Stikkord: Becker

Boris Becker, kjendisen

For tida kan du sjå ein todelt dokumentar om Boris Becker på NRKs nettspelar. Du får mest utbytte av han om du bryr deg meir om kjendisen Becker enn tennisspelaren.

For her er det fint lite om kva som gjorde at Becker vann seks Grand Slam-titlar frå 1985 til 1996. Heile den vestlege jordkula veit at Becker hadde ein hard serve, men stort mykje nærmare tennisspelaren kjem du ikkje i denne dokumentaren. Mange har serva hardare enn Becker både før og etter hans tid, så kvifor har dei så tomme troféskåp i forhold til han? Ein av dei få tennisspelarane i filmen er Pat Cash (Wimbledon-vinnar 1987), han får vel omtrent eitt minutts skjermtid.

Nei, dette er ein dokumentar om kjendisen Boris Becker. Når du vinn Wimbledon som 17-åring, blir livet aldri det same igjen. Filmen tøtsjar såvidt borti kombinasjonen av tid og stad som utslagsgjevande for den enorme Becker-effekten: Vest-Tyskland flaut ikkje over av karismatiske idol i 1985, same kva du måtte meine om Hans-Peter Briegel og Modern Talking. Becker var eit friskt pust.

Det mest imponerande i Beckers karriere er i mine auge at han vann Wimbledon igjen året etter, mot Ivan Lendl i finalen. Derfrå og ut kladda det litt meir, sjølv om han vann Wimbledon igjen i 1989, US Open 1989 og Australian Open 1991 og 1996. John Feinsteins fascinerande bok Hard courts, om tennisåret 1990, skildrar ein Boris Becker som har vanskeleg for å konsentrere seg, og er på veg ut av sporten.

Den same rastløysa går igjen i føljetongen om Becker etter tennisen. Det er kvinner, investeringar og flyttingar i stor skala, kor Becker sjølv framstår som både nokså naiv, ansvarslaus og samtidig særs menneskeleg, trass alt.

Som sagt, du får lite tennis i denne dokumentaren, men blir rikeleg oppdatert på alt Boris Becker har gjort sidan han la opp i 1999. Å sjå bileta frå den turneringa, var som å sjå ein gammal mann. Becker var 32, altså fire år yngre enn den Novak Djokovic som held leikestove med ATP-touren år etter år. Å vere fritt vilt frå tenåra av sette sitt preg på Boris Becker, og eg er glad for at han endeleg ser ut til å vere inne i ein god periode, som trenar for Holger Rune.

Ny Boris Becker-dokumentar på Netflix

Film:
Boris Becker: Et portrett av en spiller
Dokumentar av Michael Wech og Hanns-Bruno Kamertöns
★★★★☆

Boris Becker har blitt 50 år, og et tysk tv-team har fulgt ham det siste året. Dokumentaren ligger på Netflix, og er verd halvannen time av livet ditt.

Tysklands yndling

Mange trekker fram fotball-VM på hjemmebane i 2006 som gjenfødelsen av en ny – sunn! – tysk nasjonalfølelse. Boris Becker kom lenge før dette, og bidro til å myke opp bildet av det tyske. Da han vant  Wimbledon som 17-åring i 1985, ble han nasjonens kjæledegge, og bekreftet at han var mer enn et blaff da han vant igjen året etter. (Tyske idrettsfolk på 1980-tallet: Finnes det noe mer stålgrått?)

I 1987 slo han John McEnroe i en eviglang kamp i Davis Cup, nasjonsturneringen for menn. Å løpe rundt med tysk flagg, og kle seg i det, var ikke innafor i 1987, men Becker gjorde det, og jeg tror tyskerne syntes det var befriende.

Kjendis hele livet

Netflix-dokumentaren følger Becker hjemme, på trening, under operasjon og på ferie. Den prøver å komme tett på ham, men konkluderer selv med at ingen sannsynligvis gjør det. Becker selv framstår i filmen som en interessant, reflektert fyr, som kanskje har hatt litt dårlige rådgivere.

Boris Becker (Wikimedia Commons).

Becker har vært kjendis siden han var tenåring, i mange år den største tyske celebriteten i verden. Han har vært omgitt av folk som har villet sole seg i glansen hans siden 1985, et liv jeg vil tro kan få de fleste til å anta at de fleste bekjentskaper kun ønsker noe fra deg.

Boris Becker A/S

Det siste året har det blitt skrevet mye om Beckers økonomiske problemer. Filmen kretser rundt dette, uten å komme til bunns i hvor store problemene er, og om Becker kan løse dem. Ion Tiriac, Beckers manager i begynnelsen av karrieren, sier at bare renteinntektene fra Beckers karriere burde vært nok til å leve fett resten av livet, men filmen følger det ikke opp.

Noe har åpenbart gått galt for Boris Becker A/S, og filmen kommer ikke helt til bunns i hva.

Som Dylan og hippiene

London er Beckers hjemsted nå. Forholdet hans til Tyskland er elendig, uten at filmen forklarer hvorfor. Nasjonen dyrket ham som en tenåringsgud da han vant Wimbledon, noe Becker åpenbart ikke har glemt, og hater. Jeg klarer ikke å se ut fra filmen at Becker fikk verre medfart i media enn idrettsstjerner fra andre land.

Han minner litt om Bob Dylan på den måten at Dylan også vemtes ved å bli omfavnet av hippiene for sangene han skrev i første halvdel av 1960-årene.

Samtidig elsker Becker åpenbart oppmerksomhet, og det er ved å holde navnet sitt varmt at noen fortsatt vil betale for tjenestene hans. Særlig nå som han ikke er trener for Novak Djokovic mer.

En ødelagt kropp

Filmen om Boris Becker viser også tennisens utvikling. Jeg har aldri tenkt på det før, men som det sies i filmen, hadde ikke Boris Becker en typisk tenniskropp.

Det er trist å se fyren halte rundt med vonde bein. En fotlege sier på et tidspunkt at andre mennesker ville sittet i rullestol hvis de hadde hatt så ødelagt føtter som Becker har. Dette er en fyr som har spilt tennis, og hadde ikke verdens lengste karriere heller.

At han ble verdens beste tennisspiller, sier litt om talentet og viljen til å vri alt ut av det, selv om kroppen betalte prisen.

Boris Becker:

  • Wimbledon-vinner 1985, 1986, 1989
  • US Open-vinner 1989
  • Australian Open-vinner 1991, 1996
  • 12 uker som nummer én i verden

Grunner til at idrettsfolk går konkurs

Boris Becker (Wikimedia).

I forrige uke ble Boris Becker slått konkurs av en britisk domstol. Min første reaksjon var, i likhet med de fleste andres, å lure på hvordan det er mulig å kaste vekk noen hundre millioner kroner. Jeg mener, kunne ikke den gode Boris i det minste ha satt av 50 millioner på en strengt bevoktet (gjerne sveitstisk) konto som betalte ham en grei årslønn porsjonsvis resten av livet, og heller lekt Monopol med resten av pengene?

Fortsett å lese Grunner til at idrettsfolk går konkurs

Fredrik Skavlans møte med Boris Becker var et høydepunkt

atp_logoFredrik Skavlan er landets beste tv-intervjuer. Fredagsprogrammet hans er ikke en like obligatorisk del av uka mi som det var for noen år siden, men det har en dragning likevel.

Skavlans opplegg er både en styrke og svakhet: Tre-fire kjente mennesker samles til samtale. Det tar ofte uventede vendinger når gjestene prøver å spille hverandre gode. Andre ganger faller det til bakken, særlig hvis gjestene ikke er komfortable med settingen. Selv får jeg lite ut av denne siden ved programmet, hvor de mellommenneskelige erfaringene som utveksles sjelden forteller mer enn at kjendisene også pusler med de samme tankene som oss andre.

Fredrik Skavlan
Fredrik Skavlan (Wikimedia).

Da liker jeg bedre den første delen av programmet, hvor én gjest blir intervjuet alene, og programlederen ikke er så opptatt av å få inn de andre gjestene i praten (eller komme med egne vitser). De mest minneverdige øye­blikk­ene fra Først og sist og Skavlan har skjedd i dette for­matet. Da VG skreiv om personal­­konflik­ten mellom LO-leder Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen i januar 2007, valgte LO-lederen å gi sin versjon på Først og sist. Inter­vjuet (som jeg dessverre ikke finner på nett) ble slett ingen opptur for Valla, som ble hardt presset av en skjerpet Fredrik Skavlan. Andre er bedre kvalifisert til å bedømme hvordan dette spilte inn i konflikt­ens drama­tur­gi, men jeg tror det bidro til at LO aldri klarte å få saken under kon­troll. Samme vinter gikk Valla av som LO-leder.

I går var Boris Becker hovedgjest. Becker er medievant nok til å gi passelig mye av seg selv, og han hadde god kjemi med Fredrik Skavlan. (De gangene det ikke klaffer, blir slike seanser pute-tv. Intervjuer og -objekt som ikke finner tonen kan kamufleres i trykte medier, men ikke på tv.) Samtalen tøtsjet innom mange sider av Beckers liv, fra Wimbledon-seieren i 1985 til privatlivet og trenerjobben for Novak Djokovic. Jeg liker intervjuer som pendler mellom faget (i Beckers tilfelle tennisen) og personligheten bak, som da Skavlan spurte Becker om hvem han var da han vant Wimbledon som 17-åring.

Becker mestret også den påfølgende småpraten med de andre gjestene, blant annet med den sørgelige historien om Bryan Ferry-sangen «Slave to love» som soundtrack da han slo opp med en ungdomskjæreste. Programmet ser du på NRKs hjemmesider (tilgjengelig til 28. desember 2014).

Jeg var blant skeptikerne da Becker ble trener for Djokovic for ett års tid siden. Becker hadde lite erfaring som trener, og spillestilen hans ligger langt unna Djokovics. Tradisjonelt har topptrenere har gjerne vært spillere som var gode, men ikke spitzenklasse (Larry Stefanki, Brad Gilbert, Tim og Tom Gullikson, Paul Annacone). 2014 viste at det ikke er noen motsetning mellom det å ha vært en Grand Slam-vinnende spiller selv, og det å trene andre til stor suksess (eksemplifisert ved Boris Becker, Michael Chang, Stefan Edberg og Goran Ivanisevic).

Jeg håper det bare er et tidsspørsmål før Andre Agassi og Pete Sampras finner hver sin protesjé å coache mot verdenstoppen. Barna deres begynner å bli store, og sagmuggen lokker alle tilbake til slutt. (Bortsett fra Bjørn Borg.)

Året med de mange jobbene og de færre blogginnleggene

ATP - herretennisDet har vært 14 spesielle måneder av mitt liv. I januar 2013 tok jeg sluttpakke fra det som hadde vært arbeidsplassen min i mer enn 15 år, uten at det sto en jobb og ventet på meg. Noen ganger må man bare gå tvert imot instinktene, stikke haka fram og se hva mer som finnes der ute. Denne uka begynte jeg i en fast jobb igjen. Jeg tror det blir mer tennisblogging nå.

Siden januar 2013 har jeg hatt tre ulike arbeidsgivere, i tillegg til å frilanse og skrive bacheloroppgave ved Universitetet i Stavanger. Dette har jeg lært i perioden:

  • Det finnes utrolig mange trivelige folk der ute.
  • Lærere har ikke for lang ferie. Mine lærerferier gikk stort sett med til å rette besvarelser og forberede timer. (I likhet med helgene.)
  • Lærere er ekstremt inkluderende overfor kvartstuderte røvere som prøver seg i yrket.
  • Det er mindre avstand mellom generasjonene enn for 20 år siden. Færre skarpe kanter mellom voksne og ungdommer.
  • Dagens elever på videregående er ekstremt trivelige. Mange av dem kommer jeg til å huske resten av livet, både for deres personligheter og deres faglige nysgjerrighet.
  • Når drøyt 100 prosent førsteårslærerjobb skal kombineres med ukentlig frilansskriving, tilløp til pedagogikkstudier, et normalt familieliv (barn på fem og ni) og venner – ja, da blir det ikke mye tid til tennisblogging. Og den bloggingen blir mest plikt, ikke så mye glede. Jeg tror det kommer til å forandre seg nå som jeg har skiftet arbeidsgiver for siste gang på en veldig lang stund.
  • Folk har stort sett ett spørsmål til den som skifter jobb: «Du savner ikke jobben på (navn på forrige arbeidsgiver), da?». Noen ganger variert med «Du angrer ikke på at du sluttet på (navn på forrige arbeidsgiver), da?». Hva svarer man egentlig til slikt? Stort sett ja og ha. Det lange svaret kommer her, for dere som er interessert: Jo, jeg savner elevene og kollegene på Vågen VGS i Sandnes, elevene og kollegene på Akademiet i Sandnes, friheten jeg hadde i prosjektjobben på Sølvberget våren 2013, jeg savner de solide kollegene i Aftenbladets Sandnes-redaksjon, jeg savner pionertiden og den første gjengen i Aftenbladets nettredaksjon, jeg savner å sparre med Ludvig Lorentzen i Aftenbladets feature-avdeling, jeg savner det å ha permisjon med små barn, jeg savner hungeren etter å bli ferdig med førstegangstjenesten i de mørke månedene i Harstad, og hvis noen lurer, så savner jeg noen ganger helt vanvittig sterkt det å sitte på toppen av en gigantisk gressklipper og klippe rekke etter rekke på kirkegårdene på Torvastad og Norheim, med kule vernesko på beina og NRK P3 i øret mens gresset ble perfekt kortklipt og solen varmet i fjeset eller regnet pisket mot fjeset. Men det er fortid, og jeg ser mest framover. Jeg har likt alle mine jobber, hver på sin måte, og hver av dem hadde kvaliteter som jeg ikke har funnet i de andre.

Men hei, tennis. Hva har skjedd siden sist? Roger Federer har skjedd. Han tapte finalen i Indian Wells mot Novak Djokovic, men fortsetter i fin form mot Ivo Karlovic i Miami. Karlovic er ikke den trusselen han var for noen år siden, men ingen skal undervurdere en serve som jevnt kommer i 220 kilometer i timen. Karlovic har 308 ess på 19 kamper i 2014, som gir et snitt på 16 ess i hver kamp! Karlovic slår omtrent så mange ess i en kamp som jeg har slått i mitt liv til sammen.

«De fire store» har vært en klisjé i norsk samfunnsdebatt siden Gyldendal lanserte Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson på den måten for mer enn hundre år siden. Det samme har skjedd i herretennis, hvor Federer, Murray, Nadal og Djokovic utgjør sportens svar på de fire norske forfatterne.

Av dem er jeg mest spent på hva Murray klarer framover. Han vant Wimbledon i fjor, men har siden den gang slitt med skader. Denne uka sa han takk og farvel til Ivan Lendl, og det er kanskje ikke så overraskende. Lendl gjorde Murray til en Grand Slam-vinner. Lendl vant selv French Open tre ganger, og det hadde vært spennende om han hadde prøvd å gni litt grusvisdom inn i Murray. En av tennisens mysterier er Murrays elendige meritter på grus. Man skulle tro at en ballsikker fyr som Murray ville trives på grus, men han sliter hvert år.

Apropos Lendl: Han skal ha mye av æren for at Murrays forehand nå er et potent våpen sammelignet med før. Jeg ble sittende og se på en YouTube-film av Lendl og Pete Sampras sine forehander fra deres velmaktsdager. Det er fortsatt imponerende greier:

Denne uka kom også nyheten om at Boris Becker skal ha hofteoperasjon. Det var mye buzz rundt samarbeidet mellom Novak Djokovic og Boris Becker da det ble kjent rundt juletider. Det er mindre nå. Wimbledon blir en prøvestein for det forholdet, tror jeg. Djokovic tapte lett mot Murray i finalen i fjor, en kamp hvor Becker i boksen hadde gitt Djokovic noen game gratis bare på selvtilliten. Hvordan blir kombinasjonen Becker/Djokovic der i år? Om tre måneder får vi svaret.

Hva skal Novak Djokovic med Boris Becker?

ATP - herretennisMange spillere skifter trenere i tennisens korte ferie. Det mest overraskende trenerbyttet ble varslet i går. Novak Djokovic, nummer to i verden, skal neste år trenes av Boris Becker.

Kort oppsummering for dere som ikke har fulgt med så lenge: Boris Becker vant Wimbledon som 17-åring (1985), deretter i 1986 og 1989. Han vant Australian Open i 1991 og ´96, samt US Open i 1989. Becker var i verdenstoppen i drøyt ti år, og var kjent for sine gode server og fysiske spill.

Boris Becker (Wikimedia).

Hele tennisverden spør seg hva Novak Djokovic kan få ut av dette samarbeidet. Serberens klatring til verdenstoppen, særlig den utrolige 2011-sesongen, var resultatet av mange års målrettet arbeid, hvor han forbedret alt fra kosthold til fysisk form og spillestil.

Slik jeg husker Becker, spilte han en mye instinktiv tennis enn Djokovic. Becker var sta som få andre. Han prøvde i flere kamper å slå Andre Agassi ved å dunke grunnslag fra langt bak i banen, uten stor suksess. Til å ha så mye talent og naturlige forutsetninger, føles Beckers seks Grand Slam-titler litt i underkant. Becker var alltid minst like nysgjerrig på livet som på tennis, og det kan ha kostet ham i form av titler.

Becker skal være «head coach» for Djokovic. Slik jeg skjønner det, betyr det at Djokovic beholder teamet sitt, med den eneste forskjellen at Becker kommer inn på toppen. Djokovic trenger neppe Becker til å servere baller på trening, og jeg tviler på om Becker er typen som kryper sammen for pc-en for å analysere neste motstander i filler.

Novak Djokovic (Wikimedia).

På Djokovics nivå er det neppe nødvendig. Djokovic slår 95 prosent av ATP-touren lett. Av spillerne i toppen, er det bare Murray (på raske dekker) og Nadal som byr på problemer. Djokvic må tro at Becker kan bidra med en X-faktor som kan vippe de jevne kampene i Grand Slam-sammenheng hans vei.

Legg merke til at Becker slett ikke skal ha en tilbaketrukket rolle i dette samarbeidet, ifølge Djokovics hjemmeside: «He will travel with world number two to Australian Open, Dubai, Miami, Monte Carlo, Rome, Roland Garros, Wimbledon, Cincinnati, US Open, Shanghai, Paris and London.» Det er mange uker, mange byer, mange kamper og mange anledninger til å bli forbannet på hverandre. Jeg regner med at Djokovic og Becker har tenkt over det, og hatt god tid til å bli kjent.

Beckers instinkter og seiersvilje er én ting. En annen er at en høyprofilert trener som Becker tar bort noe av mediefokuset fra Djokovic. Becker tar stor plass, og vil elske å være tilbake i manesjen.

Vil Becker ta Djokovic til førsteplass igjen? Jeg har ikke peiling. At Becker har null erfaring som trener, tror jeg ikke betyr noe, på dette nivået handler det mye om personkjemi. Andy Murray fikk suksess med Ivan Lendl på sin side, i et samarbeid jeg skrattlo av da det ble kjent for to år siden.

Hvor lang tid tar det før Pete Sampras går inn i Team Federer?

Siden det snart er jul og allting, må jeg dele et Becker-klipp med dere. Han huskes best for Wimbledon. Den indre kjernen av tenniselskere vil kanskje snakke enda varmere om Beckers kvaliteter på raske innendørsdekker. Den mest kjente av dem alle var finalen i ATP-sluttspillet 1996, mot Pete Sampras. Amerikaneren vant den i fem sett. Kampen ble ranket som den 10. beste kampen på 1900-tallet av forfatter Steve Flink (bra bok, by the way, les den!). Her er høydepunktene fra Becker-Sampras, Hannover 1996:

Årets grundigste tennisreferat

I norsk sammenheng er det neppe skrevet mer utfyllende kamprapporter fra tennisverden enn den Vi Menn vartet opp med denne uka. Anledning: Petter Northug (en mann som kaller tennisracketen for kølle) spilte mot Marcus Hellner i Monte Carlo. Northug vant, og du kan lese alt om kampen her. Northug og Hellner er langrennsløpere, om noen skulle tvile.

Fortsett å lese Årets grundigste tennisreferat