Andy Murray vant Queen´s-tittelen i dag, etter seier over Blake i finalen, 7-5, 6-4. Jeg så første sett fram til 4-4.
En slik tittel bygger opp skotten som en av favorittene til Wimbledon, som begynner neste mandag. Det er sterkt å vinne på hjemmebane, men rekken av Murrays motstandere er ikke spesielt imponerende: Seppi, Garcia-Lopez, Fish, Ferrero og Blake.
I finalen mot Blake synes jeg Murray var i overkant passiv, og gikk inn i lange dueller fra grunnlinjen med Blake. Murray brøt Blake i andre game, men ble selv brutt rett etterpå.
Jeg tipper Murray regnet med at Blake før eller seinere ville miste tålmodigheten og slå seg bort, og det skjedde ganske ofte. Spørsmålet er hvordan Murray klarer å gire om mot en risikospiller som har dagen. Hans to tap i Grand Slam-sammenheng kom mot Verdasco og Gonzalez, som er slike spillere.
(Barne-TV overtok skjermen, og også der var det tennis i dag. En finsk produksjon om en gutt som spilte tennis, drevet fram av en ekstremt ambisiøs far med stripete skjorte, sideskill og blå genser knyttet over skuldrene. Tennisklisjé-faktor 45, med andre ord.»Si til deg selv: Jeg vil vinne!», insisterte faren. Gutten fant i stedet lykken med ei jente som likte å klatre i trær. Blæh.)
Rafael Nadal møter Andy Murray i finalen i Rotterdam, og de er selvsagt seedet en og to i den turneringen. Nadal har brukt mest krefter til nå, og Murray er god innendørs. Jeg tror skotten tar dette. Ut fra innledningskampene virker det som Nadal har kommet seg til finalen mest på viljestyrke.
I San Jose ble både Roddick og Blake slått ut i semfinalene, og finalen går mellom Stepanek og Fish. En nedtur for arrangøren. Jeg holder en knapp på Stepanek, selv om Fish på sitt beste kan glimte til.
Grusmauren Tommy Robredo vant denne ukens turnering i Brasil, og tok med det sin åttende seier i karrieren.
Jeg fikk sett noen game i det tredje settet av Jankovic-Mauresmo i går. De spilte semifinale i innendørsturneringen i Paris, og Mauresmo vant 6-2, 0-6, 6-1. Jankovic hadde breaksjanser på 1-1 i tredje sett, men Mauresmo avverget dem.
Jankovic var tydelig frustrert med linjedømmingen på dette tidspunktet av kampen, og Mauresmo brøt serven hennes godt hjulpet av en svaksynt linjedommer. Jeg så ikke resten av den kampen. En opptur for Mauresmo, som møter Dementieva i finalen, fordi Serena Williams trakk seg fra den semfinalen med kneskade.
I Thailand skal Vera Zvonareva møte Sania Mirza i finalen. Jeg spår en enkel seier for Zvonareva, som er god til å sanke små titler.
Det er den tiden av året igjen: På tide å se framover mot neste sesong, som er rett rundt hjørnet. Turneringen i Abu Dhabi er ikke en offisiell ATP-turnering, men er likevel verdt å følge med på.
Siden dette er en oppvisningsturnering, er formatet litt annerledes enn vanlig. Det deltar seks spillere: Federer, Nadal, Murray, Davydenko, Roddick og Blake. Kampene spilles slik:
1. nyttårsdag:
Roddick – Davydenko
Murray – Blake
Vinnerne av disse kampene møter deretter Federer og Nadal i semifinale 2. januar:
Federer – Murray/Blake
Nadal – Roddick/Davydenko
Finalen spilles 3. januar. Arrangøren håper selvsagt på en finale mellom Federer og Nadal. Det blir i så fall deres første møte siden Wimbledon-finalen, hvis jeg ikke husker feil. Uansett hvor stort sportslig utbytte spillerne får av disse kampene, drar de videre mot Australia med en solid dose arabiske lommepenger.
Masters-turneringen i Paris går mot slutten, og det er gledelig at årets beste spillere holder koken helt til siste ballveksling av sesongen (med unntak av Djokovic).
Nalbandian – Murray blir en skikkelig test for begge spillerne. Dekket passer begge perfekt. Jeg tror Murray drar det i land. Han har vært tourens beste spiller siden hardcourt-turneringene begynte i sommer. Innbyrdes: 1-0 til Nalbandian.
Nadal – Davydenko er i utgangspunktet klar fordel Nadal. Det trege dekket i Paris passer perfekt for Nadal. Davydenko vant sin eneste Masters-turnering i Miami ved å slå Nadal i finalen (6-4, 6-2), men jeg tror ikke han klarer det igjen. Innbyrdes: 3-1 til Nadal.
Federer – Blake gir Federer sjansen til å revansjere tapet i OL. Han gjør alt bedre enn Blake, og er nok lysten på en Masters-tittel i 2008. Dette er siste sjanse. Innbyrdes: 8-1 til Federer.
Roddick – Tsonga er oppgjøret mellom to storeservere. Etter gjennombruddet i Australia hadde Tsonga noen måneder borte fra toppen, før han igjen har spilt stort i høst. Helt åpent, men jeg tror Roddicks rutine drar det i land. Innbyrdes: 2-0 til Roddick.
På en av NRKs eminente kveldssendinger fra årets Wimbledon hadde de fått et eksklusivt intervju med Roger Federer. Det varte i ca. et halvt minutt. På den tiden rakk Federer å si at han ikke var enig med dem som mente han var på en nedtur, for dette var den viktige delen av sesongen hvor han skulle gjøre det godt: Wimbledon, OL og US Open.
Nå gjenstår bare US Open som en vinnermulighet for Federer, og jeg kan ikke se hvordan i all verden han skal klare å vinne der. Han har tapt alle de viktigste kampene i år, pluss en haug med uviktige kamper. I dag tapte han kvartfinalen i OL mot James Blake, som han hadde slått åtte ganger på rad tidligere.
Hvordan kunne det skje? Jeg var på jobb, og fikk bare sett et sammendrag på NRK2. Blake så ut til å gjøre lite feil, og han forsvarte seg godt. Federer sine killerslag ble ville forsøk som gikk langt ut. Blake tok en komfortabel ledelse i andre sett, men Federer klarte å klore seg fast i settet og til et tiebreak. I et annet år enn dette ville Federer tatt kommandoen her, men Blake vant det uten problemer. Federer har ingen aura rundt seg nå, ingen X-faktor som får spillerne til å skjelve. Han har en lang vei foran seg før han er verdens beste igjen.
Federer har et grusomt 2008. Etter US Open er det kanskje smartest å ta en pause fram til ATP-sluttspillet, og droppe alle teite oppvisningskamper han har sagt ja til.
Flere favoritter ute i Beijing: Begge Williams-søstrene tapte.
James Blake tapte hegens finale i Houston mot gode gamle Marcel Granollers-Pujol (forsøk på spøk). Spanjolen er ranket 54 i verden, og hadde aldri vunnet en ATP-tittel før kampen mot Blake i USA. Lesere med god hukommelse husker kanskje at Blake tapte finalen mot den enda mer ukjente Kei Nishikori tidligere i vinter.
Tapet i Houston er ikke like ille for Blake, for han er en middels grusspiller. Likevel er det rart at han ikke klarer å slå disse lavtrankede spillerne. Blake har vist stor mental styrke i Davis Cup i det siste, men klarer tydeligvis ikke å dra selvtilliten med seg til finalene i singleturneringene.
Har i min nordmørske langhelg også registrert at Federer vant i Estoril, mot et riktignok elendig felt, og med Davydenko skadet i finalen. Men en seier er en seier. Blir spennende å se om Nadal kommer til å dominere like kraftig på grusen som i fjor.
Tennis på tv:
James Blake – Carlos Moya 6-3, 6-4
3. runde, Indian Wells
Den direktesendte tennisen har så langt i kveld veket plassen for påskekrim, men jeg fikk med meg en times opptak av Blake-Moya i ettermiddag.
Moya slo en rekke kraftfulle forehander da han brøt Blake til 3-2 i første sett. Jeg måtte ned i kjelleren og sage litt ved. Da jeg kom opp igjen, hadde Blake brutt tilbake og holdt serven sin, slik at det sto 4-3 til amerikaneren. Moya hadde alle tiders sjanse til å holde serven sin, men klarte å rote vekk muligheten, og dermed settet. I begynnelsen av andre sett var spanjolen furten på det meste, og tapte lett.
Det var ingen stor kamp. Jo mer jeg ser Moya, jo stivere synes jeg han er. Den harde forehanden er skummel når Moya får den til å sitte, men det er et slag som krever at Moya er i perfekt posisjon. Moya klarer ikke å få skikkelig kraft bak forehanden når han er presset. Moya sin backhand er veldig forknytt, og bryter ofte sammen.
Blake? Ingen stor kamp. Han var rusten og virker et stykke unna formen.
Hvem svarte er Kei Nishikori, var det første jeg tenkte da jeg så at han hadde vunnet Delray-finalen mot James Blake, 3-6, 6-1, 6-4. Det finnes ikke så mye info om japaneren på nettet heller. Han er 18 år gammel og ranket 244 i verden. Steike!
På ATP sine nettsider står det at han er 177 cm høy og 68 kilo tung. En liten fyr, med andre ord. Det er uhyre sjelden at så lavt rankede spillere vinner turneringer på høyeste nivå. Sist gang noe lignende skjedde, var da Steve Darcis (den gang ranket 297) vant turneringen i Amersfoort i fjor.
Nishikori slo selveste James Blake i finalen, og amerikaneren må føle seg litt dum. Han er nummer 12 i verden, en erfaren toppspiller og hadde et amerikansk hjemmepublikum i ryggen. Han vant første sett, men tapte de to neste mot en liten japaner på 18 år, ranket 244. Ouch.
