Bruk 27 minutter på Michael Chang

Du husker Michael Chang? Liten, rask, stabil, i verdenstoppen midt på 90-tallet? Sports Illustrated har intervjuet ham om dagens tennis, og det ligger ute som podcast.

Michael Chang har ikke blitt gjennomintervjuet de siste årene, og kanskje derfor gir han gode svar. Han forklarer best av alle hvordan Wimbledon har endret karakter fra hans periode på touren til i dag. Da han spilte, spratt ballen sjelden høyere enn ankelhøyde, ifølge Chang. Ankelhøyde! Å sette fart på så lave baller er et slit, synes jeg. Å gjøre det med fortidens mindre spinn-vennlige strenger kan ikke ha vært lett.

Chang forklarer også hvordan toppspinn var selvmord i Wimbledon før: Ingenting spratt høyt, så godt overskrudde baller ble bare takknemlige slagobjekter, for de spratt sjelden særlig høyt.

Han snakker også om hvordan spillet har endret seg siden hans tid, og trekker fram Andy Roddicks servebomber i US Open 2003 som et vannskille, hvor han ble godt hjulpet av moderne strenger og Babolats racket. Jeg har ikke tenkt på det før, men det virker fornuftig når han sier det. Her er Roddick i finalen mot Ferrero:

Michael Chang huskes best for seieren i French Open 1989, hvor han slo Ivan Lendl i en klassisk kamp på vei mot tittelen. Den finner du selv. Her er en samling andre Chang-klipp:

Snart Australian Open

Det nærmer seg jul, og dermed også ny sesong. Første store post på programmet er Australian Open i slutten av januar. Her er noen klipp som oppvarming:

Martina Hingis spilte i finalene 1997-02. Hun vant de tre første, og tapte de tre neste. Den siste, mot Capriati i 2002, skulle hun vunnet. Her er noen høydepunkter:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ELtf9iTQr48]

Stefan Edberg knuste Jim Courier i finalen av US Open i 1991. I Australian Open vinteren etter fikk Courier sin revansje. Legg merke til matchballen, en rein backhandvinner på servereturen. Her er avslutningen av kampen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=uw3CBUTrpZI]

Boris Becker vant to ganger i Australia, 1991 og 1996. Seieren i ’96 var hans siste Grand Slam-tittel, hvor han slo Michael Chang i finalen. Her er noen høydepunkter:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=M-pgDrjE-0w]

Et elegant karakterdrap

Slate.com er et av beste stoppestedene for kvasse artikler om det meste.

De er best på politikk og kultur, og ved en tilfeldighet oppdaget jeg at de også skriver om idrett av og til. Og da er det selvsagt ikke Reuters/ATP-meldinger kamuflert som eget stoff (en velkjent øvelse på mange nettaviser), neida, skikkelige greier: En av de mest bitende artiklene jeg har lest på en stund var nedsablingen av snille Michael Chang, med den herlige tittelen Why I hate Michael Chang.

Sinne får fram det beste i mange skribenter. Høydepunkt:

Chang didn’t defy Chinese stereotypes; he simply ushered them into the arena. He was hardworking, intelligent, humble, forever prepubescent. His parents, Joe and Betty, were research chemists. His older brother, Carl, went to Berkeley. When the boys were young, Joe, in what seems to me to be classic Chinese cheapskate fashion, scrimped by taking notes during Carl’s lessons so that he could replicate them for Michael afterward.

Ouch. Her er det mest berømte klippet fra Changs karriere: Kampen mot tre ganger French Open-vinner og badass extraordinaire, Ivan Lendl. 17 år gamle Chang er full av kramper i femte sett, da han gjør dette:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=KU2-jsRJRJE]

Dypt å falle

Bare noen minutter med tv-tennis i dag. Da jeg slo på SportN var Tomas Berdych nesten ferdig med sin overkjøring av Juan Carlos Ferrero. Tidligere i turneringen tapte Lleyton Hewitt i strake sett mot grusspesialist Jose Acasuso. Marat Safin har vunnet én kamp i år. De to siste tapene kom mot Bobby Reynolds og Jurgen Melzer. Dette er spilleren som latterliggjorde Pete Sampras i finalen av US Open i 2000, og var en kamp unna å være verdensener ved årsslutt det året.

Safin, Hewitt og Ferrero hadde sine beste dager i årene like før Federer slo gjennom, 2000-2003. Nå er de halvgamle, og kommer neppe til å kjempe om Grand Slam-trofeer igjen.

Hewitt og Ferrero bygger spillet på sikkerhet, fart og mental styrke. Ingen av dem har selvtilliten de hadde for 6-7 år siden, og jeg tror nok at den kraftkrevende stilen krever sitt. Det må være vanskelig å gå til hver kamp og vite at det kommer til å bli en brytekamp. Jim Courier og Michael Chang jobbet seg til toppen og fikk også tunge avslutninger på karrierene. De ble aldri elendige, men de gikk gradvis fra å være Grand Slam-utfordrere til å bli topp 50-fyllstoff.

Et merkelig amerikansk fenomen

Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush – listen er lang.

Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.

Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame.

Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.

Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.

Lendl, McEnroe og et oppgitt bokprosjekt

Denne saken handler om French OpenVær advart: Dette er den lengste blogposten jeg har skrevet. Eller noen gang kommer til å skrive, for den slags skyld.

De fleste journalister har et bokprosjekt eller annet kreativt prosjekt i hodet. Aviser er flyktig, bøker er varig osv. Sommeren 2003 fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive en bok med tittelen Ti dager som forandret idretten. Meningen var å ta for seg ti dager i ti ulike idretter, dager som hver for seg endret sporten for alltid. Jeg tror jeg har skrevet seks kapitler (fotball, tennis, sykling, boksing, Formel 1).

Bokprosjekter stanser av flere grunner:
a) Ideen viser seg å være for dårlig
b) Forfatteren mister interessen for emnet
c) Forlagene er ikke interessert

For min del gjelder alle punktene. Jeg luftet ideen for et par forlag, uten å få napp hos noen av dem.

Men uansett, her er kapittelet om tennis. Nærmere bestemt French Open 1984, hvor Lendl møtte McEnroe. Jeg kom til å tenke på artikkelen etter å ha lest Justin Gimelstobs underholdende blogg fra Paris.

Artikkelen min er ikke endret siden den ble skrevet i 2003. I dag vil jeg si at den er for selvhøytidelig i formen, og litt for utflytende. Men pytt, jeg kan fortsatt stå inne for innholdet. Så, værsågod:

28.mai 1984

Finessene faller i grus

Hvem er tidenes største idrettstalent? Hvem har hatt gener formet som en ski, en rugbyball, en golfkølle eller en kajakkåre? Hvem har fra naturens side vært skapt med det ene mål for øyet å skape en perfekt idrettsutøver? For alle som så John Patrick McEnroe jr. svinge en tennisracket er det liten tvil.

Alt virket selvsagt for McEnroe. Han gjorde seg bemerket første gang i 1977, da han som 18-årig amatør kom til semifinalen i Wimbledon. Han hadde bare tenkt å delta i juniorturneringen, men tok overgangen til seniorklassen uten problemer. Tennisen hadde fått en ny stjerne.

I ettertid er McEnroe mest kjent for sine utskjellinger av motspillere, dommere, turneringsledere, linjedommere, fotografer og publikum. For engelskmennene som så krøllhodet fra New York slå seg til Wimbledon-semifinalen var det likevel spillet hans som blendet mest. McEnroe spilte helt annerledes enn Connors og Borg, som var tungvekterne på slutten av 70-tallet. McEnroe hadde ikke Borgs tunge grunnslag og stoiske ro. Borg var like deler naturtalent og svensk arbeidsmoral. Connors var et naturtalent, men hadde også en vinnervilje helt uten sidestykke i tennishistorien. I bunnen av Connors’ suksess lå en klar forestilling om at verden hadde rottet seg sammen mot ham, og skulle få svi for det.

McEnroe – Connors. McEnroe – Borg var melodien i det 70-tallet vippet over til 1980. Borg vant den legendariske Wimbledon-finalen mot McEnroe i 1980, men året etter ble han slått for første gang siden 1975. Da han tapte igjen i finalen i US Open samme år, la han opp. Overmann i begge finalene var John McEnroe, og mange mente at han hadde knekt Borg psykologisk med de to finaleseirene. I 1982 og 1983 delte McEnroe og Connors på de store titlene.

Samtidig begynte tsjekkiske Ivan Lendl så smått å skape krusninger på overflaten. Allerede i 1979 hadde Borg spådd tsjekkeren en stor framtid, og to år senere tapte Lendl mot nettopp Borg i finalen i det åpne franske mesterskapet. Uten de store faktene, og med få naturlige talenter, jobbet Lendl seg mot verdenstoppen. Lendl levde tennis døgnet rundt, han spiste rett, trente alltid og hadde ingen forstyrrelser. I 1982 og 1983 pløyet han seg gjennom 15 strake turneringer uten tap.

Problemet var at ingen av seirene kom i Grand Slam-turneringene. En tenniskarriere måles i antall Grand Slam-seire. Før 1984 hadde Lendl ingen. Han hadde som nevnt tapt for Borg i 1981. I 1982 og 1983 tapte han US Open for Jimmy Connors. Til og med den svenske tenåringen Mats Wilander slo Lendl i en finale, det australske mesterskapet i 1983.

Før finalen i French Open 1984 virket Lendl enda mer sjanseløs enn før finalene han hadde tapt tidligere. Etter at Connors var over toppen og Borg hadde lagt opp, kastet John McEnroe alle andre av scenen. Resultatene hans i 1984 har ingen mannlig tennisspiller vært i nærheten av senere. Samme hvor og på hvilket underlag, så var McEnroe best. I venstrehånden hans gjorde racketen kunster som Harry Potter ville måpet av. Grusspesialister, servekanoner og unge spillere fullstappet av selvtillit ble klasket til bakken av McEnroes viftende venstrehånd. Han var ikke sterkest og servet ikke hardest. Grunnslagene hans fikk ingen fartsmåler til å vise de høyeste sifrene. Men McEnroe hadde et bedre tennishode enn alle andre, tidenes beste volley og spilte aller best under press.

På vei til finalen i Paris hadde han knapt hatt bruk for den siste egenskapen. Ingen hadde truet han fram til finalen, og McEnroe så ut til å bli den første amerikanske mann som vant turneringen siden 1950-tallet. Lendl kom fra en grei semifinale mot Mats Wilander, men hadde ikke slått McEnroe på sju kamper. Sist de to møttes var i to grusturneringer like før, og McEnroe hadde vunnet begge kampene i to strake sett. Det åpne franske mesteskapet spilles også på grus, som på papiret demper McEnroes sterkeste våpen: serve og volley. Det var kun papirteori. McEnroe gikk inn i finalen med 42 strake seire.

McEnroe ville hatt pokalen i hendene etter en drøy times spill dersom denne finalen hadde vært en tresetter. Han feide gjennom de to første settene på autopilot, og vant 6-3, 6-2. Men alle Grand Slam-finaler spilles best av fem sett, så McEnroe trengte ett sett til. I kulissene begynte turneringsledelsen å gnikke på pokalen da McEnroe brøt Lendls serve og gikk opp til 2-0 i tredje sett.

Hjernen skal ikke brukes for mye på tennisbanen. McEnroe visste at han spilte sin beste tennis, at dette var hans beste sesong. Hvis han noen gang skulle vinne French Open, måtte det skje nå. Tanken hadde plaget han gjennom hele turneringen. I de innledende kampene hadde de velkjente McEnroe-utbrudddene kommet tett som biler i rushtrafikken. I alle rundene fram mot finalen hadde han kjeftet på alle innen rekkevidde. McEnroe var spent som et fiskesnøre med napp i bunnen.

Snøret røk i begynnelsen av tredje sett. En av kamerafolkene som filmet finalen hadde tatt av seg headsettet, og McEnroe hørte lyder fra det. McEnroe kortsluttet, allerede overopphetet i den franske forsommervarmen. Ved sidebytte gikk han rett til mikrofonen og ropte «Shut the fuck up!». McEnroe hadde begynt å tvile, og det var hans egen feil.

Lendl bakset seg tilbake i settet og brøt McEnroes serve. Med McEnroe tydelig ute av balanse tok Lendl det tredje settet 6-4.

I det fjerde settet så McEnroes utbrudd ut til å være bare en skjønnhetsfeil i et perfekt maleri. Han klarte som regel å legge raseriutbruddene raskt bak seg, og spilte gjerne bedre etter å ha rast fra seg. I fjerde sett var han igjen i førersetet, og plukket Lendls monotone grunnlinjespill i småbiter.

På stillingen 4-2 og med egen serve ledet han 40-30. Han var ett poeng unna en 5-2 ledelse, og resten av kampen ville vært en formalitet. Som vanlig servet venstrehendte McEnroe med sideskru fra den venstre serveruten, en serve som sendte Lendl langt ut over sidelinjen der han måtte spille en backhand, som var hans svakeste slag. Han klarte bare å sende tilbake en svak ball med underskru, som seilte rolig mot den parate racketen til fremadstormende McEnroe. Hele kampen hadde han hatt suksess med sin vante serve-og volleytaktikk, og nå var han en enkel volley fra å vinne French Open, på hans verste underlag, i en by han hatet.

McEnroe nærmet seg nettet og planla å spille en drop-volley, altså en kort volley. Enten ville ballen sprette to ganger og gi McEnroe poenget, og hvis Lendl nådde ballen ville han neppe kunne gjøre noe skikkelig med den.

– Men så tenkte jeg «nei, nei, slå et sikrere slag», for drop-volley er vanskelig. Jeg slo volleyen langt i stedet, for å få ham til å passere meg, skriver McEnroe i sin selvbiografi. Den korte ubesluttomheten ødelegger konsentrasjonen. McEnroe slår ørlite for hardt, og ballen seiler ut.

Kampen snur. Lendl hadde lenge vært jernmannen i tennis, men manglet det siste i hodet. Plutselig hadde han det fjerde settet også. I femte sett hadde McEnroe nok en gang masse sjanser til å ta kontroll over kampen, men Lendls nyvunne mentale styrke ga ikke amerikaneren det nødvendige forspranget. På tribunen hadde det humørsyke franske publikummet for lengst begynt å pipe ut McEnroe, som i tillegg var tydelig plaget av varmen.

I det femte settet var ikke McEnroes talent nok. Lendl fikk mer uttelling for sine spesialiteter: En knusende forehand og backhand, utholdenhet og stabilitet. Sluttsifrene ble 3-6, 2-6, 6-4, 7-5 og 7-5. I sin femte Grand Slam-finale hadde arbeideren Ivan Lendl vunnet mot artisten John McEnroe.

Likevel var 1984 McEnroes store år, og de neste månedene vant han både Wimbledon (mot Connors) og US Open (mot Lendl). Så var det slutt. Seieren i US Open 1984 var hans siste slam. I stedet for å forbedre seg ytterligere, satte McEnroe seg tilbake og lot utfordrerne ta ham igjen.

Lendl slo seg fram som den store spilleren, fullstendig dedikert til tennis. Fra han var 24 til 29 vant Lendl åtte slam-titler, med et arsenal som har blitt standard for alle store spillere siden. Ingen hadde før Lendl vært så brutal fra grunnlinjen. Lendl bygget spillet opp rundt den massive forehanden, som han stadig slo fra sitt backhandhjørne til motstanderens backhand. Mer enn noen annen bygget Lendl opp spillet rundt sine sterke sider, og kamuflerte svakhetene. Han gikk metodisk til kampene med klare ideer om hvordan han skulle utnytte motstanderne, og hadde tre-fire trekk som han likte å bruke. Lendl systematiske tilnærming til spillet ble kopiert av alle tennisakademiene som har kommet siden.

Verdensenerne som kom etter Lendl har kopiert og foredlet hans metoder. Jim Courier og Thomas Muster kom seg til toppen med knallhard trening og ditto forehandslag. Ingen av dem hadde McEnroes talent eller temperament. Men de hadde vinnerviljen. Lleyton Hewitt var verdens beste i et par år etter årtusenskiftet, løftet fram av en pokalhunger og arbeidsmoral verden ikke har sett siden Lendl.

Lendl viste vei for en ny generasjon østeuropeere. På kvinnesiden hadde Martina Navratilova lenge vært en ledestjerne for spillere bak jernteppet. Lendl ble den første østeuropeiske mann som dominerte sporten. Etter Lendl var landsmannen Miroslav Mecir, russiske Jevgenij Kafelnikov og Marat Safin med på å prege de store turneringene.

McEnroe fikk ingen arvtakere i hjemlandet. Generasjonen som kom etter han kunne vært elever av Lendl, særlig Jim Courier og Michael Chang. Ingen av dem var naturtalenter, men årevis med trening og kraftige skylapper veide opp for det. Courier fikk fire slam-titler og to år som nummer en i verden. Chang vant French Open som 17-åring og var i verdenstoppen de neste åtte årene.

De to største talentene etter Lendl har vært Andre Agassi og Pete Sampras. – En forehand og en sveis, var Lendls beskrivelse av Agassi. Tidlig i karrieren var Agassi grunnlinjens svar på McEnroe, et ekstremt talent som så løsninger få andre tenkte på, han spilte på rent instinkt. Hans første slam kom i 1992, men det var ikke før mot slutten av karrieren at han virkelig begynte å samle titler. Måten han gjorde det på ville varmet Lendl: Agassi kuttet ut de spektakulære slagene, trente hardere enn noen andre og ble en tennismaskin. Fra 1999 til 2003 vant Agassi fem slam-titler, på et tidspunkt i karrieren hvor de fleste andre tenker på å legge opp. Agassi begynte å slite ut motstanderne, han forvandlet tenniskamper til maraton. I stedet for å ydmyke motstanderne med susende vinnerslag, slo han ballen tilbake til dem for å forlenge kampene. Til slutt sto bare Agassi igjen, med motstanderen som en vaskefille i et hjørne av banen. Bak Agassis triumfer sto Brad Gilbert, den grundigste teoretikeren tennisen har sett siden Lendl.

Sampras var en bedre volleyspiller enn Lendl, men bygget spillet mer rundt kraft enn den fintspillende volley-spesialisten McEnroe. Sampras hadde ikke like god backhand som Lendl, men til gjengjeld hadde han den beste løpende forehanden av alle – et slag Lendl gjorde populært på 80-tallet. Dessuten servet han hardere og mer presist enn Lendl. Kvartfinalen i US Open i 1990 ble et skille. 19 år gamle Sampras servet Lendl i senk, og hindret Lendl fra å nå sin niende strake finale i turneringen – rekorden hans på åtte kommer til å bli stående til evig tid.

Lendls seier over McEnroe i 1984 varslet slutten for de delikate serve og volley-spillerne. Etter Lendl har de fleste verdensenere vært grunnlinjespillere som Muster, Courier, Agassi, Safin, Hewitt, Kuerten og Wilander.

Kraftspillet som Lendl introduserte til tennisen kom samtidig med nye og kraftigere racketer. McEnroes spill var rent artisteri. Med kraftigere redskap ga mindre begavede Lendl McEnroe mindre tid til å forberede seg. Fra midten av 80-tallet fikk serveren en fordel, noe som ble understreket da Boris Becker vant Wimbledon i 1985.

Etter McEnroe har bare Stefan Edberg dominert sporten med samme spillestil som McEnroe. Edberg var minst like offensiv som amerikaneren, og pilte til nettet på både første- og andreserven. Livslinjen fra McEnroe tok slutt da Patrick Rafter vant US Open i 1998, i en turnering hvor han stormet til nettet som en gjeterhund mot rømte sauer. Det var et siste sprell fra en type tennis som ligger på dødsleiet. Da Rafter la opp i 2001 var kroppen mørbanket etter tusenvis av nettangrep i et terreng som slett ikke var egnet til formålet.

McEnroe var tennisens siste rene talent. Ingen har før eller siden hatt en så særpreget teknikk som McEnroe, og ingen har flytt så langt på talentet alene. Lendls arbeidseier i 1984 varslet en ny tid, der manglende gudegaver kunne tas igjen med en kraftig racket og atskillige timer i treningsstudio. Da McEnroes eneste ubesluttsomme volley i kampen seilte ut mot slutten av det fjerde settet den heite maidagen i Paris, forsvant sjansen til å vinne det franske mesterskapet. Han fikk ikke flere, og tennisens jernarbeidere var mer enn klare til å ta over tronen.

Fantastiske slag, del 7: Courier sin forehand

Jim Courier la opp for fem år siden, men gjorde nylig et bittelite comeback som doublespiller sammen med Andre Agassi. Det gir anledning til å mimre tilbake til et av de mest fryktede slagene fra det tidlige 90-tall.

Vi skrur klokka tilbake 13 år. Sampras og Agassi er i begynnelsen av 20-årene, og begynner å få spillet på plass. Chang kommer langt i de fleste turneringer, Edberg og Becker er i sin beste alder, ja til og med McEnroe og Lendl henger godt med fortsatt. I buskene lurer Richard Krajicek, Todd Martin, Cedric Pioline, Thomas Muster, Petr Korda og Michael Stich. Det var i det hele tatt høy kvalitet på tennisen.

Likevel var den mest stabile spilleren på denne tiden den ganske ordinært utrustede amerikaneren Jim Courier. I perioden 1991-93 nådde han finalen i alle grand slam-turneringene, og vant to ganger i Australian og French Open.

Få verdensenere har sett ut som de har slitt mer for plasseringen enn Jim Courier. Han bygde spillet rundt enestående fysikk, og sin tids mest fryktede slag: Forehanden.

Det var et stygt slag, og minnet mer om baseball enn tennis. Courier så ut som han ga ballen juling med forehanden, det voldsomme treffet kom fra en robust høyrearm mer enn en helhetlig bevegelse med kroppen.

Men det funket som bare f. Courier var best trent på hele touren, og kunne løpe rundt backhanden hele dagen. Courier sin inside-out forehand er legendarisk (forehand fra eget backhand-hjørne til motstanderens backhand). Se f.eks finalen i French Open 1991, hvor han gnagde Agassi i stykker i en kamp han strengt tatt hadde fortjent å tape.

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja, Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.