Stikkord: bøker

McEnroe og Knausgård

Rett før Australian Open leste jeg ferdig tredje bok i Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie, som er like medrivende lesning som de to første.

Nummer tre handlet om barndommen på Tromøya, og aller mest om hatet til faren. Den ene hjerteskjærende scenen etter den andre med råttent farskap mot sønnen. Det er fascinerende at Knausgård ikke prøver å psykologisere faren, men bare forteller historiene. Kanskje kommer det i de neste bøkene?

Knausgård toucher også borti tennis. Han skriver at Wimbledon-sendingene var blant høydepunktene på tv, i tillegg til tippekampen. I barndommen var McEnroe den store helten. Fra side 332-33:

Når John McEnroe, som jeg satte høyest av kanskje alle, når han fikk det farlige glimtet i øyet etter en dommeravgjørelse, når han likesom gløttet opp mot dommeren mens han droppet ballen mot gresset før serven, tenkte jeg fortvilet, nei, ikke gjør det, ikke gjør det, det går ikke bra, du tåler å miste det poenget, ikke gjør det! – og kunne nesten ikke se på når han likevel gjorde det, og begynte å skjelle dommeren huden full, kanskje til og med kaste racketen hardt i bakken så den spratt flere meter opp igjen. Min identifisering med ham var så stor at jeg gråt hver gang han tapte, og klarte ikke å være inne, men måtte ut på veien, hvor jeg satt på fortauskanten og sørget over tapet med kinn våte av tårer.

Les Knausgård. Selv om alle sier det er bra, trenger ikke det bety at det er dårlig. Eller for mer om McEnroe, les Tim Adams´ bok. Eller McEnroes egen selvbiografi.

Agassi-anmeldelsene begynner å komme

ATPFor et par dager siden fikk jeg mail fra Amazons britiske avdeling: Mitt eksemplar av Andre Agassis selvbiografi er på vei i posten. Hurra!

I mellomtiden har jeg lest en del av anmeldelsene som kommer. Her er noen lenker:

New York Times – meget kritisk.
Guardian – mer positiv.
Washington Post – ganske kjedelig anmeldelse, for å si det som det er.
Entertainment Weekly – ekstremt positiv (og overfladisk anmeldelse).

Kanskje kommer jeg til å oppdatere denne lenkesamlingen etter hvert.

Parykk!

ATPEn fantastisk ingress:

Andre Agassi forteller i sin nye bok at parykken hans forstyrret ham da han tapte French Open-finalen i 1990. (VG Nett)

Before the match he prayed «not for victory, but that my hairpiece would not fall off», siterer flere nettaviser fra boka.

Først kom avsløringen av at Andre Agassi brukte metamfetamin i karrieren. Fy og fy. Og så denne lekkasjen om…parykken. Selv millioner av dollar på kontoen og en enorm fanskare var altså ikke nok til å mildne smerten forbundet med å miste håret for Agassi. Det er mulig dette gir en dyp psykologisk innsikt i Agassi. Men akkurat nå synes jeg bare det er en utrolig underholdende historie fra livet hans, og han er tøff som tar det med.

Jeg får boka i midten av november. Gleder meg!

Agassi i bokhyllene fra november

ATPAndre Agassis selvbiografi har vært varslet en stund. 9. november kommer den i butikkene (eller Amazon, for oss her på berget). Tittelen blir Open, så får vi håpe at boka lever opp til navnet.

Jeg har lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og Sampras, og forventningene til Agassis bok er ikke så store. Selv om Agassis karriere og privatliv har hatt langt større svingninger enn Sampras.

I skryteteksten på Amazon er det i alle fall tett mellom de luftige adjektivene:

A stunning memoir by one of the world’s most beloved athletes—a nuanced self-portrait, an intensely candid account of a remarkable life, and a thrilling inside view of the pro tennis tour.

For dere som ikke orker å lese Agassi sin selvbiografi, kommer en subjektiv hurtiugguide til mannens karriere – sidestilt med Sampras:

Agassi Sampras
Født 29/4-70 12/8-71
Proffkarriere 1986-2006 1988-2002
Grand Slam-titler 8 14
Høydepunkt French Open-seieren i 1999, som kompletterte Agassis samling Grand Slam-trofeer Grand Slam-tittel nummer 14 i US Open 2002, Sampras´ siste proffkamp
Lavmål 141 på ATP-rankingen, november 1997 Tapte andre runde i Wimbledon 2002 mot George Bastl (145 i verden)
Legende-forbindelser Gift med Steffi Graf (22 GS-titler) SMS-er og trener tidvis med Roger Federer (15 GS-titler)
Glam-faktor Gift med skuespillerinne Brooke Shields 1997-99 Gift med skuespillerinne Bridgette Wilson
Beste slag Backhand, serveretur Forehand, serve
Sønn av… En tennisgal, utvandret iraner En avslappet, andregenerasjons greker

Pete Sampras sin selvbiografi er solid og litt kjedelig

Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.

I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket.

Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.

Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.

Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.

Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:

  • Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
  • US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
  • Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
  • French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).

Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson (ikke at jeg bryr meg, men partneren er ikke uviktig for folk som skal prestere på toppnivå, som Sampras).

Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.

Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.

En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest var Michael Stich.

En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?

Pete er på vei!

Nylig kom denne i innboksen:

Your order #026-1592421-7225937 (received 20-May-2008)
—
Ordered  Title                          Price  Dispatched  Subtotal
—

Amazon.co.uk items (Sold by Amazon EU S.a.r.L.):

1     A Champion’s Mind: Lessons…   £11.42      1   £11.42

Shipped via Royal Mail (estimated arrival date: 12-June-2008).

—
Subtotal:  £11.42
Delivery Charge:  £4.98
EB Pre-order Guarantee £0.00
Total:  £16.40

Med andre ord: Pete Sampras sin selvbiografi er på vei til et visst rekkehus i Stavanger! Fantastisk. Jeg kommer selvsagt med en altfor lang bokomtale etter at jeg har lest den. Boken bør bli bedre enn selvbiografiene til McEnroe og Becker, som jeg leste for noen år siden.

Bøker gis bort

Det dukker stadig opp ting i pappesker jeg pakker opp, nå sist to bøker jeg gladelig gir bort: Monica Seles-biografien From fear to victory, og The Björn Borg story. Jeg kjøpte Borg-boken på et antikvariat og Seles-boken på Kastrup en gang jeg hadde vært på kurs der. Begge bøkene leste jeg for lenge siden, og ingen av dem kommer til å gi deg litterære opplevelser av den overveldende sorten. Men det er greie innføringer i de to spillerne, og du leser dem kjapt ut.

Borg-boken er fra 1974, da Borg var 18 (!) år gammel. Altså på terskelen til sin store karriere. Boken er rørende naiv. Seles-biografen kom i 1996, like etter comebacket etter knivstikkingen. Bøkene veier til sammen 500 gram, og etter Postens satser vil det da koste meg 55 kroner å sende dem samlet (jeg gidder ikke splitte dem opp). Legg til 15 kroner til konvolutt, så sender jeg deg bøkene. Førstemann til mølla osv, skriv i kommentarfeltet under.

Frem fra kjellerglemselen

Steve Flink The greatest tennis matches of the 20th centuryJeg har tidligere omtalt de dårlige selvbiografiene til Boris Becker og John McEnroe. Jeg oppdaget bøker i en helt annen liga da jeg ryddet ut av noen pappesker i kjelleren. En flytting tar som kjent aldri helt slutt.

Den ene som jeg vil sterkt anbefale, er Steve Flinks The greatest tennis matches of the twentieth century. Tittelen sier alt. Det er en rekke saklige og kanskje litt tørre gjennomganger av de beste tenniskampene som er spilt. Flink er en tradisjonalist, så de aller fleste kampene er fra Grand Slam- eller Davis Cup-sammenheng. Han passer også på å fordele stoffet slik at ingen spiller er representert med mer enn to kamper. Du føler nesten at du ser kampene som Flink ser.

Bud Collins´ Tennis Encyclopedia er også en bok du kan ta fram når som helst. Enda tørrere enn Flink, men et leksikon skal jo ikke først og fremst underholde.

I kjelleren fant jeg også Jon Wertheims Venus envy, om sesongen 2000 på damesiden. Jeg har lest Wertheims spalte på CNN/SI i snart ti år, og må nok si at boken er hakket mindre sprelsk. Uansett et godt historisk dokument.

Boktips

Her skulle jeg skrevet noen klisjeer om sol, sommer og bøker på stranda, men jeg dropper det. For noen år siden leste jeg Being John McEnroe på engelsk. Det er en personlig bok om tennis, 80-tallet og mannen i tittelen. Jeg synes ikke den holder helt inn, men den er vel verdt å lese. Kom på norsk i vår.