Stikkordarkiv: Djokovic

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).

Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

RekordVurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer)Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors)Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras)Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras)Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal)Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer)Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer)Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras)Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer)Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

Bilde av Christian Ruud

Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser. (Et avissøk vil vise at jeg tar litt feil, men pressedekningen var mye mindre enn den burde vært.)

En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.

På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.

Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.

Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.

Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.

Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.

Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:

Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:

Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Jo, jeg så på Australian Open, selv om ikke bloggen ble oppdatert. Jeg så en halv kamp både her og der. Finalene så jeg ikke; lørdag var jeg på arbeid og fulgte Angelique Kerbers makeløse seier via ausopen.com. Søndag så jeg Brodds 11 år gamle jenter spille håndball i Hundvåghallen.

Serena Williams og Novak Djokovic var store favoritter før turneringen. Serena størst, vil jeg vi. Forskjellen mellom hva hun kan gjøre på en tennisbane og hva resten av dametouren kan gjøre, er stor. Likevel tapte hun i finalen, slik hun tapte semifinalen i US Open i fjor høst. At Angelique Kerber slo henne i Australia, er mindre overraskende enn da Vinci gjorde det i New York i fjor. Men da Serena klarte å tvinge fram et tredje sett mot Kerber, var jeg sikker på at hun kom til å vinne.

Serena Williams holder på å skrive tennishistorie. Hun har vunnet 21 Grand Slam-titler. 22 vil bringe henne opp til like mange som Steffi Graf har. Presset har preget henne i de to siste Grand Slam-turneringene.

Novak Djokovic er verdens suverent beste herrespiller, og har vært det en stund. Søndag traff jeg min faste tennismakker, som hadde sett finalen. Han etterlyste en ting: Et språk som beskriver Novak Djokovics briljans. Hva er det med serberens spill som gjør at alle taper for ham? Bit for bit er han ikke på et annet nivå enn de andre i topp 10 i verden. Det er summen som gjør ham uslåelig.

Det som gjør Djokovic til en vanskelig spiller å beskrive, er jevnheten hans. Djokovic eier ikke svakheter. Alle tidligere verdensenere, kvinner som menn, har hatt svakheter. Sampras hadde en dårlig backhand, Edberg en puslete forehand, Agassi var en gru å se ved nettet og Becker ble aldri god på grus.

Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.

Novak Djokovic er ingen robot. Han tøyser. Han har familie. Han parodierer. Han kan være sur. Men på banen er Djokovic akkurat nå 100 prosent hel ved. Forehanden hans var ikke all verden da han kom på touren for ti år siden. Han sleit med å fullføre kamper. Nå er han tourens best trente spiller. Han server og returnerer med autoritet, han styrer med forehanden, han er god ved nettet og er verdens beste forsvarsspiller. Jeg tror det er uangripeligheten som gjør at YouTube ikke flyter over med Djokovic-diggende filmer, og det er den som gjør at kommentatorspråket om ham ikke gnistrer.

Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men Djokovic er den mentalt sterkeste spilleren nå, helt overlegent. Et undervurdert aspekt ved Djokovics karriere er hvordan han var nummer tre i verden så lenge før han tok steget helt opp. Han var en fjern arveprins bak Federer og Nadal. Nå spiser han begge til frokost, bare iblandet noen tap mot Federer i små turneringen som betyr next to nothing.

Djokovic blir 29 i år. Han vant sin 11. Grand Slam-tittel i Australia. Federer har 17, og slik verden ser ut akkurat nå, tror jeg ikke han er garantert å ha flest av de to når karrierene deres er over.

Djokovic spiser seg innpå Federer og Nadal

Det er lett å glemme at vi lever i eksepsjonelle tider, også innen herretennis.

Siden 2004 har det skjedd i seks av årene at én og samme spiller har vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene i en sesong. Det var nesten uhørt tidligere, med Mats Wilanders 1988-sesong som ferskeste unntak. (Det går an å innvende at Australian Open ikke hadde samme store prestisje som de andre tre fram til ca. 1983, men det spiller ikke så stor rolle. Verken Borg, McEnroe, Sampras, Agassi, Lendl, Becker eller Edberg klarte noen gang å vinne mer enn to Grand Slam-titler i samme sesong.)

I 2015 vant Novak Djokovic tre av de fire store. Bare Stan Wawrinkas oppvisning i finalen i French Open hindret serberen fra å seire der også.

Novak Djokovic

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Djokovic vant sin 8., 9. og 10. Grand Slam-tittel i 2015. Han har dermed passert storheter som McEnroe, Agassi og Lendl på den oversikten. Foran seg har han både Nadal (14) og Federer (17). Djokovic er best på alle underlag av dagens spillere. Hva skal hindre ham i å vinne like mye de neste par årene? Federer blir eldre, Nadal virker å ha fått en varig knekk og Andy Murray blir aldri en jevnbyrdig motstander for Djokovic igjen, virker det som. De yngre spillerne er langt unna Djokovics nivå.

Her er oversikten over når Federer, Sampras, Nadal og Djokovic vant sine Grand Slam-titler:

Graf som viser hvor gamle verdens beste spillere var da de vant sine Grand Slam-titler.

Alder og Grand Slam-titler for menn.

Djokovic vant ikke like mye som de andre tidlig i 20-årene. Til gjengjeld vant ikke de andre tre Grand Slam-titler som 28-åringer, slik Djokovic gjorde i år. Jeg er spent på hvordan Djokovic-kurven ser ut om ett år.

Jimmy Connors har vunnet 109 ATP-titler, en rekord som neppe blir slått. Ivan Lendl har 94 på andreplass. Roger Federer nådde 88 ATP-titler totalt etter årets sesong. Jeg tror han kan ta igjen Lendls antall, men det er neppe et sentralt karrieremål.

Sjekk kurvene for Djokovic og Nadal, hvor tett på Federer de ligger hvis vi sammenligner dem aldersmessig.

Graf som viser hvor gamle ulike spillere var da de vant sine ATP-titler.

Alder og ATP-titler.

Det er 35 år siden 1980!!!

Vi forenkler verden for å klare å holde oversikten over den. Vi gir ting enkle merkelapper hvis vi kan slippe unna med det. Han fyren jeg ikke var så mye sammen med i klassen min på barneskolen? God å svømme. Hun som satt bak meg i norsktimene på ungdomsskolen? Blid. Kollegaen jeg bare var på nikk med i alle år før han gikk av med pensjon? Litt arrogant.

Jeg ble sittende og tenke på dette da jeg så Linda Eides fine NRK-serie Smæsj. Der forteller hun historien bak forskjellige idrettsgrener. Episoden om tennis lærte meg masse nytt, og kan ses på NRKs nett-tv. Det eneste klisjéfylte ved den var innledningen om – alle sammen nå! – Bjørn Borg og John McEnroes kamper i Wimbledon.

Borg og McEnroe var fantastiske spillere i en periode hvor sporten hadde større gjennomslag enn noen gang før og etter. Nelson Mandela skal etter sigende ha fulgt 1980-finalen på radio på cella si.

Smæsj NRK

Men kom igjen, det er 31 år siden John McEnroe vant en Grand Slam-finale. Borg og McEnroe spilte 14 ganger mot hverandre. De har til sammen 18 Grand Slam-titler. Fine greier.

Det er likevel ingenting mot Rafael Nadal og Novak Djokovic, som har spilt 45 ganger mot hverandre, og har vunnet 24 Grand Slam-titler til sammen, og ingen av dem er utbrent i en alder av 25 (hei, Bjørn og John!).

Jeg gleder meg til neste generasjon tennisjournlister inntar mediehusene og tar sine barndomsminner med inn som referanser. Andre kan snakke seg varme om kontrastene mellom Borg og McEnroe, men jeg ser heller en YouTube-samling med det beste av Nadal og Djokovics kamper når som helst. Som dette poenget fra US Open-finalen 2011:

Hvorfor raller jeg om dette nå? Fordi Nadal møter Djokovic i London på lørdag, til semfinale i ATP-sluttspillet. Nadal har vunnet alle sine tre gruppekamper, også den betydningsløse siste gruppekampen mot David Ferrer. Nadal er senhøstens mest spennende spiller.

I år klarte endelig Djokovic å slå Nadal i French Open. Kan Nadal gi Djokovic en på trynet innendørs i London, som har vært Djokovics beste dekke de siste årene? Nadal har aldri vunnet ATP-sluttspillet. Slår han Djokovic i semifinalen, møter han enten Federer, Wawrinka eller Murray i finalen. Han har godt tak på dem alle.

Djokovic og de syv dvergene

Verden går videre i skyggen av Paris-terroren. Sikkerhetstiltakene trappes opp for ATP-sluttspillet i London, som begynner om noen få timer.

Terroren skriver andre bedre og klokere om enn meg. Sport blir ekstra ubetydelig i lys av fredagens massakrer i Paris. Men dette er fortsatt en tennisblogg, så jeg får skrive om tennis.

Novak Djokovic: Usannsynlig god.

ATP-sluttspillet samler de åtte beste spillerne i verden. De fordeles på to grupper. De to beste i hver gruppe går videre til semifinaler, vinnerne der til finale.

Spenningsmomentet i år er enkelt: Kan noen slå Novak Djokovic? Serberen har levert enda en utrolig sesong, med tre Grand Slam-titler og soleklar førsteplass på rankingen. Det mest imponerende er hvordan Djokovic har holdt seg konstant på topp fra januar, med bare noen ørsmå dupper på formkurven.

Heller ikke i år har noen nye spillere slått seg inn blant de aller beste. Har du fulgt tennis i noen år, har du hørt navnene før. Slik er gruppene:

Gruppe A:

  • Novak Djokovic: Eneste spenningsmoment er om han fortsatt har bensin på tanken. Har alltid lekt med Berdych. Har tapt et par ganger mot Federer i år, men slo ham enkelt i de to Grand Slam-finalene de spilte i 2015. Har dessuten et ekstra gir mot Nishikori, som slo Djokovic i US Open i fjor. Bør nå semifinale uten store problemer.
  • Roger Federer: Solid sesong som mangler Grand Slam-tittelen. Trives alltid inne, og spiller alltid godt i ATP-sluttspillet. Semifinale absolutt innen rekkevidde.
  • Tomas Berdych: Oh yes, mannen med den gyselige Hennes & Mauritz-kolleksjonen holder på ennå, med flate grunnslag og konstant tilstedeværelse i topp 10. Har dårlig statistikk mot de tre andre i gruppa.
  • Kei Nishikori: Hva har han gjort i år, egentlig? (Sjekke, sjekke…) Tre titler i mindre turneringer, et par Grand Slam-kvartfinaler. Greit nok. Har slått både Federer og Djokovic før, og skal ikke utelukkes. Men denne gruppa handler om Federer og Djokovic.
Novak Djokovic – Kei Nishikori6-1, 6-1
Roger Federer – Tomas Berdych6-4, 6-2
Kei Nishikori – Tomas Berdych7-5, 3-6, 6-3
Roger Federer – Novak Djokovic 7-5, 6-2
Roger Federer – Kei Nishikori 7-5, 4-6, 6-4
Novak Djokovic – Tomas Berdych 6-3, 7-5
Roger Federer til semifinale som gruppevinner.
Novak Djokovic til semifinale som gruppetoer, møter Rafael Nadal.

Gruppe B:

  • David Ferrer: Still going strong. Fem (!) mindre titler i 2015, kvartfinale i French Open. Spilte finale i ATP-sluttspillet så langt tilbake som 2007, som var hans første deltakelse. Ikke avansert fra gruppespillet de tre siste årene. Regn med at mønsteret fortsetter.
  • Andy Murray: «Their Andy» har hatt en brukbar sesong, men uten Grand Slam-pokal. Titler på tre underlag i 2015, og er det ikke på tide at han klarer å utnytte hjemmebanen i London? Aldri nådd finalen i ATP-sluttspillet. Slipper å møte Djokovic og Federer før semifinalen.
  • Rafael Nadal: Spiller seg sakte tilbake i form, og presset Federer i finalen i Basel tidligere i høst. Tre titler i 2015. ATP-sluttspillet er det eneste han ikke har vunnet av de store turneringene. Er han heldig, får han Federer i semifinalen.
  • Stan Wawrinka: Den uberegnelige. Vant French Open med årets mest imponerende oppvisning krafttennis, som fikk Djokovic helt ut av fatning. Vant bare én turnering etter det, i Japan. Semifinalist i ATP-sluttspillet de to siste årene. Hvilken Wawrinka kommer vi til å se i London?
Andy Murray – David Ferrer6-4, 6-4
Rafael Nadal – Stan Wawrinka6-3, 6-2
Rafael Nadal – Andy Murray 6-4, 6-1
Stan Wawrinka – David Ferrer 7-5, 6-2
Rafael Nadal – David Ferrer 6-7, 6-3, 6-4
Stan Wawrinka – Andy Murray 7-6, 6-4
Rafael Nadal til semifinale som gruppevinner, møter Novak Djokovic.
Stan Wawrinka til semifinale som gruppetoer, møter Roger Federer.

 

Federer, Sampras, Nadal, Borg, Djokovic og hvor gamle de var da de vant (oooh, gleden ved å skrive lange titler)

Novak Djokovic vant Grand Slam-tittel nummer 10 i US Open 2015. Han er dermed nummer fire på listen over mestvinnende i Grand Slam-sammenheng, bak Federer, Sampras, Nadal og Borg. Her er kurvene som viser når de andre vant sine titler. Merk deg at alle begynner å slite når du bikker 30. (Borg var utbrent og ferdig lenge før det. Jeg tar ikke med Rod Laver og Roy Emerson fra 1960-tallet i grafen, av enkelhetsgrunner.) Slik Djokovic spiller for tiden, er det slett ikke umulig at han fortsetter å sanke GS-titler også etter 30-årsdagen.

Herretennisen har skjemt oss bort de siste 12 årene. Først tok Sampras sin 13. tittel (og deretter den 14.), og mange trodde den rekorden ville stå lenge. Så kom Federer og overgikk Sampras, samtidig som Nadal vant mye tidlig i karrieren og truet (truer?) med å passere Federer hvis spanjolen finner seg selv igjen.

Og nå en tredje spiller som kommer til å bli nevnt som en av tidenes beste; Djokovic. For oss som husker de kaotiske årene mellom Sampras og Federer (sånn cirka 2001-03), med alle sine Thomas Johanssoner, Albert Costaer og Lleyton Hewitter som Grand Slam-vinnere, har det vært spektakulære år i det siste.

Trykk på bildet for å se det i større versjon.

image (3)

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt.
A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
TitlerNavnNasj.VinnerårAFWU
17Roger FedererSveits2003-124175
14Rafael NadalSpania2005-141922
Pete SamprasUSA1990-02275
11Björn BorgSverige1974-8165
Rod Laver*Australia1960-693242
10Novak DjokovicSerbia2008-15532
8Andre AgassiUSA1992-034112
Jimmy ConnorsUSA1974-83125
Ivan LendlUSA1984-90233
Ken Rosewall**Australia1953-72422
7John McEnroeUSA1979-8434
John Newcombe***Australia1967-75232
Mats WilanderSverige1982-88331
6Boris BeckerTyskland1985-96231
Stefan EdbergSverige1985-92222
4Jim CourierUSA1991-9322
Guillermo VilasArgentina1977-79211
3Arthur AsheUSA1968-75111
Gustavo KuertenBrasil1997-013
2Lleyton HewittAustralia2001-0211
Andy MurrayStorbritannia2012-1311
Stan WawrinkaSveits2014-1511
Sergi BrugueraSpania1993-942
Yevgeny KafelnikovRussland1996-9911
Johan KriekUSA1981-822
Ilie NastaseRomania1972-7311
Patrick RafterAustralia1997-982
Marat SafinRussland2000-0511
Stan SmithUSA1971-7211
1Marin CilicKroatia20141
Juan M. Del PotroArgentina20091
Pat CashAustralia19871
Michael ChangUSA19891
Albert CostaSpania20021
Mark EdmondsonAustralia19761
Juan Carlos FerreroSpania20031
Vitas GerulaitisUSA19771
Gaston GaudioArgentina20041
Andres GimenoSpania19721
Andrez GomezEcuador19901
Goran IvanisevicKroatia20011
Thomas JohanssonSverige20021
Petr KordaTsjekkia19981
Richard KrajicekNederland19961
Carlos MoyaSpania19981
Thomas MusterØsterrike19951
Yannick NoahFrankrike19831
Manuel OrantesSpania19751
Adriano PanattaItalia19761
Andy RoddickUSA20031
Michael StichTyskland19911
Roscoe TannerUSA19771
Brian TeacherUSA19801
*Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.**Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.***John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

Djokovic er kongen og har ingen utfordrere

Novak Djokovic (Wikimedia).

Finalen i US Open mellom Novak Djokovic og Roger Federer begynte tre timer for seint, altså klokken 01.

Jeg gikk og la meg, og har ikke sett noe av kampen. (Jeg fikk sjansen til å skru på tv-en et par ganger i løpet av natta, vekket av verdens verste vekkerklokke: Et spyende barn som ikke rakk fram til toalettet.)

Tennisverden for menn akkurat nå:

  • Novak Djokovic vant i New York, og det var hans tiende Grand Slam-tittel.
  • Han kommer til å vinne flere. Djokovic er best på alle underlag, han er best trent og har bygd opp en mental styrke som ingen kan matche. Djokovic er tennisspilleren for vårt århundre, helt uten svakheter.
  • Roger Federer vil alltid slite i en femsettskamp mot de beste. Jeg kan ikke huske sist Djokovic eller Nadal spilte en dårlig Grand Slam-kamp mot Federer, som derfor alltid må pushe litt mer enn han er komfortabel med når han møter dem. Greit at Djokovic er verdens beste returspiller, men Federers serving blir automatisk litt mer anstrengt når han møter Novak. Ellers Nadals toppspinn.
  • Federer måtte tatt denne finalen (og Wimbledon) i tre sett, eller i det minste vunnet de to første. Djokovic bare kverner på, og har fordelen jo lenger kampen blir. Mats Wilander om Wimbledon-finalen: Federer sluttet å spille tennis etter de to første settene (stillingen i kampen var 1-1).
  • Hvem skal slå Djokovic i Grand Slam-turneringene framover? Den eneste som klarte det i 2015 var Stan Wawrinka. Det gjorde han med en helt vill oppvisning av høyrisiko-tennis, og jeg ser ikke hvilke andre resepter som nytter. Ingen andre kan matche Djokovics nivå over fem sett.
  • Den neste generasjonen er allerede middelaldrende, i alle fall i tennissammenheng. Jeg ser ingen utfordrere til Djokovic de neste årene. Murray er rett og slett ikke god nok, Nadal er utbrent/skadet/grublende, Federer er 34 år og kommer ikke til å være her for alltid. Dessverre. DET kommer til å bli et tomrom.

Ingen slår Marin Cilic 14 ganger på rad?

Denne saken handler om US OpenMarin Cilic fikk mye pes (eller hån, som norske nettaviser ville kalt det) før US Open. Han vant i fjor, men klarte ikke å følge det opp. Derfor ble jeg, også til min egen overraskelse, ganske gledelig overrasket over hvordan han har spilt i årets turnering. Solid, kneblende grunnlinjetennis uten svakheter. Semifinaleplassen legitimerer fjorårets tittel som mer enn et blaff.

Jeg har sett glimt av Cilic tidligere denne uka, og halvannet sett av kvartfinalen mot Tsonga seint i går kveld. Cilic tapte tredje og fjerde sett, men jeg synes han var den stabilt beste av de to. Han har en enorm rekkevidde, og det smeller fra både forehand og backhand. Cilics følelse ved nettet er også brukbar, og med serven kommer han langt opp i treffet.

Marin Cilic (Wikimedia).

Cilic møter verdensener Novak Djokovic i semifinalen. Vinner han den kampen, er det en triumf helt på høyde med fjorårets tittel. Djokovic har vunnet alle de 13 kampene de har spilt mot hverandre. Cilic holder det gående fra grunnlinjen, akkurat som Djokovic, men gjør alt litt dårligere enn Djokovic. Jeg så deler av Djokovics kamp mot Lopez i kvartfinalen, og spanjolen var selvsagt ikke interessert i å veksle grunnslag med Djokovic fra grunnlinjen. Cilic må spille med tilsvarende risiko i semifinalen, selv om jeg ikke tror det er nok.

Kommer Cilic seg gjennom semifinalen, vil jeg si han har en brukbar sjanse i finalen, enten det blir Anderson, Wawrinka, Federer eller Gasquet som venter der.

Skippertak-oppdatering: Alle piler peker mot New York

Det er noe med september. Det er US Open på Eurosport. Det er valg annethvert år. Det er Kapittel-festival. September er høstens løgnaktige reklameplakat, den som sier «nei da, det blir bare bittelitt mørkt og bittelitt regn, masse bra på tv og sommervarmen sitter jo litt i asfalten uansett.» Jeg biter på.

US Open (begynner 31. august) er ikke bare årets siste Grand Slam-turnering, den er også den vanskeligste å vinne. Den spilles på hardcourt (demokratisk underlag), den er årets siste Grand Slam, den spilles i New York, det er varmt og 254 av spillerne heter verken Serena Williams eller Novak Djokovic. Som er solide favoritter til å vinne, selv om jeg ikke tror begge gjør det.

De siste ukene har verdens beste spillere reist Nord-Amerika rundt for å finne formen til US Open. Det gikk sånn (de eldste turneringene øverst):

HerrefinaleKvinnefinale
AtlantaIsner – Baghdatis 6-3, 6-3Ikke kvinneklasse
StanfordIkke herreklasseKerber – Pliskova 6-3, 5-7, 6-4
Washington D.C.Nishikori – Isner 4-6, 6-4, 6-4Stephens – Pavlyuchenkova 6-1, 6-2
TorontoIkke herreklasseBencic – Halep 6-7, 7-6, 3-0 (Halep skadet)
MontrealMurray – Djokovic 6-4, 4-6, 6-3Ikke kvinneklasse
CincinnatiFederer – Djokovic 7-6, 6-3S.Williams – Halep 6-3, 7-6
New HavenIkke herreklasse
Winston-SalemIkke kvinneklasse

Turneringene i New Haven og Winston-Salem er siste sjanse til å finne en godfølelse. Ingen av de beste spiller naturlig nok der. Gilles Simon, Kevin Anderson og Jo-Wilfried Tsonga er de tre øverst seedede i W-S. I New Haven fortsetter Eugenie Bouchards katastrofale sesong. Å ta bare ett game mot Roberta Vinci kan ikke beskrives på noen annen måte.

Hva har turneringene i USA lært oss?

  • At John Isner alltid er farlig, så lenge anledningen er liten og han spiller på hjemmebane.
  • At Roger Federer fortsetter å overraske. I Cincinnati slo han Murray og Djokovic på to dager, uten å bli brutt. Federer var hissigere enn noen gang i måten han gjorde det på, med kamikaze-angrep mot Djokovic sine andreserver. (Les ATPs analyse av finalen).
  • At Serena Williams ikke er uslåelig, hun tapte mot Bencic i Toronto og skal slåss mot mye mer enn de sju spillere på veien mot tittelen.