Ruuds beste var nesten godt nok

Casper Ruud gjorde alt rett og hadde litt flaks, og med enda flere marginer kunne han vunnet minst ett sett mot Novak Djokovic i dag.

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Casper Ruud 7-5, 6-3
Semifinale, Roma Masters 1000

Casper Ruud gjorde alt rett og hadde litt flaks, og med enda flere marginer kunne han vunnet minst ett sett mot Novak Djokovic i dag. Semifinalen i Roma var oppløftende på den måten at Djokovic ikke klarte å overkjøre Ruud. Nordmannen trengte ikke spille vill satse-tennis for å klare det, hans vanlige trøkk fra grunnlinja var nok.

Jeg vet ikke hvilken taktikk Ruuds team hadde planlagt før kampen, men det fungerte i alle fall bra å slå med masse toppspinn. Djokovic er mest dødelig når han får kontre mot flattslående, offensive spillere. Ruud gav ham ikke den luksusen, og heiv opp mange høye, tungt overskrudde slag som Djokovic måtte bakse med. Ruud slicet også fint ned i serberens backhandhjørne.

Det som ikke fungerte like bra, var når Ruud satset for mye i backhandene. Tennis, og særlig grustennis, handler om å skvise litt hardere og vente på den rette sjansen til å få det avgjørende øyeblikket i poenget. Ruud bommet på noen slike satsinger, men spilte alt i alt en nesten perfekt kamp. Selv da kampen sklei ut av fingrene hans fra midten av andre sett, la han seg ikke ned.

Snart French Open. Vi har lov å håpe på store ting av Casper Ruud der.

Kampen game for game:

1.sett

Ruud – Djokovic 0-1: Ruud tar de to første poengene og har god sjanse til å nå 15-40 i Djokovics serve, men det blir 30-30. Ruud henger med så sant Djokovic ikke server perfekt. Ruud slår en fin backhand ned langs linjen til 40-40, og spiller sin første dårlige ball på neste poeng. Djokovic holder til 1-0.

Ruud – Djokovic 1-1: Ruud setter en forehandvinner til 30-0, og alle som klarer å slå en ball forbi Djokovic på grus har min evige respekt. 40-0 med en serve langs midtlinjen, og kan han få dette gamet billig? Jepp! Ruud presser fram en svak retur, og slår en forehand rett fram. Der er det ingen Djokovic.

Ruud – Djokovic 2-1: Dagens beste poeng kommer først i dette gamet: Djokovic sender Ruud hit og dit, men klarer ikke å sette vekk det som ser ut som en grei volley. Ruud får igjen 0-30 i Djokovics serve. Han kan ikke regne med at det skal skje i hvert game. En litt urovekkende trend er at Ruud blir løpende langt bak i banen. Djokovic jobber seg tilbake til 30-30, men Ruud får en andreserve i det neste poenget, og løper lett opp en dårlig stoppball fra Djokovic. Breakball for Ruud! Han er heldig med en retur som daler ned på utsiden av linja, men biter seg fast i poenget og BRYTER VERDENSENER DJOKOVIC til 2-1!

Ruud – Djokovic 3-1: God førsteserve til 15-0. Djokovic setter en forehand i nettet til 30-0 for Ruud. Vintage Djokovic-backhand opp langs linjen til 30-15. Enda mer vintage Djokovic når serberen holder liv i et poeng som Ruud har overtaket i, 30-30. Ruud blir ikke stresset, og vinner enda en grunnlinjeduell til 40-30. Ruud holder serve!

Ruud – Djokovic 3-2: Tre raske poeng for Djokovic til 40-0, og det er forståelig hvis Ruud slipper dette etter de høykonsentrerte fire første gamene. Gamet slutter med en Ruud-forehand ut over sidelinja.

Ruud – Djokovic 4-2: 15-0 når Djokovic setter en forehand-retur i nettet, 30-0 når Djokovic setter en backhand i nettet. Det er gull for Ruud å få disse enkle poengene tidlig i gamene. Feiltreff fra Ruuds forehand til 30-15. Ruud dobbeltfeiler til 30-30, og dette kan være øyeblikket hvor Djokovic setter tennene i kampen. Jeg har ikke fullført forrige setning før Ruud setter en forehandvinner ned langs linja til 40-30. Så er Ruud litt for fiks, og Djokovic får deuce. Ruud er heldig i neste poeng – flaks som er nødvendig om han skal ha sjanse i denne kampen – og vinner poenget tross et par rammetreff. Djokovic får breakball, og Ruud misser førsteserven, men Djokovic sender en backhand utenfor, og ny deuce. Ruud matcher Djokovic i forehand-duellene, det er en fryd å se på, gameball for Ruud. Men førsteservene hans svikter litt nå, og må gi opp mye rom bak grunnlinja tidlig i neste poeng. Settet vipper i dette gamet. Det stønnes. Ny breakball for Djokovic, men Ruud spiller et kontrollert, aggressivt poeng til ny deuce. Ruuds backhandslice mot Djokovics backhand har vært effektiv, og Djokovic slår en backhand ut, FØR RUUD SETTER ET ESS TIL 4-2. Sallan!

Ruud – Djokovic 4-3: To raske poeng til 30-0 for Djokovic. Tre raske poeng til 40-0. Gamet unnagjort på ett minutt.

Ruud – Djokovic 5-3: Ruud holder fint følge med Djokovic fra grunnlinja. Han får de to første poengene til 30-0, og jeg begynner å tenke at dette settet har han alle muligheter for å ta. En fjollete elendig stoppball fra Djokovic løper Ruud opp som ingenting, 40-o for Ruud. Barneskirenn! Djokovic slår en forehand ut. Lett game for Ruud.

Ruud – Djokovic 5-4: Djokovic holder igjen uten vanskeligheter. Spennende game på vei.

Ruud – Djokovic 5-5: 0-15 etter backhandfeil fra Ruud. Forehandfeil fra Djokovic, 15-15. Tre poeng unna settet. Ruud får 30-15 etter en god/heldig serve som kanskje tøtsjet linja. Ruud får to settballer! Djokovic redder den første med en diagonal backhand som Ruud ikke får tilbake. Djokovic redder den også, med en stoppball. Ruud er litt bakpå nå, og gjør hva som helst for å klamre seg fast i poengene, men Djokovic får en breakball. Ruud sender en backhand ut over linja, og det er 5-5. Dette ble mye vanskeligere nå. Djokovic har servet perfekt i de siste gamene.

Ruud – Djokovic 5-6: Ruud henger i tauene litt nå. Djokovic står høyt i banen og får 30-0 i egen serve. Ruud får endelig et poeng i Djokovics serve når serberen setter en forehand i nettkanten. Nytt poeng for Ruud til 40-30, godt å få litt selvtillit før neste game. Det blir faktisk deuce når Djokovic bommer fra grunnlinja. Ruud er heldig med en retur, men den neste ballen er en ren forehandvinner. Breaksjanse for Ruud. Djokovic slår et ess, men Ruud slår en forehandpassering på neste poeng og Djokovic går i bakken: Ny breaksjanse. Ruud har en god åpning, men slår forehanden for langt – ny deuce. Ruud er ordentlig god fra grunnlinja. Djokovic avverger den tredje breaksjansen for Ruud. Langt game hvor Djokovic setter ess etter ess ned i midten av banen, og det er slik han avslutter gamet.

Ruud – Djokovic 5-7: Ruud taper første poeng etter en uheldig sprett, så slår han en backhand ut – litt krise nå. Det sprekker litt for Djokovic i det han setter en forehand i nettet, brølet høres over halve Roma. Ruud spiller seg til en fin forehandvinner og 30-30, men slår enda en diagonal backhand ut; settball for Djokovic. Serve ned i midten, Djokovic returnerer til Ruuds backhand, Ruud slår en forehand ut. Første sett til Djokovic.

2. sett

Ruud – Djokovic 0-1: En småsur Djokovic holder enkelt serven.

Ruud – Djokovic 1-1: Et eviglangt game ender med at Ruud holder serve, og stanser Djokovics lange rekke med vunnede games.

Ruud – Djokovic 1-2: Langt game hvor Djokovic igjen holder serve, men Ruud er absolutt med. Det som så kritisk ut for et par game siden, er nå mer åpent. Team Ruud har definitivt funnet en god spilleplan mot Djokovic, som ikke liker å slå på baller med så mye spinn som Ruud gir ham.

Ruud – Djokovic 2-2: Ruud holder blankt. Det siste poenget kommer til å bli en YouTube-hit: Ruud løper bakover og smasher med ryggen mot nettet.

Ruud – Djokovic 2-3: Det mest oppløftende med Ruud i denne kampen er hvor avslappet han spiller. Djokovic holder til 3-2. (Korte oppdateringer nå; jeg lager middag.)

Ruud – Djokovic 2-4: Tre små matchballer når Djokovic får 0-40 i Ruuds serve. Djokovic tar vare på den første av dem. Game, sett og match over?

Ruud – Djokovic 2-5: Djokovic dirigerer nå. En god kickserve ut av banen, Ruud slår backhanden ut, og Djokovic holder greit.

Ruud – Djokovic 3-5: Noen siste sprell? Djokovic begynner å vise snev av sitt beste nivå, med en halv-volley ved nettet og en brutal backhand ned langs linjen. Ruud viser styrke til 30-30. Djokovic får matchball når han klamrer seg fast i et poeng som Ruud dominerer. Tøff andreserve av Ruud gir ham gameball. Djokovic avverger med en ny backhandvinner. Ruud spiller på seg en ny matchball, men setter en god serve og en forehand i et tomt hjørne. Djokovic er fortsatt småhissig. Ruuds forsøk på å tre ballen ned i Djokovics forehandhjørne har ikke vært like heldig utover kampen, men han klarer å komme seg til enda en gameball. Ruud holder til 3-5!

Ruud – Djokovic 3-6: To ganske lette poeng for Djokovic, og Ruud virker kjørt. Serveess til 40-0 for Djokovic, ny god serve og Ruuds retur ut.

Djokovics fremste talent

Novak Djokovics fremste talent er å vinne kamper når han spiller langt fra sitt beste.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)
Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Dominic Thiem 6-4, 4-6, 2-6, 6-3, 6-4
Finale, Australian Open 2020

I boka som bør være alle tennisspilleres bibel, Winning ugly av Brad Gilbert, refererer Gilbert til notater som talentspeidere gjorde om ham da han var ung spiller. Jeg har ikke boka foran meg, så ordrett er dette ikke, men innholdet var omtrent sånn: «Dårlig serve, dårlig forehand, dårlig backhand. Vinner kamper.»

Novak Djokovic har eksellente slag, bevegelse, ballkontroll og alt mulig annet. Han er i en annen talentliga enn Brad Gilbert. Likevel var det sitatet fra Winning ugly jeg kom til å tenke på da jeg så finalen mellom Dominic Thiem og Djokovic i dag. Djokovic vant første sett, men etter de to neste var Twitter fullt av bekymringsmeldinger. Djokovic spilte dårlig. Han var sur og uinteressert, og så ganske kokt ut. Men jo lenger kampen varte, desto mer begynte Djokovics talent for å vinne kamper å skinne.

Hvis jeg skal si noe om slag, så var dette første gangen jeg fikk øynene opp for Djokovics forehand til forehandhjørnet hos motstanderen. Det er ikke et vilt slag, men kontrollert, pressende og ofte en manøver som skaffer Djokovic overtaket i poenget.

I fjerde og femte sett krøp Djokovic nærmer grunnlinja, og Thiem klarte ikke å spille så ekstraordinært som nødvendig er for å slå Djokovic i formen han viste i dag. Underveis begynte jeg også å tenke etter hvor mange av sine Grand Slam-titler Djokovic har vunnet med publikums støtte. Det er ikke mange. Aldri i Wimbledon, aldri mot Federer, og i alle fall ikke i denne kampen, selv om han er kongen av Melbourne. Rart.

Mine tweets fra finalen:

2010-19: De fantastiske tre

Tennis.com kåret Novak Djokovic til tiårets herrespiller, og det er selvsagt helt riktig. Da dette tiåret begynte, hadde han én Grand Slam-tittel. Han var mest kjent for å veikne til ved de store anledningene, og var en blek treer bak duopolet Roger Federer/Rafael Nadal.

Nå? Djokovic er mannen som kommer tilbake fra alle nedturer, fysiske og psykiske. Han er sportens tittelgrabbende, lavkarabospisende seiersmaskin. Han ligger litt bak de to andre i antall Grand Slam-titler. Hvem av dem som kommer til å ha flest når karrierene er over, er fortsatt et åpent spørsmål. Jeg holder en knapp på Nadal. Djokovic er ett år yngre (født 1987), Federer er fem og seks år eldre enn dem.

Duellen mellom Nadal og Djokovic vil trolig bli avgjort av hvem av dem som orker å holde på lengst. Foreløpig har ingen i noen av de to-tre neste generasjonene detronisert dem, selv om mediene elsker å peke på den neste store på denne tida av året. Akkurat nå er det Stefanos Tsitsipas, som vant ATP-sluttspillet i november. For et par år siden var det Grigor Dimitrov da han vant samme turnering. De har like mange Grand Slam-titler: Null. Jeg liker Mats Wilanders motto om at for å være favoritt til en Grand Slam-turnering, må man ha vunnet en før.

Her er Federer, Nadal og Djokovics 2010-19:

2010-19: Ti år, seksten Grand Slam-finaler

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er seksten Grand Slam-finaler jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge.

2010-19 er historie. Ti-tallet? Årtusenets tenår? Greit for meg.

De aller fleste tenniskamper blir ikke husket av flere enn de to/fire som spilte, ofte ikke det engang. Andre glir inn i historien som kollektive minner, fordi de spilles på de største arenaene, i de største turneringene.

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er de 16 Grand Slam-finalene jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge. Og litt om hva jeg skrev den gangen de ble spilt.

Når jeg har lett opp disse artiklene, slår det meg at selv Grand Slam-finaler kan glemmes. Victoria Azarenka, anyone?

  1. Januar 2010, Federer-Murray, Australian Open. «Federer fortsetter å dominere, mens de andre i hans generasjon falmer. Hvor mange GS-titler kan Federer vinne før han gir seg? Plutselig er ikke 20 et helt vilt tall lenger.
  2. Juni 2010, Nadal-Berdych, Wimbledon.«Statistikken for andre sett var helt sprø: Fram til siste game hadde ikke Nadal hatt en eneste breaksjanse – null! – og så forærer Berdych ham tre settballer på rappen i det siste gamet. Det finnes et engelsk ord for dette: Choking.»
  3. September 2011, Stosur-Serena Williams, US Open. «Anyway, det var her i begynnelsen av andre sett at kampen kunne snudd, men da Stosur klarte å avverge tre breakballer mot seg på 1-2, falt kampen tilbake i sporet fra første sett. Det er ikke ofte jeg ser Serena Williams så plaget av en serve som noen av kickerne Stosur løftet opp i ansiktet hennes.»
  4. Januar 2012, Azarenka-Sharapova, Australian Open. «Det ble en skikkelig nedtur. Jeg har ingen sterke sympatier for noen av dem, men setter pris på en god fight. Helt fram til 4-0 for Azarenka i andre sett ventet jeg på en snuoperasjon for Sharapova. Den kom aldri. Sharapova virket merkelig tam, både i poengene og mellom dem. Hvor var den knyttede neven og det intense blikket?»
  5. September 2012, Serena Williams-Azarenka, US Open. «Hvor tapte Victoria Azarenka denne finalen? Det var på 5-3, 30-30 i Serenas servegame. Azarenka jobbet seg inn i en ballveksling, og fikk en grei ball mot forehanden. Hun slo den rett ned linjen, men traff nettet. Litt senere var gamet Serenas, og Azarenka skulle serve for kampen på 5-4. «Ikke stress!» ropte jeg i stolen da hun gikk for å serve, men Victoria hørte ikke på meg. Hun tapte de tre første poengene i servegamet sitt, og Serena brøt tilbake.»
  6. Juni 2013, Serena Williams-Sharapova, French Open. «Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten. Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for.»
  7. Juni 2013, Murray-Djokovic, Wimbledon. «Du vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray?»
  8. Juni 2014, Djokovic-Federer, Wimbledon. «Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det.»
  9. September 2014, Serena Williams-Wozniacki, US Open. «Fluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren.»
  10. Juni 2015, Wawrinka-Djokovic, French Open. «Før kampen hadde jeg ingen favoritt. Utover kampen vippet jeg over i Wawrinka-leiren. Hvorfor? Jeg liker hvordan Wawrinka har sprengt tennisverdenens oppfatning om at sporten handler om (og dette uttrykket er du lei av) de fire store: Federer, Djokovic, Nadal og Murray. I kvartfinalen feide han Federer av banen, i finalen gjorde han det samme med den suverene verdensener Djokovic. (Og den pysj-aktige drakten hans er herlig ujålete.)»
  11. Januar 2017, Federer-Nadal, Australian Open. «Det rare var at Federer ikke gikk sur. For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.»
  12. Juni 2017, Ostapenko-Halep, French Open. «Ostapenko er turneringens sensasjon, og ingen artikler unngår å skrive hvor hardt hun slår. Jeg liker spesielt godt den sveipende forehanden hennes, hvor hun feier gjennom ballen uten å stresse, men får enorm fart på ballen. Og etter hvert ble jeg også betatt av backhanden hennes, særlig den korte, skarp diagonale ut av Haleps backhandhjørne. Og alle forehandene hun tok i hodehøyde, og slo nesten flatt framover og ned i Haleps bane. For en spiller!»
  13. Januar 2018, Federer-Cilic, Australian Open. «Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet. Jeg tok en joggetur.»
  14. Juni 2018, Nadal-Thiem, French Open. «Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. «
  15. Januar 2019, Djokovic-Nadal, Australian Open. «Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak.»
  16. Juni 2019, Nadal-Thiem, French Open. «Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem.»

Djokovic – Federer, ATP-sluttspillet 2019

Jeg så kampen mellom Roger Federer og Novak Djokovic i ATP-sluttspillet 2019.

Tennis på tv:
Roger Federer – Novak Djokovic 6-4, 6-3
Gruppespill, ATP-sluttspillet 2019

Utgangspunktet for denne kampen er enkelt: Vinneren går til semifinale, taperen er ferdig for sesongen. Federer har slitt mot Djokovic i flere år, men innendørs skal han vel ha en sjanse?

Første sett

Djokovic – Federer 1-0: Federer får en breaksjanse allerede i første game, etter en tilsynelatende trygg 40-15-ledelse for Djokovic. Djokovic holder likevel. Alle minus Djokovics team på arenaen ønsker at Federer skal vinne. Akkurat som de gjorde på årets Wimbledon-finale.

Djokovic – Federer 1-1: «Roger Federer to serve», og publikum jubler. Korte poeng, og Federer kommer seg raskt til 40-15, og avslutter gamet med to ess. Grei start.

Djokovic – Federer 1-2: To dobbeltfeil for Djokovic åpner gamet. Federer får en breaksjanse etter en 2017-aktig knallhard backhand, og BRYTER Djokovic med en like fantastisk kule fra backhandsiden, i kampens til nå beste duell.

Djokovic – Federer 1-3: Djokovic får 30-30, men to gode server av Federer gir ham gamet. Federer er flink til å hakke opp spillet med mye underskru (slice) på backhanden. En undervurdert egenskap hos Federer er hans lange armer ut i sidene når han er på defensiven.

Djokovic – Federer 2-3: Kraftig jubel når Djokovic holder. Jeg tror det er fordi Federer uansett leder, og fordi gamet ble avsluttet med et lekent poeng ved nettet. Begge leser hverandres lure påfunn omtrent før de er blitt utført, men så er det også 49. gang de spiller mot hverandre. Dette ser ut til å bli jevnt.

HVORFOR SPILLES SWEET CHILD O´ MINE OVER HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN????

Djokovic – Federer 2-4: Federer avslutter gamet med det rareste av serve-ess, en ball som så ut til å ha verdens største overskru, og skjøt rett ut av banen til venstre for Djokovics backhand.

Djokovic – Federer 3-4: Et par oohhhh!-poeng fra Federer, men Djokovic setter en avgjørende backhand på 30-30, og holder. Federer kan vel ikke fortsette like enkelt i sine egne servegame som han har hatt det til nå?

Djokovic – Federer 3-5: Federer tar de to første poengene, før han slenger inn et ess. Han kan vel ikke tape dette settet? Til og med andreservene til Federer gir Djokovic problemer, og Federer holder lett, enda en gang.

Djokovic – Federer 4-5: 0-30 for Federer, to poeng fra settet, og arenaen holder på å gå av hengslene (okei, ikke helt, da. De er britiske.) På 15-30 gjør Federer dagens første dårlige vurdering, når han blir for fiks med en stoppball. Djokovic krabber seg tilbake til 40-30, og sender en serve rett i kroppen på Federer. Nå blir det spennende. Jeg aner litt nerver for Federer.

HVORFOR SPILLES I STILL HAVEN´T FOUND WHAT I´M LOOKING FOR PÅ HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN??

Djokovic – Federer 4-6: Nerver? Nei da, Federer server Djokovic av banen, og vinner ALLE DE FIRE POENGENE i servegamet sitt. Første sett til Federer. Smilefjes.

Andre sett

Djokovic – Federer 4-6, 1-0: Okei. Nytt sett. Jeg regner med at Federer ikke får det like enkelt. 15-30 når Djokovic slår en forehand langt ut. Er det kampen mot Thiem som fortsatt plager ham? Federer skyfler to backhander over i neste poeng, men Djokovic klarer ikke å gjøre noe med dem, og Federer får to breaksjanser. Den første bommer Federer på med forehanden, på den andre kommer Federer til nettet på en dårlig angrepsball og blir passert. Federer bommer enda en gang, og dette gamet føles viktig. Djokovic holder til slutt.

Djokovic – Federer 4-6, 1-1: To raske poeng for Federer åpner gamet. Dette er det fine med toppidrettsfolk, de drasser ikke med seg negativ mental bagasje, at Federer hadde breaksjanser i forrige game virker ikke å plage ham. Djokovic slår en perfekt retur og tar seg til 30-40. Og rett etter er Federer hakket for svak på forehanden, og det er deuce. Dette begynner å bli jevnt. To gode server gir gamet til Federer.

Djokovic – Federer 4-6, 2-1: Djokovic åpner med to forehandvinnere ned i Federers backhandhjørne, og kan puste lettere. Høyt nivå nå. Det må føles spesielt gøy for Federer å slå backhandvinnere ned i Djokovics backhand. Djokovic avslutter med en innpisket forehand fra eget backhandhjørne ned i Federers forehand. Et slag av typen jeg kunne prøvd på 142 ganger uten å klare.

Djokovic – Federer 4-6, 2-2: Kommentatorene snakker om at Federer er på vei ned i denne kampen, og Djokovic gnager ham mer på leggen nå. 15-30. 30-30. Djokovic får en breaksjanse med en forehand som han slår til en vinner selv med god margin til linjene. Hm. Federer redder seg ut av det med en nydelig forehand som han slår mens han beveger seg bakover i eget backhandhjørne – 38 år gammel. Strålende serving gir Federer gamet, men dette er ikke lenger enveiskjøring.

Djokovic – Federer 4-6, 2-3: Federer tar de to første poengene, og publikum prøver å juble ham fram. Federer strekker seg på neste poeng så langt han kan en perfekt forehandretur ned i Djokovics backhand, og får tre breaksjanser. Djokovic redder den første, men den neste tar Federer, når han drar ned farten, får Djokovic til å åpne forehandhjørnet sitt, til hvor Federer sender neste forehand, og bryter!

Djokovic – Federer 4-6, 2-4: Federer vinner de to første poengene raskt, og det tredje med en enkel forehand vekk fra Djokovic, som virker litt treg og uinteressert? Nei, da. Han tar de to neste poengene. Federer er heldig med linja på en forehand, og presser fram en feil slik at han tar gamet. Selv Djokovic kan vel ikke snu dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-4: Djokovic kan virke uinteressert, men tar seg enkelt til 40-15, og det er fortsatt bare ett break i dette settet. Djokovic holder til 3-4. Federer trenger bare holde serve to ganger til, så har han kampen. Med tap for Djokovic i dag er Nadal garantert å ende året som nummer én.

Djokovic – Federer 4-6, 3-5: Å, som publikum ønsker at Federer skal vinne. Når han setter vekk en enkel volley til 15-0, høres det godt i rommet. Federer tar de to neste poengene lett, til 40-0. Han avslutter med et ess som snitsjer innom den ytterste delen av servelinja. Han kan ikke tape dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-6: Federer tar de to første poengene til 0-30, to poeng fra kampen. Når Djokovic måker en forehand ut, har Federer tre matchballer. Djokovic går umotivert til nett på neste poeng, og bommer på en volley – Federer vinner og er i semifinalen!

20-19-16 er stillingen før 2020

Når både Nadal og Djokovic vant to Grand Slam-titler i 2019, skal mye rart skje om de ikke tangerer eller går forbi Federers 20 slams ganske snart.

Når både Nadal og Djokovic vant to Grand Slam-titler i 2019, skal mye rart skje om de ikke tangerer eller går forbi Federers 20 slams ganske snart. Federer har 20, Nadal 19 og Djokovic 16 Grand Slam-titler.

Nadal blir 34 om ett år. Helt siden han var tenåring har det blitt spådd at spillestilen vil gjøre karrieren kort. Nadal har hatt mange skadeavbrekk, men kommer tilbake hver gang. Et underkommunisert poeng etter seieren i US Open er at Nadal nå har flere titler der enn Novak Djokovic, som har tre. På det dekket som er mest brutalt mot kroppen, i årets siste Grand Slam. På grus abonnerer Nadal på French Open-tittelen. Det holder at han vinner der et par ganger til, så er han forbi Federer. Den neste generasjonen er – som vanlig – ynkelige i Grand Slam-sammenheng.

Her er Grand Slam-racet etter når i karrieren spillerne vant titlene sine. Dessverre tviler jeg på om Federer vinner noen flere. Hadde han satt en av matchballene mot Djokovic i Wimbledon-finalen, hadde dette racet selvsagt vært mer spennende,

Hvorfor det er vanskelig å sammenligne mellom epoker, mer spesifikt hvorfor Margaret Courts 24 Grand Slam-titler ikke så relevant

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste.

Fram mot US Open om noen uker kommer vi til å høre mye om Serena Williams og hennes jakt på Grand Slam-tittel nummer 24. Den historien skrives før hver Grand Slam-turnering, for Serena har 23 Grand Slams i single nå. (Adjektivet du kommer til å bli grønnlei av, er elusive. Google Serena+elusive, så skjønner du hva jeg mener.)

Grand Slam-turnering mest i navnet

Australske Margaret Court har rekorden med 24 Grand Slam-titler. Margaret Court? Hun nevnes sjelden når tidenes beste kvinnelige tennisspiller diskuteres. Den enkle grunnen til det er at 11 av hennes 24 titler ble vunnet i Australian Open, i en tid hvor turneringen hadde mye lavere status enn i dag. I 1960, Courts første seier der, var det kun 32 spillere i trekningen (mot 128 i dag), og Court måtte da vinne fem kamper for å ta turneringen. Seks av de åtte spillerne som var seedet, var australske.

Nå skal ikke jeg utrope meg til ekspert på kvinnetennis anno 1960, men jeg tviler på toppen av sporten var så Australia-tung som seedingen til turneringen. I 1961 var alle (!) de åtte seedede spillerne i dameklassen australske.

I 2019 er Grand Slam-resultater målestokken for suksess i tennis. Derfor er det litt rart at journalister legger så stor vekt på Margaret Courts rekord, når flere av titlene ble vunnet i en tid hvor mange av de beste droppet Australian Open. Vi bruker dagens briller for å vurdere prestasjoner bakover i en tid hvor verden var annerledes.

Avgjørende flytting til Melbourne Park

Melbourne Park (Wikimedia Commons)
Melbourne Park (Wikimedia Commons)

Det er mange ukjente navn både på herre- og damesiden hvis man ser listen over vinnere opp gjennom årene. Jimmy Connors, John McEnroe og Björn Borg spilte sjelden Australian Open, selv om det var på et underlag de behersket (gras). Men i deres tid ble turneringen spilt sent på året, og var en Grand Slam-turnering mest i navnet. John Feinstein skriver en del om dette i sin bok Hard courts. Australian Open fikk et løft på 1980-tallet, ikke minst med flyttingen til Melbourne Park  i 1988.

Er Serena Williams en større spiller enn Margaret Court? Ja, selvsagt, uansett hva Court vant i sin tid. At Courts 24 Grand Slam-titler fortsatt trekkes fram, er mest en gimmick. Men et tall er et tall, og jeg nekter å tro at det ikke har bidratt til Serena Williams svake Grand Slam-finaler i det siste. Kampen mot Serena Halep i Wimbledon var ikke bra.

Jernberg vs. Dæhlie vs. Northug

Prioriteringene og mulighetene endrer seg fra generasjon til generasjon i alle idretter.

Hvordan sammenligne Sixten Jernberg, Bjørn Dæhlie og Petter Northugs karrierer, når idretten og mesterskapsformene endrer seg fra generasjon til generasjon? Dæhlie hadde mange flere sjanser enn Jernberg til å vinne gull, og han var heldig som fikk to tette vinter-OL midt i karrieren (1992 og 1994). Northug på sin side fikk enda flere øvelser å hevde seg i enn Dæhlie. Og sånn kan man holde på.

Sixten Jernberg
Sixten Jernberg i 1961 (Wikimedia Commons).

Hvordan rangere friidrettsutøvere mellom generasjoner, når det ikke ble innført VM før i 1983, først med fire års intervaller, og så med to?

Hvor mye vekt skal legges på VM-titlene i fotball i årene hvor bare en håndfull lag var med, og turneringen åpenbart hadde lavere status enn de siste 50 årene?

Samme mål, samme målestokk

En ting er sikkert: På herresiden i tennis gir det mening å bruke Grand Slam-resultatene for å sammenligne mellom tidenes beste.

Alle de tre beste i dag (Federer, Nadal, Djokovic) spiller innen det samme paradigmet, og det gjorde ikke minst Pete Sampras, som så seg ut Roy Emersons Grand Slam-rekord som et mål. (Og ja, Emerson vant også mesteparten av sine titler på hjemmebane i Australia på 1960-tallet, og ingen har noen gang ment at han er tidenes beste herrespiller.) ‘

Federer har 20, Nadal 18 og Djokovic 16 Grand Slam-titler før spillet begynner på Flushing Meadows om noen uker.

Det kommer du også til å få høre noen ganger de neste ukene.

Wimbledon, Italia

Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Tennis på tv:
Wimbledon 2019

Da jeg gikk i dusjen søndag kveld tillot jeg meg for første gang siden Wimbledon-turneringen starta, å ha et bittelite, fyrstikk i brisen-aktig håp om at det utenkelige skulle skje – Roger Federer skulle vinne turneringen. Tynt, tvilende, men et håp som var på sin plass.

Åsmund drømmer, tennisgudene ler.

Lenge gikk jeg rundt i Noli, Liguria, og lot som det ikke ble spilt Wimbledon i år. Og lot som om jeg ikke brydde meg. Forsøkene mine på å finne barer som viste turneringen, var i beste fall halvhjertede. Nabobaren til hotellet vårt har en hangup på motorsport. Strandbaren der vi bader viser av og til Tour de France. På hotellet hadde vi kanalen SuperTennis, som levde opp til navnet med å vise kamper fra double- og juniorklassene i Wimbledon, når de da ikke viste gamle kamper. Herre- og dameturneringen fra 2019 viste de aldri så lenge jeg skrudde på kanalen.

Her er greia: Jeg holder med Roger Federer, og har gjort det siden 1999. Jeg håper, sterkere enn jeg liker å innrømme, at han skal vinne Grand Slam-turneringene han spiller. Han gjør ikke det så ofte lenger. Grunnene til det heter Rafael Nadal og Novak Djokovic. Mest Djokovic i det siste.

Mye av tiden som fan går med til å dempe håpet. Det er vanskelig til tider, som når Federer kom til Wimbledon etter å ha vunnet grasturneringen i Halle. Da våkner optimismen jeg prøver å kneble. Jeg vil egentlig bare se Federers kamper når jeg vet han har vunnet.

Trekningen for Wimbledon satte Federer mot Nadal i den ene semifinalen. Da den kampen skulle spilles, hadde svigerinne Cathrine, svoger Fredrik, niese Ella og nevø Petter ankommet. Det snudde litt på tingene:

  1. Fredrik og Petter fant en bar som viste tennis. Bar Splendor, hvis du lurer. En kul, kontinental småbybar slik de ser ut på film.
  2. Fredrik og Petter satte penger på kampene, og delte derfor ikke min hvitknoklede besettelse for Federer. De fulgte pengene sine i stedet.

Vi ble sittende og se på Federer mot Nadal, jeg kom inn i slutten av første sett. Federer vant det i et tie-break. Han logga ut av det neste, før han vant det tredje. Når jeg ser mine favorittspillere (okei, bare når jeg ser Federer, min begeistring for andre spillere kommer ikke i nærheten), tenker jeg som John McEnroe gjorde (og som var grunnen til at det klikka for ham noen ganger): Dette kommer til å gå i dass, det er bare et tidsspørsmål.

Så da vi brøt opp og gikk ut for å spise middag med Federer-ledelse 2-1, var jeg ikke spesielt optimistisk. Petters telefon ble liggende med statusoppdateringer utover kvelden. Da Federer fikk matchballer som han ikke tok vare på, var jeg godt nedi bitterheten allerede – tenk å ha Nadal i kne, og likevel tape. Da Federer likevel vant, glemte jeg i et halvsekund at Djokovic allerede var klar for finalen, og at Federer ikke har slått Djokovic på fire år. Det er lenge.

Neste dag gikk jeg rundt og prøvde å innbille meg at jeg ikke hadde det minste interesse for finalen som Djokovic kom til å vinne uansett. Men det var praktisk å oppdage at strandkafeen også skulle vise tennis, nærmere bestemt damefinalen. Simona Halep mot Serena Williams varte mindre enn en time, og det rare var hvor lite Serenas erfaring både i karrieren og mot Halep betydde. Serena hadde vunnet 9 av 10 kamper mellom dem, men da det fort begynte å gå skeis, hadde hun ingenting å by på mot Haleps enorme stabilitet.

Søndag, herrefinalen. Da den begynte, fant jeg ut at det var et passelig tidspunkt å ta en lang svømmetur. Jeg må jo trene meg opp etter den idiotiske korsbåndskaden jeg pådro meg for fire uker siden. Da jeg kom på land igjen, hadde Djokovic tatt første sett.

Ok, jeg gidder ikke skrive hvordan jeg nerva meg gjennom de neste settene, dere har sikkert sett kampen. Jeg kom bare til å tenke på noe som ble sagt da The Tennis Podcast oppsummerte finalen: Federer skulle vunnet de fire første settene. Han var klart best i sett to og fire, men spilte to dritdårlige tie-breaks i første og tredje. I kampen totalt vant Federer flere poeng enn Djokovic, men sånn er sporten.

Da kampen var langt uti femte sett, gikk min rullegardin ned da Djokovic brøt, men utrolig nok brøt Federer tilbake. Jeg tenkte ikke på det som mer enn utsettelse av det uunngåelige tapet da jeg forlot strandkafeen på 6-6 eller hva det var, for å spise middag. På hotellet venta jeg på at dusjen skulle bli ledig, da jeg så at Federer hadde brutt Djokovic til 8-7 (?) og skulle serve for kampen.

Jeg tillot meg å drømme om at det faktisk skulle skje. Etter de bortkasta tie-breakene, var det mulig å be om at sin tids beste server skulle holde serve en aller siste gang? Litt karma-rettferdighet, om jeg kunne be: Kan jeg få pittelitt glede i bytte mot all bekymring jeg hadde lagt i hvelvet de siste 14 dagene? Jeg gikk i dusjen og kom til å huske at Federer, Åsmund, Wimbledon og Italia er en god kombinasjon: I 2017 vant han turneringen mens jeg ferierte i Terracina.

Ut av dusjen hadde Djokovic selvsagt brutt. Senere fikk jeg vite at Federer hadde blåst to matchballer – I EGEN SERVE, FOR HELVETE. Både Federer og Djokovic vet selvsagt at det har skjedd før, nærmere bestemt i US Open. To ganger har Federer i den turneringen tapt mot Djokovic etter å ha hatt matchballer. Og nå skjedde det i Wimbledon.

Djokovic er stor, 16 Grand Slam-titler nå. Og så videre. Jeg kommer til å oppdatere statistikk-sidene mine etter hvert, men orker ikke helt ennå.

Hør The Tennis Podcast dissekere finalen.

Sekspoengskamper og andre selvfølgeligheter

Den som vinner en Grand Slam-turnering, får én slam mer enn han hadde før turneringen.

Rafael Nadal.
Rafael Nadal (Wikimedia).

Nå som fotballsesongen er i gang vekkes en del begreper opp fra vinterdvalen. Som «dommeren titter på sin klokke», «etter hvilen» og ikke minst «sekspoengskamp». Et Google-søk viser at det ennå ikke har vært snakk om sekspoengskamper i årets norske fotballsesong, men det kommer, bare vent.

En sekspoengskamp beskriver (som regel) situasjonen hvor det skiller tre poeng fra lag A ned til lag B, og lag A skal spille mot lag B. Dersom lag A vinner kampen, blir det plutselig seks poengs avstand mellom dem på tabellen, og det er atskillig mer enn tre. Eller null, som stillingen blir dersom lag B vinner.

Og sånn kan man holde på. Et lag som vinner en fotballkamp, får tre poeng mer enn laget som taper, uansett hvor på tabellen de ligger, men det er mer stas å snakke om sekspoengskamper. Forskjellen mellom sekspoengskamper og andre kamper, er at ikke begge lag kan få tre poeng, siden lagene spiller mot hverandre. I en tetstrid mellom lag A, B og C, vil lag A ha fordel av at lag B og C møtes, fordi poengene skal fordeles mellom dem, og ikke tas på bekostning av lag D og E.

Steve Tignor hos tennis.com kan også telle, og har begynt å lade opp til French Open. «A Djokovic win would pull him to within one major of Nadal, and four of Federer. Conversely, a Nadal victory would leave him three Slams ahead of Djokovic, and just two behind Federer.» Det stemmer Steve, det er bare å legge én slam til antallet de har nå, så blir det akkurat slik du beskriver.

Karrierekurvene for de tre store har alltid svingt, og sekspoeng-artikkelen kan skrives før hver Grand Slam-turnering. Det interessante med dette regnestykket er at spillerne ikke bare konkurrerer med hverandre, de kjemper også mot tida. Alle er langt over 30. Det spilles bare fire Grand Slam-turneringer i året, så hver av dem er en tapt sjanse for den som ikke vinner.

Sekspoengskamp-parallellen som Tignor nærmer seg i sin artikkel er litt villedende, for en tennisturnering består av 128 spillere, og ikke to. Det er ikke gitt at Nadal eller Djokovic vinner i Paris, langt derfra. For noen uker siden ville jeg satt mye penger på det, men seinvinteren og våren har gjort meg usikker. Nadal var blek mot Thiem i Barcelona, og tapte mot Fognini i Monte Carlo. Djokovic er langt unna formen fra Australian Open.

Det eneste som virker sikkert, er at det ikke blir Roger Federer som vinner i French Open. DET vil være overraskende, etter hans lange fravær fra grusen.

Jakten på Jimmy (Connors og hans 109 singletitler)

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler.

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler. Federer har sagt flere ganger at dette ikke er et tall han bryr seg så mye om, og at han er mye mer opptatt av å vinne de store turneringene. Jeg tror ham på det, samtidig som jeg nekter å tro at han ikke tenker på tallet 109 i det hele tatt.

Her ser dere karrierekurvene for de to. Det finnes neppe noen som mener Jimmy Connors er tidenes beste tennisspiller bare fordi han har denne rekorden, men den sier noe om evnen til å være relevant år etter år. Antall titler vertikalt, alder horisontalt.

Bare for gøy kan vi hive inn to andre som fort kan bli tidenes beste når karrierene deres er over; Nadal og Djokovic. Her er deres kurver sammenlignet med Connors og Federer. Fortsetter de to like lenge som Federer, med samme utvikling, kan de også passere 100 singletitler og vel så det.