Har du lyst å vinne flere tenniskamper, og samtidig bli det største dra-til-trynet i tennisklubben din eller i spillergruppa di? Lån øre til Simon Ramo.
Når jeg ikke tenker på tennis, jobber jeg på Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. En del av jobben er å produsere podcast-serien vår om litteraturens klassikere. Vår dom over mer enn 40 klassikere finner du på solvberget.no/klassikere, les og lytt! Til sommeren kommer det ti episoder om udødelige sakprosabøker, altså fagbøker (til forskjell fra skjønnlitteratur (romaner, noveller, skuespill osv.)). En av bøkene vi skal lese og snakke om, er Fyrsten av Niccolò Machiavelli. Det er en beskrivelse om hvordan en hersker skal skaffe seg makt, og hvordan han skal beholde den.
I forordet til den norske utgaven jeg tok med meg hjem, nevnes det at det også finnes en tennisbok (!) med utgangspunkt i Machiavellis klassiker. Jeg ble nysgjerrig. Jeg trodde toppen av tenniskynisme var Brad Gilberts Winning ugly. Sannsynligvis tar jeg feil.
En liten advarsel: Les videre på eget ansvar, ikke kom og klag på at jeg har fordervet deg. Jeg har funnet et gammelt intervju med forfatter Simon Ramo fra 1985, som sto på trykk i Los Angeles Times. Hans syn på tennis er beksvart. En lek, et spill, en fornøyelse, er det ikke derfor vi spiller tennis, vi som ikke skal sanke ATP-poeng? Ikke Simon Ramo. Hvis du følger rådene hans, kommer ingen til å ville spille tennis med deg. På eget ansvar, her er noen av tipsene hans:
Slå bevisst dårlige slag under oppvarmingen, for å nekte motstanderen rytme.
Skryt detaljert av et uvanlig godt slag fra motstanderen din, framhev tekniske detaljert ved det. Han/hun vil bli opphengt i hva som gjorde slaget så godt, og miste konsentrasjonen. Hurra!
Ang. punktet over: Dette funker spesielt godt hvis motstanderen har levert en kanonserve. Mind games!
Spør om spilleren er klar før poenget begynner, eller om hun/han var klar etter at det er spilt. Herlig forstyrrelse i konsentrasjonen!
For å få linjeavgjørelser til å gå i din favør: Døm et par baller som er klart ute, inn, tidlig i kampen. Motstanderen vil anse deg som ekstremt ærlig, og gi deg masse tvilsomme linjeavgjørelser i din favør resten av kampen.
Simon Ramo har også skrevet en bok med en triveligere tittel: Extraordinary tennis for the ordinary player;: Winning strategy for the tennis enthusiast who plays for fun. Så vidt jeg har oppfattet, er begge vanskelig å få tak i.
En av de sentrale innsiktene for Ramo er at tennis spilles på fundamentalt ulikt vis. Proffene vinner poeng, amatører taper dem. Den som vinner amatørkampene, er den som lar motstanderen gjøre feilene. Men det er fullt mulig å oppnå uten å la seg inspirere av Fyrsten, etter min mening.
Jeg lurer litt på hvordan pitch-møtet for Steve Flinks bok Pete Sampras: Greatness revisited var. Samtalen mellom forfatter og forlegger. Noe sånt?
– Hei! Jeg har tenkt å skrive ei bok om Pete Sampras. Den skal hete Greatness revisited og handle om karrieren hans.
– Aha! Har du tilgang til Sampras selv?
– Jepp! Jeg har gjort masse intervjuer med ham de siste 30 årene, ikke minst omfattende intervjuer med ham de siste to-tre årene.
– Perfekt! Så det kommer masse nye saftige opplysninger om livet hans?
– Nei, ikke akkurat. Det meste er kjent fra før.
– Ok, da har kanskje Sampras litt dritt å slenge om motstandere fra gamle dager?
– Nei, han er like diplomatisk som alltid.
– Da regner jeg med at du har stilt Sampras noen kritiske spørsmål: For eksempel hvorfor han aldri skiftet racket, men spilte med den samme lille, tunge Wilson-klubba lenge etter at alle andre byttet?
– Bittelitt. Men jeg er mer en nesegrus fan som kommer til å skildre Sampras som en halvgud, uten feil og lyter.
– Hvem er denne boka for?
– Alle tennisinteresserte som har glemt Pete Sampras.
– Hvor mange er det, tror du? Han var jo tross alt regnet som tidenes beste mannlige spiller inntil for få år siden?
– Nja, usikker.
Ute av tiden
Da jeg i andre klasse på videregående skrev en hånlig og kåserende artikkel om Gunnlaug Ormstunge, fikk jeg min dårligste karakter i norsk til da. Og jeg fikk lære et nytt ord: Teksten min var anakronistisk, fikk jeg beskjed om. Den brukte et 1993-blikk på en tekst som var tusen år gammel (og jeg var i tillegg «bråkjekk»). Dette var kanskje ikke en høydare blant mine norskstiler, men jeg håper at læreren et sted langt der inne satte litt pris på en ordentlig slakt av en islendingesaga som nesten var en parodi på seg selv.
Jeg kom til å tenke på ordet anakronistisk da jeg leste Steve Flinks bok om Pete Sampras, som kom i høst. Greatness revisited er også til de grader en tekst som er ute av tida si. Ganske tidlig fikk jeg lyst til å kakke forfatteren på skulderen og si: «Eh, Steve … du vet at det finnes noe som heter … YOUTUBE!!!!»
En av de første bøkene jeg kjøpte på nett var Steve Flinks storformatbok The greatest matches of the 20th century. Det må ha vært i 2003 eller noe sånt. I alle fall før YouTube. På denne tida var tekst den eneste måten å gjenoppleve gamle storkamper. Flink skildret tidenes beste tenniskamper fra poeng til poeng, som en radiokommentator eller VG Live-dekning i praktformat.
I 2020 har tida løpt litt fra denne formen for sportsformidling, synes jeg. Selv verdens beste skribent vil ikke kunne konkurrere med levende bilder i det å formidle hva som skjer fra poeng til poeng. Men boka om Pete Sampras er i det minste en pekepinn på hvilke YouTube-klipp du bør lete etter.
Det er ingen friksjon her
Alle historier trenger motstand. Friksjon. Også biografier.
Og det er jo ikke slik at Pete Sampras er henvist til historiens glemmebok selv om prestasjonene hans er overgått av både Novak Djokovic, Rafael Nadal og Roger Federer. Let opp Sampras på det store internettet, ikke minst YouTube (jeg skal sende lenken til Steve Flink), og fall ned i et Sampras-kaninhull av løpende forehands, slam-dunks og fantastisk serving.
Gammelt nytt på nytt
Pete Sampras ble min mann å digge da jeg begynte å følge tennis for alvor i begynnelsen av 20-årene. Han var god, beskjeden og det totalt motsatte av Andre Agassis poserings-opplegg.
Siden 1999 har jeg lest det vesentligste om livet til Sampras. Hvis du også har gjort det, er det ikke så mye nytt å hente i Steve Flinks bok. Du vet hva det går i: Gjennombruddet med seieren i US Open 1990, gråte-kampen mot Jim Courier i Australian Open 1995, treneren som døde av kreft, US Open-seieren mot Agassi i 1995, ATP-finalen mot Becker i 1996 og så videre.
Flink har intervjuet en rekke av Sampras sine motstandere og trenere, og det er her, på det aller innerste nerde-hakket, at det mest interessante finnes. Nå snakker vi små tannhjul, men altså: Kunne Sampras fått en bedre karriere hvis han hadde beholdt tohåndsbackhanden? Michael Chang mener det. Hva gikk gjennom hodet på Jim Courier på settballen han tapte i andre sett av Wimbledon-finalen 1993? Sånne ting, sånn små intrikatesser som 90-tallsnostalgikere kan tenkes å grave seg ned i.
Hvor er Agassi?
Det store, gapende hullet i kildelista er Andre Agassi. Han og Sampras definerte 1990-tallet på ATP-touren, men Flink har ikke fått ham i tale.
Hvorfor ikke? Sampras er diplomatisk om sitt forhold til Agassi i boka, men det skinner gjennom at han likte de andre i den gylne amerikanske generasjonen (Todd Martin, Michael Chang, Jim Courier) bedre.
Det irriterer meg også at Flink flere steder i boka spekulerer i hva som kunne/ville ha skjedd om Sampras IKKE hadde tapt den og den kampen. Hva er poenget? (Og når han først holder på sånn, er jeg ofte uenig i de kontrafaktiske analysene hans. Michael Stich skapte en bråte med problemer for Sampras, og hvis de hadde møttes i finalen av French Open, kunne Stich fint ha vunnet.)
Greatness revisited er en kake med altfor mye sukker og glasur, og den er altfor stor. Mot slutten av den lange og møysommelige gjennomgangen av Sampras sin karriere år for år, kommer det pigede 40 sider til med ooh-ing og aah-ing om hvor stor en idrettsmann/menneske Pete Sampras er, som om vi ikke har fått det med oss allerede. Selv en fan som meg hadde for lengst fått nok.
Det finnes for eksempel et kapittel om hvordan Sampras hadde klart seg mot Djokovic, Nadal og Federer. Det er diskusjoner som godt kunne fått leve livet sitt i nettfora, synes jeg, men Flink vil ikke gå glipp av en eneste mulighet til å rose Sampras, selv for kamper han ikke har spilt.
Steve Flink har skrevet – nytt fremmedord å google – en hagiografi, hvor hver side renner over av nye måter å formulere Sampras’ storhet på. Det er rent for meget.
Og i sum blir det ganske feil når Pete Sampras selv aldri var den som skapte mest oppstyr om seg selv.
David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene. (Skal du lese en av de to sistnevnte, begynn med en av Pynchons tidlige bøker.)
Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.
Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten. Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.
Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for forfatteren, og dermed automatisk lett å skrive om.
Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´ hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.
Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt av selve boka, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre.
Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen. Men å ha et enkelt og avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin egen spisskompetanse.
Eller som David Foster Wallace oppsummerer:
It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate the experience of the gift we are denied.
Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce. Han var den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA.
Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)
Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:
Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.
Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:
Sampras has a way of making it look like he hits a shot and dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect position for the next shot. I have no theories about how he does this.
Opp gjennom årene har jeg lest en del bøker om tennis. Enten du følger sporten som tilskuer eller utøver, finnes det mye bra lesestoff om vår elskede idrett. Du får tak i alt sammen på nettet eller ditt lokale bibliotek. (Bransjehemmelighet: Bibliotekarer synes det er stas når lånere gir innkjøpstips. Bare prøv.)
Siden sommerferien står for døra med sine mange ledige timer, her er alle tennisbøkene jeg har lest, og hvem de passer for:
Selvbiografier
Pete Sampras/Pete Bodo: A champion´s mind
Amerikanske Pete Sampras forteller om livet sitt fram til og med seieren i US Open 2002, som ble hans siste. Sampras var tidenes beste spiller i noen år fram til Federer, Nadal og Djokovics dominans begynte. Grundig og ganske tørr bok, men ei bok jeg stadig tar fram og blar litt i. Den har stikkordsregister. NB: Steve Flink jobber med en ny biografi om Sampras. Passer for: Fans av Pete Sampras og/eller 90-tallstennis. Les hele omtalen
Andre Agassi: Open
Om livet med en tyrannisk far, hatet mot tennisen og de fleste av sportens utøvere. Som å sitte på kafébord overfor en gneldrete fyr som aldri gir seg, men som har en så interessant historie at du likevel blir værende i hans selskap.
Passer for: Fans av Andre Agassi. Hobbypsykologer.
Boris Becker: The player
Lite tennis, mest om livet utenfor. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig. Passer for: Ekstreme fans av Boris Becker og knapt nok dem. Les hele omtalen
Björn Borg: Mitt liv som tennisspiller
Borg, ja. Av en eller annen grunn har ikke han fått DRITKJEDELIG SPILLER stemplet over karrieren sin, i motsetning til f.eks Ivan Lendl. Var det det lange håret som gjorde det? Denne fant jeg på en antikvariat en gang, og jeg tror ikke engang de unge jentene som digga Borg rundt 1980 fikk noe ut av boka. Passer for: Folk med søvnvansker.
Gordon Forbes: A handful of summers
Memoarer fra et tennisliv på 1940-60-tallet, da sollyset var mykere, menneskene varmere, replikkene muntre på Stompa-måten og pengene ennå ikke hadde korrumpert sporten. Deilig nostalgisk. Passer for: Historieinteresserte og de som er gamle nok til å huske Rod Laver som mer enn han som deler ut pokaler i Grand Slam-turneringer.
Maria Sharapova: Unstoppable
En overraskende opptur. Sharapova er like selvrettferdig og -opptatt som mennene jeg har lest biografier om, men historien hennes er annerledes. Hvordan Sharapova havnet i USA og rekken av heldige omstendigheter i første halvdel av livet hennes, er forbløffende lesning. Passer for: Alle som liker en rags to riches-historie.
Tim Adams: Being John McEnroe
Mange liker denne. Jeg synes premisset er litt søkt. McEnroes raseri var av en slik sort at journalister og forfattere har prøvd å finne en dypere mening der siden 1977. Jeg tror bare han er en litt hissig fyr. Noen er det. Tim Adams bruker McEnroe som legemgjøringen av hele 1980-tallets vinder i sportsverden, en fiks idé som jeg synes holder sånn passe. Passer for: Tennisfans med trang til psykologisering.
Andre tennisbøker
Steve Flink: The greatest tennis matches of the twentieth century
Steve Flink er tennisens Arne Scheie, minus kultfaktoren: Et vandrende oppslagsverk av trivia og resultater om sin favorittsport. Denne boka (som finnes i flere versjoner) hadde sin misjon hovedsakelig før YouTubes tid. Passer for: Alle med interesse for tennishistorie. Les hele omtalen
Bud Collins´tennis encyclopedia
Overflødiggjort av internett? Som alle oppslagsverk i papir, er det noe dinosauraktig over denne lefsa. Min utgave er fra 1997, og jeg tror den finnes i senere utgaver også. Boka har fortsatt sin misjon. Hvis jeg vil vite hvordan sesongen 1971 eller 1983 forløp, vil jeg heller lese kapitlene i denne boka enn å bruke den samme tida på å lete rundt på nettet. Passer for: Tennisnerder som liker å slå opp i bøker.
Patrick McEnroe/Pete Bodo: Tennis for dummies
Slapp og sprikende bok som er en blanding av historie, instruksjon, ABC om spillet, taktikk og litt trivia. Denne blar jeg aldri i. Parkert på alle måter av internett. Det gjelder vel alle bøkene i denne gyselig designede dummies-bokserien? Passer for: Folk med bred, men overfladisk tennisinteresse
Gudmund Skjeldal: Wimbledon
Som i flere Skjeldals bøker er han sterkt til stede også i denne. Om hans eget forhold til tennis, reisen hans til Wimbledon og om sportens særegenheter. Fungerer både som en introduksjonskurs til tennis for nybegynnere, og et innblikk i Skjeldals forkjærlighet for Federer og Borg/McEnroe. Passer for: Alle som liker tennis og tydelige fortellerstemmer.
Jon Wertheim: Venus envy
Hoi, denne er allerede 18 år gammel! Wertheim er kjent for mange fra CNNs spalter. Boka skildrer sesongen 2000 på WTA-touren, i det som kan kalles en gullalder for touren: Seles, Williams-søstrene, Kournikova, Hingis og Davenport var tydelige profiler som dominerte sporten på ulike måter. Passer for: Folk med interesse for nær tennishistorie.
Jon Ståle Ritland: I bane rundt en gul ball
Diktsamling om tennis, hvor kjente motiver får en annen betydning i Ritlands hender. Passer for: Deg som vet at tennis er mer enn et spill. Les hele omtalen
Lars Gustafsson: Tennisspillerne
Denne skal du lese, det er en snodig blanding av selvbiografi, science fiction og tidsbilde av USA rundt 1970. Den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok. Morsomt, drømmende. Passer for: Alle. Les hele omtalen
Brad Gilbert: Winning ugly
Brad Gilbert er en av de skarpeste hodene som har beveget seg på en tennisbane. Han maksimerte sitt eget talent og har senere vært en av de beste trenerne i verden. I denne boka deler han sine beste tips for å lykkes på banen. Passer for: Alle som spiller tennis. Les hele omtalen
W. Timothy Gallwey: The inner game of tennis
Tennis som en kamp mellom din indre kritiker og den allvitende kroppen som vet hvordan alt skal gjøres. Har blitt kjøpt og lest kontinuerlig siden den kom ut for mer enn 40 år siden, og kommer til å forandre måten du snakker til deg selv på banen. Passer for: Alle som spiller tennis. Les hele omtalen
David Foster Wallace: String theory
Den amerikanske forfatteren var en brukbar juniorspiller. Det gir en ekstra dybde til innsikten i denne håndfullen med essays om tennis. Spesielt leseverdig er reportasjen fra Canadian Open 1995 og omtalen av Tracy Austins selvbiografi. Passer for: 90-tallsfolk og deg som liker langlesing. Les hele omtalen.
John Feinstein: Hard courts
Feinstein er en maskin av en forfatter, og spytter ut bøker om alle slags amerikanske idretter. Så vidt jeg vet er dette den eneste han har skrevet om tennis. Feinstein følger sesongen 1990 på herre- og damesiden fra Australian Open og utover. Feinstein bedriver ikke sofistikert analyse av backhander og spillmønstre, men er en ordentlig nyhetsjeger som spar opp det ene og andre. Deilig fokusert og nerdete. Han skulle skrevet en oppfølger! Passer for: Tennisnerder. Les hele omtalen.
Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.
For dere som synes overskriften er i fikseste laget, kan jeg forklare den. Maria heter egentlig Masha, men likte bedre Maria da hun kom til USA som barn, fordi hun ikke ville bli assosiert med rollefiguren Marcia i TV-serien The Brady Bunch. Sharapova lærte å snakke amerikansk av å se på TV mellom treningsøktene i Florida.
Tsjernobyl
Flaks, ja. Historien Maria Sharapova forteller om sin vei til tennistoppen er så full av tilfeldigheter og heldigheter at det er utrolig om bare halvparten er sant. Jeg skal prøve å sammenfatte uten for mye unøyaktigheter: I april 1986 eksploderer en atomreaktor i Tsjernobyl. I den nærliggende byen Gomel i Hviterussland bor familien Sharapov. Kona er gravid med det som skal bli deres eneste barn. De frykter for egen, og den kommende babyens helse og flytter. Først til Sibir, deretter til Sotsji i sør. (Sharapova sier i boken at atomulykken i Tsjernobyl er den viktigste grunnen til at hun ble tennisspiller.) Før de flytter fra Gomel får faren, Yuri Sharapov, en tennisracket av broren sin, som en vits (russisk humor, der altså). Han har ingen interesse av tennis, men som ved et lykketreff finnes det et godt tennismiljø i Sotsji. Senere Grand Slam-vinner Yevgeny Kafelnikov kommer fra samme by. Farens racket får datteren Maria hendene på. Hun viser tidlig talent. Faren er en geskjeftig type, som drar henne med til Moskva, for et fesjå for hundrevis av talenter fra hele landet. Martina Navratilova oppdager tilfeldigvis Sharapovas evner, og oppfordrer faren til å flytte med henne til USA for å bli bedre. Han klarer å overtale de gjennomkorrupte russiske myndighetene til å skaffe ham nødvendige reisepapirer til USA for seg og datteren. Han og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen.
Skrev kontrakt med Nike som 11-åring
Det er bare starten, og livet hennes fortsetter i samme spor i Florida, med flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.
Sharapova skriver mye om penger i årene før hun hadde dem, lite om dem etter at hun ble verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun har ingen bitre følelser overfor faren, som planla veien mot tennistoppen, i motsetning til andre som opplevde det samme (hei, Andre Agassi).
Det er business, og den er personlig
Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?
Sharapova er åpen om at hun knapt har noen venner på WTA-touren. Best å ikke knytte noen følelsesmessige bånd til sine fiender, for da vil hun miste gnisten mot dem på banen. Det står for meg som et utmattende liv å måtte føle en døgnkontinuerlig antipati mot sine motstandere (eller bransjekolleger, som de også er) for å vært skjerpet til kamp. Roger Federer og Marin Cilic spilte finale i Australian Open mot hverandre i forrige uke. I høst viste seg at de begge ferierte på Maldivene, og da møttes de selvsagt for å trene og henge sammen med hverandres familier. Chris Evert og Martina Navratilova hadde et solid forhold utenfor banen, uten at de konkurrerte dårligere mot hverandre på banen av den grunn.
Et innlegg delt av Marin Čilić (@marincilic_official)
Jeg fikk en liten klump i halsen da jeg leste avsnittene om Sharapovas forhold til tennisspiller Grigor Dimitrov, som hun var kjæreste med i flere år. Et avgjørende punkt i forholdet er da Dimitrov viser et bilde av hun som sitter i hans boks når han spiller i Wimbledon, og sier hvor glad han ble for det. Sharapova svarer at hun bare satt der fordi hun var utslått selv. Hun ville helst vært et annet sted og forberedt seg til sine egne kamper. Noen ganger treffer man riktig person på feil tidspunkt i livet, skriver hun, og noe må man jo si når ting tar slutt, men…ja. Kom igjen, Maria, du har slått hele verden i tennis i årevis, prøv å senke skuldrene litt og ikke vær så streng med deg selv.
Unstoppable er tilgjengelig i nettbokhandler. Eller du kan prøve å få det lokale biblioteket ditt til å kjøpe den inn. Hils fra meg.
Det var det i alle fall for meg. Jeg fikk den i gave i fjor høst av min gode kollega på Stavanger bibliotek, Egil Henriksen. Vi ble et litt fattigere bibliotek da Egil gikk av med pensjon i sommer.
Lars Gustafsson var et nytt navn for meg før jeg fikk denne boka. Det sier mer om mitt manglende overblikk enn om Gustafsson. Da han døde i fjor, 79 år gammel, var det en kulturnyhet i alle de svenske nettavisene. En del av bøkene hans er fortsatt å få i på norske biblioteker og nettbokhandler.
Sensasjon: Ei bok som er for kort
Tennisspelarna handler om en hovedperson med samme navn som forfatteren, som drar til Austin i 1974 for å være gjesteforeleser. Forsidebildet på min utgave har Gustafsson selv på coveret, i avslutningen av en noe nølende backhand.
Det er ei tynn bok, bare rundt 100 sider. Det er sjelden jeg ønsker at bøker skulle være lengre. Dette var et slikt tilfelle.
Tennisspelarna er den perfekte miksen av høyt og lavt, idrett og filosofi, samfunnskritikk og fjas. Allerede på første side nevnes Nietzsche, Brandes og Walter Cronkite, og navnedroppingen fortsetter i stor stil. Men det er ingen kultursnobbete bok.
Inferno-gransking under bakken
Foreleseren i historien holder ekstremt populære foredrag om skandinavisk litteratur på 1800-tallet, med særlig vekt på August Strindbergs Inferno. Tennisspelarna har klare selvbiografiske trekk, men overstiger stadig grensene for det som virker sannsynlig.
Som når hovedpersonen kommer i kontakt med en tennisspiller som jobber for myndighetene i et senter flere hundre meter under bakken, og vedkommende setter myndighetenes største tilgjengelige datamaskiner i gang med, på Gustafssons initiativ, å undersøke lingvistiske likheter mellom Inferno og en ukjent, samtidig bok – et eksperiment som kan velte etablerte litteratursannheter dersom hypotesen slår til.
Høres det sært ut? Det er det, men Gustafssons penn er lett, leken, dansende. Han skriver også inn en sidehistorie om universitetspolitikk, også det blir morsomt og tankevekkende.
Tennisens serve og Mozarts «Don Juan»
Grensegangen mellom det sannsynlige og det mildt overskridende gjelder ikke minst partiene som handler om tennis.
Fortelleren begynner dagene i Austin med å slenge innom en tennisbane i en park, hvor han møter de utroligste spillere, som alle har det felles at de ikke jager penger og berømmelse, men er fornøyde med å klaske ball på en bortgjemt offentlig bane. Om en slik innstilling var usannsynlig i 1974, ville den vært utenkelig i 2017.
Jeg er selvsagt helt nødt å lese mer av en forfatter som kan skrive noe så nydelig som dette om tennisservens vesen. Hva ville besøkende fra andre planeter heve øyenbrynene over hvis de landet hos oss? Fra side 14 (min oversettelse):
Det finnes egentlig bare to ting jeg kan tenke meg at en slik besøkende kunne bli imponert over. Det ene er Mozarts «Don Juan». Det andre er tennisserven.
Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.
Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.
Tennisserven er et vindu til det ukjente.
Lars Gustafsson har forlatt oss og dratt over i det ukjente, men Tennisspelarna har han sikret seg et evig navn i tennislitteraturen.
Jeg har lest en håndfull tennisbiografier de siste årene av spillere som har lagt opp: McEnroe, Sampras, Agassi, Becker. En gjennomgangsfigur (ofte i ganske negativt lys) i disse bøkene er Jimmy Connors.
Togturen fra Paradis i Stavanger til Sandnes sentrum tar ti minutter. Det er akkurat lenge nok til at det går an å ta opp ei bok, men for kort tid til at hodet kommer inn i dypmodus. Det er med andre ord en perfekt strekning for å lese krim.
Morgenbladets journalist Håkon Gundersen skrev noe av det morsomste som har stått på trykk i norsk presse de siste par årene. Jeg kan ikke huske sist gang jeg lo mer av en artikkel i en norsk avis enn da jeg leste anmeldelsen av Harald Stanghelles biografi om VGs Olav Versto.
Brooke Shields framsto som et nek i særklasse i Andre Agassis selvbiografi Open, som kom i fjor høst. Ekteskapet, frieriet og samlivet med Shields framstår som tomt og livløst i Agassis bok.