Stikkordarkiv: Australian Open

Tomas Berdych (Wikimedia Commons)

Tomas Berdych blir en god test for Roger Federer

Tomas Berdych har slått Roger Federer før, og kan gjøre det igjen i tredje runde av Australian Open.

Federer blir i sitt comeback jublet fram i Melbourne. Selv mot kvalifiseringsspillerne i runde 1 og 2 virket det som publikum var udiskutabelt på Federers side.

Jeg så slutten av kampen mot Noah Rubin i dag, og synes ikke det ser bra ut for Federers videre liv i turneringen. Rubin holdt bra følge mot Federer i grunnlinjeduellene, men sviktet i avgjørende øyeblikk. Federer var heldig som ikke fikk tre settballer mot seg på 0-30, 4-5 i tredje sett, da han satte en andreserve helt ytterst på linja og deretter en forehand tilsvarende hårfint inn. Resten av kampen hadde han god kontroll.

Federer sier han er fullt restituert etter skaden, og det tror jeg ham på. Likevel er formen hans langt unna toppnivået. For ti år siden var Federer eksplosiv og kunstnerisk. Nå er han eldre, litt tregere og lener seg tyngre på at serven skal redde ham. Pete Sampras vant sin siste Grand Slam-tittel på den måten, så det er mulig.

Tomas Berdych har vært i verdenstoppen i mer enn ti år, og blir en bra test på Federers kampform. Berdych kommer aldri til å vinne noen innovasjonspris for tennisen han spiller, men kan fint slå Federer likevel. Forvent en konstant kanonade av harde, flate, lange grunnslag fra Berdych. Hvis Federer skal vinne, må han serve bra, dra Berdych ut av rytmen og få tsjekkeren til å flytte på seg. Federer har en mental fordel i en god innbyrdes statistikk mot tsjekkeren.

De møttes i kvartfinalen i Australia i fjor, hvor Federer herjet med Berdych. Jeg tror det blir vanskeligere i år.

 

Casper Ruud ble servet av banen

Tennis på tv:
Casper Ruud – Reilly Opelka 6-7, 3-6
3. kvalifiseringsrunde, Australian Open 2017

Game for game av kampen hvor Casper Ruud prøvde å spille seg inn i hovedtrekningen til Australian Open 2017. Det ble en kamp som Ruud aldri fikk satt tennene i. Reilly Opelkas serving og større slagstyrke ble avgjørende, og han vant kampen 7-6, 6-3.

Reilly Opelka (Wikimedia Commons)

Første sett:

Ruud – Opelka 0-1: To ureturnerbare server og to ess fra amerikaneren. Tok det ett minutt?

Ruud – Opelka 1-1: Ruud i trøbbel når han må serve andreserver. To breakballer for Opelka, hvor Ruud redder den første da Opelka setter en backhand i nettet. Ny andreserve, som amerikaneren slår vilt ut. Veldig korte poeng til nå. Opelka satser høyt på alt som kommer hans vei. Ruud holder etter nok en forehand fra Opelka renner forbi grunnlinjen.

Ruud – Opelka 1-2: Amerikaneren har mye kropp å flytte på, men Ruud klarer ikke å tvinge ham til å gjøre det altfor ofte. Enkelt game for amerikaneren. Med den høyden slår han serven sin i vinkler som andre bare kan drømme om. Det siste esset hans ville ingen i verden klart å returnere.

Ruud – Opelka 2-2: Ruud holder enkelt til 2-2 med fire strake poeng. Kan han klare å gjøre noe i Opelkas neste servegame?

Ruud – Opelka 2-3: På ingen måte. Nye bomber i norsk retning. Opelkas tredje poeng kommer etter en kickserve som Ruud må slå i hodehøyde. Hadde amerikaneren hatt et bedre grunnspill, ville han vært i topp 100.

Ruud – Opelka 3-3: Opelka bommer mye, men er farlig når han treffer. Ruud har begynt å dra ned tempoet på backhandsiden, og Opelka slår ut.

Ruud – Opelka 3-4: Rask tennis, 20 minutters spill og sju game unnagjort. Opelkas serve vinner ham dette gamet også. Viktig game kommer nå for Ruud.

Ruud – Opelka 4-4: Ruud holder serve. Dette lukter tie-break lang vei.

Ruud – Opelka 4-5: Det vanskelige med en motstander som Opelka er at han skiller seg så kraftig ut. Hvordan kan man trene på å møte den typen server? Ruud holder humøret oppe, men Opelkas serve og volleyer er langt utenfor hans rekkevidde nå. Ruud skal serve for å holde liv i settet.

Ruud – Opelka 5-5: Skummelt. Ruud er to poeng unna sett-tap på 15-30, redder seg inn til 30-30 med en misset forehand fra Opelka. Et ruudsk rammetreff gir amerikaneren settball, men Ruud setter en av sine beste server (201 kmh) og er tilbake på deuce. Amerikaneren får enda en settball. Ruud klarer ikke å sette førsteservene nå, men klorer seg tilbake i duellene til tross for amerikanerens slagkraft. Deuce for tredje gang, Ruud får enda en gameball med en god serve, og holder til 5-5. Puh.

Ruud – Opelka 5-6: Flatt, hardt spill fra Opelka. Pluss servene, selvsagt. Han kan slå ballen nedover på en måte som få andre kan. Blankt game for amerikaneren.

Ruud – Opelka 6-6: Enklere nå. Ruud vinner de tre første poengene og tar gamet greit. Vi har et tie-break.

Ruud – Opelka 6-7: Vill forehandmiss av Ruud til 0-2, backhandfeil til 0-3. Settet virker tapt. Opelka går opp til 5-0 i tie-breaket med en serve på 221 kmh. Opelka tar settet med 7-2 i tie-breaket. Ruud har ikke klart å få Opelka til å tvile på egen serve, og Opelka vant 11 av 12 poeng ved nettet i det første settet. Dette ser ikke spesielt lyst ut for Ruud, som ikke får noen rytme i denne kampen. Opelka styrer, gjør feil og slår vinnerne.

Andre sett:

Ruud – Opelka 1-0: Ruud holder blankt.

Ruud – Opelka 1-1: Ruud begynner å stå lenger bak i banen på Opelkas server, for å kjøpe seg litt tid. Det hjelper ikke i første omgang, Opelka holder problemfritt til 1-1.

Ruud – Opelka 2-1: Ruud holder også egen serve enkelt nå. Opelka kan vel ikke fortsette å serve sånn en helt kamp? Hvis dette er normalen, hvorfor er han ranket nede på 200-tallet?

Ruud – Opelka 2-2: Opelka fortsetter å herje, både med serven og i duellene. Ruud får omsider et par poeng i Opelkas serve, til 30-30. Opelka setter en perfekt backhandvolley og skaffer seg gameball, som han smasher langt ut. Ruud begynner endelig å krafse på Opelkas spill, ved å prøve å bare blokkere servene tilbake. Ruud redder en gameball og smacker en backhand rett på amerikaneren, som ikke klarer å sette volleyen. To ess gir Opelka gamet. Men likevel: Grunn til optimisme.

BREAK Ruud – Opelka 2-3: Opelka sier takk for sist og setter en forehandvinner til 15-30 i Ruuds game. To breaksjanser for amerikaneren når Ruud slår en forehand ut, og amerikaneren bryter nordmannen i det en backhand treffer toppen av nettet og faller død ned på Ruuds side. Lang vei tilbake i denne kampen for Ruud nå.

Ruud – Opelka 2-4: Opelka trenger bare holde serve resten av kampen, så er han videre. Like imponerende som servingen er hvordan han tar seg av nesten alt ved nettet. Problemfritt servegame for Opelka, som er to games unna hovedtrekningen i Australian Open 2017.

Ruud – Opelka 3-4: Ruud prøver å holde motet oppe. Greit game.

Ruud – Opelka 3-5: Noe uvanlig må skje om Ruud skal snu dette. Opelka har full kontroll til nå, og den serven vil ingen i hovedtrekningen heller like å møte. Ruud virker rådløs og har ikke sin beste dag. Bommer på en del baller han er i posisjon til å sette, kanskje stresset av en motstander som er i sonen. Enkelt game for amerikaneren.

Ruud – Opelka 3-6: Ruud begynner å se småfrustrert ut. Opelka får to matchballer med en ny hard forehand som Ruud ikke får tilbake. Ruud setter den siste forehanden i nettet, og Casper Ruud er ute av årets Australian Open. Ruud kom aldri inn i denne kampen, og Reilly Opelkas serve kommer til å gjøre livet surt for alle som møter den.

 

Vanskelig oppgave for Ruud i første kvalikrunde i Australia

Teymuraz Gabashvili (Wikimedia Commons)

Casper Ruud må vinne tre kamper i kvalifiseringen til Australian Open for å få spille hovedturneringen. Han har fått en vanskelig motstander i første runde, Teymuraz Gabashvili. De spiller onsdag 11. januar, jeg vil tro tidlig på dagen norsk tid.

Jeg har sett Gabashvili i noen kamper, og det jeg husker best er det vanvittige trykket i slagene hans. Han spiller tungvektstennis. Gabashvili er ikke av de mest mobile, men hvis han står rett til ballen, smadrer han den. For ti år siden spilte og tapte Gabashvili mot Federer i Wimbledon, les hva jeg skrev om den kampen.

Gabashvili er ranket 140 i verden, men det tallet betyr ikke så mye. Så sent som i 2015 slo han dagens verdensener Andy Murray, og han har også vunnet mot topp 10-spillerne Fernando Gonzalez, Andy Roddick og David Ferrer. I 2010 slo han Andy Roddick i French Open. Etterpå forklarte Roddick tapet slik:

The tricky thing is for him normally is having enough time to take those kind of swings at the ball. Today he definitely had plenty of time to take swings at the ball, so, you know, it was tough for me to penetrate him. He was, you know, similar to, you know, Soderling last year. His swings are big enough to where he can create length even when it is heavy. My swings are a little bit more compact and more based on timing as opposed to kind of long, kind of fluid, kind of lengthy type thing. You do that over and over, I’m probably gonna come up short against that on conditions like these.

Gabashvili er best på grus, og vil ikke få like god tid til å sette opp slagene sine i Melbourne. En nøkkel for Ruud vil være å flytte på russeren, for å unngå kanonaden han er i stand til å varte opp med.

Her er noen klipp fra Federer mot Gabashvili i Australian Open 2014:





Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Jo, jeg så på Australian Open, selv om ikke bloggen ble oppdatert. Jeg så en halv kamp både her og der. Finalene så jeg ikke; lørdag var jeg på arbeid og fulgte Angelique Kerbers makeløse seier via ausopen.com. Søndag så jeg Brodds 11 år gamle jenter spille håndball i Hundvåghallen.

Serena Williams og Novak Djokovic var store favoritter før turneringen. Serena størst, vil jeg vi. Forskjellen mellom hva hun kan gjøre på en tennisbane og hva resten av dametouren kan gjøre, er stor. Likevel tapte hun i finalen, slik hun tapte semifinalen i US Open i fjor høst. At Angelique Kerber slo henne i Australia, er mindre overraskende enn da Vinci gjorde det i New York i fjor. Men da Serena klarte å tvinge fram et tredje sett mot Kerber, var jeg sikker på at hun kom til å vinne.

Serena Williams holder på å skrive tennishistorie. Hun har vunnet 21 Grand Slam-titler. 22 vil bringe henne opp til like mange som Steffi Graf har. Presset har preget henne i de to siste Grand Slam-turneringene.

Novak Djokovic er verdens suverent beste herrespiller, og har vært det en stund. Søndag traff jeg min faste tennismakker, som hadde sett finalen. Han etterlyste en ting: Et språk som beskriver Novak Djokovics briljans. Hva er det med serberens spill som gjør at alle taper for ham? Bit for bit er han ikke på et annet nivå enn de andre i topp 10 i verden. Det er summen som gjør ham uslåelig.

Det som gjør Djokovic til en vanskelig spiller å beskrive, er jevnheten hans. Djokovic eier ikke svakheter. Alle tidligere verdensenere, kvinner som menn, har hatt svakheter. Sampras hadde en dårlig backhand, Edberg en puslete forehand, Agassi var en gru å se ved nettet og Becker ble aldri god på grus.

Personer/spillere med feil kan vi elske. Personer/spillere uten feil og mangler er det vanskeligere å bli glad i. Vi kan respektere dem og beundre dem og misunne dem, men uten et snev av menneskelige brister som skaper den lille sprekken i fasaden som gjør at vi ser at de faktisk bare er folk som kommer fra samme sted som oss selv, blir det vanskelig å få varme følelser for dem.

Novak Djokovic er ingen robot. Han tøyser. Han har familie. Han parodierer. Han kan være sur. Men på banen er Djokovic akkurat nå 100 prosent hel ved. Forehanden hans var ikke all verden da han kom på touren for ti år siden. Han sleit med å fullføre kamper. Nå er han tourens best trente spiller. Han server og returnerer med autoritet, han styrer med forehanden, han er god ved nettet og er verdens beste forsvarsspiller. Jeg tror det er uangripeligheten som gjør at YouTube ikke flyter over med Djokovic-diggende filmer, og det er den som gjør at kommentatorspråket om ham ikke gnistrer.

Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men Djokovic er den mentalt sterkeste spilleren nå, helt overlegent. Et undervurdert aspekt ved Djokovics karriere er hvordan han var nummer tre i verden så lenge før han tok steget helt opp. Han var en fjern arveprins bak Federer og Nadal. Nå spiser han begge til frokost, bare iblandet noen tap mot Federer i små turneringen som betyr next to nothing.

Djokovic blir 29 i år. Han vant sin 11. Grand Slam-tittel i Australia. Federer har 17, og slik verden ser ut akkurat nå, tror jeg ikke han er garantert å ha flest av de to når karrierene deres er over.

Alle liker deg hvis du bare blir gammal nok

Ja, så lenge du ikke har vært despot, diktator, drapsmann eller storkriminell på andre vis. Er du bare en vanlig grumpy fyr, kommer alle til å elske deg når du nærmer deg graven.

Eller når du nærmer deg pensjonsalderen i idretten din. (Et unntak må være Kobe Bryant, når jeg tenker meg om.) 2000-2002 var en mørk tidsalder i herretennisen. Pete Sampras var på nedadgående. Andre Agassi kvernet folk i stykker, med dødskjedelig mørnetennis etterfulgt av de idiotiske slengkyssene til alle tribunesidene. Federer var lovende, men uferdig. Verdensener i 2001 og 2002 var Lleyton Hewitt, en hissig, rask, in-your-face australier med ubøyelig vilje, mye gester og stadige «come ooooooon!!!»-brøl gjennom kampen. Trenger jeg nevne at jeg ikke kunne fordra fyren?

– Kom igjen, Åsmund, du må innrømma at han e´ god! sa Trond K. da jeg for hundrende gang gneldret over Hewitt og alt hans vesen. Jeg mente han var et tegn på herretennisens forfall.

Lleyton Hewitt (Wikimedia Commons).

Årene gikk. Hewitt var fortsatt like sulten, men ikke lenger den raskeste og sikreste spilleren på touren. Jeg koste vettet av meg da Federer ble en vinnermaskin utover 2000-tallet og fordrev Hewitt og hans dølle tennis fra verdenstoppen. Og ærlig talt: Det vil aldri komme en ny verdensener som Lleyton Hewitt. Fart, sikkerhet og vinnervilje holder ikke til å bli verdens beste i 2016.

Det er lenge siden Hewitt var en trussel. De siste årene har han vært så svak at jeg har vært på nippet til å glede meg over de få titlene han har vunnet (selv når han slo Federer i finalene). Det er ti år siden han avsluttet året i topp 10. Likevel har han fortsatt å spille, slite og jobbe på touren, mens resten av feltet har passert ham. Respekt!



Australian Open er Hewitts siste turnering. På turneringens hjemmeside kan du se en timelang dokumentar om karrieren hans. Hvis du har en time til overs, er den absolutt verd tiden din. Som 34-åring er Hewitt en mye mer spiselig type enn 20-åringen som lå i krig med verden. Filmen inneholder også masse gullklipp, som glimt fra Adelaide-turneringen i 1998, som Hewitt vant, bare 16 år gammel, ranket 550 i verden. (Han slo Agassi i semifinalen.)

Det skjer ikke så ofte at 16-åringer med ranking 550 vinner ATP-turneringer, og vi får neppe en ny Lleyton Hewitt heller. Lykke til i Melbourne, Lleyton. Du var en fin fyr, tross alt.

Her er Hewitts første Grand Slam-tittel, mot Sampras i US Open 2001:

Og hans andre og siste, Wimbledon 2002 mot David Nalbandian:

Madison Keys, Simona Halep og Eugenie Bouchard – hva skjer videre?

Serena Williams vant sin 19. Grand Slam-tittel i Australian Open og Maria Sharapova viste at hun er en klar nummer to. Hvordan går det med den neste generasjonen, den som en dag skal overta for dem? Sånn passelig bra.

Jeg så noen sett av Madison Keys, Simona Halep og Eugenie Bouchard på Australia-sendingene:

Madison Keys (Wikimedia).

Madison Keys (opp til 20 på rankingen nå) ble plutselig et navn alle snakket om, takket være semifinaleplass og godt spill mot Petra Kvitova og Venus Williams. Hun gjorde en hederlig innsats mot Serena i semifinalen, om jeg kan bruke et sånt uttrykk om idrett på dette nivået. Alle eksperter vil være de første som ser store ting i horisonten. Tilfellet Madison Keys er ikke noe unntak. På Eurosport var Mats Wilander i fyr og flamme over hennes videre karriere, det samme var Serena Williams. Jeg ble ikke helt solgt da jeg så henne spille. Kraften har hun, og det var godt gjort å slå Venus i et tredjesett hvor Keys hadde problemer. Men en framtidig verdensener? Jeg er ikke helt der ennå. Hun har spilt én god Grand Slam-turnering. Vi kan snakkes etter Wimbledon.

Simona Halep (Wikimedia).

Simona Halep (nummer 3 i verden) er en merkelig spiller. På sitt beste legger hun konstant press på motstanderen, ligger tett på grunnlinjen og styrer spillet. Derfor er det så rart at hun har kamper hvor hun fullstendig klapper sammen, gjerne mot dårligere motstandere. Det skjedde i US Open i fjor, hvor hun tapte mot gamle Mirjana Lucic Baroni. Kjekt for alle nostalgikere, men det er sånne kamper Simona Halep skal vinne hvis hun skal ta det siste steget opp. Noe lignende skjedde i Australian Open 2015. Ekaterina Makarova er en mye bedre spiller enn Lucic Baroni, men Halep skal ikke tape en kvartfinale i Grand Slam mot henne med 4-6, 0-6. Jeg har lest intervjuene med Halep etter tapene i US Open i fjor og Australia i år, og finner ikke noen gode forklaringer på de elendige resultatene, bare floskler. Jeg ønsker meg en Halep som finner måter å vinne på selv på dårlige dager, slik Serena og Sharapova er blitt eksperter på.

Eugenie Bouchard (Wikimedia).

Eugenie Bouchards (7 i verden) tap mot Maria Sharapova var ikke overraskende, men skuffende klart (3-6, 2-6). Bouchard har tapt alle de fire kampene mot Sharapova, og bare vunnet ett av settene. Ingen skammelig statistikk, men det blir interessant å se hvordan hun utvikler spillet sitt i 2015.

Tallene 16-2 sier alt om styrkeforholdet i damefinalen

Maria Sharapova (Wikimedia Commons).

Serena Williams og Maria Sharapova er kvinnetennisens viktigste spillere, og det er passende at de spiller finale i Australian Open i år. Det er noen års alderforskjell mellom dem og de kommer fra hver sin verdensdel (selv om Sharapova praktisk talt er amerikansk).

Men den ene forskjellen som betyr noe på lørdag, er at Williams er best. Hun eier, som kidsa sier (eller var det i 2012?). Serena leder 16-2 i innbyrdes oppgjør. Har det noen gang vært et mer skeivt styrkeforhold mellom to spillere av deres kaliber?

Media har skrevet mye om Roger Federers problemer mot Rafael Nadal, og de er reelle. Federer har ikke slått Nadal i en Grand Slam-turnering siden 2007. Det styrkeforholdet ser likevel ikke så verst ut sammenlignet med Sharapovas historie mot Serena. Hun vant to av de tre første oppgjørene, og dett var dett. Serena har ikke tapt mot Sharapova på ti år.

Alle artikler om Federer versus Nadal nevner tidlig at Federers backhand sliter mot Nadals fryktelige overskru. Nadal er ganske enkelt en dårlig match for Federers spillestil. Jeg ser ikke helt at Sharapova har et like fundamentalt problem mot Serena, og derfor er det litt rart at kampene alltid ender på samme måte. Spillemessig er det ikke stor forskjell mellom dem. Begge vil ta initiativet og slå hardt først. Ingen av dem liker å forsvare seg, selv om de kan det også. Akkurat som Federer må irritere seg over at Nadal alltid spiller solid når de møtes, må Sharapova føle det mot Serena. For Serena taper også kamper, bare ikke mot Sharapova.

Har Sharapova en sjanse? Selvsagt. Alt tar slutt, også Rafael Nadals dominans over Tomas Berdych. Sharapova er proff nok til å gripe sjansen hvis Serena skulle være sjuk, småskadet eller uforklarlig dårlig. Hvis historien gir hint om hva som kommer, stiller Serena i toppform og knuser Sharapova igjen. Spådom: Serena i to sett.

Når klisjéene gir mening

Løft ditt hode du raske gutt! Om et håp eller to ble brutt, blinker et nytt i ditt øye straks det får glans av det høye. Try again. Fail again. Fail better. Du skal få en dag i mårå, som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tel. Ny dag, nye muligheter. Defeat doesn’t finish a man, quit does. A man is not finished when he’s defeated. He’s finished when he quits.

Og så videre. Det finnes mange forslitte sitater som handler om det samme. Det å ikke gi opp, men reise seg og gå på videre etter livets nederlag, er blant de mest lovpriste idealene vi har.

Grunnen til at det finnes så mange sitater om dette, er selvsagt at vi trenger å bli minnet på det. Vi forteller ungene våre at de må ramle noen ganger på sykkelen før de finner balansen. De fleste råd vi gir til andre, gir vi like mye til oss selv. Derfor gjentar vi stadig vekk at det gjelder å komme seg tilbake i salen hvis hesten kaster oss av, for vi vet hvor vanskelig det er. Tross alle våre idealer hater vi å tape ansikt. Vi smyger oss gjennom livet, utenom det vi mener er minelagte områder i vår verden. Jeg danser ikke offentlig med mindre noen truer meg med et ladd skytevåpen, det er ganske enkelt for ubehagelig til at jeg vil meg selv så vondt. Andre setter seg aldri bak rattet igjen etter en trafikkulykke. Noen sverger på å leve alene etter et sviende brudd. Vi har alle våre bøyger.

For fire år siden var jeg på jobb for Stavanger Aftenblad og skulle skrive en featuresak om coaching-bransjen. I den forbindelse møtte jeg en coach. Han sa mye interessant, mest av alt en ting som har festet seg siden: De mest lykkelige menneskene var etter hans erfaring de som spratt rett opp igjen etter nederlagene. De som ikke lå der nede og kjente på smerten, marinerte seg i grublerier og så mørkt på alt. De som aksepterte nederlag, la dem fort bak seg og gikk på med krum rygg igjen. Jeg tror jeg sa at dette hørtes ut som et ganske overfladisk liv. Jeg husker ikke hva han svarte. Men hvis det overfladiske virker, hvorfor ikke? Det er nok vanskeligheter i denne verden til å gå gråtende til sengs hver kveld, men hva er poenget?

Det er noe barnlig over det å børste skiten av knærne og hoppe opp igjen, like blid. Jeg kom til å tenke på coaching-saken i morges. Tomas Berdych hadde slått Rafael Nadal i kvartfinalen av Australian Open, i tre greie sett. Berdych hadde tapt de 17 siste kampene mot Nadal. De 17 siste. Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: Det mest imponerende med toppidrettsutøvere er det mentale. Toppidrettsutøvere snakker ofte om å nullstille etter en god prestasjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan de klarer det. Mennesker er ikke maskiner. Nullstillingen er like spennende når man skal komme dit fra minussiden. Hvordan klarer Tomas Berdych å overbevise seg selv om at han kan slå Rafael Nadal? Når han ikke har gjort det på mange år? Forskjellene er mange mellom meg og verdens toppidrettsutøvere, men dette er en største. Hvis jeg mislykkes med noe tilstrekkelig mange ganger, gir jeg opp. Eller unngår problemet. Toppidrettsfolk tenker ikke sånn, de har denne ubøyelige troen på sitt eget prosjekt.

Ta for eksempel Tommy Robredo. Han hadde tapt ti strake kamper mot Roger Federer før de møttes i US Open 2013, mange av dem komfortable seire for Federer. Likevel vant Robredo i strake sett i US Open 2013. Han sa blant annet dette etterpå:

But anyway, I wasn’t thinking that I was going to win. I just was going into the court trying to give my best and we’ll see, no? At the end, the important for me was to give everything. If it will pay back, I will be so, so happy. If not, what I want to do is leave the court knowing I did everything.

Helt enkle greier, bare gå ut på banen og prøve sitt beste. Det imponerende er at han klarte å blokke all kunnskap om tidligere møter ute fra hodet mens kampen utfoldet seg. Vi er framme ved et annet ord (det første var nullstille) som er en klisjé med mening: Fokus.

Tomas Berdychs seier mot Nadal i dag fikk jeg ikke sett. Jeg var på jobb. I det jeg har sett av høydepunkter virker Nadal rusten, han ligger langt bak i banen og slår korte toppspinn-slag som Berdych ikke har problemer med. Likevel vet Nadal, Berdych og alle på tribunen at dette er en kamp Berdych statistisk sett skal tape. Berdych kom seg gjennom det tredje settets tie-break og slo Nadal ut av Australian Open 2015.

Han sa dette etter kampen (alle John Sawatsky-tilhengere setter kaffen i halsen ved synet av journalistens utsagn under, som består av FIRE spørsmål, to av dem ja/nei-spørsmål):

Q. How was it? What were your feelings when you were playing? Did you expect him to come back? You thought it was in your hands?

TOMAS BERDYCH: No, I mean, I start pretty well. I start with the plan that I set up before the match, and then it turns that it was the right one. I was able to keep going with the same plan all the way through the match. Even though that it was the first two sets kind of looks easy, you know, but you’re playing Rafa and you know what kind of opponent he is and you have to be ready for anything. So, you know, that’s why I keep myself really focused and was keep going all the way till the end and trying to make my chances. Even though he just changed a couple of things – he gets better in the third set – but still I was able to finish it and close it up in three sets.

Berdych møter Andy Murray i semifinalen. Berdych leder 6-4 i innbyrdes oppgjør, og kampen mellom dem blir helt åpen.

Tennisbloggen ser Murray-Dimitrov

Tennis på tv:
Andy Murray – Grigor Dimitrov 6-4, 6-7, 6-3, 7-5
Åttendelsfinale, Australian Open 2015

Denne saken handler om Australian OpenFørste uke av Australian Open 2015 gikk uten at jeg fikk sett mye tennis. Søndag formiddag spiller Andy Murray mot Grigor Dimitrov, og jeg følger sånn brukbart med, iblandet huslige sysler:

  • Dimitrov tar de tre første gamene. Det er mye å like med Dimitrov. Enhåndsbackhand, brukbare volleyer, offensiv innstilling. Satsingen betaler seg i begynnelsen, og Murray ser passiv ut. Han gjør som regel det når han taper.
  • Dimitrovs svakheter? Jeg synes han er litt dårlig på defensiven. Han trenger litt tid på å lade slagene. Noen ganger løper han rundt backhanden uten å få betalt for det, og Murray straffer ham. Murray vinner de tre neste gamene -det står 3-3.
  • Dimitrov holder til 4-3, viktig game.
  • Murray får Dimitrov ut av posisjon, slår i hans tomme forehandhjørne, setter en god førsteserve og deretter et ess. Holder blankt til 4-4. Viktig game som kommer nå for Dimitrov.
  • Murray vinner poengene ved å få Dimitrov ut av posisjon, Dimitrov vinner sine ved bomber fra grunnlinjen. Breakball for Murray etter en forehandmiss fra Dimitrov, men Murray gjør selv en enkel forehandfeil deretter. Murray får enda en breakball da han angriper Dimitrovs andreserve, og gnager på Dimitrovs backhand før han setter ballen i forehandhjørnet – Murray bryter til 5-4 og skal serve for settet. Klassisk Murray: Virker litt uinteressert og bakpå, men jobber seg gradvis inn i motstanderens hode.
  • Murray setter en god førsteserve til 15-0. Serveretur er heller ikke Dimitrovs sterke side, har jeg inntrykk av (kanskje statistikken forteller noe annet, men den kan jeg ikke sjekke nå). Murray får 30-15 etter en stor bom fra Dimitrov, og 40-15 når han igjen må forsvare seg. Som Eurosports kommentator påpeker, liker ikke Dimitrov å forsvare seg. Murray tar settet, 6-4.
  • (Jeg går for å støvsuge.)
  • (Jeg støvsuger, rydder vekk julepynteske og -trefot fra kjelleren, lager pizzadeig, brød og rister tepper.)
  • Sporadisk kikking, Dimitrov ser ut til å ta det fjerde settet.
  • Men hei! Det står 5-5 i fjerde sett, og Murray har tre breakballer. Dimitrov slår en dårlig andreserve som Murray klinker tilbake til en ren vinner. Omtrent i samme sekund som ballen treffer bakken, knuser Dimitrov racketen sin. Spredt piping.
  • Murray server for kampen og tar seg greit til 30-0. Dimitrov reduserer til 15-30 og får sjansen til å angripe en andreserve. Murray slår i nettet, 30-30, han er to poeng fra seier. Murray får matchball med en serve mot Dimitrovs backhand, som bulgareren slår i nettet. Murray vinner kampen da en forehand treffer nettet og dør på Dimitrovs side. Murray vinner 6-4, 6-7, 6-3, 7-5.
  • Grigor Dimitrov: Mye bra tennis i den mannen. Men jeg synes han beveger seg for dårlig og har veldig lange slagbevegelser som krever at han er i god posisjon for å få et godt treff. Litt for ofte ble han liggende halvannen meter bak grunnlinjen mens Murray styrte.
  • Andy Murray møter hjemmehåpet Nick Kyrgios i kvartfinalen. Det skal være en grei oppgave for Murray. Kyrgios har både Australias forventninger og en lang femsetter som bagasje når han møter Murray i neste kamp.

Tenåring på vei mot noe stort

Nei, jeg snakker ikke om Martin Ødegaard, men Elias Ymer. 18 år gammel, ranket 212, kvalifiserte han seg inn i hovedtrekningen til Australian Open. Han tapte i første runde mot japanske Soeda, etter å ha ledet 2-1 i sett. Ymer slo blant annet Benoit Paire i kvalifiseringen, en tidligere topp 30-spiller. Det lover godt.

Elias Ymer

Elias Ymer (Wikimedia Commons).

Tennis er blitt en sport for menn mer mot slutten enn begynnelsen av 20-årene. Ingen tenåring har vunnet Grand Slam-turnering siden Rafael Nadal gjorde det i French Open 2005. Det er kanskje noe litt krampaktig over publikum og presses rop på nye navn hele veien, når de samme spillerne har vunnet så mye de siste ti årene.

Sporten har sett mange tenåringstalenter fisle ut, ofte på grunn av enorme forventninger som lesses på skuldrene deres. Faren er spesielt stor hvis spillerne kommer fra land med stolte tennistradisjoner. Det var neppe sunt for Tommy Haas og Nicolas Kiefer å stadig bli minnet på Boris Becker og Michael Stichs prestasjoner. Donald Young fikk altfor mange håp knyttet til seg da amerikansk tennis lette etter en ny stjerne for noen år siden, og ble ikke mer enn en helt okei ATP-spiller.

Akkurat der tror jeg Elias Ymer har en fordel. Sverige er en falmet stormakt. Det er 13 år siden Thomas Johansson vant landets siste Grand Slam-tittel, nettopp i Australian Open. (Wilander og Edberg vant også her, og Thomas Enqvist spilte finale i 1999.) Men jeg innbiller meg at svenskene ikke er så kravstore som tyskerne og amerikanerne, og gir folk mer pusterom.

Jeg finner ikke klipp av Ymers kamp mot Soeda på Australian Opens hjemmesider. Expressen.se har en fin sak om kampen. Det virker som Ymers alder spilte inn, både når det gjaldt taktiske valg og det fysiske.

Verden er full av grunnlinjespillere med tohåndsbackhand. Om Elias Ymer kommer til å skille seg ut blant dem, vil de to-tre neste årene vise.

Her er noen høydepunkter fra siste svenske Grand Slam-tittel, Thomas Johansson 2002: