Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud

Christian Ruud trener, French Open 2000. (foto: Åsmund Ådnøy)

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser. (Et avissøk vil vise at jeg tar litt feil, men pressedekningen var mye mindre enn den burde vært.)

En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.
Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.

På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.

Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.

Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.

Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.

Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.

Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:

Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:

Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.

Lendl er feil mann

Andy Murray har kvittet seg med Alex Corretja, og Ivan Lendl skal være aktuell som ny trener. Det er neppe en god idé, etter min mening. Lendl har stort sett spilt golf de siste 17 årene, og har ingen trenererfaring av betydning. Og han er ikke den som kan få Murray til å senke skuldrene og få humøret tilbake.

Fra grønt til rødt

ATP

Alex Corretja
Alex Corretja

Når verden blir grønn (i alle fall på den nordlige halvkula), får tennisbanene høstfargen rød. Det er med andre ord tid for å flytte seg fra hardcourten over til grusen. Denne uka spilles de første grusturneringene, men ingen av de store kanonene lufter racketen.

I Grand Prix Hassan-turneringen er Igor Andreev førsteseedet, og det forteller egentlig alt om startfeltet der. Han er klar for semifinale der, sammen med Montanes, gode gamle Juan Carlos Ferrero og Serra. Semifinalistene i Houston er tilsvarende lite pirrende: Odesnik, Korolev, Hewitt og Phau. Hvis du ser for deg fjeset til mer enn én av disse, kan du trygt kalle deg tennisnerd.

Neste uke blir det andre boller: Masters-turnering i Monte Carlo. (Jeg vet at ATP har skiftet navn på turneringen, men nekter å bøye av…) Ni av de ti beste er med der.

Peter Bodo har allerede skrevet mye om grussesongen, som stort sett handler om Rafael Nadal. Jeg er like spent på Andy Murray, som er lur nok til å gjøre det godt på grus også. Han skal samarbeide med Alex Corretja (bildet) denne grussesongen også.

Nada problem for Nadal

Rafael Nadal ble olympisk mester i dag, med 6-3, 7-6, 6-3 over Fernando Gonzalez på det raske dekket i Beijing. Det var hans åttende tittel for året. Nå mangler han bare to store titler på CV-en: US Open og Australian Open. Han kan vinne begge i løpet av fem måneder. Det er ingen umulighet, og Nadal vil fortsatt bare være 22 år om et halvt år. Be afraid, very afraid.

Hvem skal stanse Nadal? Hver dominant verdensener bringer noe nytt til spillet. I Nadals tilfelle er det en kombinasjon av skru og tyngde i slagene som ingen har sett før. Hvor mange baller setter Nadal i nettet i løpet av en kamp? Jeg har ikke prøvd å telle, men tviler på om det er mer enn fem. I motsetning til tidligere overskru-konger som Corretja og Costa, har Nadal så mye kraft i slagene at det er vanskelig å slå dem effektivt tilbake.

Dessuten springer Nadal mindre enn tidligere år. Han holder seg langt framme i banen, tett på grunnlinjen, og styrer duellene mer enn før. Backhanden hans er undervurdert, og han slår kanongode passeringsslag med god klaringsmargin. Serven er ikke spesielt hard, men lur og utrolig stabil – han har mye overskru i den også, uten å ofre kraften.

Den siste veggen i Festung Federer er US Open, som han har vunnet fire år på rad. Jeg tror Nadal vinner den også.

Stoppballer. Det må bety grus.

Tennis på tv:
Andy Murray – Filippo Volandri 6-4, 6-1
2. runde, Monte Carlo Masters

Litt høyere hårfeste. Litt mer kinnskjegg. Et par lite stilige solbriller. Ellers var Alex Corretja akkurat som da han forlot tennisen for noen år siden. I dag var han tilbake i Estoril som trener for Britain´s number one, Andy Murray.

Før jeg skriver noe om kampen, må jeg si noe om banedekket. Monte Carlo-turneringen sendes i 16:9-format, perfekt til mitt fortsatt ganske nye fjernsyn. Rødbrun grus, Middelhavet i bakgrunnen og tennis på mitt favorittunderlag. Jo, det var en fin kveld.

Corretja har tydeligvis sagt til Murray at han må spille mye stoppballer, og det gjorde briten så det holdt. Mange av dem var direkte mislykket. Andre fungerte bedre. Jeg husker ikke hvem som sa så treffende at stoppballer er tennisens svar på boksingens slag i magen: Ikke drepende i seg selv, men veldig utmattende når det blir gjentatt og gjentatt.

Jeg kom inn i kampen på 4-2 til Murray i første sett. Så brøt Volandri (han som slo Federer i Roma i fjor) tilbake, og det sto 4-4. Murray holdt igjen til 5-4. Så hadde Volandri 40-15 i egen serve, da Murray gjorde et overraskende nettangrep som ga gevinst. Deretter måtte Murray rygge langt tilbake i egen forehandside, og slo en nydelig passering ned langs linjen. Noen poeng senere tok han settet, og i andre sett var Volandri helt elendig.

Murray får en skikkelig test i neste runde: Novak Djokovic.

BBC: Murray-Volandri as it happened

Corretja til unnsetning

Jeg vet om en tysværbu som blir glad for å høre hvem Andy Murray skal få hjelp av i grussesongen: Alex Corretja. Spanjolen spilte finale i French Open to ganger (1998 og 2001), og selv om han ikke var i nærheten av å vinne noen av dem, er han den ultimate grusspiller: Seig, tålmodig og med mye overskru på både forehand og backhand.

Jeg er usikker på hva Murray håper å få ut av samarbeidet. Corretja står ikke for meg som en spesielt karismatisk fyr. Han kan neppe fortelle Murray så mye mer enn andre kan gjøre: Bli mer tålmodig, få bedre kondis og vær positiv i hodet, for en gruskamp er lang og vil nesten alltid svinge.

Uansett: En fin piff til de kommende ukene.

Andreev klar for grustjeneste

Russerne har hjemmebane i kvartfinalen mot Tsjekkia i Davis Cup. Det betyr at de kan velge hvilket dekke kampene skal spilles på. Det har de gjort allerede, og kampene skal spilles på grus. Tankegangen er nok at tsjekkernes beste (Stepanek og Berdych) er best på raske dekker. Igor Andreev er tiltenkt en rolle i laget.

Det er smart å se an motstanderlaget, men jeg synes også det er litt defensivt. Russerne Youzhny og Davydenko er knallgode på raske dekker, og har en glimrende sjanse mot Berdych og Stepanek der også. Davis Cup-nerder (jeg det er tusenvis av dere der ute) husker nok russernes fiasko på hjemmebane i finalen mot USA i 1995, da et ekstremt tregt grusdekke skulle knekke amerikanerne, og da særlig Sampras. Det slo helt feil.

Amerikanerne sin største underlag-flause kom i 2002, da Pete Sampras på hjemmebane tapte gresskampen mot grusdyret Alex Corretja.

En vakker backhand mindre

Denne saken handler om herretennisEn kamerat av meg kan snakke om Alex Corretja sin crossede backhand til tårene pipler fram. Nå må han gråte av andre grunner: Corretja legger opp.

Med all respekt for min Corretja-elskende kamerat, så har det ikke vært så mange fine backhander fra den kanten de siste årene. Ikke andre slag heller, for Corretja sin karriere har vært i fritt fall i noen år.

Alex CorretjaIkke så rart, for med hans spillestil vil selv den mest veltrente kropp gi tapt til slutt. Corretja handlet – ved siden av en fin backhand – om å slite, løpe, krige og svette motstanderen i senk. Som de fleste andre spanjoler var han best på grus.

Hvordan vil Alex Corretja sin karriere bli bedømt? Jeg mener han er den beste av sin generasjons spanjoler. Carlos Moya hadde forehanden og vant French Open, og var en kort stund nummer én i verden. Albert Costa hadde en like god backhand som Corretja, og vant French Open han også.

Corretja vant aldri noen Grand Slam. Men han vant ATP-sluttspillet i 1998, hvor han blant annet slo Sampras innendørs.

Trist nok for Corretja, så er det kampene han tapte som vil bli husket. Han ble verdenskjent i 1996, da han spilte mot Pete Sampras i kvartfinalen av US Open. Det er kanskje 1990-årenes mest omtalte kamp: Sampras tok det første settet, men Corretja tok de to neste. Sampras var helt tom for krefter i det femte settet, hvor han støttet seg på racketen og kastet opp mellom to ballvekslinger. Sampras avverget Corretjas machtball da han kastet seg for å dekke en diagonal forehand ved nettet, og vant da Corretja slo en dobbeltfeil.

Corretja tapte finalen i French Open ´98 mot Moya, og tre år senere mot Gustavo Kuerten. Det var et av Corretjas problemer: Hvis motstanderen spilte sitt beste, var ikke Corretjas toppnivå i samme klasse.

PS: Corretja fikk sin revansje over Sampras i 2002. USA valgte selvsagt å spille på gras i Davis Cup-oppgjøret mot Spania. Sampras tok de to første settene mot Corretja, men tapte mot den gras-hatende Corretja likevel. Auda.