Spillerne som formet tennisen

About.com har en ganske bra tennisseksjon. For noen dager siden kom artikkelen The players who made today’s tennis. Før vi går til navnene, kan det være greit å finne ut hva som er today´s tennis. Jeg vil koke det ned til tohåndsbackhander og grunnlinjespill, mot mer enhåndsbackhander og nettspill fram til ca 1975. For å si det veldig enkelt.

I artikkelen trekkes fire spillere fram som sterke påvirkningskrefter: Rod Laver (toppspinn, allsisdighet), Ivan Lendl (treningsviljen), Martina Navratilova (treningsviljen) og Chris Evert (tohåndsbackhand).

Sånne kåringer innbyr til debatt. Jeg savner Boris Becker, som for alvor viste hvor langt du kommer med en god serve. Becker var god til mye, men det er serven hans som blir husket. Eller hva med Connors, som brakte inn en ny aggressivitet i servereturene?

Jeg er litt skeptisk til å inkludere Navratilova og Lendl på grunn av treningsdisiplinen deres. I alle idretter har de beste trent mer og mer, og det ville skjedd også uten Lendl og Navratilova. Men de skal ha mye av æren for dagens østeuropeiske tennisboom, mener jeg. Lendl blir holdt fram som et eksempel på en spiller som gjorde det godt selv med begrenset talent, men at About.com nevner Kafelnikov som en spiller i denne sjangeren, er for meg et mysterium. Man kan si mye om Kafelnikov, men han var et stort balltalent.

På damesiden ville jeg kanskje inkludert Williams-søstrene, for de brakte en ny råskap inn i tennisen, og de erobret verden selv med et dårlig utgangspunkt.

Det morsomme med tennishistorien er at spillestilen til de beste ofte er helt unik, og lar seg vanskelig kopiere. Hvor mange har spilt som McEnroe, Nadal, Graf eller Seles?

Det som ikke nevnes i artikkelen, er at teknologien minst like mye som spillerne påvirker måten tennis spilles på. Dagens strenger og racketer gir spillerne større trygghet i returspillet og grunnlinjeslagene enn for bare få år siden. Det i seg selv har bidratt til å drive serve- og volleyspillerne ut av tennisen, selv om Sampras sopte inn Grand Slam-titler på den måten aldri så mye.

Nok babling. Hva mener dere?

Jeg tar med en film. Denne kampen kan ses som et vannskille i tennishistorien. Den gamle gentleman Rosewall møter den nye tid i form av en ung og sulten Jimmy Connors i finalen av US Open 1974, og taper 6-1, 6-0, 6-1.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=v7jkeZ0kNq8]

Snart Australian Open

Det nærmer seg jul, og dermed også ny sesong. Første store post på programmet er Australian Open i slutten av januar. Her er noen klipp som oppvarming:

Martina Hingis spilte i finalene 1997-02. Hun vant de tre første, og tapte de tre neste. Den siste, mot Capriati i 2002, skulle hun vunnet. Her er noen høydepunkter:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ELtf9iTQr48]

Stefan Edberg knuste Jim Courier i finalen av US Open i 1991. I Australian Open vinteren etter fikk Courier sin revansje. Legg merke til matchballen, en rein backhandvinner på servereturen. Her er avslutningen av kampen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=uw3CBUTrpZI]

Boris Becker vant to ganger i Australia, 1991 og 1996. Seieren i ’96 var hans siste Grand Slam-tittel, hvor han slo Michael Chang i finalen. Her er noen høydepunkter:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=M-pgDrjE-0w]

Diverse YouTube-herlighter

ATPOk, dette er er tennisferien, så mens vi venter på mer action på banen, serverer jeg noen godbiter fra YouTube.

1) Settballen fra første sett av US Open-finalen i 1995. Agassi var favoritt og hadde dominert hardcourten det året. Her har Sampras (lengst unna kamera) settball. Han vant kampen i fire sett. Litt dårlig kvalitet, men du skjønner omtrent hvor ballen går.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=6E7048vLTZM]

2) Roger Federer fikk sitt gjennombrudd i 2003, da han vant Wimbledon. Her er noen høydepunkter fra finalen i Masters Cup samme høst. Agassi virker litt passiv, mens Federer spiller utrolig fritt og skjerpet. Han har en veldig selvtillit i backhanden sin her.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=p1efsETh-ss]

3) Becker mot Sampras i finalen av ATP-sluttspillet 1996. En av tidenes beste kamper, mellom to offensive servekanoner i sin beste form. Sjekk Beckers løpende backhand på 1:34.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=EhfV7hDDqOY]

Pete Sampras sin selvbiografi er solid og litt kjedelig

Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.

I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket.

Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.

Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.

Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.

Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:

  • Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
  • US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
  • Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
  • French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).

Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson (ikke at jeg bryr meg, men partneren er ikke uviktig for folk som skal prestere på toppnivå, som Sampras).

Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.

Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.

En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest var Michael Stich.

En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?

Bodo om oppvisningskampene

Peter Bodo har, som alle andre, fått med seg at Sampras vant den siste av oppvisningskampene mot Roger Federer. Du kan lese hans tanker om Federer mot tidligere storheter her.

Bodo mener at Edberg, Lendl og Becker er spillere som ville gitt Federer problemer. Muligens. Det er vanskelig å sammenligne på tvers av generasjoner, fordi teknologien er en helt annen i dag. Jeg mener Federer har et gir som i alle fall Lendl manglet. Becker og Edberg? Federer liker å spille mot spillere som gir ham et klart mål å sikte etter, og det får han mot nettspillere som de to. Begge var altfor ustabile fra grunnlinjen til å være en trussel for Federer.

Gilbert spår om fortiden

Denne saken handler om herretennisBrad Gilbert er en av de beste trenerne i tennisverdenen. Han fikk Agassi opp av grøfta, han fikk til gode ting med Andy Roddick og nå trener han Andy Murray.

Murray ble nylig spurt av tennisjournalist Peter Bodo om hvilke spillere gjennom tidene han trodde kunne gitt Roger Federer problemer. Svar: Ivan Lendl og Boris Becker.

Tja. Becker var en uttrykksfull fyr med lite nerver. Han servet enormt på sitt beste, han var offensiv og hadde en god forehand. Det ville vært nok til å slå Federer en gang i blant, men av ti kamper tror jeg Federer ville tatt sju.

Lendl? En litt oppgradert versjon av David Nalbandian: Få upressede feil og ingen svakheter. Men Lendl viste allerede i sin samtid at hans femtegir ikke var på nivå med det beste nivået til folk som Edberg og Becker. Mot Federer ville han vært sjanseløs dersom ikke Federer slo seg helt bort. Tror jeg da, men jeg har verken trent Agassi eller Murray.

En utdødd duellform

Denne saken handler om herretennisVerden kommer aldri til å se en rivalisering som den mellom Boris Becker og Stefan Edberg igjen. De møttes i Wimbledon-finalene i 1988, 89 og 90. Edberg vant den første og siste.

Begge spillerne gjorde hva som helst for å komme til nettet og avgjøre poengene der. Becker ved hjelp av en monsterhard serve, Edberg med en ikke så hard, men smartere og mer overskrudd serve. Filmingen fra bakkeplan bak Becker sin rygg viser tydelig hvor mye overskru det er i Edberg sine server, noe som ga ham ekstra god tid til å løpe til nettet.

Serve og volley er omtrent utryddet fra topptennisen nå. Derfor gjør det ekstra godt å se igjen dette klippet fra Wimbledon-finalen i 1988. Legg merke til at gresset er mye raskere enn i dagens Wimbledon-turnering. Edberg sin forehand har fått mye tyn opp gjennom årene. Den kan ikke ha vært helt elendig. Edberg var klar over sine begrensninger på den siden, og prøvde sjelden på noe ekstraordinært med forehanden.

Få kler forresten hockeysveis bedre enn Stefan Edberg!

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=sIBbKiVFYOI]

Borg beste bokstavrimer

Denne saken handler om herretennisDa jeg satt og så på andre sett av Wimbledon-finalen 1980, begynte en rar tankerekke. Hvordan blir listen over tidenes beste spillere med bokstavrimende navn? Den store svensken på topp, selvsagt. Omtrent sånn ble rekkefølgen:

1. Bjørn Borg – 11 Grand Slam-titler, 5 Wimbledon på rad og tidenes svenske idrettsmann
2. Andre Agassi – 8 Grand Slam-titler, deriblant alle de fire forskjellige, OL-gull og trendsetter på og utenfor banen
3. Boris Becker – 6 Grand Slam-titler, deriblant 3 Wimbledon

En klar tet-trio. Resten av listen er vanskeligere. På damesiden kommer jeg ikke på en eneste storspiller med fornavn og etternavn som begynner på samme bokstav. Steffi Graf, Monica Seles, Serena Williams, Venus Williams, Chris Evert, Martina Navratilova, Martina Hingis, Tracy Austin, Arantxa Sanchez-Vicario…ingen bokstavrimere.

Andre herrespillere med bokstavrim og fin-fine karrierer: Gaston Gaudio, Miroslav Mecir og Karol Kucera.

Federer rundet 40

Denne saken handler om herretennisRoger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.

Tennisens mest uberegnelige mann

Denne saken handler om herretennisMarat Safin kan fortsatt bli en av sin generasjons største spillere. Det er for seint å skaffe seg en karriere i Becker- eller Edberg-klassen (6 slams hver), men russeren er fortsatt ung nok til å plusse på de to slam-titlene han har fra før.

Denne uka slo han toppseedede James Blake i Legg Mason-turneringen. Bra. Safin har alt som skal til, bortsett fra hodet. Safin kommer nok aldri til å kjempe om topprankingen ved årsslutt, slik han gjorde i 2000 (Kuerten vant på målstreken). Men han kan spille en eller to uker med gudbenådet tennis. Han gjorde det da han vant Australian Open for halvannet år siden, og han kan gjøre det igjen.

Kanskje allerede i US Open. Sjelden har en useedet spiller vært så fryktet som Safin kommmer til å være i New York. Neste kamp i Legg Mason-turneringen bør bli en thriller, mot Andy Murray (som Yahoo av en eller annen grunn insisterer på å kalle Andrew).