Stikkord: Borg

Drømmen om Monica

Alle idretter har sine spennende kontrafaktiske scenarier, altså spekulasjoner om hvordan historien ville sett ut dersom avgjørende hendelser hadde vært annerledes. Ville Dæhlie og Ulvang dominert like kraftig dersom Gunde Svan hadde fortsatt etter 90/91-sesongen? Ville det norske fotballandslaget gjort det godt i OL-sluttspillet i 1980 dersom vi ikke hadde boikottet Moskva-lekene?

Tennisen har også sine kontrafaktiske spørsmål: Hvor mange Grand Slam-titler ville Björn Borg samlet dersom han ikke hadde gitt seg som 26-åring? Ville Andre Agassi fått en strålende avslutning på karrieren dersom han hadde tapt finalen av French Open i 1999 – han ble utspilt i to og et halvt sett – i stedet for å vinne den?

(For mer om kontrafaktisk historie, les Øystein Sørensens bok.)

Men ingen ubesvarte spørsmål i tennishistorien overgår dette: Hvordan ville Monica Seles sin karriere sett ut dersom hun ikke hadde blitt knivstukket? I april 1993 ble Seles angrepet av en tysk tilskuer som var rasende sjalu på at Seles hadde skjøvet Steffi Graf ned fra førsteplassen på rankingen. Seles overlevde og kom tilbake igjen på banen to år senere, og vant Australian Open i 1996. Men hun ble aldri den samme spilleren igjen. I hennes fravær overtok Graf tronen igjen.

Monica Seles sin karriere mellom 1990 og knivstikkingen i 1993 er blant de sterkeste periodene noen spiller har hatt i tennishistorien. Hun vant French Open i 1990, 91 og 92. Hun vant US Open i 1991 og 1992. Hun vant Australian Open i 1991, 92 og 93. Fra 1990 til knivstikkingen vant hun åtte av ni Grand Slam-turneringer hun spilte i – hun tapte finalen i Wimbledon 1992 mot Graf. Fra januar 1991 til knivstikkingen to år senere kom Seles til finalen i 33 av 34 turneringer hun spilte, og vant 22 titler.

Seles var bare drøyt 19 år da hun ble knivstukket. Kunne hun blitt tidenes største spiller? Kanskje. Seles kompenserte for litt dårlig fart, svake volleyer og smasher med utrolig presisjon fra både forehand- og backhand-siden, kanongode servereturer, og hun var sterk mentalt. Seles tok ballen tidlig, og var en mester til å vinkle grunnslagene sine ut av banen. Ingen estetisk tennisnytelse, men sykt effektiv i sine beste dager. Seles var et produkt av Bolletieri-akademiet i Florida, i likhet med Agassi og Courier. Men mest var det faren Karolys fortjeneste at hun ble verdens beste. Han døde i 1998.

Det er snart fem år siden Monica Seles spilte sin siste kamp på WTA-touren, og det var ingen overraskelse at hun denne uken offisielt la opp som spiller. Lenge før Novak Djokovic og Ana Ivanovic var det Monica Seles som satte Serbia (den gang Jugoslavia) på tenniskartet, og hun satte en ny standard for hvor hardt jenter kunne slå en tennisball. Eller stønne.

Jeg lette en stund for å finne et brukbart klipp av Seles, og fant dette fra kampen mot Jennifer Capriati i 1991, semifinalen av US Open. Selses var 17 og Capriati 15, og de slår like harde og enda mer presise grunnslag enn dagens spillere. Capriati har ikke lagt opp ennå, men har heller ikke spilt kamp siden 2004. Det går vel mot slutten for hennes karriere også.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SdDTQtKwVdk]

Bøker gis bort

Det dukker stadig opp ting i pappesker jeg pakker opp, nå sist to bøker jeg gladelig gir bort: Monica Seles-biografien From fear to victory, og The Björn Borg story. Jeg kjøpte Borg-boken på et antikvariat og Seles-boken på Kastrup en gang jeg hadde vært på kurs der. Begge bøkene leste jeg for lenge siden, og ingen av dem kommer til å gi deg litterære opplevelser av den overveldende sorten. Men det er greie innføringer i de to spillerne, og du leser dem kjapt ut.

Borg-boken er fra 1974, da Borg var 18 (!) år gammel. Altså på terskelen til sin store karriere. Boken er rørende naiv. Seles-biografen kom i 1996, like etter comebacket etter knivstikkingen. Bøkene veier til sammen 500 gram, og etter Postens satser vil det da koste meg 55 kroner å sende dem samlet (jeg gidder ikke splitte dem opp). Legg til 15 kroner til konvolutt, så sender jeg deg bøkene. Førstemann til mølla osv, skriv i kommentarfeltet under.

En vanvittig Borg-rekord som var hittil ukjent for meg

Jeg har aldri vært særlig opptatt av Davis Cup, nasjonsturneringen for herrespillerne. Jeg tenkte det var på tide å oppdatere meg etter at USA vant årets turnering, som markerte avslutningen på årets sesong.

Oversikten over vinnerlag gjennom tidene finner du her. USA og Australia dominerer vinnerlisten. Finalelagene fra de siste 15 årene viser at sporten sprer seg. De aller fleste store spillere gjennom tidene har vunnet Davis Cup også. Et åpenbart unntak er Roger Federer, og Sveits mangler en spiller som kan komplettere det sveitsiske laget.

Et Davis Cup-oppgjør består av fem kamper. Først to singlekamper, deretter én i double og til slutt to nye singlekamper. Det trengs maksimalt to spillere på et Davis Cup-lag.

Jeg synes det er fascinerende med vinnerlag som har bestått av bare to spillere, senest Kroatia i 2005 med Mario Ancic og Ivan Ljubicic. Eller i 1991, da Frankrike på hjemmebane slo et USA med up and coming Pete Sampras som ankermann. Smartingene Guy Forget og Henri Leconte tok tittelen hjem for franskmennene.

Ivan Lendl og Tomas Smid vant cupen for Tsjekkoslovakia i 1980.

Aller mest oppsiktsvekende synes jeg likevel Sveriges tittel i 1975 er. Det var selvsagt Björn Borg som ledet laget. Han var 19 år. Med seg hadde han Ove Bengtson. Har du hørt om ham før? Ikke jeg heller. Bengtson tapte begge sine kamper i finalen. Borg vant sine to, i tillegg til double sammen med Bengtson.

I 1975 hadde Borg bare vunnet to Grand Slam-titler, men i finalen av Davis Cup var han helt brutal mot Kodes (som på det tidspunktet hadde tre Grand Slam-titler): 6-4, 6-2, 6-2. Borg slo Hrebec enda klarere: 6-1, 6-3, 6-0.

Wikipedia skriver dette om Borg sin Davis Cup-karriere og 1975:

Borg won two singles and one doubles rubber in the 1975 Davis Cup final as Sweden beat Czechoslovakia 3-2. With these singles wins, Borg had won 19 consecutive Davis Cup singles rubbers since 1973. That was already a record at the time. But Borg never lost another Davis Cup singles rubber, and, by the end of his career, he had stretched that winning streak to 33–a Davis Cup record that still stands.

Single rubber = singlekamp i Davis Cup-sammenheng. 33 strake seire i Davis Cup kommer aldri til å bli slått, tipper jeg.

Federer vant enkelt mot David Ferrer

Roger Federer er nå bare én sluttspill-tittel unna rekorden på fem, som Lendl og Sampras deler. Det kommer han til å klare. Seieren mot David Ferrer i dagens finale var meget enkel, 6-2, 6-3, 6-2.

Jeg ble nysgjerrig på om David Ferrers score i denne kampen var den dårligste av en ATP-finalespiller i historien. Han fikk sju games totalt. Federer har delt ut flere sju games-tittelkamper tidligere: Mot Blake i fjor (6-0, 6-3, 6-4) og mot Agassi i 2003 (6-3, 6-0, 6-4). Lleyton Hewitt fikk bare fem games mot Federer i 2004 (6-3, 6-2), men det var en finale best av tre sett.

Sampras ga sju games til Kafelnikov i 1997 (6-3, 6-2, 6-2), og Michael Stich ga bort sju games til Michael Chang i Grand Slam Cup 1992 (6-2, 6-3, 6-2). Lendl ga bort sju games til Wilander i Masters 1987 (6-2, 6-2, 6-3).

Rekorden kommer fra 1975: Ilie Nastase slo Björn Borg 6-2, 6-2, 6-1. Og hvor ble ATP-sluttspillet holdt det året? Stockholm.

Auda.

Can´t beat the feeling (nei, det var visst Cola, det)

ATP begynt en ny kampanje for å spre tennisen til folket. Merkelappen denne gang er Feel it. For noen år siden prøvde de seg med New balls please, som ikke var spesielt vellykket. (Vedkommende som bestemte at Jan-Michael Gambill og Nicolas Lapentti passet godt på samme plakat som Roger Federer og Lleyton Hewitt, føler seg nok ikke så lur i dag.)

Et av bildene viser Roger Federer som server, med tegninger av gamle helter som en del av slagbevegelsen. Det skal kanskje være sånn, men for meg ligner Borg og Lendl mer på noe fra Buffy the Vampire Slayer enn seg selv.

På et annet bilde kommer det flammer bak Novak Djokovic, og en okse bak Nadal (ah, spansk okse, meget fikst). En annen plakat har hester bak Andy Roddick og ei ildkule rundt Marat Safin. Jeg synes ikke det er særlig stilig. Safin er forresten altfor dårlig til å bruke i reklameplakater. Hvis ATP må dra fram den ustabile russeren for å markedsføre passion om sporten, er de helt på tur. Safin er underholdende, men bare måtelig interessert i tennis.

Et merkelig amerikansk fenomen

Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush – listen er lang.

Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.

Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame.

Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.

Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.

Borgs liv som 50-åring

Det finnes folk som engasjerer seg for old boys-touren i tennis. Jeg er ikke en av dem, men dersom du lurer på om Björn Borg fortsatt spiller av og til, så se på denne artikkelen.

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Federer bryter dem

Roger Federer ble den første som vant US Open for menn fire ganger på rad, og han er den første som har hatt tre sesonger med tre Grand Slam-titler. Nylig satte han også rekord i antall sammenhengende uker som nummer én i verden.

Folk som bare følger sporadisk med på tennis, kan få inntrykk av at Roger Federer slår alle rekorder som finnes i herretennis. Det er ikke helt korrekt. Noen rekorder er det for sent å slå, f.eks å bli yngste Grand Slam-vinner gjennom tidene. Federer var 21 da han vant Wimbledon første gang, og mange har vært yngre enn det. Andre rekorder handler om tall og turneringer. Noen er mulig å slå for Federer, andre vanskelige, og noen klin umulige:

Sju Wimbledon-titler (Pete Sampras): Jeg blir mer overrasket om Federer ikke klarer sju eller mer.

Fem US Open-titler (Sampras og Jimmy Connors): Federer har fire, og vil være i favorittsjiktet i mange år framover.

14 Grand Slam-titler (Sampras): Federer har 12 nå. Absolutt innen rekkevidde.

Fem titler i ATP-sluttspillet (Sampras og Ivan Lendl): Federer har tre til nå, og er verdens beste på hardcourt. Absolutt innen rekkevidde.

Åtte US Open-finaler på rad (Lendl 1982-89): Niks, jeg tror ikke Federer klarer det. Han har fire nå, og om fire år kommer han til å være 30. Jeg tror det blir for tøft. Verdt å merke seg at Lendl bare vant tre av de åtte finalene.

109 turneringsseire (Connors): Når griser styrer romskipet til månen skal jeg gladelig gratulere Federer med sin turneringsseier nummer 109. Dette er rekorden som aldri kommer til å bli slått i herretennis. Noen gang.

Seks seire i French Open (Bjørn Borg): Jeg blir overrasket om Federer klarer én.

Seks Australian Open-titler (Roy Emerson): Emerson spilte i amatørtiden, hvor motstanden ikke var spesielt god, og det var færre spillere med enn i dag. I nyere tid har Andre Agassi fire titler, og siden Federer allerede har tre, tror jeg han klarer minst Agassis antall.

286 uker på førsteplass av rankingen (Sampras): Nja. Federer må holde seg på topp i ca. to år til for å klare det. Dersom han velger å spille mindre oppvarmingsturneringer, kan det bli vanskelig. Men så lenge han vinner tre Grand Slam-turneringer i året, er det ikke noe problem.

Kul reklame

Björn Borg og John McEnroe møtes igjen på supermarkedet. Herlige greier:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=9wDzPvNzbzE]