Fantastiske slag, del 12: McEnroe sine volleyer

Jeg er for ung til å huske John McEnroe. Fyren har vært i søkelyset siden 1977, men vant sin siste Grand Slam-turnering så langt tilbake som 1984. Da var han 25 år.

John McEnroe er av mange regnet som det største tennistalentet verden har sett. Ingen som har sett et klipp av mannen i aksjon, unngår å bli fascinert, og da snakker jeg ikke om de mange raseriutbruddene. For eksempel servinga til McEnroe. Alle amatører som har sett McEnroes plassering, med ryggen mot nettet før bevegelsen starter, har prøvd å gjøre det samme på trening. Selvsagt med elendig resultat.

Grunnslagene til McEnroe var også noe for seg selv. Det ser ut som han ikke bruker krefter i det hele tatt, han vekselvis pirker og sveiper ballen over nettet, med en temmelig stiv arm på forehanden. Backhanden så ofte ut som han prøvde å vifte vekk fluer, men likevel var det bra fart på grunnslagene hans. Volleyene til McEnroe har ingen klart å kopiere.

På DVD har jeg Wimbledon-finalen fra 1980, den legendariske mellom Borg og McEnroe. Tie-breaket i fjerde sett er noe av det mest omskrevne som er spilt på en tennisbane.

Det beste poenget er sånn: McEnroe angriper Borg sin backhand og piler til nettet. Borg er presset langt ut, men fyrer av et backhandslag med ekstrem overskru, diagonalt mot McEnroe sin forehand (McEnroe er keivhendt). Ballen styrter mot bakken like over nettet på McEnroes side, og amerikaneren er i full strekk. Ballen treffer McEnroes utstrakte racket og dør hen på Borgs side.

1981, samme spillere i Wimbledon-finalen igjen: McEnroe har matchball, og det er en av historiens vakreste avslutninger. Han presser Borg etter at svensken har servet, og får en høy, overskrudd ball på forehandsiden, halvveis framme til nettet. Volleyen han slår derfra, er utrolig: McEnroe legger inn overskru og sideskru, og ballen dupper ned helt ytterst i Borg sitt forehandhjørne.

Det ble McEnroes første av tre Wimbledon-titler. Volleyene til McEnroe er blant de mest særpregede slagene tennisen har sett. Ingen andre har hatt samme kombinasjon av presisjon, følelse og overblikk i volleyslagene. Med dagens bang-bang-tennis, kommer vi neppe til å se en lignende spiller igjen.

Pompøs Wimbledon-kos i fire timer

Wimbledon-filmWimbledon-turneringen heter ikke Wimbledon. Nei, den kaller seg The Championships. Det er så herlig arrogant, som for å fortelle at det finnes jo bare ett mesterskap som er verdt å vite om.

Wimbledon er et av de eldste idrettsarrangementene som fortsatt lever (første gang spilt i 1877). Det er lenge siden tennis ble spilt hovedsakelig på gras, men mange mener Wimbledon fortsatt er den ypperste turneringen å vinne. Ikke minst britene selv, noe denne filmen understreker. Alle som er med her, snakker ustanselig om hvor viktig og storartet Wimbledon er, på grensen til det smiskete.

Fantastisk nok fant jeg denne på biblioteket. Hele fire timer med Wimbledon-høydepunkter er knask. De tidligste bildene er 100 år gamle, de siste er fra 2000-turneringen. Mellom ytterpunktene følges turneringens store profiler temmelig kronologisk.

Filmen drepte et par myter for min del. Tennisen i dag er raskere enn før, men forskjellen er ikke enorm fra f.eks 1984. McEnroe sitt spill da hadde slått de fleste i dag også. Dametennisen har derimot tatt store steg de siste 20 årene. De sagnomsuste kampene mellom Evert og Navratilova ser forferdelig trege ut, og Evert sin serve får Martina Hingis sin variant til å se ut som Pete Sampras. Klippene fra Sampras sin kamp mot Agassi i 1999 er også her, et fantastisk syn.

De fleste Wimbledon-vinnerne som fortsatt lever, er intervjuet. De mest verbale av dem er Agassi, Navratilova og Billie Jean King. Men hvor er Bjørn Borg? Fem ganger Wimbledon-vinner, og ingen intervju? Og hva med Jimmy Connors, som preget turneringen i 15 år? Klippet fra finalen i 1974, hvor en 22 år gammel Connors smadrer stakkars Ken Rosewall, er brutalt å se på.

Fire timer er mye, og det er smart å dele det opp i flere bolker. Hvis du ikke gjør det, blir du etter hvert litt lei av denne scenen: Sakte film, en mester som gråter og faller til bakken, mens det ropes i bakgrunnen: Game, set, match…

(Mer om Wimbledon på Wikipedia.)

Bortkastet time foran skjermen

Film:
Legends of tennis
OVC Media

Tennisavdelingen på norske biblioteker er et sørgelig syn. Selv på gode Stavanger bibliotek består den bare av en biografi om Andre Agassi (skrevet da han var i begynnelsen av 20-årene, og derfor ganske verdiløs), en bok om Martina Navaratilova og noen instruksjonsbøker fra 70-årene.

Likevel kikker jeg innom av og til, for å se om det har skjedd noe med utvalget siden sist. Og det hadde det denne uken. Filmen Legends of tennis så lovende ut. På coveret lokkes det med Borg, Agassi og Lendl, og jeg gledet meg stort til å putte disken i DVD-spilleren.

Det ble kjapt klart at filmen heller burde blitt kalt Gamle gubber mimrer om hvor bra alt var før. Filmen følger Roy Emerson, Rod Laver, Ilie Nastase og andre gamle storheter (du kan google dem hvis navnene er ukjente for deg) under Canadian Open 1989, hvor de spiller kosetennis ved siden av den ordentlige turneringen. De mener selvsagt at alt var mye bedre før, de var kamerater alle mann, det var mindre penger og prestisje, spillerne hadde det mer gøy med sporten sin osv.

I 1989 var Lendl, Agassi, Becker og Edberg de største stjernene. Lendl får vi bare se i glimt på trening (!), og Agassi gir ett svar mens han går på vei til trening. Borg og McEnroe dukker opp i 20 sekunder hver. Forhåndsreklamen er med andre ord bare vås.

Det meste av tiden går med til intervjuer med de pensjonerte spillerne. Jeg skulle gjerne sett flere klipp som viser hvor gode folk som Laver og Lew Hoad var, men det er vanskelig å få noe inntrykk av det når vi nesten bare får se dem som 60-åringer.

Av aktive spillere i 1989 er det Yannick Noah og Tim Mayotte (hvem?) som snakker mest. Det er tydelig at produsentene ikke har fått de store navnene til å snakke, og etter å ha sett filmen, kan jeg ikke klandre Agassi & co. Filmen henger ikke sammen, og plages av 80-tallsmuzak som ligger konstant i bakgrunnen.

Konklusjon: Dropp denne.

Den store comeback-årstiden

Martina Hingis har allerede sagt at hun skal spille neste sesong, og hurra for det. Jeg er spent på å se hvordan hun gjør det.

Om det blir som Bjørn Borg sitt flaue comeback i 1991 – han trodde han skulle klare å vinne med treracketer mot 15 år yngre spillere – eller som Thomas Muster sin fantastiske tilbakekomst etter å ha blitt kjørt ned av en full mann. Time will show.

Like etter kommer flere gamle kjente og melder at de ikke er helt ferdige ennå. Monica Seles og Anna Kournikova preget tennisen på helt ulike måter og i hver sin del av 90-tallet.

Seles vant en periode 8 av 9 Grand Slam-turneringer hun stilt opp i. Hadde det ikke vært for den tyske knivstikkeren i 1993, ville hun ganske sikkert hatt 15-20 GS-titler. Seles blir 33 neste år, og har ikke spilt på lenge. Jeg skjønner ikke helt hva som motiverer henne. Jeg tviler på om hun har evnen til å bli en toppspiller igjen.

Anna Kournikova er også frampå og sier at hun vurderer comeback. Woosh, plutselig ble det 1999 igjen. Anna savner rampelyset, web-guttene har fått nye damer å drømme om, og i tennisverdenen er folk mer interessert i hennes landskvinner Dementieva, Myskina, Kuznetsova og særlig Sharapova. Jeg ser ikke helt hva Kournikova vil oppnå, bortsett fra litt kjapp oppmerksomhet.

Men et comeback som det er verdt å vente på, er Jennifer Capriati (hei, jeg har bilde av henne også!). Vekke hele 2005 med skade. Har en tendens til å bli overvektig i pausene sine, og blir 30 neste år. Men likevel, Capriati er en tøffing som ikke blir skremt av Williams, Davenport og gjengen. Jeg gleder meg til å se henne igjen, selv om det ikke er finesse-tennis hun driver med. Usikkert når det skjer.

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter («I think Jimmy was just a little flat that day» om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca. 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11. september 2001 i New York er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

«Serious» finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var «You can not be serious», som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt (se til høyre).

For våkenettene

Når en ti dager gammel baby styrer døgnrytmen, er det vanskelig å få sett tennis på tv. Men solsiden er at jeg endelig får sett Wimbledon-finalen fra 1980, den kjøpte jeg på dvd for to år siden og har bare sett glimt. Når Nina ikke vil sove og alle andre vil, eller hun trenger litt tid på armen midt på natta, er filmen god å ha.

Finalen i 1980 blir av mange kalt tidenes beste kamp. Bjørn Borg mot John McEnroe. Fem sett, fire timer, tidenes mest berømte tiebreak, reddede matchballer og spektakulære slag. Tennisen har forandret seg mye på 25 år, men kampen er fortsatt utrolig fascinerende.

Første sett fikk jeg med meg en tidlig morgen, og med hennes døgnrytme blir jeg ikke forundret om jeg får med meg de fire siste ganske snart.