Stikkordarkiv: Borg

En bratt kurve

Jeg vet ikke om Rafael Nadal liker Rolling Stones, men dersom han gjør det, tipper jeg han kjører «Time is on my side» på repeat for tida. Spanjolens karrierekurve peker rett oppover, og han er bare 24 år. En graf viser hvor godt spanjolen ligger an når det gjelder Grand Slam-titler i forhold til historiens andre storspillere. Les videre

Den siste finalen mellom Borg og McEnroe

Björn Borg og John McEnroes mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980, som svensken vant 8-6 i femte sett. Siste gang de møttes i en Grand Slam-finale var i US Open 1981. Tidligere den sommeren hadde Borg vunnet French Open, McEnroe vant Wimbledon.

McEnroe var best i New York i 1981, og vant i fire sett. Dette var Borgs siste store opptreden i topptennisen, han forsvant raskt ut av stadion etterpå. Dette var fjerde gang han tapte finalen i US Open – to ganger mot Connors, to ganger mot McEnroe.

Her er et klipp fra kampen. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroes grunnslag. Det virker som han bare pirker ballen tilbake med underarmen, særlig på forehanden. Hvordan får han sånn fart på ballen likevel? Timingen hans i trefføyeblikket må ha vært helt vanvittig. I flere dueller holder han helt greit følge med Borg, før han avslutter med å gå til nettet på en kort ball. Se f.eks på ballvekslingen som begynner på 1:13. Det må også nevnes at Borg var en bedre volleyspiller enn mange husker. Sjekk ballvekslingen som begynner på 08:22, lekker volley som avslutter poenget.

(Jeg tror McEnroe spiller med Dunlop Maxply Fort her, den samme racketen som jeg fant i høst. Har levert den til strenging, men ikke prøvd den ennå, for min faste makker har en kneskade…)

Søkeordet: "hvilket år tapte bjørn borg sin første singel finale i us open?"

US OpenJepp, vi tar oss tid til en søkeord-artikkel mens det regner i New York. En leser lurer på hvilket år Bjørn Borg tapte sin første finale i US Open. Det var i 1976, mot Jimmy Connors. Borg hadde en eksellent sjanse dette året, da turneringen ble spilt på grønn grus.

Peter Bodo skriver om den finalen:

In what may have been the best four-set final in Open era history, Connors and Borg played an excruciatingly tight, bitterly fought match in the old concrete horseshoe of the West Side Tennis Club. Jimbo once again prevailed, 6-4, 3-6, 7-6 (11-9), 6-4; most witnesses felt it all came down to the tiebreaker.

Borg tapte mot Connors igjen i 1978, og i finalen mot McEnroe i 1980 og 1981. Fire tap i US Open-finaler, og ingen tittel.

Borg vant heller aldri Australian Open, en turnering han heller aldri prioriterte. Hadde han vunnet US Open, ville nok svensken tatt turen Down Under for å hente en pokal der også.

Her er et klipp fra finalen i 1976:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=T0dMd9q2o6w]

Søkeordet: "bjørn borgs karriere"

ATPI administrasjonssystemet for denne bloggen kan jeg se hvilke søkeord som har sendt folk til www.tennisbloggen.net. Og når folk søker etter noe, skal de selvsagt få svar. I dag: «bjørn borgs karriere».

Det tar deg fem sekunder på Google å finne ut alt om Björn Borg, så jeg tar en Twitter-variant i stedet:

Svensk grunnlinjespiller (f.1956) som vant 6 French Open- og 5 Wimbledon-titler, la opp tidlig på 80-tallet, mest kjent for kampene mot McEnroe.

Påvirker spillestilen en spillers karriereforløp?

ATPJeg hadde et par ledige timer midt på dagen i dag, og svingte innom Stavangers eminente bibliotek. Tennis-seksjonen der er ganske utdatert, og de gamle bøkene som faktisk finnes der, er ikke så interessante. Likevel ble jeg sittende å ble i en dansk instruksjonsbok. Jeg husker ikke tittelen.

Jeg bladde fram til kaptittlet om taktikk. Der var det mange gode, og velkjente råd: Prøv å utnytte motstanderens svakhet, vær tålmodig, spill som regel diagonalt pga lavere nett og bedre sikkerhetsmarginer osv.

I et avsnitt kom jeg over en interessant teori: Boken trekker fram Björn Borg og Mats Wilander som to spillere som baserte seg på sikkerhet, slå mange baller over nettet og basere seg på motstanderens feil. Det er for så vidt en observasjon jeg er enig i. Videre hevdet boken at nettopp denne spillestilen var en grunn til at Wilander og Borg ga seg med topptennis tidlig – de var mentalt utslitt av å spille kamp etter kamp med denne krevende taktikken. (Borg ha seg i 1982 som 26-åring, mens Wilander logget ut mentalt etter 1988, da han vant tre av fire Grand Slam-turneringer som 24-åring).

Boken peker på McEnroe som et eksempel i motsatt retning: Han spilte lenge fordi han hadde en spillestil som var mer basert på kreativitet og mindre på metodisk prosenttennis. Spillestilen kjedet ham ikke over tid, slik boken mener var tilfellet med Borg og Wilander.

Hvor riktig er denne teorien? Jeg tror nok det kan være noe i den. Samtidig var jo Wilander og Borg spillere som slo gjenom veldig tidlig, og ble tidligere mentalt utbrent av den grunn. Jeg tror begge var 18 da de vant sine første Grand Slam-titler.

Pete Sampras sin selvbiografi er solid og litt kjedelig

Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.

I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket. Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.

Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.

Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.

Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:

  • Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
  • US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
  • Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
  • French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).

Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson (ikke at jeg bryr meg, men partneren er ikke uviktig for folk som skal prestere på toppnivå, som Sampras).

Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.

Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.

En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest var Michael Stich.

En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?