, tror jeg ikke han er garantert å ha flest av de to når karrierene deres er over.

Djokovic spiser seg innpå Federer og Nadal

Det er lett å glemme at vi lever i eksepsjonelle tider, også innen herretennis.

Siden 2004 har det skjedd i seks av årene at én og samme spiller har vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene i en sesong. Det var nesten uhørt tidligere, med Mats Wilanders 1988-sesong som ferskeste unntak. (Det går an å innvende at Australian Open ikke hadde samme store prestisje som de andre tre fram til ca. 1983, men det spiller ikke så stor rolle. Verken Borg, McEnroe, Sampras, Agassi, Lendl, Becker eller Edberg klarte noen gang å vinne mer enn to Grand Slam-titler i samme sesong.)

I 2015 vant Novak Djokovic tre av de fire store. Bare Stan Wawrinkas oppvisning i finalen i French Open hindret serberen fra å seire der også.

Djokovic vant sin 8., 9. og 10. Grand Slam-tittel i 2015. Han har dermed passert storheter som McEnroe, Agassi og Lendl på den oversikten. Foran seg har han både Nadal (14) og Federer (17). Djokovic er best på alle underlag av dagens spillere. Hva skal hindre ham i å vinne like mye de neste par årene? Federer blir eldre, Nadal virker å ha fått en varig knekk og Andy Murray blir aldri en jevnbyrdig motstander for Djokovic igjen, virker det som. De yngre spillerne er langt unna Djokovics nivå.

Her er oversikten over når Federer, Sampras, Nadal og Djokovic vant sine Grand Slam-titler:

Graf som viser hvor gamle verdens beste spillere var da de vant sine Grand Slam-titler. — Alder og Grand Slam-titler for menn.

Djokovic vant ikke like mye som de andre tidlig i 20-årene. Til gjengjeld vant ikke de andre tre Grand Slam-titler som 28-åringer, slik Djokovic gjorde i år. Jeg er spent på hvordan Djokovic-kurven ser ut om ett år.

Jimmy Connors har vunnet 109 ATP-titler, en rekord som neppe blir slått. Ivan Lendl har 94 på andreplass. Roger Federer nådde 88 ATP-titler totalt etter årets sesong. Jeg tror han kan ta igjen Lendls antall, men det er neppe et sentralt karrieremål.

Sjekk kurvene for Djokovic og Nadal, hvor tett på Federer de ligger hvis vi sammenligner dem aldersmessig.

Graf som viser hvor gamle ulike spillere var da de vant sine ATP-titler. — Alder og ATP-titler.

Det er 35 år siden 1980!!!

Vi forenkler verden for å klare å holde oversikten over den. Vi gir ting enkle merkelapper hvis vi kan slippe unna med det. Han fyren jeg ikke var så mye sammen med i klassen min på barneskolen? God å svømme. Hun som satt bak meg i norsktimene på ungdomsskolen? Blid. Kollegaen jeg bare var på nikk med i alle år før han gikk av med pensjon? Litt arrogant.

Jeg ble sittende og tenke på dette da jeg så Linda Eides fine NRK-serie Smæsj. Der forteller hun historien bak forskjellige idrettsgrener. Episoden om tennis lærte meg masse nytt, og kan ses på NRKs nett-tv. Det eneste klisjéfylte ved den var innledningen om – alle sammen nå! – Bjørn Borg og John McEnroes kamper i Wimbledon.

Borg og McEnroe var fantastiske spillere i en periode hvor sporten hadde større gjennomslag enn noen gang før og etter. Nelson Mandela skal etter sigende ha fulgt 1980-finalen på radio på cella si.

Smæsj NRK

Men kom igjen, det er 31 år siden John McEnroe vant en Grand Slam-finale. Borg og McEnroe spilte 14 ganger mot hverandre. De har til sammen 18 Grand Slam-titler. Fine greier.

Det er likevel ingenting mot Rafael Nadal og Novak Djokovic, som har spilt 45 ganger mot hverandre, og har vunnet 24 Grand Slam-titler til sammen, og ingen av dem er utbrent i en alder av 25 (hei, Bjørn og John!).

Jeg gleder meg til neste generasjon tennisjournlister inntar mediehusene og tar sine barndomsminner med inn som referanser. Andre kan snakke seg varme om kontrastene mellom Borg og McEnroe, men jeg ser heller en YouTube-samling med det beste av Nadal og Djokovics kamper når som helst. Som dette poenget fra US Open-finalen 2011:

https://www.youtube.com/watch?v=N16ikBfue7c

Hvorfor raller jeg om dette nå? Fordi Nadal møter Djokovic i London på lørdag, til semfinale i ATP-sluttspillet. Nadal har vunnet alle sine tre gruppekamper, også den betydningsløse siste gruppekampen mot David Ferrer. Nadal er senhøstens mest spennende spiller.

I år klarte endelig Djokovic å slå Nadal i French Open. Kan Nadal gi Djokovic en på trynet innendørs i London, som har vært Djokovics beste dekke de siste årene? Nadal har aldri vunnet ATP-sluttspillet. Slår han Djokovic i semifinalen, møter han enten Federer, Wawrinka eller Murray i finalen. Han har godt tak på dem alle.

Djokovic og de syv dvergene

Verden går videre i skyggen av Paris-terroren. Sikkerhetstiltakene trappes opp for ATP-sluttspillet i London, som begynner om noen få timer.

Terroren skriver andre bedre og klokere om enn meg. Sport blir ekstra ubetydelig i lys av fredagens massakrer i Paris. Men dette er fortsatt en tennisblogg, så jeg får skrive om tennis.

ATP-sluttspillet samler de åtte beste spillerne i verden. De fordeles på to grupper. De to beste i hver gruppe går videre til semifinaler, vinnerne der til finale.

Spenningsmomentet i år er enkelt: Kan noen slå Novak Djokovic? Serberen har levert enda en utrolig sesong, med tre Grand Slam-titler og soleklar førsteplass på rankingen. Det mest imponerende er hvordan Djokovic har holdt seg konstant på topp fra januar, med bare noen ørsmå dupper på formkurven.

Heller ikke i år har noen nye spillere slått seg inn blant de aller beste. Har du fulgt tennis i noen år, har du hørt navnene før. Slik er gruppene:

Gruppe A:

Novak Djokovic: Eneste spenningsmoment er om han fortsatt har bensin på tanken. Har alltid lekt med Berdych. Har tapt et par ganger mot Federer i år, men slo ham enkelt i de to Grand Slam-finalene de spilte i 2015. Har dessuten et ekstra gir mot Nishikori, som slo Djokovic i US Open i fjor. Bør nå semifinale uten store problemer.
Roger Federer: Solid sesong som mangler Grand Slam-tittelen. Trives alltid inne, og spiller alltid godt i ATP-sluttspillet. Semifinale absolutt innen rekkevidde.
Tomas Berdych: Oh yes, mannen med den gyselige Hennes & Mauritz-kolleksjonen holder på ennå, med flate grunnslag og konstant tilstedeværelse i topp 10. Har dårlig statistikk mot de tre andre i gruppa.
Kei Nishikori: Hva har han gjort i år, egentlig? (Sjekke, sjekke…) Tre titler i mindre turneringer, et par Grand Slam-kvartfinaler. Greit nok. Har slått både Federer og Djokovic før, og skal ikke utelukkes. Men denne gruppa handler om Federer og Djokovic.

Novak Djokovic – Kei Nishikori	6-1, 6-1
Roger Federer – Tomas Berdych	6-4, 6-2
Kei Nishikori – Tomas Berdych	7-5, 3-6, 6-3
Roger Federer – Novak Djokovic	7-5, 6-2
Roger Federer – Kei Nishikori	7-5, 4-6, 6-4
Novak Djokovic – Tomas Berdych	6-3, 7-5
Roger Federer til semifinale som gruppevinner.
Novak Djokovic til semifinale som gruppetoer, møter Rafael Nadal.

Gruppe B:

David Ferrer: Still going strong. Fem (!) mindre titler i 2015, kvartfinale i French Open. Spilte finale i ATP-sluttspillet så langt tilbake som 2007, som var hans første deltakelse. Ikke avansert fra gruppespillet de tre siste årene. Regn med at mønsteret fortsetter.
Andy Murray: «Their Andy» har hatt en brukbar sesong, men uten Grand Slam-pokal. Titler på tre underlag i 2015, og er det ikke på tide at han klarer å utnytte hjemmebanen i London? Aldri nådd finalen i ATP-sluttspillet. Slipper å møte Djokovic og Federer før semifinalen.
Rafael Nadal: Spiller seg sakte tilbake i form, og presset Federer i finalen i Basel tidligere i høst. Tre titler i 2015. ATP-sluttspillet er det eneste han ikke har vunnet av de store turneringene. Er han heldig, får han Federer i semifinalen.
Stan Wawrinka: Den uberegnelige. Vant French Open med årets mest imponerende oppvisning krafttennis, som fikk Djokovic helt ut av fatning. Vant bare én turnering etter det, i Japan. Semifinalist i ATP-sluttspillet de to siste årene. Hvilken Wawrinka kommer vi til å se i London?

Andy Murray – David Ferrer	6-4, 6-4
Rafael Nadal – Stan Wawrinka	6-3, 6-2
Rafael Nadal – Andy Murray	6-4, 6-1
Stan Wawrinka – David Ferrer	7-5, 6-2
Rafael Nadal – David Ferrer	6-7, 6-3, 6-4
Stan Wawrinka – Andy Murray	7-6, 6-4
Rafael Nadal til semifinale som gruppevinner, møter Novak Djokovic.
Stan Wawrinka til semifinale som gruppetoer, møter Roger Federer.

Federer, Sampras, Nadal, Borg, Djokovic og hvor gamle de var da de vant (oooh, gleden ved å skrive lange titler)

Novak Djokovic vant Grand Slam-tittel nummer 10 i US Open 2015. Han er dermed nummer fire på listen over mestvinnende i Grand Slam-sammenheng, bak Federer, Sampras, Nadal og Borg. Her er kurvene som viser når de andre vant sine titler. Merk deg at alle begynner å slite når du bikker 30. (Borg var utbrent og ferdig lenge før det. Jeg tar ikke med Rod Laver og Roy Emerson fra 1960-tallet i grafen, av enkelhetsgrunner.) Slik Djokovic spiller for tiden, er det slett ikke umulig at han fortsetter å sanke GS-titler også etter 30-årsdagen.

Herretennisen har skjemt oss bort de siste 12 årene. Først tok Sampras sin 13. tittel (og deretter den 14.), og mange trodde den rekorden ville stå lenge. Så kom Federer og overgikk Sampras, samtidig som Nadal vant mye tidlig i karrieren og truet (truer?) med å passere Federer hvis spanjolen finner seg selv igjen.

Og nå en tredje spiller som kommer til å bli nevnt som en av tidenes beste; Djokovic. For oss som husker de kaotiske årene mellom Sampras og Federer (sånn cirka 2001-03), med alle sine Thomas Johanssoner, Albert Costaer og Lleyton Hewitter som Grand Slam-vinnere, har det vært spektakulære år i det siste.

Trykk på bildet for å se det i større versjon.

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt.
A = Australian Open F = French Open (Roland Garros) W = Wimbledon U = US Open
Titler	Navn	Nasj.	Vinnerår	A	F	W	U
17	Roger Federer	Sveits	2003-12	4	1	7	5

14	Rafael Nadal	Spania	2005-14	1	9	2	2
14	Pete Sampras	USA	1990-02	2	–	7	5

11	Björn Borg	Sverige	1974-81	–	6	5	–
11	Rod Laver*	Australia	1960-69	3	2	4	2

10	Novak Djokovic	Serbia	2008-15	5	–	3	2

8	Andre Agassi	USA	1992-03	4	1	1	2
	Jimmy Connors	USA	1974-83	1	–	2	5
	Ivan Lendl	USA	1984-90	2	3	–	3
	Ken Rosewall**	Australia	1953-72	4	2	–	2

7	John McEnroe	USA	1979-84	–	–	3	4
	John Newcombe***	Australia	1967-75	2	–	3	2
	Mats Wilander	Sverige	1982-88	3	3	–	1

6	Boris Becker	Tyskland	1985-96	2	–	3	1
6	Stefan Edberg	Sverige	1985-92	2	–	2	2

4	Jim Courier	USA	1991-93	2	2	–	–
4	Guillermo Vilas	Argentina	1977-79	2	1	–	1

3	Arthur Ashe	USA	1968-75	1	–	1	1
3	Gustavo Kuerten	Brasil	1997-01	–	3	–	–

2	Lleyton Hewitt	Australia	2001-02	–	–	1	1
	Andy Murray	Storbritannia	2012-13	–	–	1	1
	Stan Wawrinka	Sveits	2014-15	1	1	–	–
	Sergi Bruguera	Spania	1993-94	–	2	–	–
	Yevgeny Kafelnikov	Russland	1996-99	1	1	–	–
	Johan Kriek	USA	1981-82	2	–	–	–
	Ilie Nastase	Romania	1972-73	–	1	–	1
	Patrick Rafter	Australia	1997-98	–	–	–	2
	Marat Safin	Russland	2000-05	1	–	–	1
	Stan Smith	USA	1971-72	–	–	1	1

1	Marin Cilic	Kroatia	2014	–	–	–	1
	Juan M. Del Potro	Argentina	2009	–	–	–	1
	Pat Cash	Australia	1987	–	–	1	–
	Michael Chang	USA	1989	–	1	–	–
	Albert Costa	Spania	2002	–	1	–	–
	Mark Edmondson	Australia	1976	1	–	–	–
	Juan Carlos Ferrero	Spania	2003	–	1	–	–
	Vitas Gerulaitis	USA	1977	1	–	–	–
	Gaston Gaudio	Argentina	2004	–	1	–	–
	Andres Gimeno	Spania	1972	–	1	–	–
	Andrez Gomez	Ecuador	1990	–	1	–	–
	Goran Ivanisevic	Kroatia	2001	–	–	1	–
	Thomas Johansson	Sverige	2002	1	–	–	–
	Petr Korda	Tsjekkia	1998	1	–	–	–
	Richard Krajicek	Nederland	1996	–	–	1	–
	Carlos Moya	Spania	1998	–	1	–	–
	Thomas Muster	Østerrike	1995	–	1	–	–
	Yannick Noah	Frankrike	1983	–	1	–	–
	Manuel Orantes	Spania	1975	–	–	–	1
	Adriano Panatta	Italia	1976	–	1	–	–
	Andy Roddick	USA	2003	–	–	–	1
	Michael Stich	Tyskland	1991	–	–	1	–
	Roscoe Tanner	USA	1977	1	–	–	–
	Brian Teacher	USA	1980	1	–	–	–
Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.**John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

Djokovic er kongen og har ingen utfordrere

Finalen i US Open mellom Novak Djokovic og Roger Federer begynte tre timer for seint, altså klokken 01.

Jeg gikk og la meg, og har ikke sett noe av kampen. (Jeg fikk sjansen til å skru på tv-en et par ganger i løpet av natta, vekket av verdens verste vekkerklokke: Et spyende barn som ikke rakk fram til toalettet.)

Tennisverden for menn akkurat nå:

Novak Djokovic vant i New York, og det var hans tiende Grand Slam-tittel.
Han kommer til å vinne flere. Djokovic er best på alle underlag, han er best trent og har bygd opp en mental styrke som ingen kan matche. Djokovic er tennisspilleren for vårt århundre, helt uten svakheter.
Roger Federer vil alltid slite i en femsettskamp mot de beste. Jeg kan ikke huske sist Djokovic eller Nadal spilte en dårlig Grand Slam-kamp mot Federer, som derfor alltid må pushe litt mer enn han er komfortabel med når han møter dem. Greit at Djokovic er verdens beste returspiller, men Federers serving blir automatisk litt mer anstrengt når han møter Novak. Ellers Nadals toppspinn.
Federer måtte tatt denne finalen (og Wimbledon) i tre sett, eller i det minste vunnet de to første. Djokovic bare kverner på, og har fordelen jo lenger kampen blir. Mats Wilander om Wimbledon-finalen: Federer sluttet å spille tennis etter de to første settene (stillingen i kampen var 1-1).
Hvem skal slå Djokovic i Grand Slam-turneringene framover? Den eneste som klarte det i 2015 var Stan Wawrinka. Det gjorde han med en helt vill oppvisning av høyrisiko-tennis, og jeg ser ikke hvilke andre resepter som nytter. Ingen andre kan matche Djokovics nivå over fem sett.
Den neste generasjonen er allerede middelaldrende, i alle fall i tennissammenheng. Jeg ser ingen utfordrere til Djokovic de neste årene. Murray er rett og slett ikke god nok, Nadal er utbrent/skadet/grublende, Federer er 34 år og kommer ikke til å være her for alltid. Dessverre. DET kommer til å bli et tomrom.

Ingen slår Marin Cilic 14 ganger på rad?

Marin Cilic fikk mye pes (eller hån, som norske nettaviser ville kalt det) før US Open. Han vant i fjor, men klarte ikke å følge det opp. Derfor ble jeg, også til min egen overraskelse, ganske gledelig overrasket over hvordan han har spilt i årets turnering. Solid, kneblende grunnlinjetennis uten svakheter. Semifinaleplassen legitimerer fjorårets tittel som mer enn et blaff.

Jeg har sett glimt av Cilic tidligere denne uka, og halvannet sett av kvartfinalen mot Tsonga seint i går kveld. Cilic tapte tredje og fjerde sett, men jeg synes han var den stabilt beste av de to. Han har en enorm rekkevidde, og det smeller fra både forehand og backhand. Cilics følelse ved nettet er også brukbar, og med serven kommer han langt opp i treffet.

Cilic møter verdensener Novak Djokovic i semifinalen. Vinner han den kampen, er det en triumf helt på høyde med fjorårets tittel. Djokovic har vunnet alle de 13 kampene de har spilt mot hverandre. Cilic holder det gående fra grunnlinjen, akkurat som Djokovic, men gjør alt litt dårligere enn Djokovic. Jeg så deler av Djokovics kamp mot Lopez i kvartfinalen, og spanjolen var selvsagt ikke interessert i å veksle grunnslag med Djokovic fra grunnlinjen. Cilic må spille med tilsvarende risiko i semifinalen, selv om jeg ikke tror det er nok.

Kommer Cilic seg gjennom semifinalen, vil jeg si han har en brukbar sjanse i finalen, enten det blir Anderson, Wawrinka, Federer eller Gasquet som venter der.

Skippertak-oppdatering: Alle piler peker mot New York

Det er noe med september. Det er US Open på Eurosport. Det er valg annethvert år. Det er Kapittel-festival. September er høstens løgnaktige reklameplakat, den som sier «nei da, det blir bare bittelitt mørkt og bittelitt regn, masse bra på tv og sommervarmen sitter jo litt i asfalten uansett.» Jeg biter på.

US Open (begynner 31. august) er ikke bare årets siste Grand Slam-turnering, den er også den vanskeligste å vinne. Den spilles på hardcourt (demokratisk underlag), den er årets siste Grand Slam, den spilles i New York, det er varmt og 254 av spillerne heter verken Serena Williams eller Novak Djokovic. Som er solide favoritter til å vinne, selv om jeg ikke tror begge gjør det.

De siste ukene har verdens beste spillere reist Nord-Amerika rundt for å finne formen til US Open. Det gikk sånn (de eldste turneringene øverst):

	Herrefinale	Kvinnefinale
Atlanta	Isner – Baghdatis 6-3, 6-3	Ikke kvinneklasse
Stanford	Ikke herreklasse	Kerber – Pliskova 6-3, 5-7, 6-4
Washington D.C.	Nishikori – Isner 4-6, 6-4, 6-4	Stephens – Pavlyuchenkova 6-1, 6-2
Toronto	Ikke herreklasse	Bencic – Halep 6-7, 7-6, 3-0 (Halep skadet)
Montreal	Murray – Djokovic 6-4, 4-6, 6-3	Ikke kvinneklasse
Cincinnati	Federer – Djokovic 7-6, 6-3	S.Williams – Halep 6-3, 7-6
New Haven	Ikke herreklasse
Winston-Salem		Ikke kvinneklasse

Turneringene i New Haven og Winston-Salem er siste sjanse til å finne en godfølelse. Ingen av de beste spiller naturlig nok der. Gilles Simon, Kevin Anderson og Jo-Wilfried Tsonga er de tre øverst seedede i W-S. I New Haven fortsetter Eugenie Bouchards katastrofale sesong. Å ta bare ett game mot Roberta Vinci kan ikke beskrives på noen annen måte.

Hva har turneringene i USA lært oss?

At John Isner alltid er farlig, så lenge anledningen er liten og han spiller på hjemmebane.
At Roger Federer fortsetter å overraske. I Cincinnati slo han Murray og Djokovic på to dager, uten å bli brutt. Federer var hissigere enn noen gang i måten han gjorde det på, med kamikaze-angrep mot Djokovic sine andreserver. (Les ATPs analyse av finalen).
At Serena Williams ikke er uslåelig, hun tapte mot Bencic i Toronto og skal slåss mot mye mer enn de sju spillere på veien mot tittelen.

Federer tapte finalen, og tennisbloggeren er derfor litt sur og skuffet i sin oppsummering av Wimbledon 2015

Tid. Alltid for lite av den. Når ulike interesser kjemper om min, vinner ofte aktiviteten som gir penger i kassen. I år betød det at Wimbledon-turneringen i sin helhet ble spilt uten at det kom så mye som et komma på denne bloggen.

Når jeg tenker tilbake på det, har jeg sett få av Roger Federers triumfer på tv. Jeg husker nederlagene bedre. Australian Open 2009. Wimbledon 2008. US Open 2011 og så videre. Sist gang han vant Wimbledon, i 2012, så jeg første sett (som Federer tapte), gikk syk til sengs og så etterpå at han vant kampen i mitt fravær.

I år har Wimbledon gått på C More, og finalen var den eneste kampen jeg så, sendt på NRK (hurra!). Det vil si; jeg så de to siste settene av tapet mot Djokovic. Det var en nedtur. Federer virket hemmet, stiv, passiv og slått lenge før Djokovic hadde vunnet.

Federer kom fra en semifinale mot Andy Murray som fikk det sosiale nettet til å gå bananas over Federers magi. Likevel hadde jeg Djokovic som klar favoritt i finalen. Djokovic, som Nadal, spiller alltid gode finaler. Det måtte en utenomjordisk Stan Wawrinka til for å slå ham i French Open i forrige måned.

Mot Federer holdt Djokovic presset oppe gjennom hele kampen. Det bidro utvilsomt til at Federer ikke klarte å få noen ro over spillet sitt. Skulle han vunnet denne kampen, måtte han servet som mot Murray og håpet på et heldig break her og der (Pete Sampras-metoden). Fra grunnlinjen vil han ikke kunne slå Djokovic over fem sett i 2015. Og Djokovic ble ikke offer for Federers serving slik Murray ble det i semifinalen.

Flere kommentatorer har nevnt det samme om Novak Djokovic: Han er en spiller uten svakheter, mer enn en spiller med styrker som skiller seg ut. Alt er solid ved Djokovic i 2015, han er en fabelaktig slagmaskin som klarer å komme raskt tilbake fra mentale nedturer. Det stresser motstanderne, selv Roger Federer.

Et irritasjonsmoment med begge Wimbledon-finalene var kommentatorenes sterke trang til å kaste ut spådommer om hva de trodde kom til å skje. Det kan alle gjøre som ser på tv, og eksperter blir sjelden konfrontert med sine spådommer når de slår feil. (Dagens Næringsliv er herlig onde når de tar seg bryet med å se hvor presist ekspertene spår.)

Rett etter kampslutt i herrefinalen spådde Jan Frode Andersen at Djokovic kom til å vinne mange flere Grand Slam-turneringer, og at han kom til å vinne US Open også (jeg klarer ikke å finne klippet, og siterer fra hukommelsen).Alle verdensenere ser uslåelige ut mens de er på topp, også Djokovic. Det betyr selvsagt ikke at de kommer til å dominere i all framtid, og det er lett å glemme når vi ser dem på høyden av makten.

Begge Djokovic-spådommene kan utmerket godt slå til, men det er selvfølgelige utsagn som de fleste kan stille seg bak. Ingen ser for seg det motsatte, at dette er begynnelsen på slutten for Djokovic – heller ikke jeg. Men hvem trodde at Boris Beckers tredje Wimbledon-triumf i 1989 – han var 21 år gammel – skulle bli hans siste der? Eller at John McEnroes seier i US Open 1984, hans utrolige sesong, ble hans siste av noen Grand Slam-sort? Eller at Mats Wilander, som vant US Open og to andre Grand Slam-turneringer i 1988, aldri ville komme i nærheten igjen?

I en forutsigbar verden kommer Djokovic til å dominere i lang tid framover. Det fine og frustrerende med sport er at virkeligheten ofte avviker fra manus. Det mest interessant med de beste idrettsfolkene er å se hvordan de takler siste halvdel av karrieren. Noen blir utbrent (Sampras, Borg, Graf), noen faller raskt og brutalt (Wilander), noen finner ny inspirasjon (Agassi) og andre nekter å bli gamle (Serena Williams). Hvor kommer Novak Djokovic til å være når han er 31?

Dette ble litt i sureste laget. Jeg hadde sikkert også spådd det ene og det andre hvis jeg hadde kommentert en Wimbledon-finale på NRK. Likevel; hvorfor har kommentatorer sterkt behov for å si at «denne kampen er ferdig» og «dette kan gå fort» så snart en spiller får en stor ledelse? Det skjedde da Serena Williams kjørte over Muguruza i begynnelsen av andre sett av damefinalen. Kampen var ikke ferdig, Muguruza hevet seg og Serena fikk nerver. Muguruza servet på 4-5 i andre sett, og kunne presset kampen til et tie-break. Etter det første settet regnet jeg med at Serena kom til å vinne, men selv en finale med henne på ene siden av nettet skal spilles til siste poeng. Den er ikke ferdig før den er ferdig. Kjedelig, men sånn er det.

Serena Williams vant sin Grand Slam-tittel nummer 21 i Wimbledon, Novak Djokovic vant sin niende. Kommer Serena til å vinne US Open også, og dermed alle fire i år? Kommer Djokovic til å vinne i New York?

Det kjedelige svaret er at det er umulig å spå om ting så langt fram i tid. Langsiktige spådommer med mange usikre faktorer har liten verdi.

Hvis historien er en pekepinn, vil jeg tippe at en av dem kan vinne, neppe begge. Til det har sporten for mange tilfeldigheter og gode spillere. En av dem kan bli skadet, syk eller møte en motstander som ikke klapper sammen i tredje sett (slik alle gjør mot Serena). Djokovic har, alle sine hardcourtmeritter til tross, bare vunnet US Open én gang, i 2011. Da klarte han seg i semifinalen mot Federer med et nødskrik. Statistisk sett skal både Djokovic og Serena vinne i New York. At begge gjør det? Jeg vil heller sette en hundrings på at det IKKE kommer til å skje.

Kortsiktige spådommer liker jeg bedre. Denne uka spilles kvartfinalene i Davis Cup, og alle er i mitt hode relativt åpne. Serbia stiller uten Djokovic mot Argentina, men har et brukbart lag likevel. Jeg håper å komme tilbake til Davis Cup når jeg har unnagjort enda litt mer jobbing.