Stikkord: Connors

Grastennis for dummies

Gras har gått fra å være det dominerende underlaget til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter («I think Jimmy was just a little flat that day» om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca. 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11. september 2001 i New York er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

«Serious» finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var «You can not be serious», som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt (se til høyre).