Fra steinansikt til tøysekopp

(Lenge siden sist. Har vært på langweekend i Bergen). Bjørn Borg beholder trofeene sine fra Wimbledon-turneringene. Tidligere i vinter ville han selge dem, for å oppnå finansiell sikkerhet for seg og sine, som han så kryptisk sa det.

Boris Becker gjorde mye dumt etter at han la opp (konkurser, skilsmisse, smelte russisk modell på tjukken), men det er kanskje ikke så rart. Becker er en mann med bobler i blodet. Men Bjørn Borg? Steinansiktet? Hva er det han driver med? Fyren som aldri beveget en ansiktsmuskel på banen?

Borg avslørte aldri hva han tenkte på mens han spilte, og jeg forstår ikke helt hva som er i hodet hans nå heller. Uansett ville jeg sparket rådgiverstaben hvis jeg var Bjørn. Både de finansielle og de som styrer med imaget til den aldrende tennislegenden.

Kjære NRK

Gudene, og John G. Bernander, skal vite at jeg har hatet deg, kjære statskanal. Jeg har frest over Fredrik Skavlans selvtilfredse kosetime på fredagskvelden. Jeg har kastet harde gjenstander mot skjermen når Vidar Lønn, Tore Strømøy, Tande-P, Terje Dalby, Med hjartet på rette staden eller noe annet lisens-sløsende har dukket opp på tv.

Alt er tilgitt. Alle idiotiske produksjoner, umorsomme komedier, pengeslukende storshow med husband og flaue helgesatsinger vil fra nå av bare få et overbærende smil fra denne munnen.

Hvorfor? NRK skal sende Wimbledon i to år framover. Det er så sykt bra. De har ikke gjort det siden 1988. Den gangen vant Stefan Edberg. Det blir en voksenopplæring av det norske sportspublikummet. Mange som følger tennis gjennom VG Nett, Dagbladet.no eller lignende må tro at tennis dreier seg om Maria Sharapova sine bein, korte skjørt og en sveitser de ikke helt husker navnet på.

Jeg husker i 1986, da Boris Becker vant Wimbledon. NRK viste kampene. På sommerkveldene gikk jeg de 300 metrene til skolen. Der var det en murvegg, stor og gos. Jeg hadde en tennisracket og en ball. Og slo. NRK sår tennis-spiren i dagens 10-åringer når de sender verdens viktigste tennisturnering til sommeren.

Takk skal dere ha.

Deres for evig trofaste lisensbetaler,
Åsmund

Mann mot mann, samme land

Jeg gjespet meg gjennom noen games av bom-orgien mellom Dementieva og Myskina på fredag. Myskina klarte å vinne, selv om begge to strengt tatt burde vært fjernet fra turneringen på grunn av elendig spill.

I dag zappet jeg innom Haas mot Waske på Eurosport. De to tyskerne satte ikke akkurat tennishjertet mitt i brann. Den mekaniske fløtepusen (en selvmotsigelse som faktisk passer utmerket på Haas) og den anonyme Waske var omtrent like underholdende som å se oppvasken tørke.

Derfor kom tanken: Er det alltid bare elendighet når spillere fra samme land møtes? De kjenner som regel hverandre godt, og derfor blir kampene forutsigbare og feilene mange.

Nja. Det finnes plenty av klassiske dueller mellom spillere fra samme land:

Edberg – Wilander: Kjempet om den svenske tennistronen på midten av 80-tallet. Wilander den beste returspilleren i verden, Edberg konge ved nettet. Severdige kamper, og to av de mest sympatiske verdensenerne gjennom tidene. 80-årene var aldri vakrere.
Innbyrdes styrkeforhold: 11-9 til Wilander.

Sampras – Agassi: Var sjelden på topp samtidig, men når de var det, resulterte det i noen av de beste kampene som er spilt: finalen i Australian Open 1995, US Open samme år, Wimbledon 1999 og US Open 2001.

Fun fact: Agassi slo aldri Sampras i Wimbledon eller US Open, og Sampras slo aldri Agassi i Australien Open eller French Open.
Innbyrdes styrkeforhold: 20-14 til Sampras.

Becker – Stich: Kontraster i kø. Becker spilte mye på kraft, mens Stich fikk alt til å se latterlig enkelt ut, og var egentlig ikke så interessert i tennis.

Becker var det brede publikums mann, mens Stich var en særing uten stor fanskare, bortsett fra tennispurister. Trål diskusjonsgrupper etter Stich, og du finner beskrivelser av serven hans som «pure silk», og backhanden hans snakkes det fortsatt om. Stich er blitt en kulthelt, Becker er mest kjent som en kåtpeis som har kastet bort masse penger.
Innbyrdes styrkeforhold: 8-4 til Becker.

Tigergutt i tennisland

★★☆☆☆

Jeg har vært på ferie i Oslo. Ethvert besøk i hovedstaden betyr en tur til Tanum bokhandel, tennisavdelingen. Det er bare en hylle, og som regel har de ingenting av interesse. Men denne gang fant jeg selvbiografien til Boris Becker, som jeg pløyde gjennom på tre-fire dager.

Boris Becker The PlayerBoris Becker er den største tyske kjendisen de siste 20 årene. Selv folk uten interesse for tennis kjenner navnet. Det virker som Becker (og hans to medforfattere) har skrevet for kjendisgribbene der ute, og ikke tennisfansen. Skuffende, særlig når han kaller boken for The Player.

Det er nemlig lite om spilleren Boris Becker i denne boka. Kampene og motstanderne blir beskrevet i bisetninger. Han er sparsom med rosen, har lite til overs for Ivan Lendl, og synes Stefan Edberg er en kjekk kar. Boris Becker har spilt i mange legendariske kamper (sju Wimbledon-finaler, ATP-sluttspillet 1996 mot Sampras, Wimbledon-semifinalen mot Agassi i 1995 og mange andre). Dem hadde det vært gøy å lese mer om.

I stedet preiker Becker i det endeløse om eldgamle konflikter med trenere. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.

Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt (”tigergutter kan alt”) i en kynisk verden, og som en bortforklarende sytepave. Alle Beckers største nederlag blir bortforklart med utenomsportslige forhold eller skader. I lengden er det irriterende å lese. Becker er like sta i etterkant av karrieren som han var da han var midt i den.

Det beste kapittelet viser hva denne boken kunne vært. Becker skriver med innsikt og kritisk sans om sin landsmann Michael Stich (Wimbledon-vinner 1991). Bare synd at det er langt mellom slike lyspunkt i Becker selvbiografi.

Grastennis for dummies

Gras har gått fra å være det dominerende underlaget til å bli en raritet som det spilles på en knapp måned hvert år. US Open ble spilt på gras fram til midten av 70-tallet, og i 1988 (tror jeg det var) skiftet også Australian Open til hardcourt.

Den eneste grunnen til å fortsatt spille tennis på gras er sportens største turnering: Wimbledon. De aller fleste store spillere har vunnet Wimbledon, selv om det finnes unntak (Wilander, Seles, Lendl). Bjørn Borg, Pete Sampras, John McEnroe, Boris Becker, Steffi Graf og Martina Navratilova har alle dominert Wimbledon.

Gras er, som alle fotballspillere vet, et ujevnt dekke. Grasbanene blir slitt jo lenger turneringene varer, dermed spretter ballen skeivt. Gras er et organisk materiale som endrer seg med været. Fuktig luft gir raske baner, tørt vær får dem til å ligne mer på hardcourt.

Serven er det viktigste slaget i tennis, og på gras er det ekstra viktig. Det hører med til unntakene når spillere som ikke baserer seg på en sterk serve vinner, men det skjer noen år. Hewitt, Agassi, Hingis og Connors har alle vunnet Wimbledon til tross for halvtamme server.

Returspillet er nesten like viktig, og svekker myten om at Wimbledon er en lang servefest. Og ikke minst: Psykisk sterke spillere kommer til sin rett på graset. Grastennis betyr korte ballvekslinger, og et par ukonsentrerte poeng kan bety at settet er tapt.