Stikkordarkiv: Barcelona

Fotball spesial: Den sjarmerende lillebroren

Det hender tennisbloggeren forlater tennisverden, og går omkring i byen som en vanlig mann. Altså en fotballsupporter.

To ord om mitt forhold til fotball: Jeg så alt av fotball fra jeg var 10 til 22 år. En periode førte jeg faktisk fotballogg. I 1997 så jeg 140 fotballkamper, leste jeg av loggen jeg fant på loftet. Et slikt konsum må selvsagt få konsekvenser. Sommeren 1999 hadde jeg forspist meg så grundig på fotball at jeg knapt orket å se en kamp mer. Nå ser jeg maks fem kamper i året, litt mer hvis det spilles EM eller VM.

Blå himmel på Barcelonas vestkant.

Blå himmel på Barcelonas vestkant. Fyren med brun bukse ga meg ikke juling, selv om det han ser olm ut her.

Denne påsken reiste svigerfamilien min på fellestur til Barcelona, takket være en ekstremt raus svigerfar som fylte 70. Jeg og jubilanten gjorde som alle med snev av fotballinteresse som kommer til byen: Vi dro på fotballkamp. For å se det elskede laget som spiller sine kamper vest i byen. Laget med den lange og stolte historien. Laget med vertikale, blå striper. Jeg snakker selvsagt om Espanyol.

FC Barcelona, sier du? Nja, det ringer en liten bjelle langt der bak, mener du at det finnes flere lag enn Espanyol fra Barcelona? Okei då. Jeg hadde tenkt å skrive en lang fotballsak fra byen uten å nevne FCB. Oppgaven ble for vanskelig. Espanyol er lillebroren over (under?) alle lillebrødre i fotballverden. FC Barcelona er noe så sjeldent som et storlag som nesten alle elsker. Det er i alle fall mitt inntrykk. De har verdens beste spiller (Messi). De spiller attraktiv fotball. De støtter Unicef. Klubben symboliserte motstanden mot Franco-diktaturet, og mot Madrid.

Med en slik skygge hengende over seg, skinner det lite lys på Espanyol. Barcelona flyter over av små sjapper med Messi-drakter i vinduet. Espanyol-drakter? Jeg så ingen. Du får lettere tak i C. Ronaldo-drakter (Real Madrid) enn Espanyol-bekledning i Barcelona. Trist.

Fra toppen av turistsvingen.

Fra toppen av turistsvingen.

Veien til Espanyol stadion (Estadi Cornellà-El Prat er det offisielle navnet) finner du lett: Kom deg på linje 5 på metroen, og ta den helt til endestasjonen Cornellà Centre. Derfra går du ti minutter nedover til stadion, bare følg strømmen. Billetter kjøpte vi i luka, for stadion blir nesten aldri utsolgt. Én time etter at vi sto nederst på Ramblaen, satt vi på setene våre inne på stadion.


Vis større kart

Vi havnet på det amerikanerne kaller «The nosebleeds», altså ganske langt oppe, på det som viste seg å være turistseksjonen. Bak oss satt en rekke japanere, noen streif-fans fra Real Sociedad og noen andre utlendinger. Det lukta sigar og hasj, og det nærma seg avspark. Det må sies: Utenfor stadion fotograferte plenty av folk seg selv glisende foran anlegget (som har fått pris for sin flotthet). Det så i alle fall ikke ut som de var bitre over at FCB ikke spilte i byen denne helga.

Det spanske landslaget har aldri klart å røre meg, til tross for alle mesterskapene de vinner. Det er noe forretningsmessig og utmattende over kortpasnings-orgiene de bedriver. Espanyol mot Real Sociedad var noe helt annet. Jeg tipper Drillo hadde blitt rørt til tårer. Dette var hissig bakrom-/kontringsfotball på sitt beste, utført av spillere med helt annen teknikk enn oss nordmenn.

Sociedad hadde ballen mest i begynnelsen, men var tannløse fra 25 meter og inn. Allerede i begynnelsen så man lett at kampen betydde mest for dem. De jager Champions League-plass, og brukte kort tid på alle dødballer og løp for å hente ballen når den ikke var i spill. Espanyol tok ledelsen etter 9 minutter, da Garcia styrte inn et innlegg fra kort hold. Det så litt enkelt ut fra min posisjon, og klippene bekrefter det. Sociedad hadde seks mann mot Espanyols tre i 16-meteren, men klarte ikke å stanse det forutsigbare innlegget.

Mann på båre.

Mann på båre.

Espanyol ligger trygt midt på tabellen. Sociedad lå på fjerde før denne kampen. Det var med andre ord to helt greie La Liga-lag som møttes. Likevel satt jeg stort sett og måpte over hvor gjennomtenkt alt var, hvor ofte pasningene traff og i hvor stor grad ferdighetene matchet ideene. Real Sociedad utlignet etter et innlegg bak Espanyols forsvar, hvor keeper kom langt ut og bokset til David Zurutuza. Han løftet den i mål på direkten på vakkert vis. En ting er å gjøre det på trening, men i kamp? Sterkt.

Litt seinere var det Espanyols tur til å ta pusten fra meg. Etter et par kjappe kombinasjoner på venstresiden gikk ballen halvhøyt inn til Christian Stuani, som nærmest kung fu-et ballen inn med fotsålen. Fantastisk!

Sociedad utlignet igjen på slutten av kampen, etter et selvmål. Sociedad-spilleren som sto nærmest da det skjedde, ga den uheldige forsvarsspilleren en «sorry»-gest før han jublet. Det varmet i alle fall mitt hjerte.

Alt i alt: En fest av en kamp. Jeg innbiller meg at dette er slik internasjonal fotball spilles for tiden: Få skudd. Få høye innlegg fra dødlinjen. Mange pasninger. Jeg skreiv på arket: «Playstation-fotball». Pasningene kommer fram, og ballen sitter klistret til føttene.

Fotball er best live. Fotball i Barcelona er best på Camp Nou. Den er ikke så verst på Estadi Cornellà-El Prat heller.

Høydepunkter fra Espanyol-Real Sociedad:


ESPANYOL 2 REAL SOCIEDAD 2 by acosart

Vakler Djokovic-imperiet?

Påskeferien tilbringer jeg i Barcelona. Tennisturneringen her i byen begynner ikke før senere i måneden, og Barcelona har ikke hjemmekamp heller. Kanskje ser vi Espanol mot Real Sociedad på søndag, hvis været og lysten tilsier det.

Påskens lesestoff er J. Nehrus verdenshistorie, som han skrev på 1930-tallet i brevs form til datteren Indira. Med slik lektyre spinner tankene mye rundt imperiers vekst og fall. I herretennisen er det fristende å stille spørsmål ved Novak Djokovic’ imperium. Hvor lenge varer det?

Den spanske sportsavisen jeg leste ved La Sagrada Familia stilte samme spørsmål. Djokovic tapte i Miami for Tommy Haas i strake sett, og i Indian Wells for Juan Martin del Potro. Han hørtes uvanlig småsur ut etterpå:

As far as I’m concerned, it’s definitely the worst match I have played in a long time. It was quite cold and there was basically no air in the balls and a low bounce, which is more suitable to his style of the game. I needed to make much less unforced errors in order to win against a quality player like Tommy and I congratulate him.

Alvorlig talt, Novak. Ikke luft i ballene?

Djokovic er ikke så dominant som for to år siden, men er fortsatt verdensener med god margin. Jeg er usikker på om han er det ved årsslutt. Han er ikke lenger uovervinnelig, og det betyr mye for selvtilliten til alle som møter ham. Og Tommy Haas: for en mann! Gammal og stort sett skadet gjennom hele karrieren, men nå nummer 18 i verden. Sakki.

2012 var et år uten én dominant spiller i Grand Slam-turneringene for menn. Bor 2013 mer av det samme, eller ser vi bare en Djokovic som har begynt å spare seg til de aller største anledningene?

Her er Haas mot Djokovic på YouTube.

Apropos Haas og Djokovic, jeg så dem spille mot hverandre for sju år siden også.