«All exits are final» står det over døra på et utested i Stanley Kubricks siste film, Eyes wide shut. (Jeg så den, og blei forferdelig skuffa, i 1999. Kanskje jeg bør gi den en ny sjanse?)
I virkeligheten gjelder dette selvsagt ikke. Det er snart bare Abba som ikke har gjort comeback av de store gruppene. Politikere gjør comeback stadig vekk, samme hvor nederlagsdømte de har vært på et tidspunkt (Terje Søviknes, Silvio Berlusconi).
Comeback i idrett er en verre øvelse, ganske enkelt fordi maskinen brytes ned med alderen. Toppidrett er ikke for 40-åringer (med noen unntak). Kanskje var det en «nå eller aldri»-følelse som blåste Marion Bartoli inn fra sidelinjen og ut på banen til neste år. Bartolis tilbakekomst er den store nyheten i denne drepende kjedelige tennispausen rundt juletider.
Marion Bartoli vant Wimbledon i 2013, og la opp like etter. Den gang forklarte hun avgjørelsen med at kroppen ikke orket mer. Nå er hun fem år eldre (33), og merkbart tynnere enn da hun var aktiv. Comebacket er inspirert av Kim Clijsters, Venus og Serena Williams. Akkurat hvor godt Bartoli kan hevde seg, er vanskelig å si. Men hun var en stabil topp 20-spiller og en seig konkurransespiller.
Vi husker de gode comebackene, men glemmer gjerne de mislykkede. Björn Borg kom tilbake med treracket i 1991, og vant ikke en eneste kamp. Han var faktisk ikke mer enn 35, yngre enn Federer var i år, da han vant to Grand Slam-titler. Forskjellen var selvsagt at Federer hadde spilt kontinuerlig, Borg hadde vært ute i flere år. Jo lenger avbrekk, desto vanskeligere vei tilbake til toppen. Jeg tipper Marion Bartoli blir en topp 50-spiller om hun vil, men neppe en trussel til de største titlene.
Her er hennes høydepunkt i karrieren, seieren i Wimbledon 2013. Det var en merkelig kamp, hvor Sabine Lisicki knakk sammen av nervøsitet til slutt.
Når vi snakker om comeback: Justine Henin er bare 35. Det hadde vært gøy.