Stikkordarkiv: bøker

Maria Sharapova Roland Garros 2006

Flaks, Masha og tennisoffensiven

Maria Sharapova: Unstoppable
Selvbiografi
2017

Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

For dere som synes overskriften er i fikseste laget, kan jeg forklare den. Maria heter egentlig Masha, men likte bedre Maria da hun kom til USA som barn, fordi hun ikke ville bli assosiert med rollefiguren Marcia i TV-serien The Brady Bunch. Sharapova lærte å snakke amerikansk av å se på TV mellom treningsøktene i Florida.

Tsjernobyl

Maria Sharapova, Unstoppable

Maria Sharapova, Unstoppable

Flaks, ja. Historien Maria Sharapova forteller om sin vei til tennistoppen er så full av tilfeldigheter og heldigheter at det er utrolig om bare halvparten er sant. Jeg skal prøve å sammenfatte uten for mye unøyaktigheter: I april 1986 eksploderer en atomreaktor i Tsjernobyl. I den nærliggende byen Gomel i Hviterussland bor familien Sharapov. Kona er gravid med det som skal bli deres eneste barn. De frykter for egen, og den kommende babyens helse og flytter. Først til Sibir, deretter til Sotsji i sør. (Sharapova sier i boken at atomulykken i Tsjernobyl er den viktigste grunnen til at hun ble tennisspiller.) Før de flytter fra Gomel får faren, Yuri Sharapov, en tennisracket av broren sin, som en vits (russisk humor, der altså). Han har ingen interesse av tennis, men som ved et lykketreff finnes det et godt tennismiljø i Sotsji. Senere Grand Slam-vinner Yevgeny Kafelnikov kommer fra samme by. Farens racket får datteren Maria hendene på. Hun viser tidlig talent. Faren er en geskjeftig type, som drar henne med til Moskva, for et fesjå for hundrevis av talenter fra hele landet. Martina Navratilova oppdager tilfeldigvis Sharapovas evner, og oppfordrer faren til å flytte med henne til USA for å bli bedre. Han klarer å overtale de gjennomkorrupte russiske myndighetene til å skaffe ham nødvendige reisepapirer til USA for seg og datteren. Han og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen.

Skrev kontrakt med Nike som 11-åring

Det er bare starten, og livet hennes fortsetter i samme spor i Florida, med flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.

Sharapova skriver mye om penger i årene før hun hadde dem, lite om dem etter at hun ble verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun har ingen bitre følelser overfor faren, som planla veien mot tennistoppen, i motsetning til andre som opplevde det samme (hei, Andre Agassi).

Det er business, og den er personlig

Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?

Sharapova er åpen om at hun knapt har noen venner på WTA-touren. Best å ikke knytte noen følelsesmessige bånd til sine fiender, for da vil hun miste gnisten mot dem på banen. Det står for meg som et utmattende liv å måtte føle en døgnkontinuerlig antipati mot sine motstandere (eller bransjekolleger, som de også er) for å vært skjerpet til kamp. Roger Federer og Marin Cilic spilte finale i Australian Open mot hverandre i forrige uke. I høst viste seg at de begge ferierte på Maldivene, og da møttes de selvsagt for å trene og henge sammen med hverandres familier. Chris Evert og Martina Navratilova hadde et solid forhold utenfor banen, uten at de konkurrerte dårligere mot hverandre på banen av den grunn.

Cheers to the final @rogerfederer ! 🥥🎾 #ausopen

Et innlegg delt av Marin Čilić (@marincilic_official)

Jeg fikk en liten klump i halsen da jeg leste avsnittene om Sharapovas forhold til tennisspiller Grigor Dimitrov, som hun var kjæreste med i flere år. Et avgjørende punkt i forholdet er da Dimitrov viser et bilde av hun som sitter i hans boks når han spiller i Wimbledon, og sier hvor glad han ble for det. Sharapova svarer at hun bare satt der fordi hun var utslått selv. Hun ville helst vært et annet sted og forberedt seg til sine egne kamper. Noen ganger treffer man riktig person på feil tidspunkt i livet, skriver hun, og noe må man jo si når ting tar slutt, men…ja. Kom igjen, Maria, du har slått hele verden i tennis i årevis, prøv å senke skuldrene litt og ikke vær så streng med deg selv.

Unstoppable er tilgjengelig i nettbokhandler. Eller du kan prøve å få det lokale biblioteket ditt til å kjøpe den inn. Hils fra meg.

Lars Gustafsson Tennisspelarna

Tennisspelarna av Lars Gustafsson er en hemmelig klassiker

Det var det i alle fall for meg. Jeg fikk den i gave i fjor høst av min gode kollega på Stavanger bibliotek, Egil Henriksen. Vi ble et litt fattigere bibliotek da Egil gikk av med pensjon i sommer.

Lars Gustafsson var et nytt navn for meg før jeg fikk denne boka. Det sier mer om mitt manglende overblikk enn om Gustafsson. Da han døde i fjor, 79 år gammel, var det en kulturnyhet i alle de svenske nettavisene. En del av bøkene hans er fortsatt å få i på norske biblioteker og nettbokhandler.

Sensasjon: Ei bok som er for kort

Lars Gustafsson Tennisspelarna

Tennisspelarna handler om en hovedperson med samme navn som forfatteren, som drar til Austin i 1974 for å være gjesteforeleser. Forsidebildet på min utgave har Gustafsson selv på coveret, i avslutningen av en noe nølende backhand.

Det er ei tynn bok, bare rundt 100 sider. Det er sjelden jeg ønsker at bøker skulle være lengre. Dette var et slikt tilfelle.

Tennisspelarna er den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok.

Inferno-gransking under bakken

Foreleseren i historien holder ekstremt populære foredrag om skandinavisk litteratur på 1800-tallet, med særlig vekt på August Strindbergs Inferno. Tennisspelarna har klare selvbiografiske trekk, men overstiger stadig grensene for det som virker sannsynlig.

Som når hovedpersonen kommer i kontakt med en tennisspiller som jobber for myndighetene i et senter flere hundre meter under bakken, og vedkommende setter myndighetenes største tilgjengelige datamaskiner i gang med, på Gustafssons initiativ, å undersøke lingvistiske likheter mellom Inferno og en ukjent, samtidig bok – et eksperiment som kan velte etablerte litteratursannheter dersom hypotesen slår til.

Høres det sært ut? Det er det, men Gustafssons penn er lett, leken, dansende. Han skriver også inn en sidehistorie om universitetspolitikk, også det blir morsomt og tankevekkende.

Tennisens serve og Mozarts «Don Juan»

Grensegangen mellom det sannsynlige og det mildt overskridende gjelder ikke minst partiene som handler om tennis.

Fortelleren begynner dagene i Austin med å slenge innom en tennisbane i en park, hvor han møter de utroligste spillere, som alle har det felles at de ikke jager penger og berømmelse, men er fornøyde med å klaske ball på en bortgjemt offentlig bane. Om en slik innstilling var usannsynlig i 1974, ville den vært utenkelig i 2017.

Jeg er selvsagt helt nødt å lese mer av en forfatter som kan skrive noe så nydelig som dette om tennisservens vesen. Hva ville besøkende fra andre planeter heve øyenbrynene over hvis de landet hos oss? Fra side 14 (min oversettelse):

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Det finnes egentlig bare to ting jeg kan tenke meg at en slik besøkende kunne bli imponert over. Det ene er Mozarts «Don Juan». Det andre er tennisserven.

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

Lars Gustafsson har forlatt oss og dratt over i det ukjente, men Tennisspelarna har han sikret seg et evig navn i tennislitteraturen.

Tennisspelarna er oversatt til både tysk og engelsk. Les Svenska Dagbladets omtale av Tennisspelarna og andre LG-bøker. Det finnes også en TV-serie (!) basert på Tennisspelarna, men bare tilgjengelig i Sverige.

McEnroe og Knausgård

Rett før Australian Open leste jeg ferdig tredje bok i Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie, som er like medrivende lesning som de to første.

Nummer tre handlet om barndommen på Tromøya, og aller mest om hatet til faren. Den ene hjerteskjærende scenen etter den andre med råttent farskap mot sønnen. Det er fascinerende at Knausgård ikke prøver å psykologisere faren, men bare forteller historiene. Kanskje kommer det i de neste bøkene?

Knausgård toucher også borti tennis. Han skriver at Wimbledon-sendingene var blant høydepunktene på tv, i tillegg til tippekampen. I barndommen var McEnroe den store helten. Fra side 332-33:

Når John McEnroe, som jeg satte høyest av kanskje alle, når han fikk det farlige glimtet i øyet etter en dommeravgjørelse, når han likesom gløttet opp mot dommeren mens han droppet ballen mot gresset før serven, tenkte jeg fortvilet, nei, ikke gjør det, ikke gjør det, det går ikke bra, du tåler å miste det poenget, ikke gjør det! – og kunne nesten ikke se på når han likevel gjorde det, og begynte å skjelle dommeren huden full, kanskje til og med kaste racketen hardt i bakken så den spratt flere meter opp igjen. Min identifisering med ham var så stor at jeg gråt hver gang han tapte, og klarte ikke å være inne, men måtte ut på veien, hvor jeg satt på fortauskanten og sørget over tapet med kinn våte av tårer.

Les Knausgård. Selv om alle sier det er bra, trenger ikke det bety at det er dårlig. Eller for mer om McEnroe, les Tim Adams´ bok. Eller McEnroes egen selvbiografi.

Agassi-anmeldelsene begynner å komme

ATPFor et par dager siden fikk jeg mail fra Amazons britiske avdeling: Mitt eksemplar av Andre Agassis selvbiografi er på vei i posten. Hurra!

I mellomtiden har jeg lest en del av anmeldelsene som kommer. Her er noen lenker:

New York Times – meget kritisk.
Guardian – mer positiv.
Washington Post – ganske kjedelig anmeldelse, for å si det som det er.
Entertainment Weekly – ekstremt positiv (og overfladisk anmeldelse).

Kanskje kommer jeg til å oppdatere denne lenkesamlingen etter hvert.

Parykk!

ATPEn fantastisk ingress:

Andre Agassi forteller i sin nye bok at parykken hans forstyrret ham da han tapte French Open-finalen i 1990. (VG Nett)

Before the match he prayed «not for victory, but that my hairpiece would not fall off», siterer flere nettaviser fra boka.

Først kom avsløringen av at Andre Agassi brukte metamfetamin i karrieren. Fy og fy. Og så denne lekkasjen om…parykken. Selv millioner av dollar på kontoen og en enorm fanskare var altså ikke nok til å mildne smerten forbundet med å miste håret for Agassi. Det er mulig dette gir en dyp psykologisk innsikt i Agassi. Men akkurat nå synes jeg bare det er en utrolig underholdende historie fra livet hans, og han er tøff som tar det med.

Jeg får boka i midten av november. Gleder meg!

Agassi i bokhyllene fra november

ATPAndre Agassis selvbiografi har vært varslet en stund. 9. november kommer den i butikkene (eller Amazon, for oss her på berget). Tittelen blir Open, så får vi håpe at boka lever opp til navnet.

Jeg har lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og Sampras, og forventningene til Agassis bok er ikke så store. Selv om Agassis karriere og privatliv har hatt langt større svingninger enn Sampras.

I skryteteksten på Amazon er det i alle fall tett mellom de luftige adjektivene:

A stunning memoir by one of the world’s most beloved athletes—a nuanced self-portrait, an intensely candid account of a remarkable life, and a thrilling inside view of the pro tennis tour.

For dere som ikke orker å lese Agassi sin selvbiografi, kommer en subjektiv hurtiugguide til mannens karriere – sidestilt med Sampras:

AgassiSampras
Født29/4-7012/8-71
Proffkarriere1986-20061988-2002
Grand Slam-titler814
HøydepunktFrench Open-seieren i 1999, som kompletterte Agassis samling Grand Slam-trofeerGrand Slam-tittel nummer 14 i US Open 2002, Sampras´ siste proffkamp
Lavmål141 på ATP-rankingen, november 1997Tapte andre runde i Wimbledon 2002 mot George Bastl (145 i verden)
Legende-forbindelserGift med Steffi Graf (22 GS-titler)SMS-er og trener tidvis med Roger Federer (15 GS-titler)
Glam-faktorGift med skuespillerinne Brooke Shields 1997-99Gift med skuespillerinne Bridgette Wilson
Beste slagBackhand, servereturForehand, serve
Sønn av…En tennisgal, utvandret iranerEn avslappet, andregenerasjons greker