Har du lyst å vinne flere tenniskamper, og samtidig bli det største dra-til-trynet i tennisklubben din eller i spillergruppa di? Lån øre til Simon Ramo.
Når jeg ikke tenker på tennis, jobber jeg på Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. En del av jobben er å produsere podcast-serien vår om litteraturens klassikere. Vår dom over mer enn 40 klassikere finner du på solvberget.no/klassikere, les og lytt! Til sommeren kommer det ti episoder om udødelige sakprosabøker, altså fagbøker (til forskjell fra skjønnlitteratur (romaner, noveller, skuespill osv.)). En av bøkene vi skal lese og snakke om, er Fyrsten av Niccolò Machiavelli. Det er en beskrivelse om hvordan en hersker skal skaffe seg makt, og hvordan han skal beholde den.
I forordet til den norske utgaven jeg tok med meg hjem, nevnes det at det også finnes en tennisbok (!) med utgangspunkt i Machiavellis klassiker. Jeg ble nysgjerrig. Jeg trodde toppen av tenniskynisme var Brad Gilberts Winning ugly. Sannsynligvis tar jeg feil.
En liten advarsel: Les videre på eget ansvar, ikke kom og klag på at jeg har fordervet deg. Jeg har funnet et gammelt intervju med forfatter Simon Ramo fra 1985, som sto på trykk i Los Angeles Times. Hans syn på tennis er beksvart. En lek, et spill, en fornøyelse, er det ikke derfor vi spiller tennis, vi som ikke skal sanke ATP-poeng? Ikke Simon Ramo. Hvis du følger rådene hans, kommer ingen til å ville spille tennis med deg. På eget ansvar, her er noen av tipsene hans:
- Slå bevisst dårlige slag under oppvarmingen, for å nekte motstanderen rytme.
- Skryt detaljert av et uvanlig godt slag fra motstanderen din, framhev tekniske detaljert ved det. Han/hun vil bli opphengt i hva som gjorde slaget så godt, og miste konsentrasjonen. Hurra!
- Ang. punktet over: Dette funker spesielt godt hvis motstanderen har levert en kanonserve. Mind games!
- Spør om spilleren er klar før poenget begynner, eller om hun/han var klar etter at det er spilt. Herlig forstyrrelse i konsentrasjonen!
- For å få linjeavgjørelser til å gå i din favør: Døm et par baller som er klart ute, inn, tidlig i kampen. Motstanderen vil anse deg som ekstremt ærlig, og gi deg masse tvilsomme linjeavgjørelser i din favør resten av kampen.
Simon Ramo har også skrevet en bok med en triveligere tittel: Extraordinary tennis for the ordinary player;: Winning strategy for the tennis enthusiast who plays for fun. Så vidt jeg har oppfattet, er begge vanskelig å få tak i.
En av de sentrale innsiktene for Ramo er at tennis spilles på fundamentalt ulikt vis. Proffene vinner poeng, amatører taper dem. Den som vinner amatørkampene, er den som lar motstanderen gjøre feilene. Men det er fullt mulig å oppnå uten å la seg inspirere av Fyrsten, etter min mening.
Jeg lurer litt på hvordan pitch-møtet for Steve Flinks bok Pete Sampras: Greatness revisited var. Samtalen mellom forfatter og forlegger. Noe sånt?
David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på 
Om livet med en tyrannisk far, hatet mot tennisen og de fleste av sportens utøvere. Som å sitte på kafébord overfor en gneldrete fyr som aldri gir seg, men som har en så interessant historie at du likevel blir værende i hans selskap.
Borg, ja. Av en eller annen grunn har ikke han fått DRITKJEDELIG SPILLER stemplet over karrieren sin, i motsetning til f.eks Ivan Lendl. Var det det lange håret som gjorde det? Denne fant jeg på en antikvariat en gang, og jeg tror ikke engang de unge jentene som digga Borg rundt 1980 fikk noe ut av boka.
Memoarer fra et tennisliv på 1940-60-tallet, da sollyset var mykere, menneskene varmere, replikkene muntre på Stompa-måten og pengene ennå ikke hadde korrumpert sporten. Deilig nostalgisk.
En overraskende opptur. Sharapova er like selvrettferdig og -opptatt som mennene jeg har lest biografier om, men historien hennes er annerledes. Hvordan Sharapova havnet i USA og rekken av heldige omstendigheter i første halvdel av livet hennes, er forbløffende lesning.
Mange liker denne. Jeg synes premisset er litt søkt. McEnroes raseri var av en slik sort at journalister og forfattere har prøvd å finne en dypere mening der siden 1977. Jeg tror bare han er en litt hissig fyr. Noen er det. Tim Adams bruker McEnroe som legemgjøringen av hele 1980-tallets vinder i sportsverden, en fiks idé som jeg synes holder sånn passe.
Steve Flink er tennisens Arne Scheie, minus kultfaktoren: Et vandrende oppslagsverk av trivia og resultater om sin favorittsport. Denne boka (som finnes i flere versjoner) hadde sin misjon hovedsakelig før YouTubes tid.
Overflødiggjort av internett? Som alle oppslagsverk i papir, er det noe dinosauraktig over denne lefsa. Min utgave er fra 1997, og jeg tror den finnes i senere utgaver også. Boka har fortsatt sin misjon. Hvis jeg vil vite hvordan sesongen 1971 eller 1983 forløp, vil jeg heller lese kapitlene i denne boka enn å bruke den samme tida på å lete rundt på nettet.
Slapp og sprikende bok som er en blanding av historie, instruksjon, ABC om spillet, taktikk og litt trivia. Denne blar jeg aldri i. Parkert på alle måter av internett. Det gjelder vel alle bøkene i denne gyselig designede dummies-bokserien?
Som i flere Skjeldals bøker er han sterkt til stede også i denne. Om hans eget forhold til tennis, reisen hans til Wimbledon og om sportens særegenheter. Fungerer både som en introduksjonskurs til tennis for nybegynnere, og et innblikk i Skjeldals forkjærlighet for Federer og Borg/McEnroe.
Hoi, denne er allerede 18 år gammel! Wertheim er kjent for mange fra CNNs spalter. Boka skildrer sesongen 2000 på WTA-touren, i det som kan kalles en gullalder for touren: Seles, Williams-søstrene, Kournikova, Hingis og Davenport var tydelige profiler som dominerte sporten på ulike måter.
Diktsamling om tennis, hvor kjente motiver får en annen betydning i Ritlands hender.
Denne skal du lese, det er en snodig blanding av selvbiografi, science fiction og tidsbilde av USA rundt 1970. Den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok. Morsomt, drømmende.
Brad Gilbert er en av de skarpeste hodene som har beveget seg på en tennisbane. Han maksimerte sitt eget talent og har senere vært en av de beste trenerne i verden. I denne boka deler han sine beste tips for å lykkes på banen.
Tennis som en kamp mellom din indre kritiker og den allvitende kroppen som vet hvordan alt skal gjøres. Har blitt kjøpt og lest kontinuerlig siden den kom ut for mer enn 40 år siden, og kommer til å forandre måten du snakker til deg selv på banen.
Den amerikanske forfatteren var en brukbar juniorspiller. Det gir en ekstra dybde til innsikten i denne håndfullen med essays om tennis. Spesielt leseverdig er reportasjen fra Canadian Open 1995 og omtalen av Tracy Austins selvbiografi.
Feinstein er en maskin av en forfatter, og spytter ut bøker om alle slags amerikanske idretter. Så vidt jeg vet er dette den eneste han har skrevet om tennis. Feinstein følger sesongen 1990 på herre- og damesiden fra Australian Open og utover. Feinstein bedriver ikke sofistikert analyse av backhander og spillmønstre, men er en ordentlig nyhetsjeger som spar opp det ene og andre. Deilig fokusert og nerdete. Han skulle skrevet en oppfølger!
