Stikkordarkiv: bøker

Parykk!

ATPEn fantastisk ingress:

Andre Agassi forteller i sin nye bok at parykken hans forstyrret ham da han tapte French Open-finalen i 1990. (VG Nett)

Before the match he prayed «not for victory, but that my hairpiece would not fall off», siterer flere nettaviser fra boka.

Først kom avsløringen av at Andre Agassi brukte metamfetamin i karrieren. Fy og fy. Og så denne lekkasjen om…parykken. Selv millioner av dollar på kontoen og en enorm fanskare var altså ikke nok til å mildne smerten forbundet med å miste håret for Agassi. Det er mulig dette gir en dyp psykologisk innsikt i Agassi. Men akkurat nå synes jeg bare det er en utrolig underholdende historie fra livet hans, og han er tøff som tar det med.

Jeg får boka i midten av november. Gleder meg!

Agassi i bokhyllene fra november

ATPAndre Agassis selvbiografi har vært varslet en stund. 9. november kommer den i butikkene (eller Amazon, for oss her på berget). Tittelen blir Open, så får vi håpe at boka lever opp til navnet.

Jeg har lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og Sampras, og forventningene til Agassis bok er ikke så store. Selv om Agassis karriere og privatliv har hatt langt større svingninger enn Sampras.

I skryteteksten på Amazon er det i alle fall tett mellom de luftige adjektivene:

A stunning memoir by one of the world’s most beloved athletes—a nuanced self-portrait, an intensely candid account of a remarkable life, and a thrilling inside view of the pro tennis tour.

For dere som ikke orker å lese Agassi sin selvbiografi, kommer en subjektiv hurtiugguide til mannens karriere – sidestilt med Sampras:

AgassiSampras
Født29/4-7012/8-71
Proffkarriere1986-20061988-2002
Grand Slam-titler814
HøydepunktFrench Open-seieren i 1999, som kompletterte Agassis samling Grand Slam-trofeerGrand Slam-tittel nummer 14 i US Open 2002, Sampras´ siste proffkamp
Lavmål141 på ATP-rankingen, november 1997Tapte andre runde i Wimbledon 2002 mot George Bastl (145 i verden)
Legende-forbindelserGift med Steffi Graf (22 GS-titler)SMS-er og trener tidvis med Roger Federer (15 GS-titler)
Glam-faktorGift med skuespillerinne Brooke Shields 1997-99Gift med skuespillerinne Bridgette Wilson
Beste slagBackhand, servereturForehand, serve
Sønn av…En tennisgal, utvandret iranerEn avslappet, andregenerasjons greker

Pete Sampras sin selvbiografi er solid og litt kjedelig

Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.

I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket. Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.

Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.

Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.

Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:

  • Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
  • US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
  • Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
  • French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).

Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson (ikke at jeg bryr meg, men partneren er ikke uviktig for folk som skal prestere på toppnivå, som Sampras).

Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.

Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.

En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest var Michael Stich.

En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?

Pete er på vei!

Nylig kom denne i innboksen:

Your order #026-1592421-7225937 (received 20-May-2008)

Ordered  Title                          Price  Dispatched  Subtotal

Amazon.co.uk items (Sold by Amazon EU S.a.r.L.):

1     A Champion’s Mind: Lessons…   £11.42      1   £11.42

Shipped via Royal Mail (estimated arrival date: 12-June-2008).


Subtotal:  £11.42
Delivery Charge:  £4.98
EB Pre-order Guarantee £0.00
Total:  £16.40

Med andre ord: Pete Sampras sin selvbiografi er på vei til et visst rekkehus i Stavanger! Fantastisk. Jeg kommer selvsagt med en altfor lang bokomtale etter at jeg har lest den. Boken bør bli bedre enn selvbiografiene til McEnroe og Becker, som jeg leste for noen år siden.

Bøker gis bort

Det dukker stadig opp ting i pappesker jeg pakker opp, nå sist to bøker jeg gladelig gir bort: Monica Seles-biografien From fear to victory, og The Björn Borg story. Jeg kjøpte Borg-boken på et antikvariat og Seles-boken på Kastrup en gang jeg hadde vært på kurs der. Begge bøkene leste jeg for lenge siden, og ingen av dem kommer til å gi deg litterære opplevelser av den overveldende sorten. Men det er greie innføringer i de to spillerne, og du leser dem kjapt ut.

Borg-boken er fra 1974, da Borg var 18 (!) år gammel. Altså på terskelen til sin store karriere. Boken er rørende naiv. Seles-biografen kom i 1996, like etter comebacket etter knivstikkingen. Bøkene veier til sammen 500 gram, og etter Postens satser vil det da koste meg 55 kroner å sende dem samlet (jeg gidder ikke splitte dem opp). Legg til 15 kroner til konvolutt, så sender jeg deg bøkene. Førstemann til mølla osv, skriv i kommentarfeltet under.

Frem fra kjellerglemselen

Steve Flink The greatest tennis matches of the 20th centuryJeg har tidligere omtalt de dårlige selvbiografiene til Boris Becker og John McEnroe. Jeg oppdaget bøker i en helt annen liga da jeg ryddet ut av noen pappesker i kjelleren. En flytting tar som kjent aldri helt slutt.

Den ene som jeg vil sterkt anbefale, er Steve Flinks The greatest tennis matches of the twentieth century. Tittelen sier alt. Det er en rekke saklige og kanskje litt tørre gjennomganger av de beste tenniskampene som er spilt. Flink er en tradisjonalist, så de aller fleste kampene er fra Grand Slam- eller Davis Cup-sammenheng. Han passer også på å fordele stoffet slik at ingen spiller er representert med mer enn to kamper. Du føler nesten at du ser kampene som Flink ser.

Bud Collins´ Tennis Encyclopedia er også en bok du kan ta fram når som helst. Enda tørrere enn Flink, men et leksikon skal jo ikke først og fremst underholde.

I kjelleren fant jeg også Jon Wertheims Venus envy, om sesongen 2000 på damesiden. Jeg har lest Wertheims spalte på CNN/SI i snart ti år, og må nok si at boken er hakket mindre sprelsk. Uansett et godt historisk dokument.

Boktips

Her skulle jeg skrevet noen klisjeer om sol, sommer og bøker på stranda, men jeg dropper det. For noen år siden leste jeg Being John McEnroe på engelsk. Det er en personlig bok om tennis, 80-tallet og mannen i tittelen. Jeg synes ikke den holder helt inn, men den er vel verdt å lese. Kom på norsk i vår.

Tidenes beste tennisbok

Lun historietime fra tennisens barndom.

20.august 2005 av Åsmund Ådnøy

A handful of summers
Gordon Forbes
Fireside forlag

★★★★★

Jeg var rimelig hard mot Boris Beckers selvbiografi. Derfor synes jeg det er på tide å anbefale en klassiker innen «mitt liv som tennisspiller»-sjangeren. A handful of summers er etter manges mening den beste boken som er skrevet om tennis.

Federer-Sampras 2001'Gordon Forbes fra Sør-Afrika var blant verdens beste spillere på 1950- og 60-tallet. I boka forteller han om sine opplevelser fra oppveksten til sine siste dager som profesjonell. Store navn som Rod Laver, Lew Hoad og Roy Emerson går igjen i boka, og selv om jeg aldri har sett noen av dem slå en ball, virker det som jeg har gjort det etter å ha lest denne boka.

Tennis var en amatørsport fram til 1968. Forbes sine memoarer er drapert i et gyllent lys av uskyld og kameratskap mellom toppspillerne. Boka begynner med at Forbes ser på en Wimbledon-finale på 70-tallet, og klager over at det har blitt for mye penger og seriøsitet i sporten. Jeg lurer på hva han ville sagt om dagens utvikling, hvor pengegaloppen går mye raskere.

Forbes er et oppkomme av småhistorier, for mange til at jeg nevner noen her. Uansett din grad av tennisinteresse er A handful of summers skjør og underholdende poesi. Perfekt lesning for en håndfull ettermiddager på sensommeren.

This hReview brought to you by the hReview Creator.

Tigergutt i tennisland

★★☆☆☆

Jeg har vært på ferie i Oslo. Ethvert besøk i hovedstaden betyr en tur til Tanum bokhandel, tennisavdelingen. Det er bare en hylle, og som regel har de ingenting av interesse. Men denne gang fant jeg selvbiografien til Boris Becker, som jeg pløyde gjennom på tre-fire dager.

Boris Becker The PlayerBoris Becker er den største tyske kjendisen de siste 20 årene. Selv folk uten interesse for tennis kjenner navnet. Det virker som Becker (og hans to medforfattere) har skrevet for kjendisgribbene der ute, og ikke tennisfansen. Skuffende, særlig når han kaller boken for The Player.

Det er nemlig lite om spilleren Boris Becker i denne boka. Kampene og motstanderne blir beskrevet i bisetninger. Han er sparsom med rosen, har lite til overs for Ivan Lendl, og synes Stefan Edberg er en kjekk kar. Boris Becker har spilt i mange legendariske kamper (sju Wimbledon-finaler, ATP-sluttspillet 1996 mot Sampras, Wimbledon-semifinalen mot Agassi i 1995 og mange andre). Dem hadde det vært gøy å lese mer om.

I stedet preiker Becker i det endeløse om eldgamle konflikter med trenere. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.

Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt (”tigergutter kan alt”) i en kynisk verden, og som en bortforklarende sytepave. Alle Beckers største nederlag blir bortforklart med utenomsportslige forhold eller skader. I lengden er det irriterende å lese. Becker er like sta i etterkant av karrieren som han var da han var midt i den.

Det beste kapittelet viser hva denne boken kunne vært. Becker skriver med innsikt og kritisk sans om sin landsmann Michael Stich (Wimbledon-vinner 1991). Bare synd at det er langt mellom slike lyspunkt i Becker selvbiografi.