Stikkordarkiv: Australian Open

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Ingen har fått Nadal til å se så sjanseløs ut

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Rafael Nadal 6-3, 6-2, 6-3
Finale, Australian Open 2019

I begynnelsen av tredje sett begynte Novak Djokovic å spille stoppballer mot Nadal. Ikke spesielt gode stoppballer, Nadal nådde dem, men Djokovic vant stort sett poengene, med en blanding av dyktighet og flaks.

I en annen kamp og en annen tid ville jeg tatt det som et tegn på begynnende desperasjon, men i denne finalen var det enda et bevis på hvor avslappa Djokovic var. Han spilte sin livs kamp mot en Nadal som kom til finalen uten å ha tapt et sett.

Tenniskamper vinnes som regel av den spilleren som slipper å bevege seg ut av komfortsonen for å ta poengene. Det er derfor Nadal som regel har slått Federer, og derfor Djokovic har fått overtaket på Nadal. Nadal grunnmur er forehanden ut mot motstanderens backhand. Problemet for Nadal er at den manøveren ikke er effektiv mot Djokovic, som har sportens beste backhand. Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak. Nadal får ikke så mye igjen for overskruen sin på hardcourt. Det blir interessant å se hvordan en eventuell finale i French Open mellom dem vil bli.

Djokovic i tre raske sett var ikke blant de mange spådommene jeg leste før denne kampen. Nadal prøvde å gire seg opp etter gode poeng, men kom egentlig aldri inn i kampen.

Gud, som vi skal plage kommende generasjoner med gjenfortellinger om tennisen i årene 2003 – 2018 og forbi det. McEnroe og Borg spilte mot hverandre 14 ganger, på noen få år. Dette var til sammenligning kamp nummer 53 mellom Nadal og Djokovic, som nå har 17 og 15 Grand Slam-titler, og fortsatt spiller Federer, som har 20.

Nytt navn: Clara Tauson

Danmark har Caroline Wozniacki, tidligere verdensener, og nå kommer Clara Tauson. Hun er 16 år gammel, og vant finalen i Australian Open, juniorklassen. Hun har allerede en lang Wikipedia-artikkel om seg.

Tauson vant alle kampene sine i årets turnering før finalen problemfritt, bortsett fra det første settet i den første kampen.

I juniorklassene kan spillerne være med hvis de er i alderen 13-18, og da er det sterkt av Tauson å være både førsteseedet og klar for finalespill. Lista over tidligere vinnere inneholder en hel del kjente navn, som Taylor Townsend, Anastasia Pavlyuchenkova og Jelena Jankovic. Og mange som aldri ble gode seniorer.

Fra finalen i Australian Open, som Tauson vant:

Karolina Pliskova (Wikimedia Commons)

Williams – Pliskova: 24 må vente

Jeg leste av mobilen i dag tidlig at Serena Willams hadde tapt kvartfinalen mot Karolina Pliskova i Australian Open. Vi har vært gjennom dette noen ganger de siste årene, at Williams ser uovervinnelig ut lenge, for så å tape i en dramatisk kamp. Sist gang det skjedde i Grand Slam-sammenheng var mot Naomi Osaka i US Open i fjor. I dag ga hun vekk en 5-1-ledelse i tredje sett, og det er sensasjonelt.

Da jeg så det siste settet av Pliskova-Williams i reprise, begynte kommentatoren å snakke om kampen som nærmest avgjort da Williams brøt i begynnelsen av settet. Hun raste av gårde til 5-1, med egen serve, som hun hadde hatt full kontroll på i tredje sett. På matchballen ble Williams avblåst for fotfeil, altså at den ene foten krysset grunnlinjen før hun hadde slått. På andreserven kom kampens mest dramatiske øyeblikk. Williams vrikket den venstre ankelen.

Pliskova kom seg gjennom det gamet, og begynte klatringen tilbake. Hun har et flatt, hardt spill, og spilte med stor risiko på alle poeng kampen gjennom.

Jeg var litt forundret over Williams etter at Pliskova reddet seg unna matchballene på 1-5. Gamene bare rant på for Williams, som gjorde lite for å psyke seg opp mellom poengene, så vidt jeg kunne se. I intervjuene etter kampen snakket Williams ned ankelskaden. En skadefri Serena Williams skal ikke tape seks game på rad, uansett motstand. Grand Slam-tittel nummer 24 kommer ikke her heller.

Pliskova møter Naomi Osaka i semifinalen, og det er en helt åpen kamp i mine øyne. Petra Kvitova skal slå Danielle Collins i den andre.

Serena Williams (Wikimedia Commons)

En av årets beste kamper!

Serena Williams – Simona Halep 6-1, 4-6, 6-4
4. runde, Australian Open 2019

Selv ikke verdens beste spillere har mange hele kamper hvor de spiller perfekt, hvor alt de prøver på, lykkes. Dette så lenge ut som en slik sjelden kamp, etter et første sett hvor Serena Williams var mange numre for stor for Simona Halep. Alle kamper Serena Williams spiller handler om hennes eget spill. Er det på topp, betyr motstanderens påfunn ingenting. Første sett var sånn.

Simona Halep ble brutt tidlig i andre sett også, og hadde 1-6, 1-2 vært stillingen i en av mine kamper, mot en motstander som hadde slått meg åtte ganger før, hadde jeg gitt opp. Simona Halep er verdensener av en grunn, og gjorde ikke det. Hun brøt tilbake, og vant til slutt settet. Serena bommet litt mer, og Halep klarte å vinne de lange ballvekslingene.

Utover andre og tredje sett var det Halep som holdt serve enkelt, ulogisk nok med tanke på hvem av dem som har den beste serven. Halep hadde tre breaksjanser i tredje sett, men tok ikke vare på noen av dem. Serena brøt til 5-3 i siste sett, og servet kampen inn uten store problemer. Halep klarte å presse henne i de lange duellene i store deler av kampen, men mot slutten var det Serena som vant disse poengene. Kampen minnet litt om Tsitsipas-Federer i den forstand at spilleren som reddet mange breakballer (Tsitsipas/Serena) spilte med lavere skuldre etter å ha kommet seg gjennom vanskelighetene.

Alle de fire single-finalistene fra Australian Open i fjor er ute nå; Federer, Cilic, Wozniacki og Halep.

Serena møter Karolina Pliskova i neste runde. Den øverste delen av trekningen er den sterkeste. I tillegg til de to nevnte, er Naomi Osaka (seedet 4) og Elina  Svitolina (6) her. De fire andre kvartfinalistene er Kvitova (8), Barty (15), Pavlyuchenkova og Collins. Kvartfinalen mellom Kvitova og Barty er langt på vei en semifinale, synes jeg.

Stefanos Tsitsipas (Wikimedia Commons)

Frustrerende Federer-formiddag

Stefanos Tsitsipas – Roger Federer 6-7, 7-6, 7-5, 7-6
4. runde Australian Open 2019

Det er lett å glemme at de beste tennisspillernes fremste talent ikke er slagene, hurtigheten, de taktiske valgene eller kondisjonen. Deres fremste talent er å vinne kamper. Etter hvert som kampen mellom Tsitsipas og Federer gikk inn i andre, tredje og fjerde sett, ble det åpenbart at det var dette talentet Federer måtte stole på.

For Federers spill var frustrerende for en fan. Alle tennisspillere vet at den verste følelsen på banen er når man ikke klarer å finne balansen mellom aggressivitet og kontroll. Federer sleit med det gjennom hele kampen. Prøvde han å ta ballen tidlig og ta initiativet i poengene, slo han som regel feil. Prøvde han å holde det gående med større kontroll, tok Tsitsipas over og presset Federer på defensiven. Kampen minnet meg litt om andre kamper hvor Federer har møtt hardtslående, fryktløse folk som hadde dagen, som Wimbledon-finalen mot Roddick i 2009 (seier) eller US Open-finalen mot Del Potro samme år (tap).

Kampen ble preget av andre sett, hvor Federer hadde åtte breakballer, uten å ta noen av dem. Han hadde totalt tolv breaksjanser i kampen uten å bryte Tsitsipas.

Det hang en sky over Federer. Kampene som han vinner pleier å ha minst ett øyeblikk av «du kødder!»-tennis fra Federer, hvor alle blir minnet på at han er en halvgud på to bein og at motstanderen ikke er det. Det øyeblikket kom ikke mot Tsitsipas. I stedet prøvde Federer alt han kunne for å forlenge kampen, i håp om at grekeren skulle komme ned fra sitt skyhøye nivå. Federer spilte stoppballer for å slite ut Tsitsipas, han slo forehand-slicer når han var seint ute for å holde seg i poengene, men mest pinsamt å se på var alle poengene hvor han jobbet seg til en god posisjon, for bare å måke ballen i nettet eller ut, eller slå en lunken ball som Tsitsipas kunne slå inn.

Skuffende. Tsitsipas møter Bautista Agut i kvartfinalen.

Nå merker jeg et barnslig håp om at Tsitsipas kommer seg til semifinalen og får skikkelig juling mot Nadal. (Det hadde Federer også fått, med den formen han viste i denne kampen.)

Pierre-Hugues Herbert

Se denne serven!

Eurosport-oppsummeringene fra Australian Open gir muligheten til å se spillere som vanligvis går litt under radaren. (Noen med teknisk kompetanse må forklare meg den metaforen en gang.)

I kveld kvakk jeg i sofaen ved synet av Pierre-Hugues Herbert (ranket 55 i verden, mest kjent som doublespesialist), som slo ut Chung i fire sett. Dersom det finnes en innsatspokal for serving, bør den gå til franskmannen. Han har den mest barokke, sammensatte og mest energikrevende servebevegelsen jeg kan huske å ha sett. Det ligger ikke opptak fra den kampen på YouTube for øyeblikket, så dette klippet fra Doha får duge.

Herbert bøyer høyrefoten i minst 90 grader, og slipper servearmen så langt bak seg at det er rett før den berører bakken. Fra denne stillingen skyter han fart oppover og slår ballen med en hel del spinn og fart. Herbert er for øyeblikket på 29. plass på ATPs serveranking, så serven hans er på ingen måte mislykket, mer en bekreftelse på at det finnes mange måter å serve på. Herberts mangetannhjulete variant står i kontrast til Stan Wawrinka og Ivo Karlovics «kast ballen litt opp, og klask til den»-filosofi.

Herbert møter Milos Raonic i tredje runde. Han er også god til å serve.

Henri Laaksonen (Wikimedia Commons)

Tennis på tv: Casper Ruud mot Henri Laaksonen

Henri Laaksonen – Casper Ruud 6-2, 6-4
1. runde, kvalifisering til Australian Open 2019

Ruud slo Laaksonen 6-3, 6-4 tidligere i år, og har en bedre ranking. Men i første runde av kvalifiseringen til Australian Open begynte det dårlig for Ruud, og det fortsatte i samme stil. Laaksonen spilte godt på de viktige poengene. Ruud fikk en hel del rammetreff, og klarte ikke å gjøre livet ukomfortabelt for sveitseren. Og gamene bare rant av gårde.

Kampen viste noe av Ruuds svakheter: Laaksonen fikk ikke inn så mange førsteserver, men vant 22 av 23 poeng på førsteserven. Han vant også 63 prosent av andreservepoengene sine. Ruud klarte ikke å få en eneste breakball, mens Laaksonen satte 3 av de 7 breaksjansene han fikk. Det var en overkjøring, hvor Laaksonen spilte godt når han måtte, og hele tiden med stor aggressivitet.

– Casper ble stressa, rushet litt. Han gjør alt litt for dårlig, som under press på backhanden. Det var litt tilbake til gamle synder, sa trener Christian Ruud til Eurosport etter kampen.

Ruud har trent mye på Rafael Nadals senter på Mallorca i vinterpausen. Jeg håper noe av Nadals mentale tøffhet kan smitte over på Ruud. Også mot Laaksonen var det tilløp til negativt kroppspråk og selvkritikk mellom poengene. Forståelig når det går dårlig, men det virker ikke for meg som Ruud klarer å bruke denne energien til å sparke seg selv i gang. Jeg håper teamet hans jobber med dette i tillegg til alt det fysiske.

For det kommer mye verre motstandere enn Henri Laaksonen.

Casper Ruud

En påbegynt kamprapport: Casper Ruud mot Rogério Dutra Silva

Tennis på tv:
Casper Ruud – Rogério Dutra Silva
3. runde, Playford Challenger

00.45 natt til fredag begynte Casper Ruuds tredjerundekamp i Playford, Australia. Her er det som skjedde før jeg la meg:

1. sett

Ruud – Dutra Silva 0-1. Casper Ruud kommer under i første servegame i egen serve. Redder seg fra 0-40 til 30-40. Dobbeltfeil gir Dutra Silva første game.

Ruud – Dutra Silva 0-2. Kommentatoren snakker en del om brasilianerens serve, hvor racketen går opp bak hodet ganske tidlig. Minner meg om Juan Ignacio Chela. Brasilianeren holder lett til 2-0.

Ruud – Dutra Silva 0-3. Dutra Silva satser tidlig i ballvekslingene, og står for både feil og vinnerslag. Han får breakball i Ruuds serve igjen, men setter en overkommelig backhand i nettet. Han holder Ruud på plass nede i backhandhjørnet, får en ny breakball og går opp til 3-0.

Ruud – Dutra Silva 0-4. Ruud har ikke vist noe som kan stanse brasilianeren før han får 15-40 med en fin backhand. Dutra Silva slår et ess ut av banen, og leder 4-0.


Så langt var det jeg gadd å se Casper Ruuds tredjerundekamp i Challenger-turneringen i Playford, Australia. Januar er en eneste lang balansegang mellom norsk og australsk tid, mellom søvn og tennis. Da Ruud havnet langt bakpå, 01.15 før en påfølgende hverdag, bestemte jeg meg for å prioritere søvn. Jeg våknet til settsifrene 2-6, 5-7.

Hva gikk galt for Ruud? Ikke så mye annet enn at Dutra Silva spilte med høy risiko, og hadde dagen. Ruud klarte ikke å etablere noe overtak i ballvekslingene jeg så. Både alder og høyde skal være på Ruuds side, men brasilianeren var den som styrte begivenhetene.

Nå må Ruud ut i kvalik til Australian Open, som spilles neste uke. Med nye sjanser til å sitte oppe til altfor seint på natt. Trekningen for kvalifiseringen er ikke klar ennå.

Tommy Haas (Wikimedia Commons)

Minner fra Australian Open 1999

Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.

Verden i 1999

1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.

Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.

På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.

Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.

Kafelnikov mot Haas

Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.

Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.

Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.

Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.

Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.

ATP-touren etter Pete Sampras

Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.

Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.

Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.

Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.

Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.

Talentet Kristian Pless

20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.

Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.

Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.

Her er noen klipp fra 1999-turneringen.

John Isner mot Nicolas Mahut 2009 Wimbledon (Wikimedia Commons)

Australian Open innfører tie-break i avgjørende sett

Grand Slam-turneringene skiller seg fra andre turneringer i prestisje. De har også skilt seg fra andre turneringer ved å ikke ha tie-break i avgjørende sett. Unntaket har vært US Open, som har hatt tie-break i femte sett siden 1970-årene. Tie-break ble i sin tid innført for å forkorte kampene.

Fire turneringer, fire varianter

Nå kommer Wimbledon og Australian Open etter med sine varianter. Disse to, og French Open, har spilt femte sett (tredje sett for kvinner) uten tie-break, altså at man har måttet vinne med to games for å vinne kampen.

For å oppsummere hvordan siste sett i Grand Slam-turneringene skal spilles i 2019:

  • Australian Open: Tie-break (førstemann til 10 poeng) ved 6-6 i games i siste sett.
  • French Open: Ingen tie-break i siste sett.
  • Wimbledon: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 12-12 i games i siste sett.
  • US Open: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 6-6 i games i siste sett. Altså et helt vanlig tie-break.

Fra før av har tennis et tellesystem som ikke er helt enkelt. Når Wimbledon og Australian Open innfører tie-break, kunne de gjort det lett for seg selv ved å spille tie-break på 6-6 i games, førstemann til sju poeng da. Det gjør US Open, og slik spilles det i alle andre turneringer resten av året. Men hvorfor gjøre det enkelt når det er mulig å komplisere ting? Australian Open kaller det «super tie-breakers».

Australian Open tournament director Craig Tiley said the controversial move was made after extensive consultation.

«We went with a 10-point tiebreak at six-games-all in the final set to ensure the fans still get a special finale to these often epic contests, with the longer tiebreak still then allowing for that one final twist or change of momentum in the contest,» he said.

«This longer tiebreak also can lessen some of the serving dominance that can prevail in the shorter tiebreak.»

Det er varmt i Australia i januar

Det kontroversielle med spesielt Australian Open er snarere at de ikke har begynt med tie-break før, mener jeg. Spilt midt i den australske sommerheten kan et langt femte eller tredje sett punktere turneringen for spillerne som er involvert i dem. En mulighet hadde vært en kombinasjon; tie-break i de innledende rundene, ingen tie-breaks fra kvartfinalene og inn. Og 10 poeng er bare tre mer enn 7, så jeg kjøper ikke Craig Tileys argumenter om vendinger og serve.

Pluss at jo lenger et tie-break blir, desto mer ligner det på et sett, og ikke et tie-break. (Da snakker jeg ikke om tie-breaks som forlenger seg selv, som 18-16 mellom McEnroe og Borg i 1980). Et tie-break som har førstemann til 10 i stedet for 7 får bare dramatikken litt senere i kampen, omtrent som en håndballkamp som ikke blir skikkelig interessant før det gjenstår 10-12 minutter.

Gjør som US Open

Amerikansk verdensdominans har sine ulemper. Men akkurat i tennis skulle jeg ønske at de tre andre Grand Slam-turneringene fulgte US Opens eksempel og spilte et helt vanlig tie-break ved 6-6 i avgjørende sett. Lettere for den tilfeldige fansen å skjønne, like spennende som variantene Wimbledon og Australian Open innfører.

Det finnes sikkert noen som sveiver i gang nostalgikverna nå, med artikler om Isner-Mahut i Wimbledon, Roddick-El Aynaoui i Australian Open og så videre. Jeg ser poenget deres, men tror ikke jeg kommer til å savne disse uendelige kampene.

Peter Bodo skriver på espn.com:

Since the year 2000, the fifth set lasted for longer than 20 games in 28 men’s matches. Only once did the winner win his next round. And that’s really the problem with Wimbledon’s «12-all solution.» If you’re doing the math at home, 12-all equals 24 games. The survival rate is proven to be low.