Stikkordarkiv: Connors

En bratt kurve

Jeg vet ikke om Rafael Nadal liker Rolling Stones, men dersom han gjør det, tipper jeg han kjører «Time is on my side» på repeat for tida. Spanjolens karrierekurve peker rett oppover, og han er bare 24 år. En graf viser hvor godt spanjolen ligger an når det gjelder Grand Slam-titler i forhold til historiens andre storspillere. Les videre

Søkeordet: "hvilket år tapte bjørn borg sin første singel finale i us open?"

US OpenJepp, vi tar oss tid til en søkeord-artikkel mens det regner i New York. En leser lurer på hvilket år Bjørn Borg tapte sin første finale i US Open. Det var i 1976, mot Jimmy Connors. Borg hadde en eksellent sjanse dette året, da turneringen ble spilt på grønn grus.

Peter Bodo skriver om den finalen:

In what may have been the best four-set final in Open era history, Connors and Borg played an excruciatingly tight, bitterly fought match in the old concrete horseshoe of the West Side Tennis Club. Jimbo once again prevailed, 6-4, 3-6, 7-6 (11-9), 6-4; most witnesses felt it all came down to the tiebreaker.

Borg tapte mot Connors igjen i 1978, og i finalen mot McEnroe i 1980 og 1981. Fire tap i US Open-finaler, og ingen tittel.

Borg vant heller aldri Australian Open, en turnering han heller aldri prioriterte. Hadde han vunnet US Open, ville nok svensken tatt turen Down Under for å hente en pokal der også.

Her er et klipp fra finalen i 1976:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=T0dMd9q2o6w]

Spillerne som formet tennisen

About.com har en ganske bra tennisseksjon. For noen dager siden kom artikkelen The players who made today’s tennis. Før vi går til navnene, kan det være greit å finne ut hva som er today´s tennis. Jeg vil koke det ned til tohåndsbackhander og grunnlinjespill, mot mer enhåndsbackhander og nettspill fram til ca 1975. For å si det veldig enkelt.

I artikkelen trekkes fire spillere fram som sterke påvirkningskrefter: Rod Laver (toppspinn, allsisdighet), Ivan Lendl (treningsviljen), Martina Navratilova (treningsviljen) og Chris Evert (tohåndsbackhand).

Sånne kåringer innbyr til debatt. Jeg savner Boris Becker, som for alvor viste hvor langt du kommer med en god serve. Becker var god til mye, men det er serven hans som blir husket. Eller hva med Connors, som brakte inn en ny aggressivitet i servereturene?

Jeg er litt skeptisk til å inkludere Navratilova og Lendl på grunn av treningsdisiplinen deres. I alle idretter har de beste trent mer og mer, og det ville skjedd også uten Lendl og Navratilova. Men de skal ha mye av æren for dagens østeuropeiske tennisboom, mener jeg. Lendl blir holdt fram som et eksempel på en spiller som gjorde det godt selv med begrenset talent, men at About.com nevner Kafelnikov som en spiller i denne sjangeren, er for meg et mysterium. Man kan si mye om Kafelnikov, men han var et stort balltalent.

På damesiden ville jeg kanskje inkludert Williams-søstrene, for de brakte en ny råskap inn i tennisen, og de erobret verden selv med et dårlig utgangspunkt.

Det morsomme med tennishistorien er at spillestilen til de beste ofte er helt unik, og lar seg vanskelig kopiere. Hvor mange har spilt som McEnroe, Nadal, Graf eller Seles?

Det som ikke nevnes i artikkelen, er at teknologien minst like mye som spillerne påvirker måten tennis spilles på. Dagens strenger og racketer gir spillerne større trygghet i returspillet og grunnlinjeslagene enn for bare få år siden. Det i seg selv har bidratt til å drive serve- og volleyspillerne ut av tennisen, selv om Sampras sopte inn Grand Slam-titler på den måten aldri så mye.

Nok babling. Hva mener dere?

Jeg tar med en film. Denne kampen kan ses som et vannskille i tennishistorien. Den gamle gentleman Rosewall møter den nye tid i form av en ung og sulten Jimmy Connors i finalen av US Open 1974, og taper 6-1, 6-0, 6-1.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=v7jkeZ0kNq8]

Pete Sampras sin selvbiografi er solid og litt kjedelig

Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.

I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket. Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.

Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.

Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.

Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:

  • Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
  • US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
  • Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
  • French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).

Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson (ikke at jeg bryr meg, men partneren er ikke uviktig for folk som skal prestere på toppnivå, som Sampras).

Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.

Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.

En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest var Michael Stich.

En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?

Gullalderens siste storkamp

Jeg vet det er fryktelig uaktuelt å skrive om 1984 midt i Australian Open 2008, men som eneveldig blogger bryr jeg meg minimalt om det. Nylig fikk jeg hendene i et 20 minutter langt sammendrag av semifinalen i US Open 1984 mellom John McEnroe og Jimmy Connors. Det er gull.

Tennisboomen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hang sterkt sammen med Connors og McEnroes posisjoner. Da de møttes i semifinalen i 1984 hadde de delt de seks siste US Open-titlene mellom seg. Semifinalen gikk til fem sett, hvor McEnroe vant. Dagen etter slo han Lendl i finalen. Det ble McEnroes siste Grand Slam-tittel, og Connors vant heller aldri en GS-pokal igjen.

Både McEnroe og Connors var kjent for å kjefte på alt og alle, men i klippet fra semifinalen er det mer en følelse av spenning enn aggresjon. Ingen utbrudd. Connors har mye kroppsspråk, McEnroe har nesten ingenting. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroe sin spillestil. Bortsett fra servingen, ser han ut til å spille tennis med bare underarmen. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan han fikk så mye fart på ballen. Han ser heller aldri ut til å løpe mot ballen, han bare er der og pirker den tilbake med et plonk i racketen.

Og det er deilig å se en rask hardcourt-bane. Jeg synes dagens hardcourtdekker er blitt for like, for langsomme.

De beste slagene

Tennis.com bruker ferien til å kåre de beste slagene i profftennisen siden 1968, den såkalte åpne æraen, perioden etter at Grand Slam-turneringene ble åpnet for proffspillere. (Derfor er det rart at noen av de nest beste slagene som nevnes, kommer fra spillere før denne perioden.)

Si hva du vil, men kåringer er gøy. Så langt har nettstedet kåret beste serve (Sampras), forehand (Federer), serveretur (Connors) og backhand (Rosewall). Ganske ukontroversielle valg så langt, synes jeg. Men det virker som de har vurdert menn og kvinner under ett, og da synes jeg at beste forehand utvilsomt bør gå til Steffi Graf. Hennes forehand er det mest fryktede slaget de siste 20 årene, etter min mening. At hun klarte å slå den så hardt, så godt, så ofte og med så rar teknikk, er beundringsverdig.

Federer sin forehand er et våpen, men den har en tendens til å bryte sammen i enkelte kamper, særlig på grus. Men på alle dekker sett under ett kan Federers forehand være et ok valg. Personlig synes jeg Sampras hadde mer punch på raske dekker, for han slo så utrolig flatt. Til gjengjeld var Sampras sin forehand mindre effektiv på grus.

Kommende kategorier er vel beste volley (jeg tipper den går til McEnroe) og beste smash (Sampras).

Uansett hjelper det lite å ha de beste slagene dersom spilleren ikke klarer å bruke dem når de trengs. Beste psyke? Da er det bare å telle Grand Slam-titler og skrive ned folkene på topp: Sampras, Federer, Graf.

Bare en liten ting: At Kafelnikov verken nevnes på den lange listen over folk med gode returer eller god backhand, er latterlig.

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Federer bryter dem

Roger Federer ble den første som vant US Open for menn fire ganger på rad, og han er den første som har hatt tre sesonger med tre Grand Slam-titler. Nylig satte han også rekord i antall sammenhengende uker som nummer én i verden.

Folk som bare følger sporadisk med på tennis, kan få inntrykk av at Roger Federer slår alle rekorder som finnes i herretennis. Det er ikke helt korrekt. Noen rekorder er det for sent å slå, f.eks å bli yngste Grand Slam-vinner gjennom tidene. Federer var 21 da han vant Wimbledon første gang, og mange har vært yngre enn det. Andre rekorder handler om tall og turneringer. Noen er mulig å slå for Federer, andre vanskelige, og noen klin umulige:

Sju Wimbledon-titler (Pete Sampras): Jeg blir mer overrasket om Federer ikke klarer sju eller mer.

Fem US Open-titler (Sampras og Jimmy Connors): Federer har fire, og vil være i favorittsjiktet i mange år framover.

14 Grand Slam-titler (Sampras): Federer har 12 nå. Absolutt innen rekkevidde.

Fem titler i ATP-sluttspillet (Sampras og Ivan Lendl): Federer har tre til nå, og er verdens beste på hardcourt. Absolutt innen rekkevidde.

Åtte US Open-finaler på rad (Lendl 1982-89): Niks, jeg tror ikke Federer klarer det. Han har fire nå, og om fire år kommer han til å være 30. Jeg tror det blir for tøft. Verdt å merke seg at Lendl bare vant tre av de åtte finalene.

109 turneringsseire (Connors): Når griser styrer romskipet til månen skal jeg gladelig gratulere Federer med sin turneringsseier nummer 109. Dette er rekorden som aldri kommer til å bli slått i herretennis. Noen gang.

Seks seire i French Open (Bjørn Borg): Jeg blir overrasket om Federer klarer én.

Seks Australian Open-titler (Roy Emerson): Emerson spilte i amatørtiden, hvor motstanden ikke var spesielt god, og det var færre spillere med enn i dag. I nyere tid har Andre Agassi fire titler, og siden Federer allerede har tre, tror jeg han klarer minst Agassis antall.

286 uker på førsteplass av rankingen (Sampras): Nja. Federer må holde seg på topp i ca. to år til for å klare det. Dersom han velger å spille mindre oppvarmingsturneringer, kan det bli vanskelig. Men så lenge han vinner tre Grand Slam-turneringer i året, er det ikke noe problem.

Nummer 12 for Federer

Etter Roger Federers seier over Novak Djokovic i US Open-finalen, skal du leite godt for å finne dem som tviler på om sveitseren tangerer eller går forbi Pete Sampras sine 14 Grand Slam-titler. Federer er bare to unna. Han er 26 år. Det var på denne tida i Sampras sin karriere at han sluttet å vinne andre steder enn Wimbledon (bortsett fra US Open i 2002 som avsluttet karrieren).

Federer vant i New York ved å slå både keivhendte storservere (Lopez), høyrehendte servekanoner (Isner), sin samtidige rival Roddick, nervøse Davydenko og unge Djokovic i finalen. Det er som Federer sa til resten av ATP-touren: Kom med det dere har, jeg er klar for hva som helst.

Som Eurosport-løs har jeg måttet nøye meg med noen YouTube-klipp her og der. Det som går igjen i mange diskusjonsgrupper på nettet, er at Federer ikke spilte sin beste tennis i denne turneringa. At han likevel vinner, forteller mye om hvor mye Federer får gratis av de andre spillerne, og hvordan han alltid finner en måte å vinne på. Det er ikke første gang Federer kommer seg ut av vanskelige finaler på beina: Både mot Baghdatis i 2006 (AO) og Nadal i årets Wimbledon-finale ble Federer utspilt i lange perioder.

Personlig trodde jeg Federer var for gammel da han vant sin første Grand Slam-tittel til at han kunne håpe på Sampras sin rekord, men årene etter har vært helt sinnsyke. Siden gjennombruddet i Wimbledon 2003 har Federer hatt en vanvittig seiersrekke. Både i 2004, 2006 og 2007 vant han TRE AV FIRE Grand Slam-turneringer. Herretennisen har aldri sett noen dominans i nærheten av det, og det i en tid hvor teknologien og spillets utbredelse sørger for at det aldri har vært flere som kjemper om toppen.

Kommer Federer til å overgå Sampras sine 14 titler? Ja, jeg tror det. Djokovic er en seriøs utfordrer nå, og Nadal vil alltid være en trussel for Federer uansett underlag. Andy Murray har vist for lite i det siste. Gasquet ser ut til å falle inn i den klassiske «talentfull, men ustabil franskmann»-sekken. John Isner har jeg ikke sett i aksjon. Roddick er ikke god nok, det er heller ikke Davydenko, og ingen av dem blir yngre.

Jeg tipper Grand Slam nummer 14 kommer i løpet av neste sommer. Jeg tror Federer tar Australian Open og Wimbledon neste år. French Open? Ikke så lenge Nadal fortsatt spiller som nå.

Og ja: Federers fire på rad i US Open er det ingen som har klart tidligere på herresiden. Sampras og Jimmy Connors har fem titler totalt.

Ny rekordjakt

Det var mye snakk om Björn Borgs fem Wimbledon-titler på rad, og Roger Federers mulighet til å kopiere bragden, tidligere i sommer. Nå har sveitseren sjansen til å ta sin fjerde US Open-tittel på rad. Det har ingen mann gjort før ham i moderne tid.

Tre på rad har Federer, Lendl (85-87) og McEnroe (79-81). Connors og Sampras har fem titler hver, men ingen av dem vant mer enn to på rad. Sampras klarte bare å forsvare tittelen én gang, i 1996, en turnering som inkluderte den berømte spy-kampen mot Alex Corretja. (Mer om den en annen gang. I rettferdighetens navn prøvde ikke Sampras å forsvare tittelen sin i 2003.)

Det har gått fire år siden Federer tapte i turneringen. Jeg satt oppe til langt på natt og så Federer bli frustrert og sur mot David Nalbandian. Dagen etter skulle jeg kjøre til Oslo i barnedåp, og jeg burde nok overlatt rattet til kona. Hvem andre har slått Federer i US Open? Max Mirnyi i 2002 og Juan Carlos Ferrero i 2000. Og ikke minst: Andre Agassi i 2001.

Spesielt oppgjørene mot Agassi får mange til å trekke i tvil Federer sine evner på hardcourt, sammenlignet med f.eks Sampras. Federer slo Agassi de to siste gangene de møttes i US Open (2004 og 2005), men han trengte fem sett i 2004 og fire sett i 2005. Når Federer måtte slite såpass mot en gammel Agassi, hvordan ville han da klart seg mot en ti år yngre variant, som Sampras på sin side slo ganske enkelt hver gang de møttes?