Stikkordarkiv: Djokovic

Rafael Nadal

Tennisåret 2018 for menn oppsummert

Topp 10 i verden ved sesongslutt 2018 ser slik ut:

  1. Djokovic
  2. Nadal
  3. Federer
  4. Zverev
  5. Del Potro
  6. Anderson
  7. Cilic
  8. Thiem
  9. Nishikori
  10. Isner

Topp 10 for ett år siden så slik ut:

  1. Nadal
  2. Federer
  3. Dimitrov
  4. Zverev
  5. Thiem
  6. Cilic
  7. Goffin
  8. Sock
  9. Wawrinka
  10. Carreno Busta

Halvparten av topp 10 er byttet ut på det siste året. Det er noen interessante poeng her. Spillerne som avslutter i topp 10 i år, og som ikke var der i fjor, er kjente navn: Kevin Anderson, Juan Martin Del Potro, John Isner, Kei Nishikori og ikke minst Novak Djokovic.

På sitt dårligste i år var Djokovic ranket 22 i verden. Jeg kommer ikke på sist gang en spiller som var så lavt ranket i en sesong endte opp på førsteplass ved årsslutt. (Den første som slo meg var Andre Agassi i 1999, men han var aldri lavere enn 14 det året.)

Når det gjelder de fem som har forsvunnet ut av topp 10, har fallet ikke vært så langt for alle. David Goffin er 22 i verden, Pablo Carreno Busta 23, Grigor Dimitrov har falt fra 3. til 19. plass på rankingen, og 3. plassen hans fra i fjor må kunne sies å være i overkant.

At Stan Wawrinka ligger helt nede på 66. plass handler mye om skader. Jack Sock har falt til 107. plass på ATP-rankingen, og det er en av de merkeligere historiene i 2018. Parallelt med en forferdelig sesong i single (9 seire, 21 tap) har han etablert seg som en av verdens beste i double, og vant ATP-sluttspillet i double sammen med Mike Bryan.

99 titler for Federer

Roger Federer vant fire turneringer i år, og har nå totalt 99 ATP-titler. Han ligger ti bak Jimmy Connors´ rekord, et kappløp som jeg ikke klarer å bestemme meg for om er interessant å følge eller ikke. Når Federer blir spurt om det, pleier han å si at det ikke er noe han bryr seg om, fordi han er opptatt av å vinne Grand Slam- og Masters-turneringer. Å jakte seier i ATP250-turneringene er ikke noe poeng.

Legg merke til at Nadal også ligger fint an i løypa til å slå Connors sine 109 turneringsseire. Nadal har 80 turneringsseire i karrieren.

ATP-titler og alder etter sesongen 2018

Djokovic tangerte Sampras

Federer, Nadal og Djokovic vant Grand Slam-turneringene i år. Federer fortsetter å øke rekorden for antall GS-titler, og Nadal ligger an til å kunne passere ham.

Djokovic vant sin 14. Grand Slam-turnering med seieren i US Open, og har dermed like mange som Pete Sampras.

Det er fort gjort å glemme hvor ekstraordinære tider vi lever i på herresiden. Da Sampras vant sin 13. tittel i 2000, trodde jeg det var en rekord som kom til å stå lenge, men nå har tre spillere tatt ham igjen og vel så det.

Grand Slam-titler etter alder 2018

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.

Hei, jeg er tilbake, har vært lenge vekk fra byen

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Ikke så lenge. 14 dager i Italia. Men ganske lenge vekke fra denne virtuelle tennislandsbyen.

Tennishendelser siden sist oppdatering:

  • Spilte grustennis sju dager på rad i slutten av juni. 1 – 1,5 timer hver dag. Det er en rytme jeg kunne blitt vant til. Det beste med dette var at kroppen tålte det helt fint. Det var selvsagt ikke Nadal-intensitet eller -spinn over tennisen vi presterte, men når man nærmer seg 42, tas alle fysiske positive overraskelser imot med åpne armer og overdrevent stor glede.
  • Jeg har bestilt meg Pressureball. Det er en plastpose hvor man kan putte inn åtte tennisballer, og blåse posen opp til et bestemt trykk, slik at ballene får tilbake gammel sprett. En venn har kjøpt det allerede og er storfornøyd. Poenget med Pressureball er å holde liv i tennisballene lenger. De blir ofte kastet fordi spretten forsvinner, ikke fordi de er utslitt på utsiden. Kommer tilbake med test og omtale i løpet av høsten, når jeg har prøvd det litt.
  • Det har vært Wimbledon. Tennisåret 2018 på herresiden brygger opp til sesongfinale i US Open. Federer, Nadal og nå ganske overraskende Djokovic har vunnet hver sin Grand Slam-turnering. Alle har noe å bevise i New York i august/september. Jeg hadde avskrevet Djokovic som en kraft å regne med, for etter sine fantastiske år som sluttet med French Open-triumfen i 2016, har har virket kaputt både fysisk og psykisk. At han slo Nadal i Wimbledon-semien, var mer enn jeg hadde trodd. Bra kamp, hørte jeg. Selv var jeg på stranda i Italia da den ble spilt.
  • Angelique Kerber! At hun vant Wimbledon, var enda mer gledelig enn Djokovic, men litt mindre overraskende. Dametennisen trenger stabile toppspillere med andre etternavn enn Williams.
  • Frankrike vant fotball-VM. Jeg holdt egentlig med dem, men måte de vant mot Belgia og Kroatia gjorde meg bare sur. Snakk om gledesløs fotball.
Andy Murray

Blir 2018 mer av det samme?

Denne uka så jeg siste episode av NRKs serie Lisenskontrolløren. Der ser Njål Engesæth på ulike sider av tilværelsen med NRKs enorme arkiv som filter. Siste program handla om framtida. Hvorfor er vi så dårlige til å forutse framtida? Se Lisenskontrolløren på nett.

Mot slutten av programmet sier en av jentene i et arkivklipp at hun tror framtida kommer til å være omtrent som nåtida. Det er en ganske kjedelig og lite dristig ting å si, men desto mer treffsikker. Verden får en mild nullpunkt-psykose rundt nyttår. Vi liker å tro at alt begynner med blanke ark igjen 1. januar, men verden er ikke som et telleverk. 2018 har 2017 og alle foregående år på ryggen når det begynner i morgen.

Tenniåret 2017 var spesielt fordi Nadal og Federer skrudde klokka tilbake og vant to Grand Slam-turneringer hver, etter lange skadeopphold. Når store deler av topp 10 på herresiden var ute med skade i siste halvår, sitter i alle fall jeg med en snikende forventning om at noe lignende skal skje det kommende året. For eksempel ved at Djokovic, Murray, Wawrinka eller Nishikori herjer i 2018.

Men rett før alt starter virker det ikke som noen av dem er i stand til å dundre gjennom Australian Open slik Federer og Nadal gjorde i fjor:

  • I dag kom nyheten om at Djokovic trekker seg fra både Doha og Abu Dhabi-turneringene. Årsaken er den samme vonde albuen som holdt ham ute av spill i slutten av 2017. Jeg blir overrasket om Djokovic spiller Australian Open.
  • Kei Nishikori skulle spilt i Sydney, men har trukket seg fra turneringen.
  • Andy Murray og Milos Raonic oser ikke akkurat av selvtillit før sine comeback. Murray: «Unless something happens the next couple of days that goes wrong, I don’t see myself not playing because of my hip right now». Tre nektelser i én setning – det bobler ikke selvtillit av briten for øyeblikket.

Fjorårsfinalist Rafael Nadal virker tvilsom for Australian Open. Han trakk seg fra turneringen i Brisbane, og avsluttet 2017 med skade. Hvis han uteblir fra Australian Open, er førsteplassen på rankingen i fare.

Akkurat nå virker det som vi nok en gang skal låne øre til The Who: «Meet the new boss. Same as the old boss.» Roger Federer er skadefri og klar for Australia.

Aller mest spennende på comeback-fronten: Serena Williams spiller igjen, men har ikke bestemt seg for om hun kommer til å spille Australian Open.

Gullalderen som aldri slutter

Roger Federer

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Denne helgen spiller Rafael Nadal og Roger Federer mot hverandre for tredje gang i 2017. Hvis de fortsetter slik de har begynt året, kan verken Andy Murray eller Novak Djokovic være sikre på å beholde plassene sine på toppen.

«De fire store» (de fire i forrige avsnitt) er en så utbrukt frase at den strengt tatt burde vært pensjonert – hadde det ikke vært for at den er sann. Murray og Djokovic dominerte fjoråret. Da de ble rammet av skader og mild formsvikt (Djokovic), kom Nadal og Federer ut fra båsene og overtok lederposisjonen. Hvis noen for et halvt år siden ville sagt at Nadal og Federer ville dominere vinteren 2017, hadde det gitt høye odds.

Vi lever i helt spesielle tider i herretennisen. Eller, de spesielle tidene har vart så lenge at vi ikke blir helt klar over hvor spesielle de er før de tar slutt. Jeg tror ikke det kommer til å skje igjen på lang tid at en håndfull spillere dominerer så kraftig som vi har sett siden 2005.

Federer spiller sin tredje store finale for året i Miami. Han vant i Australian Open og Indian Wells. I begge turneringene slo han Nadal. Jeg har en følelse av at Nadal får sin revansje i Miami.

Nadal har mer hviletid mellom semifinale og finalen. Han spilte en kortere semifinale enn Federer. Nadal vant i to sett mot italienske Fognini. Federer spilte tre tie-break-sett mot Nick Kyrgios, en kamp som ryktene sier vil bli stående som en av de beste i år.

Her er et sammendrag. Kyrgios minner litt om sin landsmann Bernard Tomic. Begge ser litt late ut, men får mye kraft i slagene uten å hente den fra beina, spesielt på backhandsiden. Kyrgios hadde sjansen til å vinne det første og tredje tie-breaket også. Men mot Federer i 2017 er ikke det nok.

https://www.youtube.com/watch?v=7c15hnlVQ3o





Grand Slam-titler etter alder – herrer

Roger Federer er i sitt 36. leveår, og han vant sin Grand Slam-tittel nummer 18 i Australian Open. Det er på tide å oppdatere grafen som viser hvordan spillerne ligger an i forhold til hverandre i sammendraget, og hvor gamle de var da de vant sine titler. Federer selv tonet ned dette i pressekonferansen etter finaleseieren, naturlig nok:

Q. Does it mean a lot to you to put some more distance between you and your greatest rivals with this title?
ROGER FEDERER: That’s the smallest part, to be honest. For me it’s all about the comeback, about an epic match with Rafa again. Doing it here in Australia, that I’m so thankful to Peter Carter and Tony Roche, and just people… I guess my popularity here, their support, that I can still do it at my age after not having won a slam for almost five years. That’s what I see. The last problem is the slam count. Honestly, it doesn’t matter.

Dagens generasjon toppspillere har redefinert alder. McEnroe og Borg hadde sine beste år i midten av 20-årene. Pete Sampras så ut som en helt ferdig mann da han vant US Open i 2002. Han hadde akkurat fylt 31, og var de siste årene mer utbrent enn sulten. Roger Federer spilte tre strake femsettskamper før han kunne heve pokalen i Melbourne forrige helg, og virker ikke lei i det hele tatt.

Federer har vunnet to Grand Slam-titler etter fylte 30 år. Nadal ble 30 i fjor, Murray og Djokovic blir det til sommeren. Hvis de følger Federers skjema, noen andre snart begynne å vinne Grand Slam-titler.

Men foreløpig er det ingenting som tilsier at de skal bli vippet ned fra toppen av neste generasjon – som heller ikke er helt ung lenger. Jeg tenker stadig på Grigor Dimitrov og Milos Raonic som unge og lovende. Raonic fylte 26 før jul, Dimitrov blir 26 til sommeren, og begge tapte mot Nadal i Australia.

Grand Slam-vinnere etter alder

Hvor gamle var spillerne da de vant sine Grand Slam-turneringer?





Hva er verdens beste tennisnasjon for herrer?

Det korte svaret: Argentina. De vant nasjonsturneringen Davis Cup i 2016, og kan kalle seg verdensmester om de vil. Det vil de sikkert. Argentina har siklet på denne pokalen i årtier, og har fire tapte finaler bak seg. I november slo de Kroatia på bortebane i finalen, etter å ha ligget under 2–1 i kamper før de to siste. Her er klipp fra den avgjørende kampen mellom Delbonis og Karlovic. Plutselig så Karlovic veldig gammal ut:

https://www.youtube.com/watch?v=wLfeVdEhjrI

Men. En ting er å vinne Davis Cup. Det trenger ikke bety at det står en stor og sterk tennisnasjon bak seieren. Sveits? Roger Federer og Stan Wawrinka. Storbritannia? Murray-brødrene. Uten disse enerne er ikke landene supermakter, selv om de vant Davis Cup i 2014 og 2015.

Det teller minst like mye i tennis å ta Grand Slam-titler. Argentina har ikke vunnet en Grand Slam-tittel siden 2009 (Del Potro i US Open). Kollektivets seier i Davis Cup-formatet betyr mye, men hvis ingen av landets spillere klarer å vinne de største turneringene resten av året, falmer glansen noe.

Det må gå an å lage en formel som tar disse faktorene opp i seg for å utpeke en nasjon som verdens beste. Den må ta hensyn til a) Davis Cup-prestasjoner b) Bredde (antall spillere i topp 100, vektet i forhold til plassering) c) Prestasjoner i Grand Slam-turneringer.

I 2016 består topp 10 av spillere fra ti forskjellige nasjoner. Hvordan er tyngdefordelingen i topp 100 ved årets slutt i 2016? Her er landene og hvem de har i topp 100:

Frankrike 12: Monfils, Tsonga, Pouille, Gasquet, Simon, Mahut, Paire, Robert, Mannarino, Mathieu, Chardy, Herbert
Spania 10: Nadal, Bautista Agut, Ferrer, Ramos-Vinolas, Lopez, Carreno Busta, Granollers, Verdasco, Almagro, Garcia-Lopez
Argentina 9: Del Potro, Delbonis, Schwartzman, Bagnis, Monaco, Zeballos, Pella, Olivo, Bellocq
USA 7: Isner, Sock, Querrey, Johnson, Fritz, Young, Harrison
Tyskland 6: Zverev, Kohlschreiber, Mayer, Zverev, Struff, Brown
Russland 5: Kuznetsov, Khachanov, Youzhny, Kravchuk, Medvedev
Australia 4: Kyrgios, Tomic, Millman, Thompson
Tsjekkia 3: Berdych, Vesely, Pavlasek
Storbritannia 3: Murray, Edmund, Evans
Serbia 3: Djokovic, Troicki, Lajovic
Kroatia 3: Cilic, Karlovic, Coric
Italia 3: Lorenzi, Fognini, Seppi
Brasil 3: Dutra Silva, Bellucci, Monteiro
Østerrike 2: Thiem, Melzer
Ukraina 2: Dolgopolov, Marchenko
Sveits 2: Wawrinka, Federer
Portugal 2: Sousa, Elias
Japan 2: Nishikori, Nishioki
Belgia 2: Goffin, Darcis
Uruguay 1: Cuevas
Tunisia 1: Malek
Taiwan 1: Lu
Sør-Afrika 1: Anderson
Slovakia 1: Klizan
Nederland 1: Haase
Moldova 1: Albot
Luxembourg 1: Muller
Litauen 1: Berankis
Kypros 1: Bagdhatis
Kashakstan 1: Kukushkin
Israel 1: Sela
Georgia 1: Basilashvili
Colombia 1: Giraldo
Canada 1: Raonic
Bulgaria 1: Dimitrov
Bosnia-Hercegovina 1: Dzumhur

Tallene over viser igjen at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom topp og bredde.

  • Sveits har to aktive Grand Slam-vinnere (Federer og Wawrinka), begge i topp 20, men bak dem er det langt ned til nestemann (129).
  • Frankrike har som vanlig bredde som ingen andre, men ingen på høyde med Djokovic og Murray — som er soleklare enere for Serbia og Storbritannia. (Den siste franskmann som nådde så mye som en Grand Slam-finale var Tsonga for nesten ni år siden.)
  • Nadal er den eneste i den mannsterke spanske kontingenten som har vunnet Grand Slam-titler.
  • Argentina vant Davis Cup, men har ingen spillere i topp 30.

En kåring av verdens beste nasjon i 2016 vil, som alt annet innen herretennis, bli sterkt farget av at sporten er særdeles topptung. De største titlene har blitt delt mellom Nadal, Federer, Murray og Djokovic de siste årene, de andre har tatt for seg av restene.

I 2016 sluttet Andy Murray som nummer én, han vant Wimbledon og OL. Novak Djokovic vant to Grand Slam-titler og dominerte første halvdel av sesongen. Da Storbritannia møtte Serbia i Davis Cup i sommer, hvor verken Murray eller Djokovic spilte, vant britene — på bortebane.

Andy Murray

Andy Murray (Wikimedia Commons).

Storbritannia, verdens beste nasjon for menn? Ikke etter alle målestokker, men etter noen. De var én kamp unna en ny finale i Davis Cup. De har verdenseneren i single, Andy Murray. De har halvparten av verdens høyest rankede double-lag, Jamie Murray. Andy Murray vant OL i single og Wimbledon. De har tre spillere i topp 100.

Gleder meg til Australian Open i januar! Må bare få unna jula først. Den turneringen vil vise hvordan tilstanden i Camp Djokovic er. Han virket mentalt utkjørt de siste månedene av 2016-sesongen. Australia har vært springbrettet hans gjennom hele karrieren. Andy Murray har aldri vunnet der.

Grand Slam-titler og alder – etter sesongen 2016 (herrer)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Etter sommerens French Open virket det sannsynlig at Novak Djokovic kunne klare det ingen andre menn har gjort før: Å vinne alle de fire Grand Slam-turneringene OG gull i OL i samme sesong. Jeg mener å huske at Serena Williams var temmelig sikker på at det var godt innenfor serberens rekkevidde, men finner ikke intervjuet i farten.

Djokovic vant Australian Open og French Open overbevisende. Men sesongen er lang og Djokovic litt utladet etter omsider å ha vunnet i Paris. I Wimbledon tapte han i fire sett mot Sam Querrey, i OL tapte han i første runde mot Del Potro og nesten-sommeren sluttet med finaletapet i US Open mot Stan Wawrinka. Ingen av tapene var pinlige eller katastrofale i seg selv, men de bremset Djokovics jakt på Nadal og Federer. De har henholdsvis 14 og 17 Grand Slam-titler, og det ser ikke ut som de får så mange flere.

Hvor går veien videre for Djokovic? Han blir 30 neste år, og har fortsatt god tid på seg til å overgå Federers 17 GS-titler, selv om også Djokovic må merke alderen etter hvert. Hans trøst er som før at det ikke står en horde med ungfoler og pruster i manesjen. Tapene hans i sommer kom mot spillere på hans egen alder.

Her er oversikten over aktive spillere med mer enn én Grand Slam-tittel i single, og når i karrieren de vant dem. Legg merke til Wawrinka nede til høyre, som har vunnet én i året tre år på rad. Tøft. (Klikk på bildet for større versjon.)

Grand Slam-titler og alder

 

 

Finnes det noen mer spennende spiller enn Stan Wawrinka?

Svaret på overskrifter med retoriske ja/nei-spørsmål er alltid nei.

Wawrinka backhand

Uten Stan Wawrinka hadde de siste tre årenes tennis vært mye kjedeligere. For hva har vi hatt de siste årene? Novak Djokovic fullstendig dominerende, Nadal og Federer som flyr stadig lavere på vei mot karrierepunktum, Andy Murrays solide, men litt blodfattige tennis og en hel del stabile, men på ingen måte Grand Slam-vinnende folk.

Og Stan Wawrinka. I US Open vant han sin tredje Grand Slam-tittel på tre år. Ikke mange andre har klart det.

I alle de tre turneringene han vant, slo han Novak Djokovic, vår tids dominerende spiller. Én gang i kvartfinalen (Australian Open 2014), to ganger i finalen (French Open 2015, US Open 2016). Dette skjedde parallellt med at Djokovic lekte seg med Roger Federer de gangene Federer og Djokovic møttes i Grand Slam-sammenheng. Uansett hvor gode venner Federer og Wawrinka måtte være, svir det nok litt for Federer.

Ta en kikk på settsifrene i GS-finalene Wawrinka har vunnet. Wawrinka spilte mot en skadet Nadal i 2014-finalen. I 2015 og 2016 tapte han første sett mot verdensener Djokovic, men snudde kampene. Det mest imponerende ved Wawrinka er hvor sterk han er blitt i hodet de siste årene. (Grand Slam-CV-en hans var lenge elendig.)

Australian Open 2014 Wawrinka – Nadal 6-3, 6-2, 3-6, 6-3
French Open 2015 Wawrinka – Djokovic  4–6, 6–4, 6–3, 6–4
US Open 2016 Wawrinka – Djokovic 6–7(1–7), 6–4, 7–5, 6–3

Alle storheter trenger sin motpol, og Wawrinka har blitt en stein i skoen for Djokovic. Fun fact: Wawrinka har slått Djokovic i to Grand Slam-finaler, Federer har bare gjort det én gang.

Jeg blir alltid sittende litt forundret når jeg ser Wawrinka spille. Han ser ikke særlig rask ut, og har ikke den typiske tenniskroppen (mer midtstopper i fotball, ville jeg sagt). Serven hans er god, men ganske stiv i utførelsen, synes jeg.

Alt dette viskes vekk av Wawrinkas backhand, som er det stiligste slaget i dagens herretennis. Der Federer kan låses fast i backhandhjørnet, er Wawrinkas backhand et våpen.

En av de mange tingene å like ved Wawrinka er hans ustabilitet. Alle epoker trenger sine jokere. De som ikke vinner alt, men som både kan vinne turneringen og ryke ut tidlig. Yevegny Kafelnikov. Michael Stich. Hana Mandlikova. Da han vant US Open i høst, måtte Wawrinka redde matchball mot Dan Evans i tredje runde.

Wawrinka mangler faktisk bare Wimbledon, så har han alle de fire Grand Slam-titlene. Hvem hadde trodd det for tre år siden? Han har på tampen av karrieren blitt en av de mentalt sterkeste spillerne på touren. ATP oppsummerer US Open-finalen slik:

At the end of the night, Wawrinka won just one more point (144-143) than Djokovic, but he ultimately owned the baseline, stood tall on break points, and kept his head clear when a raucous New York crowd primarily showed their support for the World No. 1.