French Open 1996: Da Sampras slo Bruguera på grus

1996 var ikke Pete Sampras´ beste år i rene tall. Han vant «bare» én Grand Slam-turnering, US Open.

Men det er likevel tett på Sampras´ spillemessige topp. Siden det ikke spilles French Open nå, publiserer de gamle kamper på YouTube i sin helhet. Det er en fryd. Ingen kommentatorer, ingen reklame, bare tennis.

Sampras møtte Sergi Bruguera i andre runde. Spanjolen hadde vunnet turneringen i 1993 og 1994, og skulle nå finalen igjen i 1997. Jeg vet ikke hva Sampras så for seg da han gikk inn i denne kampen. Men jeg innbiller meg at det må ha vært med et lyst sinn. Jeg har aldri sett ham vise så mye glede på en tennisbane som her.

I begynnelsen av femte sett kysser ham racketen sin (!). Ja, kjedelige Pete gjør ting som selv ikke Andre Agassi i alt sitt publikumsfrieri ville funnet på.

Det er også gøy å høre publikum være så helhjertet bak Sampras. Det er hans vinnerslag som får mest applaus, ikke den dobbelte mesteren Brugueras. (Hva er det med franskmenn og spanjoler? Nadal blir kjølig akseptert, ikke kjærlig omfavnet på Roland Garros, samme hvor mye han vinner.)

Det er skrevet mye om Gustavo Kuertens triumf i 1997 og den påfølgende strengerevolusjonen, som gjorde det mulig å kombinere spinn og fart på en annen måte enn før. Denne kampen mellom Bruguera og Sampras er i så fall en representant for perioden som kom før. Selv med sin bittelille Wilson Pro Staff 6.0 85 (den som blir gjenstand for Sampras´ lepper), klarer han å få tilbake Brugueras grunnslag uten store problemer. Når Sampras slår en slice (ball med underskru) og går til nettet, klarer ikke Bruguera å slå passeringsslaget like hardt som dagens spillere, for han må sikre at ballen har nok overskru til å gå inn. Det gir Sampras en bedre sjanse ved nettet enn dagens spillere har.

Spol fram til andre game i femte sett, det er høydepunkt på høydepunkt der: Sampras vinner det første poenget med en volley, det neste med en backhandpassering og det tredje etter et modig nettangrep igjen. Det beste poenget kommer etter 2:39 i filmen: Bruguera skofler en backhand med masse toppspinn ned mot Sampras, som løper den opp og tar den i hodehøyde, tvers over banen for en ren vinner. Sampras bryter til 2-0 med en følsom volley. Ser du? Sampras var mye mer enn serve.

Sampras holder til 3-0 med nok et variert game. Bruguera har to breaksjanser på 1-3, men Sampras server seg ut av det og går opp til 4-1. På dette tidspunktet ser Bruguera lettere resignert ut, og Sampras får mange poeng ved å serve i deuce-ruten ned mot Brugueras backhand.

Brugueras siste sjanse kommer da Sampras server for kampen på 5-3. Bruguera tar de to første poengene, før Sampras lurer ham med en serve ut av banen denne gang, og så misser Bruguera en passering i det Sampras kommer til nettet med ganske dårlige aksjer. Sampras får matchball med verdens eldste taktikk: Serve ut av banen, neste slag i tomrommet på motsatt side.

Kul kamp. Og gøy å se toppspillere langt inne i femte sett som ikke skal ha håndkle mellom hvert poeng.

Sampras tapte semifinalen mot Kafelnikov, og var aldri senere i nærheten av å vinne French Open.

Et merkelig amerikansk fenomen

Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush – listen er lang.

Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.

Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame.

Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.

Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.