Stikkord: Bartoli

Ingen avslutninger er endelige

Marion Bartoli (Wikimedia Commons)

«All exits are final» står det over døra på et utested i Stanley Kubricks siste film, Eyes wide shut. (Jeg så den, og blei forferdelig skuffa, i 1999. Kanskje jeg bør gi den en ny sjanse?)

Tom Cruise i Eyes wide shut.
Tom Cruise i Eyes wide shut.

I virkeligheten gjelder dette selvsagt ikke. Det er snart bare Abba som ikke har gjort comeback av de store gruppene. Politikere gjør comeback stadig vekk, samme hvor nederlagsdømte de har vært på et tidspunkt (Terje Søviknes, Silvio Berlusconi).

Comeback i idrett er en verre øvelse, ganske enkelt fordi maskinen brytes ned med alderen. Toppidrett er ikke for 40-åringer (med noen unntak). Kanskje var det en «nå eller aldri»-følelse som blåste Marion Bartoli inn fra sidelinjen og ut på banen til neste år. Bartolis tilbakekomst er den store nyheten i denne drepende kjedelige tennispausen rundt juletider.

Marion Bartoli vant Wimbledon i 2013, og la opp like etter. Den gang forklarte hun avgjørelsen med at kroppen ikke orket mer. Nå er hun fem år eldre (33), og merkbart tynnere enn da hun var aktiv. Comebacket er inspirert av Kim Clijsters, Venus og Serena Williams. Akkurat hvor godt Bartoli kan hevde seg, er vanskelig å si. Men hun var en stabil topp 20-spiller og en seig konkurransespiller.

Vi husker de gode comebackene, men glemmer gjerne de mislykkede. Björn Borg kom tilbake med treracket i 1991, og vant ikke en eneste kamp. Han var faktisk ikke mer enn 35, yngre enn Federer var i år, da han vant to Grand Slam-titler. Forskjellen var selvsagt at Federer hadde spilt kontinuerlig, Borg hadde vært ute i flere år. Jo lenger avbrekk, desto vanskeligere vei tilbake til toppen. Jeg tipper Marion Bartoli blir en topp 50-spiller om hun vil, men neppe en trussel til de største titlene.

Her er hennes høydepunkt i karrieren, seieren i Wimbledon 2013. Det var en merkelig kamp, hvor Sabine Lisicki knakk sammen av nervøsitet til slutt.

Når vi snakker om comeback: Justine Henin er bare 35. Det hadde vært gøy.

Bartolis Wimbledon-seier bør inspirere mange

Tennis på tv:
Marion Bartoli – Sabine Lisicki 6-1, 6-4
Finale Wimbledon 2013

Denne saken handler om WimbledonJeg tror ikke det finnes den amatørspiller i verden som går på banen og drømmer om å være Marion Bartoli. Hun slår med to hender på begge flanker, og har en omfattende servebevegelse, returnerer serve langt inne i banen og slår mye i luften mellom poengene.

For vårt indre ser vi heller for oss Federers eleganse og forehand, Nadals fightervilje og passeringsslag, Djokovics vinnerhode, Serena Williams´ serve eller Victoria Azarenkas forsvarsevner når vi drømmer om hvem vi vil etterligne. Innerst inne vil vi alle være artister, for sannsynligvis var det en av profftennisens artister som fikk deg hekta på sporten i utgangspunktet.

Egentlig burde vi alle sett mer på folk som David Ferrer. Et brukbart tennistalent som har presset maksimalt ut av karrieren, gjennom målbevisst trening og en vilje ut av denne verden.

Marion Bartoli, Wimbledon-mester 2013. (Wikimedia)

Eller Marion Bartoli, som vant Wimbledon i dag. Bartolis seier fungerer både som inspirasjon og et lite stikk i samvittigheten til alle tennisspillere med WTA- eller ATP-ranking. Inspirasjon fordi Bartolis seier viser at det finnes mange veier til toppen. Hun er litt chubby, tønneformet, temmelig endimensjonal spiller som stoler på sine styrker. Nettopp dette gjør at atskillig større balltalenter enn Bartoli gir seg selv noen harde blikk i speilet på en dag som denne: Hvis Bartoli kan vinne Wimbledon, hvorfor kan ikke jeg? Hvor mye handler om viljestyrke, og hvor mye handler om det som er medfødt?

I alle idretter snakkes det mye om talent, og mye om det vakre. Men de færreste idretter er estetiske øvelser. Poenget med en tenniskarriere er ikke å få flest lagd flest mulig YouTube-videoer til din pris, men å vinne kampene. Talent er så mangt. Talent er også evnen til å tåle mye trening, og evnen til å dra seg opp igjen etter motgang. Begge deler har Marion Bartoli i bøttevis.

Det ble en rar finale. Sabine Lisicki var favoritt, og brøt Bartoli i første game. Det burde roet henne ned, men hun ble selv brutt til 1-1. Bartoli stormet gjennom resten av settet. Bartolis hode var definitivt på rett sted, hun pumpet seg opp mellom hvert poeng og skiftet knapt ansiktsuttrykk gjennom kampen. Lisicki var storøyd fra første sekund på banen, men smilet ble stivere utover kampen. I begynnelsen av andre sett kom tårene.

Hun måtte ha brutt Bartoli på 1-0 i andre sett, da hun hadde mange sjanser. Bartoli reddet alle disse breakballene, og fikk en 5-1-ledelse i andre sett også. Med ryggen mot veggen vant Lisicki noen game på slutten, men det var for seint. Bartoli tok seieren med et ess ut av banen, og falt til bakken.

Lisickis serve hjalp henne ikke ut av problemene, selv om hun satte 65 prosent førsteserver vant hun bare halvparten av disse poengene. Hun klarte aldri å styre med forehanden heller. Bartoli slo mye ned mot Lisickis backhand.

Kommer Marion Bartoli til å overta verdensherredømmet i tennis nå? Selvsagt ikke. Men seieren hennes var en nyttig påminnelse til alle oss andre om at det finnes mange veier til toppen. Selv om jeg følte med Lisicki, digga jeg at Bartoli vant. Jeg har jo alltid hatt sansen for dama.

Kamprapporter:

 

Livets store sjanse for Sabine Lisicki og Marion Bartoli

Denne saken handler om WimbledonStorhaug, Stavanger, en sein kveld i forrige uke: Himmelen er lys, verandaen passe full av folk og praten går raskt og muntert, slik den gjerne gjør i slike settinger. En kamerat/kollega har fått med seg at jeg er over snittet interessert i tennis. Han har også merket seg de mange rare resultatene i årets Wimbledon.

– Så, hvordan er det i Wimbledon, er alle favorittene ute nå?

Nadal og Federer hadde tapt. Det samme hadde Azarenka og Sharapova på kvinnesiden. Jeg hentet likevel fram den faderlige tonen, som for å understreke at tennisverden ikke var gått helt av hengslene:

– Nja, Serena Williams er jo fortsatt med på damesiden.

Sabine Lisicki i Wimbledon 2012 (Wikimedia).

Seier til Serena var like sikkert som regn i november. Et par dager senere forsvant hun også, og dameklassen var offisielt vidåpen. Finalen lørdag går mellom Sabine Lisicki og Marion Bartoli. Det blir karrierens første Grand Slam-tittel for den av dem som vinner. Ingen av dem er stabile toppspillere som kan regne med å få spille mange GS-finaler i karrieren. Den av dem som best klarer å stenge det ute når de entrer banen, kommer til å vinne.

Dette er lørdagens Wimbledon-finalister i tabellform:

Sabine Lisicki Marion Bartoli
Nasjonalitet Tysk Fransk
Født 22.9.1989 2.10.1984
WTA-ranking 24 15
Single-titler 3 7
Beste Wimbledon-resultat Semifinale (2011) Finale (2007)
Spillere slått før finalen Schiavone, Vesnina, Stosur, Serena Williams, Kanepi, Radwanska Svitoline, McHale, Giorgi, Knapp, Stephens, Flipkens

Selv om Sabine Lisicki og Marion Bartoli ikke er kjente navn utenfor tennissirkler, bør det være lett å skille dem fra hverandre selv for tilfeldige seere. Tysk mot fransk (jeg regner meg at de britiske tabloidene har kokt i hop noen tøffe titler i den forbindelse). Blond mot mørk. Serve og kraft mot manisk tohånndsspill fra begge flanker. Både Tyskland og Frankrike er store tennisnasjoner som trenger en oppmuntring. Det begynner å bli noen år siden Steffi Graf og Amelie Mauresmo vant sine Grand Slam-titler.

Marion Bartoli i US Open 2009: Alltid klar for å kaste seg inn i ballen. (Wikimedia)

Bartoli og Lisicki har spilt mot hverandre fire ganger før, to av dem faktisk i Wimbledon. Lisicki leder innbyrdes 3-1. Finalen blir helt opp til Lisicki. Klarer hun å begrense feilene, skal kraften hennes være for mye for Bartoli. Dessuten var det nettopp Lisicki som slo ut Serena Williams fra årets turnering. Det betyr mye for selvtilliten i finalekampen. Men husk at det var Lisicki som hadde den tøffeste semifinalen av de to, i tre tette sett mot Radwanska. Hvor skjerpet klarer Lisicki å være til den aller viktigste kampen?

Min spådom: Sabine Lisiki vinner finalen i tre sett.

Bartoli og hennes uventede fascinasjon

Denne saken handler om dametennisJeg slutter aldri å bli forundret over tennisspillernes favorittspillere. Ta eksempelet under, Marion Bartoli. Hun er overlykkelig over å få trene litt med sitt store idol. Bartoli er ei kul jente (jeg er fan!!) med to hender på både forehand og backhand, og liker seg best ved grunnlinjen. Monica Seles-kloning, med andre ord.

Fortsett å lese Bartoli og hennes uventede fascinasjon

Solid av Clijsters, men neppe tittelmateriale

Tennis på tv:
Kim Clijsters – Marion Bartoli 5-7, 6-1, 6.2
3.runde, US Open

US OpenJeg kom inn i Clijsters-Bartoli i begynnelsen av tredje sett. Bartoli så temmelig ferdig ut på det tidspunktet. Hun er en slik spiller som ser effektiv og original ut når hun spiller godt, og meget begrenset når hun spiller dårlig. Clijsters spilte med passelig god margin, iblandet noen nydelige vinnerslag her og der.

Kan Clijsters vinne US Open? Jeg klarer ikke å tro helt på det. Det er mulig at widescreen-formatet lurte meg litt, men jeg synes ikke Clijsters ser like veltrent ut som på sitt beste. Litt treigere. Selvsagt kjempegod i forhold til at hun har vært ute i to år, likevel skal det noe til om hun vinner i New York.

Bartoli ga napt nok motstand på slutten, og Clijsters vant poeng ved å slå ballen der Bartoli ikke var. Enkelt og effektivt, og da Clijsters slo et ess på matchballen og hoppet mot nettet med knyttet neve, jublet hele stadion med henne. Det kommer de til å fortsette med i Clijsters´ neste kamper også.

Så også slutten av Nadal-Gasquet, som Nadal vant enkelt. Han blir vanskelig å slå uansett helsetilstand.

Arven etter Seles

wtaMarion Bartoli er mest kjent for seieren mot Justine Henin i Wimbledon 2007, en semifinale hvor Henin var storfavoritt. Bartoli tapte finalen mot Venus Williams det året. I går fikk hun revansje i finalen i Stanford, og det var Bartolis andre tittel for året. I de tre siste kampene (alle i tre sett) slo hun Jankovic, Stosur og Venus Williams. En pen bunt skalper.

Fortsett å lese Arven etter Seles

Australian Open, dag 7

– Årets dameturnering berges alene av Jelena Dokic. Hvor mange ville spådd at hun (ranket 187) skulle komme lenger i turneringen enn verdensener Jankovic og Ana Ivanovic, som også har serbisk bakgrunn? Det var herlig å se Dokic mot Kleybanova: Dokic fullt fokusert på neste poeng, men samtidig fullstendig klar over hvor overraskende situasjonen hennes er. Hun slo en del feil på forehanden her og der, og har fortsatt lite variasjon i spillet. Men som Boris Becker sa, langt ute i det avgjørende settet i Grand Slam-turneringer handler det ikke om hvem som har best teknikk, men om hvem som ønsker seieren sterkest. Møter Safina i kvartfinalen, og det blir et interessant møte mellom psyker.

– Apropos Dokic: Den rykkete servebevegelsen og det høye oppkastet hennes på serven hadde jeg helt glemt. Det er noe østeuropeisk over det. Lendl hadde jo også Himalaya-høye serveoppkast, Hrbaty har det samme. Kan ikke huske at noen av de beste amerikanerne har kastet ballen så høyt.

– På de offisielle nettsidene blir Federers seier over Berdych omtalt som winning ugly. Det er som kjent tittelen på ei bok skrevet av Brad Gilbert, sannsynligvis en av de minst talentfulle spillerne som har nådd topp ti i verden. Den handler om hvordan man vinner tenniskamper selv uten de store naturlige forutsetningene, med alle mulige lovlige midler. Etter det jeg har lest om Federers kamp, og sett selv, handlet det like mye om Berdychs gode spill. Federer vant ikke ugly, men han hang med i kampen helt til Berdych kjølnet. Federers tanker underveis i kampen vitner om en spiller som begynner å få masse rutine:

“I kind of felt after a terrible first set from my side that if I probably want to win this it’s going to go to five sets. I just felt it. I knew Tomas was dangerous, and if I played even still a great set or three great sets, it’s probably not going to happen. He would squeeze one great set in there somewhere, second, third, or fourth.»

– Og takk og pris for Marion Bartoli. På herretouren er nivået så høyt at de beste spillerne blir straffet av lavt rankede spillere dersom de har en dårlig dag. På dametouren slipper de beste oftere unna. Bartoli er tourens giant killer. Hun er veldig ujevn, men slo ut Jankovic i dag, og slo også ut Henin i Wimbledon for to år siden. Dametouren trenger sånne.

– Øverste del av herretrekningen kommer til å bli en semfinale mellom Nadal og Murray, tror jeg. Begge spiller i natt: Nadal mot Gonzalez, et revansjeoppgjør for Nadal som tapte mot Gonzalez i denne turneringen for to år siden. Murray møter Fernando Verdasco, som er i storform – men dette fikser Murray. Nadal-Murray i semifinalen blir en reprise på den fantastiske semifinalen i US Open for fem måneder siden. Og apropos revansje: Roddick møter Djokovic i kvartfinalen. De spilte også mot hverandre i US Open i fjor høst, da vant Djokovic. Når de samme spillerne går igjen i slutten av de store turneringene, er det bra for sporten.