Stikkordarkiv: Djokovic

Roger Federer og Jimmy Connors (Wikimedia Commons)

Jakten på Jimmy (Connors og hans 109 singletitler)

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler. Federer har sagt flere ganger at dette ikke er et tall han bryr seg så mye om, og at han er mye mer opptatt av å vinne de store turneringene. Jeg tror ham på det, samtidig som jeg nekter å tro at han ikke tenker på tallet 109 i det hele tatt.

Her ser dere karrierekurvene for de to. Det finnes neppe noen som mener Jimmy Connors er tidenes beste tennisspiller bare fordi han har denne rekorden, men den sier noe om evnen til å være relevant år etter år. Antall titler vertikalt, alder horisontalt.

Bare for gøy kan vi hive inn to andre som fort kan bli tidenes beste når karrierene deres er over; Nadal og Djokovic. Her er deres kurver sammenlignet med Connors og Federer. Fortsetter de to like lenge som Federer, med samme utvikling, kan de også passere 100 singletitler og vel så det.

Roger Federer server, Roma 2003.

Klassiker: Federer – Djokovic, French Open 2011

Under Australian Open kom det fram at Roger Federer skal spille grusturneringer i år. Han har ikke spilt en grusturnering siden 2016, men nå har han lyst å eksperimentere litt igjen. (Bildet over er fra en kamp jeg så ham spille i Roma Masters 2003.)

Federers avgjørelse har blitt tolket på flere måter. Er det en del av en avskjedsforestilling? Gjør han det for å få en god seeding inn mot Wimbledon?

Grus er de unge menns underlag. Hardcourt er hardere for beina, men ballen går flere ganger over nettet på grusen. Federer vil være nærmere 38 når French  Open spilles, og jeg har ingen tro på at han kommer til å bite fra seg der. Vel har Federer en god CV på grus, men han får mindre hjelp av serven sin (som han lever mye på) på grusen. Jeg tipper Federer legger en dristig, offensiv strategi for grustennisen han skal spille i år. Hemningsløst offensive spillere som Stefan Edberg (finale 1989), Yannich Noah (vinner 1983) og Tim Henman (semifinale 2004) har hatt suksess på Roland Garros før, så det er mulig. Men jeg tror ikke helt på det.

En kveld jeg hadde lakenskrekk kom Federers semifinale mot Novak Djokjovic i French Open 2011 opp i YouTube-forslagslista mi. Det er en klassisk kamp jeg nesten hadde glemt. Djokovic hadde vunnet sesongens 43 første kamper det året (!), og bare Federer sto i veien for en finale mot Rafael Nadal. Federer spilte fryktløs, høyrisiko-grustennis, og tok kampen i fire sett. Djokovic hadde sjansen til å utligne til 2-2 i sett, men klarte ikke å serve hjem det settet. I stedet tok Federer det settet i tiebreak.

Federers backhand har alltid vært sårbar mot Nadal. Men i denne kampen mot Djokovic skinner Federers backhand, og den naturlige allsidigheten som enhånds-backhandspillere har, er lett å se. Federers rekkevidde er enorm på defensiven, og han bruker backhanden sin til å blokke, passere, slice og holde ballen i gang.

Her er høydepunkter fra kampen, som Federer vant 7-6, 6-3, 3-6, 7-6. Nadal slo Federer i finalen i fire sett.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Ingen har fått Nadal til å se så sjanseløs ut

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Rafael Nadal 6-3, 6-2, 6-3
Finale, Australian Open 2019

I begynnelsen av tredje sett begynte Novak Djokovic å spille stoppballer mot Nadal. Ikke spesielt gode stoppballer, Nadal nådde dem, men Djokovic vant stort sett poengene, med en blanding av dyktighet og flaks.

I en annen kamp og en annen tid ville jeg tatt det som et tegn på begynnende desperasjon, men i denne finalen var det enda et bevis på hvor avslappa Djokovic var. Han spilte sin livs kamp mot en Nadal som kom til finalen uten å ha tapt et sett.

Tenniskamper vinnes som regel av den spilleren som slipper å bevege seg ut av komfortsonen for å ta poengene. Det er derfor Nadal som regel har slått Federer, og derfor Djokovic har fått overtaket på Nadal. Nadal grunnmur er forehanden ut mot motstanderens backhand. Problemet for Nadal er at den manøveren ikke er effektiv mot Djokovic, som har sportens beste backhand. Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak. Nadal får ikke så mye igjen for overskruen sin på hardcourt. Det blir interessant å se hvordan en eventuell finale i French Open mellom dem vil bli.

Djokovic i tre raske sett var ikke blant de mange spådommene jeg leste før denne kampen. Nadal prøvde å gire seg opp etter gode poeng, men kom egentlig aldri inn i kampen.

Gud, som vi skal plage kommende generasjoner med gjenfortellinger om tennisen i årene 2003 – 2018 og forbi det. McEnroe og Borg spilte mot hverandre 14 ganger, på noen få år. Dette var til sammenligning kamp nummer 53 mellom Nadal og Djokovic, som nå har 17 og 15 Grand Slam-titler, og fortsatt spiller Federer, som har 20.

Rafael Nadal

Tennisåret 2018 for menn oppsummert

Topp 10 i verden ved sesongslutt 2018 ser slik ut:

  1. Djokovic
  2. Nadal
  3. Federer
  4. Zverev
  5. Del Potro
  6. Anderson
  7. Cilic
  8. Thiem
  9. Nishikori
  10. Isner

Topp 10 for ett år siden så slik ut:

  1. Nadal
  2. Federer
  3. Dimitrov
  4. Zverev
  5. Thiem
  6. Cilic
  7. Goffin
  8. Sock
  9. Wawrinka
  10. Carreno Busta

Gamle kjente inn i topp 10

Halvparten av topp 10 er byttet ut på det siste året. Det er noen interessante poeng her. Spillerne som avslutter i topp 10 i år, og som ikke var der i fjor, er kjente navn: Kevin Anderson, Juan Martin Del Potro, John Isner, Kei Nishikori og ikke minst Novak Djokovic.

På sitt dårligste i år var Djokovic ranket 22 i verden. Jeg kommer ikke på sist gang en spiller som var så lavt ranket i en sesong endte opp på førsteplass ved årsslutt. (Den første som slo meg var Andre Agassi i 1999, men han var aldri lavere enn 14 det året.)

Når det gjelder de fem som har forsvunnet ut av topp 10, har fallet ikke vært så langt for alle. David Goffin er 22 i verden, Pablo Carreno Busta 23, Grigor Dimitrov har falt fra 3. til 19. plass på rankingen, og 3. plassen hans fra i fjor må kunne sies å være i overkant.

At Stan Wawrinka ligger helt nede på 66. plass handler mye om skader. Jack Sock har falt til 107. plass på ATP-rankingen, og det er en av de merkeligere historiene i 2018. Parallelt med en forferdelig sesong i single (9 seire, 21 tap) har han etablert seg som en av verdens beste i double, og vant ATP-sluttspillet i double sammen med Mike Bryan.

99 titler for Federer

Roger Federer vant fire turneringer i år, og har nå totalt 99 ATP-titler. Han ligger ti bak Jimmy Connors´ rekord, et kappløp som jeg ikke klarer å bestemme meg for om er interessant å følge eller ikke. Når Federer blir spurt om det, pleier han å si at det ikke er noe han bryr seg om, fordi han er opptatt av å vinne Grand Slam- og Masters-turneringer. Å jakte seier i ATP250-turneringene er ikke noe poeng.

Legg merke til at Nadal også ligger fint an i løypa til å slå Connors sine 109 turneringsseire. Nadal har 80 turneringsseire i karrieren.

ATP-titler og alder etter sesongen 2018

Djokovic tangerte Sampras

Federer, Nadal og Djokovic vant Grand Slam-turneringene i år. Federer fortsetter å øke rekorden for antall GS-titler, og Nadal ligger an til å kunne passere ham.

Djokovic vant sin 14. Grand Slam-turnering med seieren i US Open, og har dermed like mange som Pete Sampras.

Det er fort gjort å glemme hvor ekstraordinære tider vi lever i på herresiden. Da Sampras vant sin 13. tittel i 2000, trodde jeg det var en rekord som kom til å stå lenge, men nå har tre spillere tatt ham igjen og vel så det.

Grand Slam-titler etter alder 2018

Grand Slam-titler etter alder – menn

Det gjenstår mye av tennisåret 2018, men Grand Slam-turneringene er unnagjort. Det er de fire viktigste i et år; Australian Open, French Open, Wimbledon og US Open. De ble vunnet av Roger Federer, Rafael Nadal, Novak Djokovic og Novak Djokovic (du har kanskje hørt dem nevnt før).

Hver gang jeg skriver denne artikkelen, for det gjør jeg hvert år (håper jeg), pleier jeg å si at vi lever i eksepsjonelle tider. Hvor lenge må en tilstand vedvare før den slutter å være ekstraordinær? Det er kanskje mer et semantisk spørsmål enn et tennisspørsmål, og når en unntakstilstand varer i årevis, slutter vi å bry oss om den.

Faktum er uansett at Federer, Nadal og Djokovic har endret oppfatningen av hva som er mulig, og hvor lange tenniskarrierer kan vare. Federer fylte 37 i sommer, og vant Australian Open i vinter. Nadal vant French Open for 11. gang. Kanskje mest imponerende er det at Djokovic vant både Wimbledon og US Open. Så sent som i vår så han ut som en mann med framtida bak seg. (Med sin 14. Grand Slam-tittel tangerte Novak Djokovic antallet til Pete Sampras, som var en utbrent mann da han la opp som 31-åring. Djokovic er like gammel, og full av pepp igjen. Etter at Sampras satte sin rekord, har Federer og Nadal passert ham, og ingen blir overrasket om Djokovic også gjør det.)

Dette med comeback er verd å merke seg. Før i tida hadde som karrierene regel én kurve, oppover, utflating og nedover. Agassi og Becker hadde flere år mellom noen av sine Grand Slam-titler, men de er utypiske. Jim Courier, Stefan Edberg, Lleyton Hewitt, John McEnroe og Björn Borg hadde noen fortettede år på toppen, men hadde ikke et så langt spenn mellom første og siste Grand Slam-turnering som Federer, Nadal og Djokovic. Federer vant sin første i 2003, Nadal i 2005 og Djokovic i 2008.

Jeg har sluttet å spå. Hvem som vil ende med flest Grand Slam-titler av de tre hovedpersonene i denne artikkelen, er vanskelig å si. Nadal er nærmest Federer, og er fem år yngre. Djokovic er god på alle underlag, men ett år eldre enn Nadal. Federer har tre slams mer enn Nadal.

Følg med, unntakstilstanden ble forlenget i alle fall ut 2018.

Hei, jeg er tilbake, har vært lenge vekk fra byen

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Angelique Kerber (Wikimedia Commons).

Ikke så lenge. 14 dager i Italia. Men ganske lenge vekke fra denne virtuelle tennislandsbyen.

Tennishendelser siden sist oppdatering:

  • Spilte grustennis sju dager på rad i slutten av juni. 1 – 1,5 timer hver dag. Det er en rytme jeg kunne blitt vant til. Det beste med dette var at kroppen tålte det helt fint. Det var selvsagt ikke Nadal-intensitet eller -spinn over tennisen vi presterte, men når man nærmer seg 42, tas alle fysiske positive overraskelser imot med åpne armer og overdrevent stor glede.
  • Jeg har bestilt meg Pressureball. Det er en plastpose hvor man kan putte inn åtte tennisballer, og blåse posen opp til et bestemt trykk, slik at ballene får tilbake gammel sprett. En venn har kjøpt det allerede og er storfornøyd. Poenget med Pressureball er å holde liv i tennisballene lenger. De blir ofte kastet fordi spretten forsvinner, ikke fordi de er utslitt på utsiden. Kommer tilbake med test og omtale i løpet av høsten, når jeg har prøvd det litt.
  • Det har vært Wimbledon. Tennisåret 2018 på herresiden brygger opp til sesongfinale i US Open. Federer, Nadal og nå ganske overraskende Djokovic har vunnet hver sin Grand Slam-turnering. Alle har noe å bevise i New York i august/september. Jeg hadde avskrevet Djokovic som en kraft å regne med, for etter sine fantastiske år som sluttet med French Open-triumfen i 2016, har har virket kaputt både fysisk og psykisk. At han slo Nadal i Wimbledon-semien, var mer enn jeg hadde trodd. Bra kamp, hørte jeg. Selv var jeg på stranda i Italia da den ble spilt.
  • Angelique Kerber! At hun vant Wimbledon, var enda mer gledelig enn Djokovic, men litt mindre overraskende. Dametennisen trenger stabile toppspillere med andre etternavn enn Williams.
  • Frankrike vant fotball-VM. Jeg holdt egentlig med dem, men måte de vant mot Belgia og Kroatia gjorde meg bare sur. Snakk om gledesløs fotball.
Andy Murray

Blir 2018 mer av det samme?

Denne uka så jeg siste episode av NRKs serie Lisenskontrolløren. Der ser Njål Engesæth på ulike sider av tilværelsen med NRKs enorme arkiv som filter. Siste program handla om framtida. Hvorfor er vi så dårlige til å forutse framtida? Se Lisenskontrolløren på nett.

Mot slutten av programmet sier en av jentene i et arkivklipp at hun tror framtida kommer til å være omtrent som nåtida. Det er en ganske kjedelig og lite dristig ting å si, men desto mer treffsikker. Verden får en mild nullpunkt-psykose rundt nyttår. Vi liker å tro at alt begynner med blanke ark igjen 1. januar, men verden er ikke som et telleverk. 2018 har 2017 og alle foregående år på ryggen når det begynner i morgen.

Tenniåret 2017 var spesielt fordi Nadal og Federer skrudde klokka tilbake og vant to Grand Slam-turneringer hver, etter lange skadeopphold. Når store deler av topp 10 på herresiden var ute med skade i siste halvår, sitter i alle fall jeg med en snikende forventning om at noe lignende skal skje det kommende året. For eksempel ved at Djokovic, Murray, Wawrinka eller Nishikori herjer i 2018.

Men rett før alt starter virker det ikke som noen av dem er i stand til å dundre gjennom Australian Open slik Federer og Nadal gjorde i fjor:

  • I dag kom nyheten om at Djokovic trekker seg fra både Doha og Abu Dhabi-turneringene. Årsaken er den samme vonde albuen som holdt ham ute av spill i slutten av 2017. Jeg blir overrasket om Djokovic spiller Australian Open.
  • Kei Nishikori skulle spilt i Sydney, men har trukket seg fra turneringen.
  • Andy Murray og Milos Raonic oser ikke akkurat av selvtillit før sine comeback. Murray: «Unless something happens the next couple of days that goes wrong, I don’t see myself not playing because of my hip right now». Tre nektelser i én setning – det bobler ikke selvtillit av briten for øyeblikket.

Fjorårsfinalist Rafael Nadal virker tvilsom for Australian Open. Han trakk seg fra turneringen i Brisbane, og avsluttet 2017 med skade. Hvis han uteblir fra Australian Open, er førsteplassen på rankingen i fare.

Akkurat nå virker det som vi nok en gang skal låne øre til The Who: «Meet the new boss. Same as the old boss.» Roger Federer er skadefri og klar for Australia.

Aller mest spennende på comeback-fronten: Serena Williams spiller igjen, men har ikke bestemt seg for om hun kommer til å spille Australian Open.

Gullalderen som aldri slutter

Roger Federer

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Denne helgen spiller Rafael Nadal og Roger Federer mot hverandre for tredje gang i 2017. Hvis de fortsetter slik de har begynt året, kan verken Andy Murray eller Novak Djokovic være sikre på å beholde plassene sine på toppen.

«De fire store» (de fire i forrige avsnitt) er en så utbrukt frase at den strengt tatt burde vært pensjonert – hadde det ikke vært for at den er sann. Murray og Djokovic dominerte fjoråret. Da de ble rammet av skader og mild formsvikt (Djokovic), kom Nadal og Federer ut fra båsene og overtok lederposisjonen. Hvis noen for et halvt år siden ville sagt at Nadal og Federer ville dominere vinteren 2017, hadde det gitt høye odds.

Vi lever i helt spesielle tider i herretennisen. Eller, de spesielle tidene har vart så lenge at vi ikke blir helt klar over hvor spesielle de er før de tar slutt. Jeg tror ikke det kommer til å skje igjen på lang tid at en håndfull spillere dominerer så kraftig som vi har sett siden 2005.

Federer spiller sin tredje store finale for året i Miami. Han vant i Australian Open og Indian Wells. I begge turneringene slo han Nadal. Jeg har en følelse av at Nadal får sin revansje i Miami.

Nadal har mer hviletid mellom semifinale og finalen. Han spilte en kortere semifinale enn Federer. Nadal vant i to sett mot italienske Fognini. Federer spilte tre tie-break-sett mot Nick Kyrgios, en kamp som ryktene sier vil bli stående som en av de beste i år.

Her er et sammendrag. Kyrgios minner litt om sin landsmann Bernard Tomic. Begge ser litt late ut, men får mye kraft i slagene uten å hente den fra beina, spesielt på backhandsiden. Kyrgios hadde sjansen til å vinne det første og tredje tie-breaket også. Men mot Federer i 2017 er ikke det nok.

https://www.youtube.com/watch?v=7c15hnlVQ3o





Grand Slam-titler etter alder – herrer

Roger Federer er i sitt 36. leveår, og han vant sin Grand Slam-tittel nummer 18 i Australian Open. Det er på tide å oppdatere grafen som viser hvordan spillerne ligger an i forhold til hverandre i sammendraget, og hvor gamle de var da de vant sine titler. Federer selv tonet ned dette i pressekonferansen etter finaleseieren, naturlig nok:

Q. Does it mean a lot to you to put some more distance between you and your greatest rivals with this title?
ROGER FEDERER: That’s the smallest part, to be honest. For me it’s all about the comeback, about an epic match with Rafa again. Doing it here in Australia, that I’m so thankful to Peter Carter and Tony Roche, and just people… I guess my popularity here, their support, that I can still do it at my age after not having won a slam for almost five years. That’s what I see. The last problem is the slam count. Honestly, it doesn’t matter.

Dagens generasjon toppspillere har redefinert alder. McEnroe og Borg hadde sine beste år i midten av 20-årene. Pete Sampras så ut som en helt ferdig mann da han vant US Open i 2002. Han hadde akkurat fylt 31, og var de siste årene mer utbrent enn sulten. Roger Federer spilte tre strake femsettskamper før han kunne heve pokalen i Melbourne forrige helg, og virker ikke lei i det hele tatt.

Federer har vunnet to Grand Slam-titler etter fylte 30 år. Nadal ble 30 i fjor, Murray og Djokovic blir det til sommeren. Hvis de følger Federers skjema, noen andre snart begynne å vinne Grand Slam-titler.

Men foreløpig er det ingenting som tilsier at de skal bli vippet ned fra toppen av neste generasjon – som heller ikke er helt ung lenger. Jeg tenker stadig på Grigor Dimitrov og Milos Raonic som unge og lovende. Raonic fylte 26 før jul, Dimitrov blir 26 til sommeren, og begge tapte mot Nadal i Australia.

Grand Slam-vinnere etter alder

Hvor gamle var spillerne da de vant sine Grand Slam-turneringer?