Stikkord: bøker

A handful of summers er tidenes beste tennisbok

A handful of summers Jeg var rimelig hard mot Boris Beckers selvbiografi. Derfor synes jeg det er på tide å anbefale en klassiker innen «mitt liv som tennisspiller»-sjangeren. A handful of summers er etter manges mening den beste boken som er skrevet om tennis.

Gordon Forbes fra Sør-Afrika var blant verdens beste spillere på 1950- og 60-tallet. I boka forteller han om sine opplevelser fra oppveksten til sine siste dager som profesjonell. Store navn som Rod Laver, Lew Hoad og Roy Emerson går igjen i boka, og selv om jeg aldri har sett noen av dem slå en ball, virker det som jeg har gjort det etter å ha lest denne boka.

Tennis var en amatørsport fram til 1968. Forbes sine memoarer er drapert i et gyllent lys av uskyld og kameratskap mellom toppspillerne. Boka begynner med at Forbes ser på en Wimbledon-finale på 70-tallet, og klager over at det har blitt for mye penger og seriøsitet i sporten. Jeg lurer på hva han ville sagt om dagens utvikling, hvor pengegaloppen går mye raskere.

Forbes er et oppkomme av småhistorier, for mange til at jeg nevner noen her. Uansett din grad av tennisinteresse er A handful of summers skjør og underholdende poesi. Perfekt lesning for en håndfull ettermiddager på sensommeren.

Tigergutt i tennisland

★★☆☆☆

Jeg har vært på ferie i Oslo. Ethvert besøk i hovedstaden betyr en tur til Tanum bokhandel, tennisavdelingen. Det er bare en hylle, og som regel har de ingenting av interesse. Men denne gang fant jeg selvbiografien til Boris Becker, som jeg pløyde gjennom på tre-fire dager.

Boris Becker The PlayerBoris Becker er den største tyske kjendisen de siste 20 årene. Selv folk uten interesse for tennis kjenner navnet. Det virker som Becker (og hans to medforfattere) har skrevet for kjendisgribbene der ute, og ikke tennisfansen. Skuffende, særlig når han kaller boken for The Player.

Det er nemlig lite om spilleren Boris Becker i denne boka. Kampene og motstanderne blir beskrevet i bisetninger. Han er sparsom med rosen, har lite til overs for Ivan Lendl, og synes Stefan Edberg er en kjekk kar. Boris Becker har spilt i mange legendariske kamper (sju Wimbledon-finaler, ATP-sluttspillet 1996 mot Sampras, Wimbledon-semifinalen mot Agassi i 1995 og mange andre). Dem hadde det vært gøy å lese mer om.

I stedet preiker Becker i det endeløse om eldgamle konflikter med trenere. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.

Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt (”tigergutter kan alt”) i en kynisk verden, og som en bortforklarende sytepave. Alle Beckers største nederlag blir bortforklart med utenomsportslige forhold eller skader. I lengden er det irriterende å lese. Becker er like sta i etterkant av karrieren som han var da han var midt i den.

Det beste kapittelet viser hva denne boken kunne vært. Becker skriver med innsikt og kritisk sans om sin landsmann Michael Stich (Wimbledon-vinner 1991). Bare synd at det er langt mellom slike lyspunkt i Becker selvbiografi.

Halvkjedelig og selvpiskende fra McEnroe

De fleste selvbiografier stiller forfatteren i et mye bedre lys enn vedkommende fortjener. John McEnroe går til den motsatte ytterkanten i sin livsfortelling, som kom ut i 2002.

McEnroe har aldri forlatt tennisen, i motsetning til sine samtidige Bjørn Borg og Jimmy Connors har han vært i rampelyset sammenhengende siden slutten av 1970-tallet. Boka bærer preg av McEnroes ønske om å være alt på en gang: sportens vismann, A-kjendis og biograf.

Kombinasjonen er bare passelig vellykket. McEnroe er sjokkerende fri for refleksjon over sin egen karriere, andre steder stiller han seg i mye dårligere lys enn nødvendig.

De største kampene hans blir forbigått med noen selvfølgeligheter («I think Jimmy was just a little flat that day» om kanskje tidenes mest imponerende forestilling holder liksom ikke), det eneste unntaket er French Open-finalen i 1984, som har tapte mot Lendl. En spiller som forøvrig får altfor mye tyn i McEnroes bok. Den gamle grinebiteren har fortsatt unnskyldninger for alle sine tapte kamper.

Det hadde vært interessant å høre om McEnroes strategier på banen, for ingen har verken før eller senere spilt som ham. Eller teknikken, som bryter med de fleste instruktørers formaninger.

I stedet er det mye jabbing om problemer i ekteskapet, skuespillere han treffer på fest på 80-tallet, tv-jobbing og så videre. McEnroe og medforfatter James Kaplan dilter gjennom McEnroes liv fra ca. 1977, og i siste halvdel skjer det lite som interesserer andre enn den harde McEnroe-fansen. Skildringen av 11. september 2001 i New York er selvsentrert til det kvalmende.

Grei lesning en kjedelig søndag, men ikke forvent noen litterær bakoversveis.

«Serious» finnes på blant annet Amazon.com til en latterlig lav pris, og du finner den nok på hovedstadens beste bokhandler også. Originaltittelen var «You can not be serious», som gir mye mer mening, og forsidebildet var også mye kulere originalt (se til høyre).