Stikkord: bok

Om jeg ikke har fått spilt så mye tennis i sommer, har jeg lest desto mer. Det begynte med David Foster Wallace-samlingen som jeg kjøpte i London i vinter.

I sommerferien kom en bok jeg har sett omtalt i diverse tennisfora opp gjennom årene, og som jeg endelig fikk somlet meg til å kjøpe gjennom Ebay: Hard courts av John Feinstein. Den handler om tennisåret 1990.

En gravejournalist skriver om tennis

Det finnes grovt sagt to grunner til at folk blir journalister. Journalister kan puttes i en av disse båsene.

1. De som lever for å finne nyhetene, avsløringene, scoopene og de store, viktige sakene som setter dagsorden. Nyhetsjegere.
2. De som synes selve formidlingen/formen er like tiltrekkende som det å breake nyheter. Estetikerne, de som finner nesten like stor glede i det å finne på en perfekt formulering som det å ta makta i kragen.

Dette er selvsagt en forenkling, men hei, hva kan du forvente av en tidligere journalist? De fleste journalister er en blanding av disse to, det er helt nødvendig for å kunne drive i yrket. Man må ha noe viktig å formidle, men også kunne presentere det i en form som engasjerer publikum.

Førsteinntrykket av John Feinstein er at han har mest av punkt 1 i seg. Feinstein er en gravejournalist som får folk til å åpne seg, og stoler på at stoffet han legger på bordet er så interessant at han ikke trenger å stase det opp med halloi og salutter.

Follow the money

Så vidt jeg vet har ikke Feinstein skrevet mye om tennis før eller etter denne boka. Det er ikke hans prosjekt å skrive poetiske beskrivelser av John McEnroes volleyer, her er ingen skarpe skildringer av tennis som fysisk aktivitet. I Hard courts følger Feinstein pengene, som journalistikklisjeen foreskriver.

Side opp og ned fylles med pengesummer som spiller sånn og sånn fikk for å spille den og den turneringen, og all politikken og dealingen som foregår utenfor banen. En smule monotont, men understreker Feinsteins budskap om at alt dreier seg om penger i profesjonell tennis.

Motvillige og grå toppspillere

I ettertid framstår 1990 som et overgangsår i tennisen. Ivan Lendl og Martina Navratilova – 80-tallets dominerende spillere – vant sine siste Grand Slam-turneringer. Pete Sampras og Monica Seles vant sin første. Faktisk var det åtte ulike spillere som vant Grand Slam-titler i 1990, det har ikke skjedd ofte.

Den største kontrasten fra 1990 til i 2019 er hvor grimt alt virker i 1990.

Ta herretennisen i 1990, det er temmelig traurige saker sett gjennom Feinsteins linse. Stefan Edberg og Mats Wilander var flinke og kjedelige. Ivan Lendl flink, kjedelig og pengeglad. Touren klamret seg til at en halvmotivert og -trent John McEnroe skulle kaste stjernestøv over det hele, seks år etter sin siste Grand Slam-tittel. Den mest sympatiske i Feinsteins bok er Boris Becker, som vurderte å legge opp i 1989 (!).

På de 29 årene som er gått, har Grand Slam-turneringene bare vokst i prestisje. I dag er det ingen av de beste spillerne som står over Grand Slam-turneringer med mindre de er skadet. Det var vanligere før, for eksempel droppet Lendl å spille i French Open, og Agassi spilte ikke Wimbledon. (Federer har stått over French Open noen år, men det er ikke helt sammenlignbart. Federer droppet ikke Grand Slam-turneringer da han var i 20-årene, han gjorde det da han ble eldre for å kunne ha en lengst mulig karriere.)

Den store amerikanske generasjonen, da de var unge

I 1990 var den store amerikanske generasjonen på vei opp og fram, og det er gøy å lese ei bok som skildrer dem som tenåringer. Forfatterens sympati ligger hos Pete Sampras og Jim Courier, som konsentrerte seg om tennis og har bra folk rundt seg. Michael Chang og støtteapparatet hans får gjennomgå for alle sine særheter.

Det kan likevel ikke måle seg med det nådeløse portrettet av Andre Agassi og entouragen hans. Hard courts driter ut den unge Andre Agassi og folkene i hans nærhet så ofte og så grundig at jeg tviler på om Feinstein og Agassi er på talefot i dag. Lest opp mot Agassis selvbiografi, og dens skjønnmalende beskrivelser av de samme folkene som Feinstein henger ut, blir Hard courts fantastisk lesning.

Preludium til Capriatis fall

Samtidig viser Feinstein at unge stjernespillere gjerne blir sånn fordi de kastes inn i et liv de ikke har forutsetninger for å takle.

En gjennomgangsfigur i boka er Jennifer Capriati, som (i likhet med meg) fylte 14 år i 1990. Hun var det store amerikanske håpet i en sport som var preget av vakuumet etter Chris Evert og en falmende Martina Navratilova. (Verdensener Steffi Graf skildres som enda mer mismodig enn Boris Becker, langt fra noe PR-trekkplaster for WTA-touren i 1990.)

Jennifer Capriati beit godt fra seg på touren, men Feinstein skildrer oppstyret rundt henne så presist at  det er lett å forstå at hun fikk et sammenbrudd få år senere. Men igjen; alle – utenom Capriati selv – hadde mye å tjene på å kaste henne inn i manesjen selv om hun var altfor ung til det.

Brukbare spillere ble verdens beste trenere

29 år etter sesongen Hard courts handler om, er det interessant å se hvordan mange av folkene i topptennisens utkant fra 1990 som i dag er meget sentrale. Darren Cahill, Paul Annacone og Brad Gilbert var topp 100-spillere i 1990, men huskes i dag mer for alle Grand Slam-titlene de sto bak som trenere etter at spillerkarrieren tok slutt.

Feinsteins portrett av Brad Gilbert er noe av det morsomste i Hard courts. Gilbert skildres som ATP-tourens mest pengeglade spiller. På et tidspunkt får han en fin sum penger for å fly til en grusturnering i Østerrike, selv om «antall personer som ønsker å se Brad Gilbert spille på grus, får plass i en telefonkiosk» (fritt etter hukommelsen).

Mest interessant i ytterkantene

Det er vinnerne som skriver historien, og det er vinnerne som skriver selvbiografier. Sports-selvbiografier handler om utsikten fra toppen. En topp det tok oppofrelse å komme seg til, men en topp uansett. Hard courts´ store styrke er skildringen av alle som nesten kommer seg dit, eller strever for å gjøre tennis til en greit betalt jobb. De fleste klarer det ikke, enten de stanses av evner, skader eller tilfeldigheter.

I 2020 er det 30 år siden sesongen 1990. Det hadde vært nydelig om Feinstein igjen kunne hengt seg på tennisen og skrevet om det han finner. Jeg regner med at tilgangen til spillere, agenter, trenere og foreldre er blitt mye dårligere i årene som har gått siden Hard courts ble til.

Men en dyktig journalist som Feinstein hadde selvsagt klart å grave opp mye nytt materiale likevel. Jeg spurte ham på Twitter om en oppfølger var på gang, men har foreløpig ikke fått noe svar:

@JFeinsteinBooks Just finished Hard courts, an excellent read! Have you considered doing the same thing again? Would love to read a book on the 2020 tennis season. How much has the sport changed in the 30 years thst has passed since 1990? #tennis

— Åsmund Ådnøy (@asadnoy) July 23, 2019