Finnes det noen mer spennende spiller enn Stan Wawrinka?

Uten Stan Wawrinka hadde de siste tre årenes tennis vært mye kjedeligere.

Svaret på overskrifter med retoriske ja/nei-spørsmål er alltid nei.

Uten Stan Wawrinka hadde de siste tre årenes tennis vært mye kjedeligere. For hva har vi hatt de siste årene? Novak Djokovic fullstendig dominerende, Nadal og Federer som flyr stadig lavere på vei mot karrierepunktum, Andy Murrays solide, men litt blodfattige tennis og en hel del stabile, men på ingen måte Grand Slam-vinnende folk.

Og Stan Wawrinka. I US Open vant han sin tredje Grand Slam-tittel på tre år. Ikke mange andre har klart det.

I alle de tre turneringene han vant, slo han Novak Djokovic, vår tids dominerende spiller. Én gang i kvartfinalen (Australian Open 2014), to ganger i finalen (French Open 2015, US Open 2016). Dette skjedde parallellt med at Djokovic lekte seg med Roger Federer de gangene Federer og Djokovic møttes i Grand Slam-sammenheng. Uansett hvor gode venner Federer og Wawrinka måtte være, svir det nok litt for Federer.

Ta en kikk på settsifrene i GS-finalene Wawrinka har vunnet. Wawrinka spilte mot en skadet Nadal i 2014-finalen. I 2015 og 2016 tapte han første sett mot verdensener Djokovic, men snudde kampene. Det mest imponerende ved Wawrinka er hvor sterk han er blitt i hodet de siste årene. (Grand Slam-CV-en hans var lenge elendig.)

Australian Open 2014 Wawrinka – Nadal 6-3, 6-2, 3-6, 6-3
French Open 2015 Wawrinka – Djokovic  4–6, 6–4, 6–3, 6–4
US Open 2016 Wawrinka – Djokovic 6–7(1–7), 6–4, 7–5, 6–3

Alle storheter trenger sin motpol, og Wawrinka har blitt en stein i skoen for Djokovic. Fun fact: Wawrinka har slått Djokovic i to Grand Slam-finaler, Federer har bare gjort det én gang.

Jeg blir alltid sittende litt forundret når jeg ser Wawrinka spille. Han ser ikke særlig rask ut, og har ikke den typiske tenniskroppen (mer midtstopper i fotball, ville jeg sagt). Serven hans er god, men ganske stiv i utførelsen, synes jeg.

Alt dette viskes vekk av Wawrinkas backhand, som er det stiligste slaget i dagens herretennis. Der Federer kan låses fast i backhandhjørnet, er Wawrinkas backhand et våpen.

https://www.youtube.com/watch?v=Up6FvWar9dw

https://www.youtube.com/watch?v=A82-O_u66h4

En av de mange tingene å like ved Wawrinka er hans ustabilitet. Alle epoker trenger sine jokere. De som ikke vinner alt, men som både kan vinne turneringen og ryke ut tidlig. Yevegny Kafelnikov. Michael Stich. Hana Mandlikova. Da han vant US Open i høst, måtte Wawrinka redde matchball mot Dan Evans i tredje runde.

Wawrinka mangler faktisk bare Wimbledon, så har han alle de fire Grand Slam-titlene. Hvem hadde trodd det for tre år siden? Han har på tampen av karrieren blitt en av de mentalt sterkeste spillerne på touren. ATP oppsummerer US Open-finalen slik:

At the end of the night, Wawrinka won just one more point (144-143) than Djokovic, but he ultimately owned the baseline, stood tall on break points, and kept his head clear when a raucous New York crowd primarily showed their support for the World No. 1.

 

Grand Slam-tittel nummer 12 for Djokovic

Novak Djokovic i 2011 (Wikimedia Commons).

Etter helgens seier i French Open kan vi ta fram et nytt sett med begreper når vi snakker om serbiske Novak Djokovic. Han er ikke tidenes største herrespiller, men er på god vei til å bli det.

For hvem kan stanse ham? Federer synger på siste verset, og Nadal traller på den samme visa. Andy Murray taper alle viktige kamper mot Djokovic og de to neste generasjoneene har hittil ikke klart å hoste opp noen skikkelige motstandere for Djokovic.

Igjen: Vi lever i tennisens gullalder. Vi har tre aktive spillere med mer enn ti Grand Slam-titler hver. Det kommer neppe til å skje igjen på en god stund den dagen Djokovic, Nadal og Federer legger opp.

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt. Gi beskjed om du ser noen feil.
A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
Titler Navn Nasj. Vinnerår A F W U
17 Roger Federer Sveits 2003-12 4 1 7 5
14 Rafael Nadal Spania 2005-14 1 9 2 2
Pete Sampras USA 1990-02 2 7 5
12 Novak Djokovic Serbia 2008-16 6 1 3 2
11 Björn Borg Sverige 1974-81 6 5
Rod Laver* Australia 1960-69 3 2 4 2
8 Andre Agassi USA 1992-03 4 1 1 2
Jimmy Connors USA 1974-83 1 2 5
Ivan Lendl USA 1984-90 2 3 3
Ken Rosewall** Australia 1953-72 4 2 2
7 John McEnroe USA 1979-84 3 4
John Newcombe*** Australia 1967-75 2 3 2
Mats Wilander Sverige 1982-88 3 3 1
6 Boris Becker Tyskland 1985-96 2 3 1
Stefan Edberg Sverige 1985-92 2 2 2
4 Jim Courier USA 1991-93 2 2
Guillermo Vilas Argentina 1977-79 2 1 1
3 Arthur Ashe USA 1968-75 1 1 1
Gustavo Kuerten Brasil 1997-01 3
2 Andy Murray Storbritannia 2012-13 1 1
Stan Wawrinka Sveits 2014-15 1 1
Sergi Bruguera Spania 1993-94 2
Lleyton Hewitt Australia 2001-02 1 1
Yevgeny Kafelnikov Russland 1996-99 1 1
Johan Kriek USA 1981-82 2
Ilie Nastase Romania 1972-73 1 1
Patrick Rafter Australia 1997-98 2
Marat Safin Russland 2000-05 1 1
Stan Smith USA 1971-72 1 1
1 Marin Cilic Kroatia 2014 1
Juan M. Del Potro Argentina 2009 1
Pat Cash Australia 1987 1
Michael Chang USA 1989 1
Albert Costa Spania 2002 1
Mark Edmondson Australia 1976 1
Juan Carlos Ferrero Spania 2003 1
Vitas Gerulaitis USA 1977 1
Gaston Gaudio Argentina 2004 1
Andres Gimeno Spania 1972 1
Andrez Gomez Ecuador 1990 1
Goran Ivanisevic Kroatia 2001 1
Thomas Johansson Sverige 2002 1
Petr Korda Tsjekkia 1998 1
Richard Krajicek Nederland 1996 1
Carlos Moya Spania 1998 1
Thomas Muster Østerrike 1995 1
Yannick Noah Frankrike 1983 1
Manuel Orantes Spania 1975 1
Adriano Panatta Italia 1976 1
Andy Roddick USA 2003 1
Michael Stich Tyskland 1991 1
Roscoe Tanner USA 1977 1
Brian Teacher USA 1980 1
*Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.**Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.***John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

«Love me, love me, say that you love me…»

Det er noe sårt over dette, når verdens beste tennisspiller ikke synes, tross sin briljans, at han blir verdsatt høyt nok av publikum.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic er en mer interessant verdensener enn noen før ham. Ikke for den gjennomsnittlig interesserte sports­fan, men for alle som følger med på tennis. Spillet hans er vanskelig­ere å fange essensen av enn for de fleste som kom før ham.

Da snakker jeg ikke om alle verdens­enere, men om de som domi­nerte touren i sin tid og som du ser for deg på banen når jeg skriver navnene deres her: Sampras (du ser for deg serven), Borg (stødig­heten), McEnroe (feelingen), Connors (aggressiv­iteten), Lendl (fore­handen), Nadal (fore­handen) og Federer (kunst­slagene).

Djokovic? Bildet jeg ser for meg er ikke en situasjon i spillet, men en gest mellom poengene: Djokovic som sent i en kamp ber publikum om støtte, ved å vifte begge armene oppover. Han har gjort det flere ganger mot Federer, og i siste game av Roland Garros-finalen mot Murray i dag. Det er noe sårt over dette, når verdens beste tennisspiller ikke synes, tross sin briljans, at han blir verdsatt høyt nok av publikum.

Jeg leser ikke noen hån eller ironi inn i Djokovics appell til tribunene, bare en mild forundring. Han vinner, han oppfører seg bra, han er en god ambassadør og verdens beste, men det klikker liksom ikke mellom ham og publikum. Skyldes det mangel på signatur, som spillerne i avsnittet over har? Djokovics signatur er at han ikke har svakheter, men det sjarmerer kanskje ikke gjennomsnittstilskueren.

For verdens tennisanalytikere må derimot serberen være gøy å grave seg ned i. Spillestilen hans skiller seg lite fra resten av ATP-touren. Tohåndsbackhand, gode returer, raske bein og kjemping om hver ball. Djokovic gjør dette bedre enn alle andre, men SÅ mye bedre – han har nå vunnet fire Grand Slam-titler på rad – ser det ikke ut for oss som ser det på tv. Det mentale spiller selvsagt en viss rolle. Djokovic er den klart beste i avgjørende situasjoner, bare kikk på statistikken. (Han er også best i returspillet.)

Federer har som regel lav prosent førsteserver mot Djokovic, sannsynligvis fordi han vet at han må serve fabelaktig for å ha en sjanse. Murray havnet i samme felle i dag. Daily Telegraph:

A rate of 50 per cent is below par, whereas to beat the best returner in tennis history Murray had to have a lights-out serving day. His second serve, predictably, got munched, with a winning percentage of just 41 per cent to Djokovic’s 59 per cent.

Men likevel. Jeg føler at det fortsatt er sider av Djokovics storhet som ikke er godt nok belyst. Hvilke tennistekniske ferdigheter gjør Djokovic til den beste returspilleren i verden (det må vel handle om mer enn det rent mentale)?

Her er en annen analyse av finalen. Jeg så bare slutten av kampen, og årets French Open ble offer for travelt familieliv og diverse deadline.

Kanskje dette blir året franskmennene begynner å elske Nadal

Alle liker et godt comeback og en gammel mester, uansett hvilke følelser de har hatt for vedkommende tidligere. Rafael Nadal har aldri blitt likt i Paris, hvor han har vunnet alle turneringer (unntatt 2009 og 2015) siden 2005. Nå sliter han mer, så kanskje slenger franskmennene litt kjærlighet Nadals vei?

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Nadals eneste forbrytelse har vært å vinne French Open. Han har gjort det uten skandaler av noen sort, og uten å si noe nedsettende om franskmenn. Men kjemien mellom Nadal og Roland Garros-publikummet har aldri blitt bedre, til tross for alle datene. Det er noe med Nadals voldsomme tennis som stryker franskmennene mothårs.

Lesere av denne bloggen har fått med seg en del grynting fra meg mot Nadal gjennom årene, fordi han har brukt karrieren sin på å slå min elskede kunstner Roger Federer i de store finalene. Samtidig beundrer jeg Nadal som den best designede spilleren i vår tid. Han har utvidet vårt syn på hvordan tennis kan spilles, samtidig som han neppe kommer til å skape en generasjon kloninger. Nadal er unik. Og når French Open foregår på grus, underlaget som mer enn noe annet legger opp til uendelige, utmattende ballvekslinger, må franskmennene leve med en serie skuffelser dersom det er lekre kunstnerpoeng de gleder seg over på tennisbanen.

Nadal har slitt de siste årene, og tapte en ganske tam kamp mot Djokovic i Paris i fjor. Grussesongens eneste spenningsmoment er om Djokovic kan vinne French Open – ja, jeg vil påstå at det er 2016s altoverskyggende spørsmål på herresiden. Det er den eneste av de fire Grand Slam-trofeene som mangler for Djokovic. Kampen alle vil se i år er en finale mellom Nadal og Djokovic i French Open. Nadal vant turneringen i Monte Carlo for niende gang i forrige uke, og kommer garantert til å være i form i Paris i slutten av mai.

Likevel: Nadal kommer til Paris som en ørliten underdog. Han blir 30 i år. Heller ikke hans karriere kommer til å vare evig. Kanskje pariserne innser det i år, og kommer til å slenge noen allez! hans vei. Jeg håper det. 

Dette er grusturneringene framover, med de tidligste øverst. De viktige er Monte Carlo, Roma og selvsagt Paris. Den mest meningsløse er Nice, som har finale dagen før spillet begynner i Paris.

Sted Vinner
Marrakech F.Delbonis
Houston J.Monaco
Monte Carlo R.Nadal
Barcelona R.Nadal
Bucuresti F.Verdasco
München
Estoril
Istanbul
Madrid
Roma
Geneve
Nice
Paris

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

Novak Djokovic snuser på rekordene i herretennis. Her er noen han kan slå, noen han helt sikkert kommer til å slå, noen han er sjanseløs på og noen han forhåpentlig ikke bryr seg om.

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

Rekord Vurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer) Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors) Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras) Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras) Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal) Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer) Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer) Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras) Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer) Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud.

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser. (Et avissøk vil vise at jeg tar litt feil, men pressedekningen var mye mindre enn den burde vært.)

En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.

På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.

Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.

Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.

Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.

Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.

Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:

Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:

Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Jo, jeg så på Australian Open, selv om ikke bloggen ble oppdatert. Jeg så en halv kamp både her og der. Finalene så jeg ikke; lørdag var jeg på arbeid og fulgte Angelique Kerbers makeløse seier via ausopen.com. Søndag så jeg Brodds 11 år gamle jenter spille håndball i Hundvåghallen.

Serena Williams og Novak Djokovic var store favoritter før turneringen. Serena størst, vil jeg vi. Forskjellen mellom hva hun kan gjøre på en tennisbane og hva resten av dametouren kan gjøre, er stor. Likevel tapte hun i finalen, slik hun tapte semifinalen i US Open i fjor høst. At Angelique Kerber slo henne i Australia, er mindre overraskende enn da Vinci gjorde det i New York i fjor. Men da Serena klarte å tvinge fram et tredje sett mot Kerber, var jeg sikker på at hun kom til å vinne.

Serena Williams holder på å skrive tennishistorie. Hun har vunnet 21 Grand Slam-titler. 22 vil bringe henne opp til like mange som Steffi Graf har. Presset har preget henne i de to siste Grand Slam-turneringene.

Novak Djokovic er verdens suverent beste herrespiller, og har vært det en stund. Søndag traff jeg min faste tennismakker, som hadde sett finalen. Han etterlyste en ting: Et språk som beskriver Novak Djokovics briljans. Hva er det med serberens spill som gjør at alle taper for ham? Bit for bit er han ikke på et annet nivå enn de andre i topp 10 i verden. Det er summen som gjør ham uslåelig.

Det som gjør Djokovic til en vanskelig spiller å beskrive, er jevnheten hans. Djokovic eier ikke svakheter. Alle tidligere verdensenere, kvinner som menn, har hatt svakheter. Sampras hadde en dårlig backhand, Edberg en puslete forehand, Agassi var en gru å se ved nettet og Becker ble aldri god på grus.

Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.

Novak Djokovic er ingen robot. Han tøyser. Han har familie. Han parodierer. Han kan være sur. Men på banen er Djokovic akkurat nå 100 prosent hel ved. Forehanden hans var ikke all verden da han kom på touren for ti år siden. Han sleit med å fullføre kamper. Nå er han tourens best trente spiller. Han server og returnerer med autoritet, han styrer med forehanden, han er god ved nettet og er verdens beste forsvarsspiller. Jeg tror det er uangripeligheten som gjør at YouTube ikke flyter over med Djokovic-diggende filmer, og det er den som gjør at kommentatorspråket om ham ikke gnistrer.

Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men Djokovic er den mentalt sterkeste spilleren nå, helt overlegent. Et undervurdert aspekt ved Djokovics karriere er hvordan han var nummer tre i verden så lenge før han tok steget helt opp. Han var en fjern arveprins bak Federer og Nadal. Nå spiser han begge til frokost, bare iblandet noen tap mot Federer i små turneringen som betyr next to nothing.

Djokovic blir 29 i år. Han vant sin 11. Grand Slam-tittel i Australia. Federer har 17, og slik verden ser ut akkurat nå, tror jeg ikke han er garantert å ha flest av de to når karrierene deres er over.

Djokovic spiser seg innpå Federer og Nadal

Novak Djokovic hadde en svakere periode i midten av 20-årene enn mange andre tennislegender, men tar igjen for det tapte nå.

Det er lett å glemme at vi lever i eksepsjonelle tider, også innen herretennis.

Siden 2004 har det skjedd i seks av årene at én og samme spiller har vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene i en sesong. Det var nesten uhørt tidligere, med Mats Wilanders 1988-sesong som ferskeste unntak. (Det går an å innvende at Australian Open ikke hadde samme store prestisje som de andre tre fram til ca. 1983, men det spiller ikke så stor rolle. Verken Borg, McEnroe, Sampras, Agassi, Lendl, Becker eller Edberg klarte noen gang å vinne mer enn to Grand Slam-titler i samme sesong.)

I 2015 vant Novak Djokovic tre av de fire store. Bare Stan Wawrinkas oppvisning i finalen i French Open hindret serberen fra å seire der også.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Djokovic vant sin 8., 9. og 10. Grand Slam-tittel i 2015. Han har dermed passert storheter som McEnroe, Agassi og Lendl på den oversikten. Foran seg har han både Nadal (14) og Federer (17). Djokovic er best på alle underlag av dagens spillere. Hva skal hindre ham i å vinne like mye de neste par årene? Federer blir eldre, Nadal virker å ha fått en varig knekk og Andy Murray blir aldri en jevnbyrdig motstander for Djokovic igjen, virker det som. De yngre spillerne er langt unna Djokovics nivå.

Her er oversikten over når Federer, Sampras, Nadal og Djokovic vant sine Grand Slam-titler:

Alder og Grand Slam-titler for menn.

Djokovic vant ikke like mye som de andre tidlig i 20-årene. Til gjengjeld vant ikke de andre tre Grand Slam-titler som 28-åringer, slik Djokovic gjorde i år. Jeg er spent på hvordan Djokovic-kurven ser ut om ett år.

Jimmy Connors har vunnet 109 ATP-titler, en rekord som neppe blir slått. Ivan Lendl har 94 på andreplass. Roger Federer nådde 88 ATP-titler totalt etter årets sesong. Jeg tror han kan ta igjen Lendls antall, men det er neppe et sentralt karrieremål.

Sjekk kurvene for Djokovic og Nadal, hvor tett på Federer de ligger hvis vi sammenligner dem aldersmessig.

Alder og ATP-titler.

Det er 35 år siden 1980!!!

Vi forenkler verden for å klare å holde oversikten over den. Vi gir ting enkle merkelapper hvis vi kan slippe unna med det. Han fyren jeg ikke var så mye sammen med i klassen min på barneskolen? God å svømme. Hun som satt bak meg i norsktimene på ungdomsskolen? Blid. Kollegaen jeg bare var på nikk med i alle år før han gikk av med pensjon? Litt arrogant.

Jeg ble sittende og tenke på dette da jeg så Linda Eides fine NRK-serie Smæsj. Der forteller hun historien bak forskjellige idrettsgrener. Episoden om tennis lærte meg masse nytt, og kan ses på NRKs nett-tv. Det eneste klisjéfylte ved den var innledningen om – alle sammen nå! – Bjørn Borg og John McEnroes kamper i Wimbledon.

Borg og McEnroe var fantastiske spillere i en periode hvor sporten hadde større gjennomslag enn noen gang før og etter. Nelson Mandela skal etter sigende ha fulgt 1980-finalen på radio på cella si.

Men kom igjen, det er 31 år siden John McEnroe vant en Grand Slam-finale. Borg og McEnroe spilte 14 ganger mot hverandre. De har til sammen 18 Grand Slam-titler. Fine greier.

Det er likevel ingenting mot Rafael Nadal og Novak Djokovic, som har spilt 45 ganger mot hverandre, og har vunnet 24 Grand Slam-titler til sammen, og ingen av dem er utbrent i en alder av 25 (hei, Bjørn og John!).

Jeg gleder meg til neste generasjon tennisjournlister inntar mediehusene og tar sine barndomsminner med inn som referanser. Andre kan snakke seg varme om kontrastene mellom Borg og McEnroe, men jeg ser heller en YouTube-samling med det beste av Nadal og Djokovics kamper når som helst. Som dette poenget fra US Open-finalen 2011:

Hvorfor raller jeg om dette nå? Fordi Nadal møter Djokovic i London på lørdag, til semfinale i ATP-sluttspillet. Nadal har vunnet alle sine tre gruppekamper, også den betydningsløse siste gruppekampen mot David Ferrer. Nadal er senhøstens mest spennende spiller.

I år klarte endelig Djokovic å slå Nadal i French Open. Kan Nadal gi Djokovic en på trynet innendørs i London, som har vært Djokovics beste dekke de siste årene? Nadal har aldri vunnet ATP-sluttspillet. Slår han Djokovic i semifinalen, møter han enten Federer, Wawrinka eller Murray i finalen. Han har godt tak på dem alle.

Djokovic og de syv dvergene

Verden går videre i skyggen av Paris-terroren. Sikkerhetstiltakene trappes opp for ATP-sluttspillet i London, som begynner om noen få timer.

Terroren skriver andre bedre og klokere om enn meg. Sport blir ekstra ubetydelig i lys av fredagens massakrer i Paris. Men dette er fortsatt en tennisblogg, så jeg får skrive om tennis.

Novak Djokovic: Usannsynlig god.

ATP-sluttspillet samler de åtte beste spillerne i verden. De fordeles på to grupper. De to beste i hver gruppe går videre til semifinaler, vinnerne der til finale.

Spenningsmomentet i år er enkelt: Kan noen slå Novak Djokovic? Serberen har levert enda en utrolig sesong, med tre Grand Slam-titler og soleklar førsteplass på rankingen. Det mest imponerende er hvordan Djokovic har holdt seg konstant på topp fra januar, med bare noen ørsmå dupper på formkurven.

Heller ikke i år har noen nye spillere slått seg inn blant de aller beste. Har du fulgt tennis i noen år, har du hørt navnene før. Slik er gruppene:

Gruppe A:

  • Novak Djokovic: Eneste spenningsmoment er om han fortsatt har bensin på tanken. Har alltid lekt med Berdych. Har tapt et par ganger mot Federer i år, men slo ham enkelt i de to Grand Slam-finalene de spilte i 2015. Har dessuten et ekstra gir mot Nishikori, som slo Djokovic i US Open i fjor. Bør nå semifinale uten store problemer.
  • Roger Federer: Solid sesong som mangler Grand Slam-tittelen. Trives alltid inne, og spiller alltid godt i ATP-sluttspillet. Semifinale absolutt innen rekkevidde.
  • Tomas Berdych: Oh yes, mannen med den gyselige Hennes & Mauritz-kolleksjonen holder på ennå, med flate grunnslag og konstant tilstedeværelse i topp 10. Har dårlig statistikk mot de tre andre i gruppa.
  • Kei Nishikori: Hva har han gjort i år, egentlig? (Sjekke, sjekke…) Tre titler i mindre turneringer, et par Grand Slam-kvartfinaler. Greit nok. Har slått både Federer og Djokovic før, og skal ikke utelukkes. Men denne gruppa handler om Federer og Djokovic.
Novak Djokovic – Kei Nishikori 6-1, 6-1
Roger Federer – Tomas Berdych 6-4, 6-2
Kei Nishikori – Tomas Berdych 7-5, 3-6, 6-3
Roger Federer – Novak Djokovic  7-5, 6-2
Roger Federer – Kei Nishikori  7-5, 4-6, 6-4
Novak Djokovic – Tomas Berdych  6-3, 7-5
Roger Federer til semifinale som gruppevinner.
Novak Djokovic til semifinale som gruppetoer, møter Rafael Nadal.

Gruppe B:

  • David Ferrer: Still going strong. Fem (!) mindre titler i 2015, kvartfinale i French Open. Spilte finale i ATP-sluttspillet så langt tilbake som 2007, som var hans første deltakelse. Ikke avansert fra gruppespillet de tre siste årene. Regn med at mønsteret fortsetter.
  • Andy Murray: «Their Andy» har hatt en brukbar sesong, men uten Grand Slam-pokal. Titler på tre underlag i 2015, og er det ikke på tide at han klarer å utnytte hjemmebanen i London? Aldri nådd finalen i ATP-sluttspillet. Slipper å møte Djokovic og Federer før semifinalen.
  • Rafael Nadal: Spiller seg sakte tilbake i form, og presset Federer i finalen i Basel tidligere i høst. Tre titler i 2015. ATP-sluttspillet er det eneste han ikke har vunnet av de store turneringene. Er han heldig, får han Federer i semifinalen.
  • Stan Wawrinka: Den uberegnelige. Vant French Open med årets mest imponerende oppvisning krafttennis, som fikk Djokovic helt ut av fatning. Vant bare én turnering etter det, i Japan. Semifinalist i ATP-sluttspillet de to siste årene. Hvilken Wawrinka kommer vi til å se i London?
Andy Murray – David Ferrer 6-4, 6-4
Rafael Nadal – Stan Wawrinka 6-3, 6-2
Rafael Nadal – Andy Murray  6-4, 6-1
Stan Wawrinka – David Ferrer  7-5, 6-2
Rafael Nadal – David Ferrer  6-7, 6-3, 6-4
Stan Wawrinka – Andy Murray  7-6, 6-4
Rafael Nadal til semifinale som gruppevinner, møter Novak Djokovic.
Stan Wawrinka til semifinale som gruppetoer, møter Roger Federer.