2010-19: Feil, feil, feil osv.

2010-19 er slutt, og jeg tar noen blikk i bakspeilet for å se hva jeg har skrevet i løpet av disse ti årene.

For noen år siden erklærte jeg at jeg skulle slutte å spå utfallet av kamper. Denne formen for glasskuleskriving er verdiløs, les mer om det i mitt prinsippfaste innlegg fra 2018.

Før den tid skrev jeg noen ganger saker hvor jeg prøvde å forutse utfallet av kamper. Lavpunktet i denne virksomheten var forhåndssaken før finalen av US Open i 2009, mellom Federer og Del Potro. Der bommet jeg på det aller meste:

  • «Jeg tror Federer vinner finalen.» Han tapte.
  • «Jeg tipper det blir et tett første sett, muligens med tie-break.» Federer vant første sett 6-3.
  • «Jeg tror Del Potro må vinne i tre eller fire sett dersom han skal klare dette.» Del Potro vant i fem sett.
  • «Dersom Federer vinner første sett, tror jeg han tar kampen ganske problemfritt.» Han vant første sett. Han tapte kampen.
  • «Hvis motgangen kommer i form av Del Potro-bomber på linjene i game etter game, kan Federer tape. Men jeg tror ikke Del Potro klarer å spille på et så høyt nivå så lenge.» Del Potro vant i fem sett.

Ups! 2009 faller utenfor 2010-19. Men presisjon har aldri vært min sterke side.

To tårn

Tennis på tv:
Karen Khachanov – Juan Martin Del Potro 7-5, 6-3, 3-6, 6-3
Åttendelsfinale, French Open 2019

Når Juan Martin Del Potro (198 cm) møter Karen Khachanov (også 198 cm), får filten på tennisballene snauet seg.

Jeg tenker alltid på Del Potro som en ung spiller, sikkert fordi han var det da han vant sin eneste Grand Slam-turnering i 2009 (US Open mot Federer). Den gang var Del Potros flate, enorme slagkraft noe av en åpenbaring på touren, og fortsatt er det få som kan matche den. Akkurat som Nadals forehand er særegen og spektakulær, tror jeg Del Potros er like vanskelig å adoptere for den som vil prøve.

Karen Khachanov ble kjent i fjor da han slo Novak Djokovic, og er som Del Potro mest glad i hamre løs fra grunnlinja. Del Potro er – som vanlig – akkurat tilbake fra skade, og har lite kamptrening. Jeg kom inn i kampen i andre sett, og det ble et spørsmål om hvor lenge Del Potro kunne holde ut. Han var mye bakpå i duellene, og det var Khachanov som bestemte. Del Potros spill var en blanding av grimaser, blendende vinnere og feilslag.

Khachanov er ikke like uttrykksfull som Del Potro under eller mellom poengene, men klarte fint å matche Del Potros kanonader. Det mest iøynefallende med Khachanovs spill er måten venstrearmen peker mot ballen før en forehand, og hvordan han gjør et lite kniks med høyre håndledd når han visper til en forehand. (Jeg innser at dette kan ha begrenset interesse for det brede lag.)

Del Potro var ikke så ferdig i tredje sett som jeg trodde. Han brøt tidlig i tredje sett til publikums store glede, men russeren utlignet til 2-2. Del Potro var ikke ferdig, men holdt til 3-2, og brøt til 4-2 da han løp langt ut i backhand-korridoren for å slå en forehand langt ut i russerens backhandhjørne. Del Potro var i trøbbel i egen serve på 4-2, men avverget breaksjanser med flere fantastiske forehander. Det er noe å lære for oss glade amatører, hvordan de beste nekter å skru ned satsingen på de viktige poengene.

Å se Del Potro filmet med øyehøyde-kameraet viser hvor ulikt han spiller fra for eksempel Nadal. Ballen går lavt over nettet, noen ganger nesten bare nedover. Del Potro forklarer forehanden sin her. Å slå forehand med kontinental-grep, er det få som gjør i 2019. (Jeg forstår ikke at han klarer å kontrollere høytsprettende baller med et så åpent grep, men så er det ikke jeg som er tennisproff.)

Del Potro skulle serve tredje sett hjem på 5-3, men gikk fra 30-0 til 30-40. Men argentineren tok de tre neste, og vant settet til 6-3. Da nærma klokka seg 21 i Paris, og det ble klart at denne kampen ikke kunne fullføres i kveld, det var bare å vente på den vante diskusjonen om når det var for mørkt til å spille videre. (Det kommer lys om et par år.)

Khachanov var i trøbbel i første game av fjerde sett, men holdt til 1-0. Rett etter brøt han til 2-0. Khachanov dro Del Potro til nettet med stoppballer som ikke kom tilbake. Da Del Potro smashet en enkel ball godt utenfor til 0-3, tenkte nok flere på tribunen på å komme seg i retning t-banestasjonen.

Det første poenget i fjerde game av fjerde sett var det kuleste jeg har sett til nå i turneringen. Del Potro reddet opp en haug umulige baller, før han endte med hodet i blomsterbedet da han pustet ut etter tapt poeng, og publikum på første rad kom til for å dunke ham i ryggen for å vise sin begeistring. Jeg klarer ikke helt å se for meg Djokovic, Nadal eller Federer i den posisjonen, og det er derfor folk elsker Del Potro. Han har noe sårbart og menneskelig ved seg, i all sin 198 cm lange framtoning.

Del Potro slo flere fantastiske forehander – en vanlig dag på jobben – til 1-3, men Khachanov var effektiv til 4-1. Del Potro skranglet seg til 4-2, og franskmennene på tribunen sang av full hals i en fest de visste gikk mot slutt. Khachanov spiste seg lenger og lenger inn i banen, mens Del Potro baserte seg på patruljering et par meter bak grunnlinja. Khachanov tok ledelsen 5-2. Del Potro var visnere i beina enn Khachanov, men kunne fortsatt slå, og dundret seg til 5-3. Khachanov fikk ingen pause før han skulle serve kampen hjem (det var ikke oddetall-antall game spilt i settet), og det var sikkert ikke dumt, tenkte jeg. Han tok det første poenget, før Del Potro sauset inn en forehand som mystisk nok datt ned på sidelinja. Del Potro tok seg til 15-30, men en god serve av Khachanov ga ham 30-30. For en gangs skyld slo Del Potro en nølende backhand som seilte ut på neste poeng, før Khachanov avsluttet med et ess ned i midten av banen.

Strålende kamp! Og publikum synger på Delpo, Delpo når han forlater banen.

Ruud-Del Potro: Et nummer for liten

burst

Tennis på tv:
Juan Martin Del Potro – Casper Ruud 6-4, 6-4
3.runde, Roma Masters 2019

Seier mot Juan Martin Del Potro begynner samme sted for Casper Ruud som for Federer og Nadal: Det dreier seg om å absorbere argentinerens kraft, og ikke la seg overkjøre. Del Potro er en spiller som, hvis han er på sitt beste, ikke trenger å forholde seg til hva motstanderen finner på – han kan slå tvers gjennom dem.

Nadal gjør det med toppspinn og opphentinger, Federer med skamløs aggresjon og høy baneplassering. Ruud sto langt bak i banen for å returnere serve, med plan om å jobbe seg framover i banen utover poenget.

Ruud spilte bedre og mer konsentrert enn jeg kan huske å ha sett ham, det var ingen tegn til selvpisking eller kjefting. (Selv var jeg ikke like komplett til stede i kampen; strykejern og bunadsskjorte ble traktert samtidig med kampen på tv.)

Ruud hadde breakball i sjette game av første sett da jeg kom inn, men tok den ikke. Del Potro holdt unna, og brøt like etter. Ruud var aldri utspilt etter dette, men jeg satt heller ikke med følelsen av at han var en reell trussel.

For Ruud må det være oppmuntrende at han klarer å holde følge med en av tourens mest hardtslående menn, og ennå er det lenge igjen av grussesongen.

Hva er verdens beste tennisnasjon for herrer?

Det korte svaret: Argentina. De vant nasjonsturneringen Davis Cup i 2016, og kan kalle seg verdensmester om de vil. Det vil de sikkert. Argentina har siklet på denne pokalen i årtier, og har fire tapte finaler bak seg. I november slo de Kroatia på bortebane i finalen, etter å ha ligget under 2–1 i kamper før de to siste. Her er klipp fra den avgjørende kampen mellom Delbonis og Karlovic. Plutselig så Karlovic veldig gammal ut:

https://www.youtube.com/watch?v=wLfeVdEhjrI

Men. En ting er å vinne Davis Cup. Det trenger ikke bety at det står en stor og sterk tennisnasjon bak seieren. Sveits? Roger Federer og Stan Wawrinka. Storbritannia? Murray-brødrene. Uten disse enerne er ikke landene supermakter, selv om de vant Davis Cup i 2014 og 2015.

Det teller minst like mye i tennis å ta Grand Slam-titler. Argentina har ikke vunnet en Grand Slam-tittel siden 2009 (Del Potro i US Open). Kollektivets seier i Davis Cup-formatet betyr mye, men hvis ingen av landets spillere klarer å vinne de største turneringene resten av året, falmer glansen noe.

Det må gå an å lage en formel som tar disse faktorene opp i seg for å utpeke en nasjon som verdens beste. Den må ta hensyn til a) Davis Cup-prestasjoner b) Bredde (antall spillere i topp 100, vektet i forhold til plassering) c) Prestasjoner i Grand Slam-turneringer.

I 2016 består topp 10 av spillere fra ti forskjellige nasjoner. Hvordan er tyngdefordelingen i topp 100 ved årets slutt i 2016? Her er landene og hvem de har i topp 100:

Frankrike 12: Monfils, Tsonga, Pouille, Gasquet, Simon, Mahut, Paire, Robert, Mannarino, Mathieu, Chardy, Herbert
Spania 10: Nadal, Bautista Agut, Ferrer, Ramos-Vinolas, Lopez, Carreno Busta, Granollers, Verdasco, Almagro, Garcia-Lopez
Argentina 9: Del Potro, Delbonis, Schwartzman, Bagnis, Monaco, Zeballos, Pella, Olivo, Bellocq
USA 7: Isner, Sock, Querrey, Johnson, Fritz, Young, Harrison
Tyskland 6: Zverev, Kohlschreiber, Mayer, Zverev, Struff, Brown
Russland 5: Kuznetsov, Khachanov, Youzhny, Kravchuk, Medvedev
Australia 4: Kyrgios, Tomic, Millman, Thompson
Tsjekkia 3: Berdych, Vesely, Pavlasek
Storbritannia 3: Murray, Edmund, Evans
Serbia 3: Djokovic, Troicki, Lajovic
Kroatia 3: Cilic, Karlovic, Coric
Italia 3: Lorenzi, Fognini, Seppi
Brasil 3: Dutra Silva, Bellucci, Monteiro
Østerrike 2: Thiem, Melzer
Ukraina 2: Dolgopolov, Marchenko
Sveits 2: Wawrinka, Federer
Portugal 2: Sousa, Elias
Japan 2: Nishikori, Nishioki
Belgia 2: Goffin, Darcis
Uruguay 1: Cuevas
Tunisia 1: Malek
Taiwan 1: Lu
Sør-Afrika 1: Anderson
Slovakia 1: Klizan
Nederland 1: Haase
Moldova 1: Albot
Luxembourg 1: Muller
Litauen 1: Berankis
Kypros 1: Bagdhatis
Kashakstan 1: Kukushkin
Israel 1: Sela
Georgia 1: Basilashvili
Colombia 1: Giraldo
Canada 1: Raonic
Bulgaria 1: Dimitrov
Bosnia-Hercegovina 1: Dzumhur

Tallene over viser igjen at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom topp og bredde.

  • Sveits har to aktive Grand Slam-vinnere (Federer og Wawrinka), begge i topp 20, men bak dem er det langt ned til nestemann (129).
  • Frankrike har som vanlig bredde som ingen andre, men ingen på høyde med Djokovic og Murray — som er soleklare enere for Serbia og Storbritannia. (Den siste franskmann som nådde så mye som en Grand Slam-finale var Tsonga for nesten ni år siden.)
  • Nadal er den eneste i den mannsterke spanske kontingenten som har vunnet Grand Slam-titler.
  • Argentina vant Davis Cup, men har ingen spillere i topp 30.

En kåring av verdens beste nasjon i 2016 vil, som alt annet innen herretennis, bli sterkt farget av at sporten er særdeles topptung. De største titlene har blitt delt mellom Nadal, Federer, Murray og Djokovic de siste årene, de andre har tatt for seg av restene.

I 2016 sluttet Andy Murray som nummer én, han vant Wimbledon og OL. Novak Djokovic vant to Grand Slam-titler og dominerte første halvdel av sesongen. Da Storbritannia møtte Serbia i Davis Cup i sommer, hvor verken Murray eller Djokovic spilte, vant britene — på bortebane.

Andy Murray
Andy Murray (Wikimedia Commons).

Storbritannia, verdens beste nasjon for menn? Ikke etter alle målestokker, men etter noen. De var én kamp unna en ny finale i Davis Cup. De har verdenseneren i single, Andy Murray. De har halvparten av verdens høyest rankede double-lag, Jamie Murray. Andy Murray vant OL i single og Wimbledon. De har tre spillere i topp 100.

Gleder meg til Australian Open i januar! Må bare få unna jula først. Den turneringen vil vise hvordan tilstanden i Camp Djokovic er. Han virket mentalt utkjørt de siste månedene av 2016-sesongen. Australia har vært springbrettet hans gjennom hele karrieren. Andy Murray har aldri vunnet der.

Hvor mye betyr en racket?

Tennis.com melder at Juan Martin Del Potro bare har to racketer igjen. Han bruker en gammel modell som Wilson har sluttet å produsere (Wilson KFactor). For sin egen del bør argentineren unngå raseriutbrudd når Australian Open spilles om to uker. (Bare spør Goran Ivanisevic.)

Et spørsmål melder seg: Hvorfor lager ikke Wilson flere til ham? Prototypen har de vel liggende, så hvorfor ikke produsere 50-100 racketer for argentineren? Hadde jeg vært JMDP, ville jeg gneldret forsiktig i Wilsons retning. Elementær markedsforståelse sier at Del Potro er en viktig mann for Wilson. Han er Sør-Amerikas beste spiller, og jeg vil tro Wilson selger ganske mye der på hans popularitet. Da bør de klare å holde mannen med racketer nok.

For noen år siden leste jeg en artikkel om Andre Agassis forhold til racketer. Han kunne kjenne selv den minste forandring i strengestramheten, for racketer var nærmest en forlengelse av armen hans. Det er en grunn til at spillerne er konservative når det gjelder å ta i bruk nye modeller. Et skifte av modell kan gi fordeler, men den kan også ta tid å spille inn, med sviktende resultater som mulig konsekvens.

For noen uker siden fikk jeg tilbake en racket som har vært på legd i noen måneder. Det er en Wilson 5.3 som jeg kjøpte for noen år tilbake. I teorien er den mye bedre enn racketen jeg har spilt med i mellomtiden, en Gamma-racket som sikkert er fra Gammas nederste hylle. Den vant jeg i en quiz for 15 år siden, og den har vært en backup-racket siden da. Det vil si, helt til Wilson ble lånt bort. Og nå? Det siste året har jeg spilt så mye tennis at racketene har byttet plass. Jeg elsker Gammaens tyngde og tjukkere skaft, og synes Wilsonen er for hammeraktig, med tynt skaft og pappaktig lyd i trefføyeblikket.

Skulle Gammaen knekke, er ikke krisen like stor som den vil være i Juan Martin Del Potros tilfelle. Likevel føles det på et nivå tilfredsstillende å lese nyheten om Del Potros racketproblemer, og legge ansiktet i alvorlige folder og si med myk stemme: «Juan Martin, jeg vet akkurat hvordan du har det.»