One loose net cord that defined two tennis careers

(Why is this in English? See the last paragraph.)

YouTube knows me better than I know myself. One evening I found myself rewatching the fourth set tiebreak between McEnroe and Borg in the 1980 Wimbledon final, suggested by the ever helpful YouTube algorithm.

Needless to say, this is the most famous tennis match of all time, and will probably remain so despite Nadal, Federer and Djokovic and all their matches against each other. McEnroe and Borg played each other only 14 times, whereas the three greater ones mentioned above have played each other a lot more.

Both Borg and McEnroe played epic matches before and after that 1980 Wimbledon final. However, this is the most famous match of their careers. Why is that so? Because of the fourth set tiebreak, won famously 18-16 by McEnroe. Had he lost that fourth set, the final would likely be remembered as a fine, but predictable win the four time defending champion Borg, who took control over the second and third sets after losing the first.

Watching the tie break again, one point stands out. At 11-10, Borg has match point and serves a second serve. McEnroe moves towards the middle to return with his forehand to Borg´s backhand. It is not a pressing shot. Borg hits a backhand straight into McEnroe´s backhand side (McEnroe being left-handed). McEnroe takes the ball early, and hits what looks to be a short, nervous backhand straight in Borg´s direction. If the ball reaches Borg, the Swede will have all the time in the world to pass or lob McEnroe, and the match would have been over.

Instead, the ball catches the top of the net. Or, should I say, somewhere near the top. But it is enough for the ball to roll over, as this is the most loosely strung net I have seen in any professional match. Here it is:

Without that cooperative net, there is no Legend of the Wimbledon final 1980. With a tighter net cord, Borg wins the match in four sets and this would just be a good, but not spectacular Wimbledon final. Instead, 18-16 happened, and the two players have been locked to each other for eternity, with movies, books and numerous blog posts dedicated to Borg and McEnroe. Without that loose net cord, my bet is that they would be just another pair, like Connors and McEnroe, Sampras and Agassi, Lendl and Becker.

A similar point came in the fourth set tiebreak between Nadal and Federer in 2008. What lifts this match into the «best ever» discussion is in my opinion Federer´s match point saving backhand in the fourth set tie break. Here it is:

(Why is this Norwegian guy writing in English? At a party this weekend, a friend and tennisbloggen.net reader suggested I should write in English in order to conquer the world or something like that. (Memories are slightly fuzzy.) I have not written English texts of any substance or length since the Clinton presidency, but will write in English for the rest of 2022 just for the fun of it and see if my numbers go through the roof. Please excuse my rusty grammar and spelling.)

Jeg tror fortsatt ikke Jimmy Connors´ 109 singletitler kommer til å bli passert

Jimmy Connors (Wikimedia)Rafael Nadal og Roger Federer skrudde klokka tilbake i 2017. De vant to Grand Slam-turneringer hver, og Nadal var tilbake i mesterlig grusform. Med deres oppsving ble det igjen interessant å se på en statistikk som det er vanskelig å bedømme viktigheten av: Antall singletitler. Det blir litt som å vinne World Cup-renn i vintersport: All verdens seire der er mye mindre verd enn OL-gull.

Jimmy Connors topper listen, og kommer antakelig til å gjøre det så lenge jeg lever. Selv om Federer passerte Ivan Lendl og nå står med 95 titler, tviler jeg på om han kommer opp på Connors´ antall. Jeg tror heller ikke det er så interessant for Federer. Det finnes ikke et fornuftig menneske på denne planet som holder Connors over Federer merittmessig med henvisning til de 109 titlene.

Statistikken over de mestvinnende spillerne blir mest interessant når de plottes med tidspunktene for når de vant titlene sine. Det er lett å lese forskjellene mellom tennisen før og nå i denne grafiske framstillingen:

ATP-titler etter når spillerne vant dem.
ATP-titler etter når spillerne vant dem.

Legg merke til dette:

  • De fleste spillerne har sine beste år tidlig i 20-årene, med unntak av Novak Djokovic, som først skyter fart på statistikken når han kommer til 23-årsalderen.
  • Björn Borgs tennisliv er og blir fascinerende. Så mye som han vant i begynnelsen av karrieren, er det nesten forståelig at han var utbrent midtveis i 20-årene.
  • Forskjellen mellom før og nå er lett å se i kurvene til Connors, McEnroe og Borg. Det året Borg fylte 18 år, vant han åtte singletitler. Kan du se for deg at noe lignende skal skje i 2018? Selvsagt ikke.
  • Tidligere flatet kurvene ut når spillerne fylte 30. Se på Lendl, Sampras og McEnroe sine linjer – etter fylte 30 hadde de ikke mye igjen i tanken.
  • Jeg er blant dem som tvilte på om Federer kom til å ta igjen Ivan Lendls 94 singletitler. Federer klarte det i år, og har bare Connors foran seg. Federer har sagt han skal spille et par år til, men jeg tror det er urealistisk at han skal vinne like mye de neste årene som han har gjort i å.
  • Nadal følger Federer som en skygge.  Nadal har 75 titler som 31-åring. Federer hadde 76 på samme tidspunkt i karrieren.
  • Alexander  Zverev (20) er verdens beste unge spiller. Han har seks titler til nå i karrieren. Det er mer enn Connors, Federer og Lendl hadde på den alderen.






Borg vs. McEnroe: Tennisen er det beste i filmen om dem

Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Helt møter indre og ytre motstand på veien mot et tydelig mål. Toppidrett ligger så tett inntil den klassiske spenningskurven at det kan virke merkelig at det ikke finnes flere gode sportsfilmer.

Sportsfilm er vanskeligere enn man skulle tro

Eller kanskje er nettopp dette grunnen til at sportsfilmer kladder litt – strukturen er overtydelig sammenlignet med andre historier.

Jeg kan tenke meg to andre faktorer som virker til sportsfilmens disfavør: 1) Sport er best som ekte vare. Spillefilm kan løfte de fleste situasjoner sammenlignet med virkeligheten, men ikke sport. I alle fall ikke sport hvor vi kommer tett på personene.  2) Sportsfolk er jevnt over ganske kjedelige og ensporede. Sånn må det være for å bli best i verden. De fleste av dem har ikke så mye interessant indre terreng som vi i salen kan engasjere oss i.

Gode rekonstruksjoner av Borg og McEnroe

Filmen om Bjørn Borg og John McEnroe, nærmere bestemt deres møte i Wimbledon-finalen i 1980, er blitt mye bedre enn jeg fryktet.

Det beste med den er faktisk tennisen selv. Det ser verken stivt eller PlayStation-aktig ut, men viser sporten fra sin beste side. Matchballen som Borg vinner kampen med (bu-hu hvis jeg spoilet noe nå), er en perfekt kopi av virkelighetens. At skuespillerne ikke er tennisspillere, kamufleres ved å filme ansiktene deres tett på mellom poengene. McEnroes blikk over skulderen før serven og Borgs karakteristiske stamping fra fot til fot mens han venter på en serve, gjenskapes fint. (Og litt i overkant ofte, vil jeg si.)

Selve tennisen spilles av blant annet Thomas Kromann (stand in for McEnroe). Kromann var her i Stavanger i vinter og spilte Davis Cup for Danmark. Borgs spill gjenskapes av finske Henrik Sillanpää

Dybden av researchen er også imponerende. Drakter og racketer er spot on, den gustne 1980-tidskoloritten det samme. At filmen tar med spillet i kulissene før 15 år gamle Björn Borgs kamp mot Onny Parun i 1972 , var mer enn jeg hadde forventet, for å si det sånn. Filmen har også fått med Borgs første ord etter at han hadde slått McEnroe i 1980-finalen: «Otroligt!».

Hva finnes bak raseriet og roen?

Shia Labeouf som John McEnroe.
Shia Labeouf som John McEnroe.

Shia LaBeouf fikser ikke helt rollen som John McEnroe. For meg har alltid McEnroes utbrudd hatt noe litt sjenert og samtidig sutrete over seg. LaBeouf spiller i stedet amerikaneren med volumknappen konstant skrudd til 11, og sender ut spyttklyser så store at de skulle hatt egen oppføring på rulleteksten. Wimbledon-publikummet har heller aldri vært mer volumsterkt og rasende enn i denne filmen.

Sverrir Gudnason er Björn Borg, under mottoet om at stille vann har dypest grunn. Det er selvsagt bare tull – jeg har møtt mange stille og ekstremt grunne vann. Gudnason spiller Borg med sammenknepte lepper og forpint, fjernt blikk. Personen bak ekstremkonsentrasjonen er vanskelig å få øye på, og kanskje er det ikke så mye der, heller. Jeg kan ikke komme på å ha lest noen interessante intervjuer med Björn Borg.

Stellan Skarsgård som Borgs trener Lennart Bergelin og Tuva Novotny som Borgs forlovede Mariana Simionescu har ikke så mye å ta seg til. Skarsgård drysser noen av sjangerens påkrevde trener-gullkorn til eleven. Novotny er for det meste bekymret og/eller oppofrende for Borgs sak. Tennisnerder vil oppdage filmversjoner av Vitas Gerulaitis, Peter Fleming og Jimmy Connors blant de mange tennisfolkene som kommer og går i løpet av filmen.

Det er ingen store feil med filmen om Borg og McEnroe, men når de ekte klippene fra 1980 lett overgår rekonstruksjonen, og ingen av hovedpersonene blir mer enn to litt forskjellige fyrer med helt spesielle evner på tennisbanen, fester ikke denne filmen seg. I alle fall ikke hos meg.

 

Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King

Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Simon Reynolds har skrevet boken Retromania om hvordan populærmusikken har stagnert fordi vekten av fortiden ligger som en elefant over nåtiden. Jeg har ikke lest den, men det har kollega Øyvind Berekvam, les omtale på Øyvinds blogg.

Hovedpoenget i Retromania er at tilgjengeligheten til kanonisert musikk fra fortiden, i form av strømmetjenester, YouTube og andre digitale kanaler, hindrer vår lyst til å oppdage nye ting. Tilgang, som skulle være et gode, blir i stedet en hemsko. Hvem gidder å pløye seg gjennom masse ny og ukjent musikk når hele Beatles-katalogen ligger på mobilen?

Det er 35 år siden 1980!!!

Vi forenkler verden for å klare å holde oversikten over den. Vi gir ting enkle merkelapper hvis vi kan slippe unna med det. Han fyren jeg ikke var så mye sammen med i klassen min på barneskolen? God å svømme. Hun som satt bak meg i norsktimene på ungdomsskolen? Blid. Kollegaen jeg bare var på nikk med i alle år før han gikk av med pensjon? Litt arrogant.

Jeg ble sittende og tenke på dette da jeg så Linda Eides fine NRK-serie Smæsj. Der forteller hun historien bak forskjellige idrettsgrener. Episoden om tennis lærte meg masse nytt, og kan ses på NRKs nett-tv. Det eneste klisjéfylte ved den var innledningen om – alle sammen nå! – Bjørn Borg og John McEnroes kamper i Wimbledon.

Borg og McEnroe var fantastiske spillere i en periode hvor sporten hadde større gjennomslag enn noen gang før og etter. Nelson Mandela skal etter sigende ha fulgt 1980-finalen på radio på cella si.

Smæsj NRK

Men kom igjen, det er 31 år siden John McEnroe vant en Grand Slam-finale. Borg og McEnroe spilte 14 ganger mot hverandre. De har til sammen 18 Grand Slam-titler. Fine greier.

Det er likevel ingenting mot Rafael Nadal og Novak Djokovic, som har spilt 45 ganger mot hverandre, og har vunnet 24 Grand Slam-titler til sammen, og ingen av dem er utbrent i en alder av 25 (hei, Bjørn og John!).

Jeg gleder meg til neste generasjon tennisjournlister inntar mediehusene og tar sine barndomsminner med inn som referanser. Andre kan snakke seg varme om kontrastene mellom Borg og McEnroe, men jeg ser heller en YouTube-samling med det beste av Nadal og Djokovics kamper når som helst. Som dette poenget fra US Open-finalen 2011:

https://www.youtube.com/watch?v=N16ikBfue7c

Hvorfor raller jeg om dette nå? Fordi Nadal møter Djokovic i London på lørdag, til semfinale i ATP-sluttspillet. Nadal har vunnet alle sine tre gruppekamper, også den betydningsløse siste gruppekampen mot David Ferrer. Nadal er senhøstens mest spennende spiller.

I år klarte endelig Djokovic å slå Nadal i French Open. Kan Nadal gi Djokovic en på trynet innendørs i London, som har vært Djokovics beste dekke de siste årene? Nadal har aldri vunnet ATP-sluttspillet. Slår han Djokovic i semifinalen, møter han enten Federer, Wawrinka eller Murray i finalen. Han har godt tak på dem alle.

Når generasjonsskiftet skjer rett foran øynene våre

Noen kamper antar mytiske proporsjoner fordi de involverte spillernes karrierer overlapper så lite. Når to fantastiske spillere fra hver sin generasjon bare møtes noen få ganger, etterlater det seg store tomrom som vi kan fylle med «hva om?»-spørsmål.

Roger Federer slo Pete Sampras i åttendelsfinalen av Wimbledon 2001, og mye har blitt skrevet om kampen siden den gang. Det skyldes ikke minst at de to Wimbledon-kongene var i hver sin ende av karrieren da denne kampen ble spilt. Sampras var tittelforsvarer i Wimbledon 2001. Federer vant sin første tittel der i 2003.

YouTube vet hva jeg liker. Denne uken fikk jeg foreslått å se høydepunktene fra kampen mellom Björn Borg og Rod Laver i 1976. Borg var på dette tidspunktet 20 år og på vei til å bli verdens beste. Laver var 38, og i avslutningen av sin karriere. Den grønne grusen forteller oss at kampen spilles i USA, nærmere bestemt Boca Raton, Florida. (Merkelig nok står den ikke oppført på ATPs statistikk over kampene mellom Laver og Borg).

Dagens beste idrettsfolk er bedre enn gårsdagens beste. Den regelen gjelder i nesten alle sporter, også tennis. Likevel er det oppklarende å se dette klippet, fra Borgs storhetsperiode. Rafael Nadal har redefinert fenomenet overskru (spinn) på 2000-tallet. Borg spilte med treracket og mindre livlige strenger enn Nadal. Derfor er det rystende å se hvor mye toppspinn Borg, med datidens utstyr, gir ballen. Store deler av disse høydepunktene er filmet fra spillernes høyde, og viser hvordan Borgs slag skyter fart mot Lavers strupe eller deromkring.

Borg blir ofte sammenlignet med Nadal. Begge vokste opp på grus, men var så mye mer. Borg vant French Open seks ganger og Wimbledon fem ganger. Som Nadal var han mer enn en grusmaskin. Legg merke til Borg sine beste opphentinger i dette klippet, og ikke minst de fine volleyene hans.

Kampen mellom Roger Federer og Pete Sampras i Wimbledon 2001 har de fleste hørt om. Kampene mellom Steffi Graf og Serena Williams er ikke like mye omtalt. Tell opp hvor mange Grand Slam-titler Graf og Williams har til sammen, og det er lett å se at deres bataljer burde hatt en større plass i tennismytologien. De møttes bare to ganger, begge i 1999. Graf vant sin siste Grand Slam-tittel det året, Serena vant sin første. Passende nok vant de hver sin kamp mot hverandre, og settsifrene var nesten identiske.

Her er noen klipp fra den siste kampen de spilte, i Indian Wells. Serena Williams var bare ranket 21 i verden på dette tidspunktet, men det var lett å se at hun skulle nå mye høyere. Passende nok var det Serena som vant – akkurat som Borg slo Laver og Federer slo Sampras.

Når kommer neste kamp hvor vi kan se generasjonsskiftet rett foran øynene våre?

Bjørn Borg snakkar. Her er kortversjonen.

ATP - herretennisEi venninne av meg flytta til Sverige tidlegare i haust. Ho kjem stundom på besøk i gamlebyen, sidan ho framleis gjer jobbar her. På ein slik tur i haust hadde ho med seg magasindelen av Dagens Industri, ei svensk avis. Den fekk eg, for dei hadde snakka med Bjørn Borg.

Kvar gong eg seg klipp av Borg på YouTube, slår det meg at han sjølvsagt måtte bli eit idol på ein heilt annan måte enn til dømes John McEnroe og Jimmy Connors. Det såg alltid ut som det gjekk føre seg mykje spanande inne i hovudet hans. McEnroe såg plaga ut og Connors hadde utstråling som ei skulebølle, men Borg hadde ei boble av løyndom (ah! gleda ved å skrive nynorsk!) rundt seg.

Eg har sett Borg bli intervjua på tv av og til dei siste åra. Desse intervjua røpar at det neppe skjedde så mykje avansert på innsida av skallen hans, bortsett frå fokus på neste ball. Og det er jo heile poenget med tennis, men nokon stor filosof har ikkje akademia gått glipp av i Bjørn Borg.

Uansett. Her er stikkord frå intervjuet i Dagens Industri:

  • Borg tapte finalen av US Open i 1981 mot John McEnroe. Han køyrde rett til huset sitt på Long Island og hoppa i bassenget. Han visste at han ikkje skulle spele fleire Grand Slam-turneringar. Ikkje utbrend, men det var ganske enkelt ikkje kjekt lenger. «Gleda kom ikkje lenger frå hjarta, slik ho må gjere», seier Borg i intervjuet.
  • Borg har blitt spurt om å delta i Mesternes mester på SVT (kanskje ikkje så overraskande?), men takka nei kvar gong.
  • Borg ser ingen problem med at dei beste spelarane i 2013 får godt betalt. «Dei er verd kvar einaste krone, så hardt som dei kjempar».
  • Borg spelar tennis tre gonger i veka, med ein gammal Dunlop-racket.
  • Borg får stadig spørsmål om å skrive sjølvbiografi, men er lite interessert.

Nadal snart fus i alt på grus

ATP - herretennisNettavisene markerer at det er 20 år siden Monica Seles ble knivstukket av en rabiat tilskuer i Hamburg. Av alle tennisens «hva om?»-spørsmål, er dette det tristeste: Hvordan hadde tennisens adelskalender sett ut hvis Seles ikke hadde blitt knivstukket? Hun var totalt dominerende på alt annet enn gras da hun ble angrepet i pausen av en kamp. Hun ble aldri den samme etterpå.

I stedet for å dvele ved fortiden, er det på tide å skrive enda mer fint om Rafael Nadal. At han herjer på grusbanene i Europa er blitt et vårtegn like sikkert som lønnsoppgjør og russen. Forrige uke vant han turneringen i Barcelona for åttende gang. Nadal har fire titler hittil i år, og det er mest på ATP-touren. Jeg holder ham som storfavoritt til tittelen i French Open om en måned, selv om Novak Djokovic beseiret Nadal i Monte Carlo-finalen.

Er Nadal tidenes beste på grus? Jeg mener det. Sju titler i Roland Garros (French Open) er én mer enn Björn Borg, og flere argumenter trenger jeg ikke. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg lette meg fram til en oversikt over de mestvinnende på grus. Da snakker vi om alle turneringer, ikke bare French Open og Master-turneringene (som for eksempel Monte Carlo og Roma er).

Nadal er faktisk ikke den med flest grustitler (men blir det nok i løpet av et par år). Det er heller ikke Borg som topper den listen, ifølge tennis-x.com:

Spiller Land Grustitler Titler i French Open
Guillermo Vilas ARG 45 1
Thomas Muster AUT 40 1
Rafael Nadal ESP 39 7
Björn Borg SWE 30 6
Manuel Orantes ESP 30 0
Ivan Lendl TCH/USA 28 3
Ilie Nastase ROU 28 1
Mats Wilander* SWE 20 3
Gustavo Kurten* BRA 14 3

Rare tall, ikke sant? Guillermo Vilas var så uheldig at han spilte samtidig med Borg, og klarte bare én tittel i French Open. En av de store sensasjonene i tennishistorien var da 17 år gamle Mats Wilander slo Vilas i finalen av French Open i 1982. Borg hadde lagt opp og Vilas knuste alt på veien til finalen, men tapte i fire sett mot Wilander.

Björn Borg har forholdsvis få grustitler med tanke på hvor dominant han var i French Open – kanskje han ikke prioriterte å spille så mange små grusturneringer som Vilas.

Thomas Muster sopte med seg grustitler på 90-tallet, men French Open vant han bare én gang. Orantes vant aldri French Open, selv om han var god på grus.

Jeg har tatt med Mats Wilander og Gustavo Kuerten også, siden begge de har tre titler i Paris. Det kan godt hende at det finnes noen grusgrossister mellom dem og Nastase på rankingen, men det har jeg ikke sjekket. Jeg ble spesielt overrasket over at Kuerten ikke har flere titler på grus. Han slo gjennom i 1997, og var en spiller å regne med de neste ti årene.

Lærdom? Rafael Nadal vinner stort og smått på grus, men det visste vi jo fra før. Historien viser at det ikke er noen selvfølge – noen har peaket til French Open, uten å sope med seg alt av gruspokaler resten av sesongen. Og andre har sanket med seg de små pokalene, men aldri blitt konger av Paris.

Vi kan se litt nærmere på kurvene til Vilas, Muster, Nadal og Borg. Legg merke til at Borg og Nadal har nøyaktige den samme utviklingen tidlig i karrieren. Etter Seles-spørsmålet, er dette sportens «what if» nummer to: Hvor mye ville Borg vunnet hvis han ikke hadde blitt utbrent som 26-åring?

grustitler

(Dette ble en litt nostalgisk post likevel. Men ikke så dyster som alle nettavisenes saker om Monica Seles.)

Så skviser vi sitronen enda en gang

Du trodde kanskje det var skrevet tilstrekkelig mange spaltemil om Björn Borg, John McEnroe og epoken rundt 1980? Hå-hå-hå! Niks, behovet er utømmelig! Selv tennisjournalister som knapt var kommet i stemmeskiftet da disse folkene klasket ballen til hverandre med treracket, er sykelig opptatt av tennisen som ble spilt for 30 år siden.

Nylig kom Matt Cronin med sin bok om sesongen 1980, som etter hans mening er den beste noen gang. Okei då. Og nå ser jeg til min forbløffelse at hedersmannen Steve Tignor også har skrevet en bok om den samme perioden: High Strung: Bjorn Borg, John McEnroe, and the Untold Story of Tennis’s Fiercest Rivalry.

Tignor har allerede sagt at tittelen ikke er helt god. Jeg lurer på hvor mye om denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe som kan være «untold» nå. Hvor lange skolissene til linjedommerne i Wimbledon-finalen 1980 var? Hvilken skrifttype som ble brukt i svenskekongens gratulasjonstelegrammer til Borg? Hvor stramme McEnroes strenger var i åttendedelsfinalen av US Open 1981?

McEnroe har jo skapt et levebrød av å repetere de gamle historiene om kampene mot Borg, og om tomheten som oppsto da Borg ga seg, om dopet, damene, hvor ulike han og Borg var. Og. Så. Videre. Vi snakker tross alt om historiens mest omtalte tennisduell her. Hvor mange steiner gjenstår det å snu?

Dette er hva Tignor sier om boka:

…an account of the brilliance and blunders of the sport’s first group of Open era superstars, and how they dealt with an entirely new tennis landscape, when the game went from amateur to pro, elite to mass, country club to arena, all-white to multicolored, Anglo to polyglot, British Empire to American Empire, ITF to IMG, wood to graphite, grass to asphalt, clean cut to scruffy, gentlemanly to . . .  not as gentlemanly.

Fine greier. Men hvor mange bøker om 1980-tennis trenger vi? Og hvor intens var denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe? De var ulike i spillestil og temperament, men det var mer bensin på bålet i kampene mellom McEnroe og Connors, og de spilte mot hverandre gjennom en lenger periode enn Borg og McEnroe.

For å kjølne ned nostalgikerne litt, her er McEnroe-Borg-rivaliseringen satt opp mot to andre velkjente dueller fra ATP-touren de siste årene. Ingen av dem står tilbake for Borg-McEnroe-duellen, mener jeg:

Borg – McEnroe Sampras-Agassi Federer-Nadal*
Totalt antall oppgjør 14 (7-7) 34 (20-14) 34 (11-23)
GS-finaler mot hverandre 4 (1-3) 5 (4-1) 8 (2-6)
Grand Slam-titler til sammen 18 (11+7) 22 (14+8) 31 (17+14)
Varighet 4 år (1978-81) 14 år (1989-2002) 12 år (2004-15)
*Nadal-Federer er fortsatt aktive, så tallene kan endre seg. A jour pr september 2016.

Hm. Jeg har en følelse av å ha skrevet en post som denne før. Neste gang det kommer en bok om tennishøsten 1979 (innendørssesongen) eller Björn Borgs isnende blå øyne og flagrende blå hår i skarp kontrast til New York-bøllete McEnroe og ulven Ivan Lendl som kom luskende fra de tsjekkiske steppene for å erobre tennisen med streng diett og maskintennis, ja da skal jeg forbigå den i fullstendig stillhet. (Neppe!)

Nok nostalgi nå

Morgenbladets journalist Håkon Gundersen skrev noe av det morsomste som har stått på trykk i norsk presse de siste par årene. Jeg kan ikke huske sist gang jeg lo mer av en artikkel i en norsk avis enn da jeg leste anmeldelsen av Harald Stanghelles biografi om VGs Olav Versto.