Stikkordarkiv: Australian Open

Pierre-Hugues Herbert

Se denne serven!

Eurosport-oppsummeringene fra Australian Open gir muligheten til å se spillere som vanligvis går litt under radaren. (Noen med teknisk kompetanse må forklare meg den metaforen en gang.)

I kveld kvakk jeg i sofaen ved synet av Pierre-Hugues Herbert (ranket 55 i verden, mest kjent som doublespesialist), som slo ut Chung i fire sett. Dersom det finnes en innsatspokal for serving, bør den gå til franskmannen. Han har den mest barokke, sammensatte og mest energikrevende servebevegelsen jeg kan huske å ha sett. Det ligger ikke opptak fra den kampen på YouTube for øyeblikket, så dette klippet fra Doha får duge.

Herbert bøyer høyrefoten i minst 90 grader, og slipper servearmen så langt bak seg at det er rett før den berører bakken. Fra denne stillingen skyter han fart oppover og slår ballen med en hel del spinn og fart. Herbert er for øyeblikket på 29. plass på ATPs serveranking, så serven hans er på ingen måte mislykket, mer en bekreftelse på at det finnes mange måter å serve på. Herberts mangetannhjulete variant står i kontrast til Stan Wawrinka og Ivo Karlovics «kast ballen litt opp, og klask til den»-filosofi.

Herbert møter Milos Raonic i tredje runde. Han er også god til å serve.

Henri Laaksonen (Wikimedia Commons)

Tennis på tv: Casper Ruud mot Henri Laaksonen

Henri Laaksonen – Casper Ruud 6-2, 6-4
1. runde, kvalifisering til Australian Open 2019

Ruud slo Laaksonen 6-3, 6-4 tidligere i år, og har en bedre ranking. Men i første runde av kvalifiseringen til Australian Open begynte det dårlig for Ruud, og det fortsatte i samme stil. Laaksonen spilte godt på de viktige poengene. Ruud fikk en hel del rammetreff, og klarte ikke å gjøre livet ukomfortabelt for sveitseren. Og gamene bare rant av gårde.

Kampen viste noe av Ruuds svakheter: Laaksonen fikk ikke inn så mange førsteserver, men vant 22 av 23 poeng på førsteserven. Han vant også 63 prosent av andreservepoengene sine. Ruud klarte ikke å få en eneste breakball, mens Laaksonen satte 3 av de 7 breaksjansene han fikk. Det var en overkjøring, hvor Laaksonen spilte godt når han måtte, og hele tiden med stor aggressivitet.

– Casper ble stressa, rushet litt. Han gjør alt litt for dårlig, som under press på backhanden. Det var litt tilbake til gamle synder, sa trener Christian Ruud til Eurosport etter kampen.

Ruud har trent mye på Rafael Nadals senter på Mallorca i vinterpausen. Jeg håper noe av Nadals mentale tøffhet kan smitte over på Ruud. Også mot Laaksonen var det tilløp til negativt kroppspråk og selvkritikk mellom poengene. Forståelig når det går dårlig, men det virker ikke for meg som Ruud klarer å bruke denne energien til å sparke seg selv i gang. Jeg håper teamet hans jobber med dette i tillegg til alt det fysiske.

For det kommer mye verre motstandere enn Henri Laaksonen.

Casper Ruud

En påbegynt kamprapport: Casper Ruud mot Rogério Dutra Silva

Tennis på tv:
Casper Ruud – Rogério Dutra Silva
3. runde, Playford Challenger

00.45 natt til fredag begynte Casper Ruuds tredjerundekamp i Playford, Australia. Her er det som skjedde før jeg la meg:

1. sett

Ruud – Dutra Silva 0-1. Casper Ruud kommer under i første servegame i egen serve. Redder seg fra 0-40 til 30-40. Dobbeltfeil gir Dutra Silva første game.

Ruud – Dutra Silva 0-2. Kommentatoren snakker en del om brasilianerens serve, hvor racketen går opp bak hodet ganske tidlig. Minner meg om Juan Ignacio Chela. Brasilianeren holder lett til 2-0.

Ruud – Dutra Silva 0-3. Dutra Silva satser tidlig i ballvekslingene, og står for både feil og vinnerslag. Han får breakball i Ruuds serve igjen, men setter en overkommelig backhand i nettet. Han holder Ruud på plass nede i backhandhjørnet, får en ny breakball og går opp til 3-0.

Ruud – Dutra Silva 0-4. Ruud har ikke vist noe som kan stanse brasilianeren før han får 15-40 med en fin backhand. Dutra Silva slår et ess ut av banen, og leder 4-0.


Så langt var det jeg gadd å se Casper Ruuds tredjerundekamp i Challenger-turneringen i Playford, Australia. Januar er en eneste lang balansegang mellom norsk og australsk tid, mellom søvn og tennis. Da Ruud havnet langt bakpå, 01.15 før en påfølgende hverdag, bestemte jeg meg for å prioritere søvn. Jeg våknet til settsifrene 2-6, 5-7.

Hva gikk galt for Ruud? Ikke så mye annet enn at Dutra Silva spilte med høy risiko, og hadde dagen. Ruud klarte ikke å etablere noe overtak i ballvekslingene jeg så. Både alder og høyde skal være på Ruuds side, men brasilianeren var den som styrte begivenhetene.

Nå må Ruud ut i kvalik til Australian Open, som spilles neste uke. Med nye sjanser til å sitte oppe til altfor seint på natt. Trekningen for kvalifiseringen er ikke klar ennå.

Tommy Haas (Wikimedia Commons)

Minner fra Australian Open 1999

Denne bloggposten handler om Australian Open 1999. Det er mitt tennislivs svar på fotball-VM i 1986: Det er en den turneringen jeg lettest kan koble til hendelser og stemninger i resten av livet mitt på den tiden. Og begge turneringene var sportslig minneverdige.

Verden i 1999

1999 føles fjernt og nært. For meg som husker 1999, er det en gjenkjennelig verden. Tiden fra 1999 bakover til 1979 står derimot for meg som to helt forskjellige ting, men hvis man i 1999 hadde spurt en 42-åring om 1979 var veldig forskjellig fra 1999, tror jeg han ville svart som jeg gjør nå. En voksen bevissthet vil koble sammen og jevne ulike epoker som er selvopplevd og bearbeidet i minnebanken, men alt som skjedde før man kan huske, er per definisjon mye mer forskjellig.

Livet mitt i 1999 var preget av mye luft og få følelser, bortsett fra en en del ensomhet. Jeg gikk mye rundt som en forundret tilskuer til mitt eget liv. Etter litt studier og militærtjeneste hadde jeg fått jobb i Stavanger Aftenblads nettredaksjon, og hadde få holdepunkter i livet bortsett fra jobben. Få venner, og ganske ute av stand til å skaffe meg noen, uten å skjønne hvorfor.

På samme måte var hele verden, summen av globale og nasjonale hendelser som når inn til hver enkelt av oss på ulike måter, i 1999 langt mindre påtrengende enn 20 år senere. Den opplevdes trygg, avklart. Dette, sammen med min egen vattpregede tilværelse, gjorde at verden sto for meg ganske likegyldig, uten skarpe kanter.

Jeg tror alle mennesker har sitt historiske, idylliserte punkt i livet som de kunne tenkt seg å krype tilbake til når samtida blir for påtrengende, sitt «Mor, jeg vil tilbake»-tidspunkt, og for mange på min alder tror jeg det er årene 1989-2001. Etter Murens fall, før 11. september.

Kafelnikov mot Haas

Australian Open 1999 i tennis, ja. Dette ble begynnelsen på mitt andre tennisliv, det første var midt på 80-tallet, da det gikk en del tennis på NRK.

Jeg så mye av 1999-turneringen hjemme. Finalehelga reiste jeg til Oslo for å besøke Trond og Jarle Eivind. De bodde på hybel i Inkognito Terrasse, litt bak slottet. Det var helger som dette som i denne perioden av livet fikk meg til å lure litt på hva jeg holdt på med. Jeg hadde fulltidsjobb, mens alle mine jevnaldrende var studenter og krysset av ting på livs-lista som jeg trodde (tror?) det er smart å krysse av på veien til å bli et Helt Menneske: Festing, hybel-liv, eksamensnerver, kjærester og flørting, lure på om man studerer riktig fag osv.

Det snødde tett i Oslo, hele byen lå under tjukke lag med snø. Vi så litt av semifinalen mellom Kafelnikov og Tommy Haas, som Kafelnikov vant lett. Jeg og Trond tok banen opp til universitetet. Trond ville ha hjelp til å lage hjemmeside, og vi satt der og knotta den inn med html-kode, linje for linje. Den ble veldig minimalistisk og fin, med sitater av Erlend Loe og bilder av Radioheads OK Computer. Jeg skulle likt å se den igjen. Jeg regner med at den er sletta fra serveren for mange år siden.

Om kvelden var vi på konsertstedet John Dee, hvor ei jente jeg husker fra ungdomstida sto i døra, og jeg tenkte: Vi kunne sikkert blitt kjent hvis jeg hadde bodd i Oslo, men det gjorde jeg ikke.

Dagen etter fikk Trond lyst på vafler. Jeg ble sendt til 7-Eleven for å kjøpe kremfløte, men kom tilbake med upiskbar kaffefløte, og fikk tyn for det. Jeg tror det var min introduksjon til at det finnes ulike fløtetyper. Jeg skulle ta flyet hjem mandag formiddag, men kom meg ikke hjem i tide til kveldsvakten i Aftenbladet på grunn av tåke på Gardemoen.

ATP-touren etter Pete Sampras

Australian Open 1999 er den første i post Pete Sampras-epoken på ATP-touren. Han hadde ikke lagt opp, men turneringen markerer innledningen på siste del av karrieren hans. Sampras hadde brukt høsten 1998 til å spille seg utbrent i jakten på å ende 1998 som nummer 1 i verden for sjette år på rad (en rekord som fortsatt står). Derfor droppet han Australian Open 1999. Kafelnikov, som slo Thomas Enqvist i finalen, takket faktisk Sampras i talen etter finalen. Sampras skulle aldri mer jage førsteplassen på samme måte.

Roger Federer tapte i første runde av kvalifiseringen til Australian Open 1999, men Lleyton Hewitt (wild card-spiller) vant sin førsterundekamp mot sterke Cedric Pioline.

Dameklassen ble vunnet av Martina Hingis, mot Amelie Mauresmo. Ingenting tydet på det da, men dette ble Hingis´ siste Grand Slam-tittel i single. Hingis skulle bli passert av Lindsay Davenport og Williams-søstrene i årene etter, men det gikk ikke lang tid før Justine Henin viste at størrelse ikke betyr alt. Så var hun da også en mye mer eksplosiv spiller enn Hingis.

Patrick Rafter og Jonas Björkman vant doubleklassen for menn, Hingis og Anna Kournikova vant kvinneklassen.

Går det an å si at det er noe 90-tallsaktig over turneringsutfallet? Ingen store og sterke spillere som vinner, Kafelnikov og Enqvist er ikke Djokovic og Federer, smarte Martina Hingis ble ingen Serena Williams, og Anna Kournikovas popularitet ble godt hjulpet av internettets nye fora.

Talentet Kristian Pless

20 år senere er det også interessant å se hvem som dominerte juniorklassene. Danske Kristian Pless fikk en fin seniorkarriere, men etter seier i både single og double for juniorer i Australian Open 1999, tror jeg han håpet på mer (han ble mye skadet som senior). Pless knuste all motstand i denne turneringen, han tapte ingen sett på veien mot finalen.

Av de 16 andre seedede juniorene for 20 år siden finner vi velkjente navn som Jarkko Nieminen, Jürgen Melzer, Mikhail Youzhny og Joachim Johansson. Kuriosa: Vår egen Stian Boretti tapte i første runde mot en viss Andy Roddick, etter at Boretti vant første sett. Fire og et halvt år senere vant Roddick US Open.

Jenteklassen ble vunnet av Virginie Razzano, toppseedet var Nadia Petrova. Begge fikk fine singlekarrierer.

Her er noen klipp fra 1999-turneringen.

John Isner mot Nicolas Mahut 2009 Wimbledon (Wikimedia Commons)

Australian Open innfører tie-break i avgjørende sett

Grand Slam-turneringene skiller seg fra andre turneringer i prestisje. De har også skilt seg fra andre turneringer ved å ikke ha tie-break i avgjørende sett. Unntaket har vært US Open, som har hatt tie-break i femte sett siden 1970-årene. Tie-break ble i sin tid innført for å forkorte kampene.

Fire turneringer, fire varianter

Nå kommer Wimbledon og Australian Open etter med sine varianter. Disse to, og French Open, har spilt femte sett (tredje sett for kvinner) uten tie-break, altså at man har måttet vinne med to games for å vinne kampen.

For å oppsummere hvordan siste sett i Grand Slam-turneringene skal spilles i 2019:

  • Australian Open: Tie-break (førstemann til 10 poeng) ved 6-6 i games i siste sett.
  • French Open: Ingen tie-break i siste sett.
  • Wimbledon: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 12-12 i games i siste sett.
  • US Open: Tie-break (førstemann til 7 poeng) ved 6-6 i games i siste sett. Altså et helt vanlig tie-break.

Fra før av har tennis et tellesystem som ikke er helt enkelt. Når Wimbledon og Australian Open innfører tie-break, kunne de gjort det lett for seg selv ved å spille tie-break på 6-6 i games, førstemann til sju poeng da. Det gjør US Open, og slik spilles det i alle andre turneringer resten av året. Men hvorfor gjøre det enkelt når det er mulig å komplisere ting? Australian Open kaller det «super tie-breakers».

Australian Open tournament director Craig Tiley said the controversial move was made after extensive consultation.

«We went with a 10-point tiebreak at six-games-all in the final set to ensure the fans still get a special finale to these often epic contests, with the longer tiebreak still then allowing for that one final twist or change of momentum in the contest,» he said.

«This longer tiebreak also can lessen some of the serving dominance that can prevail in the shorter tiebreak.»

Det er varmt i Australia i januar

Det kontroversielle med spesielt Australian Open er snarere at de ikke har begynt med tie-break før, mener jeg. Spilt midt i den australske sommerheten kan et langt femte eller tredje sett punktere turneringen for spillerne som er involvert i dem. En mulighet hadde vært en kombinasjon; tie-break i de innledende rundene, ingen tie-breaks fra kvartfinalene og inn. Og 10 poeng er bare tre mer enn 7, så jeg kjøper ikke Craig Tileys argumenter om vendinger og serve.

Pluss at jo lenger et tie-break blir, desto mer ligner det på et sett, og ikke et tie-break. (Da snakker jeg ikke om tie-breaks som forlenger seg selv, som 18-16 mellom McEnroe og Borg i 1980). Et tie-break som har førstemann til 10 i stedet for 7 får bare dramatikken litt senere i kampen, omtrent som en håndballkamp som ikke blir skikkelig interessant før det gjenstår 10-12 minutter.

Gjør som US Open

Amerikansk verdensdominans har sine ulemper. Men akkurat i tennis skulle jeg ønske at de tre andre Grand Slam-turneringene fulgte US Opens eksempel og spilte et helt vanlig tie-break ved 6-6 i avgjørende sett. Lettere for den tilfeldige fansen å skjønne, like spennende som variantene Wimbledon og Australian Open innfører.

Det finnes sikkert noen som sveiver i gang nostalgikverna nå, med artikler om Isner-Mahut i Wimbledon, Roddick-El Aynaoui i Australian Open og så videre. Jeg ser poenget deres, men tror ikke jeg kommer til å savne disse uendelige kampene.

Peter Bodo skriver på espn.com:

Since the year 2000, the fifth set lasted for longer than 20 games in 28 men’s matches. Only once did the winner win his next round. And that’s really the problem with Wimbledon’s «12-all solution.» If you’re doing the math at home, 12-all equals 24 games. The survival rate is proven to be low.

Casper Ruud

Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018

Tennis på tv:
Casper Ruud – Ernesto Escobedo 6-2, 6-7, 6-1
3. runde, kvalifisering til Australian Open 2018

Tredje og siste runde av kvalifiseringen til Australian Open. Vinneren får spille første runde i årets første Grand Slam-turnering. Vinneren må dra hjem. Casper Ruud tapte på dette stadiet i fjor, mot Reilly Opelka. La oss håpe det går veien denne gangen. Motstander er amerikanske Ernesto Escobedo.

Game for game:

Første sett

Ruud – Escobedo 1-0: Ruud får en breakball på 30-40 med en fin forehandpassering etter en god retur. Ruud bryter direkte etter dobbeltfeil av amerikaneren. Perfekt start.

Ruud – Escobedo 2-0: Jevnt. Ruud får 40-30 med en god serve, men blåser en forehand på gameballen. Ny god serve ut av banen gir ny gameball. Ruud holder med en stoppball som Escobedo puffer ut med backhanden.

Ruud – Escobedo 3-0: Escobedo er skremmende når han står bra til ballen, som i begynnelsen av dette gamet. Han beveger seg derimot ganske dårlig framover. Ruud får 3-0 i game når Escobedo måker en backhand ut til høyre. To break for Ruud.

Ruud – Escobedo 4-0: 15-30, første lille svakhetstegn for Ruud. Amerikaneren får to breaksjanser etter en enkel forehandmiss av Ruud. Ren forehandvinner avverger den første breakballen. Den neste redder han med en serve ut av banen mot Escobedos backhand. Amerikanerens forehand er også helt på tur, men han får en ny breaksjanse når Ruud slår en forehand ut. Solid serving av Ruud nå. Et langt jobbegame, hvor amerikaneren får overtaket når Ruud ikke finner førsteserven. Men Ruud holder med et ess etter å ha avverget to breaksjanser. Dette settet er i boks.

Ruud – Escobedo 4-1: Ernesto Escobedo spiller en enkel tennis. Serven er ukomplisert, og han har som mål å avslutte alle ballvekslinger raskest mulig. Escobedo vinner sitt første game.

Ruud – Escobedo 5-1: Fint å se kamper fra denne vinkelen, hvor det går an å se hvor raskt det går. Ruud spiller på små marginer i siste poeng, og får 5-1. Mye selvtillit i nordmannens spill. Det hadde vært perfekt med et brudd her, og begynne med serve i andre sett.

Ruud – Escobedo 5-2: Kjapt og greit game for Escobedo.

Ruud – Escobedo 6-2: Ruud taper det første poenget, men vinner de to neste. En god kickserve gir ham alle muligheter, men han spiller rett i fanget på amerikaneren og det står 30-30. Amerikaneren slår ut, til 40-30 og settball for Ruud. God retur presser Ruud på defensiven, og det er deuce. Ruud avslutter med et ess. Jeg har aldri sett Ruud spille bedre enn dette. Ett sett unna Australian Open nå!

Andre sett

Ruud – Escobedo 6-2, 0-1: Amerikaneren prøver å pumpe seg opp med Come on! Han får 40-15 med en god serve, og tar gamet med et ess. Tre svensker i blågult på tribunen. Trivelig!

Ruud – Escobedo 6-2, 1-1: Ai-ai. Det verste jeg vet er høye baller som ramler ned fra himmelen langt bak i banen, men Ruud plages ikke av det samme som oss amatører, og får gameball med en diagonal forehand fra backhandhjørnet. Escobedo redder den, men Ruud smasher seg til en ny sjanse. Viktig å ikke gi amerikaneren noe håp i begynnelsen av andre sett. Escobedo setter en retur i nettet, og Ruud holder. Det var viktig.

Ruud – Escobedo 6-2, 1-2: 30-30, før Escobedo setter to ess langs midtlinjen. Han snakker mye med seg selv og prøver å dra seg inn i kampen.

Ruud – Escobedo 6-2, 1-3: Breaksjanse for Escobedo etter at Ruud ikke klarer å passere ham ved nettet til tross for en fin stoppball. Amerikaneren bryter Ruud etter nok et nettangrep, og har definitivt satt tennene i denne kampen.

Ruud – Escobedo 6-2, 1-4: Nå går det fort. Escobedo får 40-15, men bommer fortsatt mye med forehanden. Han avgjør enda et game med en backhandvolley. Ruud står langt bak i banen, og reagerer mer enn han agerer nå, for å si det med BI-språk. Men fortsatt bare ett break for Escobedo.

Ruud – Escobedo 6-2, 2-4: Forehandvinner til 15-0. Ny forehandvinner, en fresende diagonal passering, til 30-0. Forehandmiss til 15-30. Backhandvolleyvinner fra Escobedo til 30-30. Han er ingen feinschmecker ved nettet, men gjør nok til å få ballen unna Ruud. Nordmannen holder til 2-4.

Ruud – Escobedo 6-2, 3-4: 15-30 etter en heldig nettball for Ruud. Neste backhand setter han i nettet til 30-30. Amerikaneren prøver å overraske med serve og volley, men ser bare klønete ut når Ruud sender en vanskelig backhand tilbake. Escobedo slår en forehand ut på breakballen, og Ruud har brutt tilbake!

Ruud – Escobedo 6-2, 4-4: Ruud går rett på, angriper nettet og får en vill retur tilbake. 30-0 rett etterpå, og 40-0 når Escobedo – som ikke snakker så mye med seg selv nå – slår enda en forehand langt ut. Ruud holder dødslett til 4-4 med en serve ned langs midtlinjen. To game unna en plass i hovedtrekningen nå.

Ruud – Escobedo 6-2, 4-5: Ruud kjemper seg tilbake fra 0-40, men Escobedo tar vare på den siste gameballen til 5-4. Jeg er litt bekymret for at Ruud gir opp for mye areal bak grunnlinjen. Escobedo presser på, Ruud svarer. Hvis Ruud skulle komme seg til hovedrunden, vil han måtte løpe en hel del mer, og det i fem sett.

Ruud – Escobedo 6-2, 5-5: Ruud slår en forehand langt ut til 30-30, og Escobedo er to baller fra å ta settet. Ruud slår den ytterst i amerikanerens forehandhjørne og får gameball. Enda en god serve ut av banen setter opp en enkel forehandvolley, som Ruud dytter utagbart vekk fra Escobedo.

Ruud – Escobedo 6-2, 5-6: Amerikaneren forærer Ruud en breakball med en dårlig smash. Ruud ser ut til å vinne det poenget, men taper det fordi han berører nettet. Escobedo får gameball med en fabelaktig forehand fra langt bak i banen, og tar gamet med en forehandvolley.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-6: Ruud taper første poeng, men vinner de neste til 40-15. Solid serve på 40-30 – Ruud har servet steinbra hele kampen!  – og vi har et tie-break.

  • 0-1 Escobedo vinner kjapt. 0-2 Ruud slår en forehand ut. Au-au. 0-3 Escobedo slår dagens beste volley nede fra skolissene tett på nettet. 1-3 Escobedo slår en forehand ut, noe heldig poeng for Ruud. 1-4 Escobedo serveess ned langs midtlinjen. Det ser vanskelig ut. 1-5 Escobedos retur får Ruud på hæla, og slår i nettet. 1-6 Ruud slår angrepsball ned i Escobedos backhand, som han setter lett forbi nordmannen. 2-6 Escobedo slår ut med forehanden. Ustabilt våpen. 2-7 Escobedo tar settet når Ruud slicer i nettet.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7.

Tredje sett

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 1-0: Ikke så knirkefritt som for en time siden, men Ruud holder.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 2-0: Ruud får 0-30 med en super forehandretur i et tomrom på amerikanerens halvdel. 0-40, tre breakballer! Den første slår Ruud ut med en backhand. Ny andreserve. Ruud slår også den ut, amerikaneren legger inn mye overskru i servene nå. Enda en andreserve, den tredje på rad. Nå holder Ruud bare ballen i gang, og amerikaneren slår en backhand 30 cm nede i nettet.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 3-0: Ruud tar de to første poengene, og er i siget. Forehandvinner ut av banen til 40-0. Denne kampen virker å bli avgjort her. Enda en forehandvinner diagonalt ut av banen vekk fra Escobedos forehand, og 3-0 til Ruud. Norge! Norge! Norge!

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 4-0: Escobedo, som var sjef ved nettet, sender en enkel forehand i nettet der oppe, og 15-30 for nordmannen. Escobedo comeon!-er seg til 30-30. En ny forehand i nettet til 30-40, og et fuck! og et focus! kommer tett etterpå. Redder seg med en forehand, så en serve. Ruud gir ingenting ved dørene nå, og kommer tilbake på deuce. Ruud får breaksjanse, men setter en backhandpassering utenfor. Ruud slår en overkommelig forehand langt ut, og amerikaneren får fordel. Ny deuce når Escobedo slår forehand i nettet. Ruud maler på, og får enda en breaksjanse. Ruud bryter endelig når Escobedo prøver seg på nettet. Dette går veien!

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 5-0: Escobedo har selvsagt ikke gitt opp. Ruud må løpe mye i det andre poenget og taper det, men styrer igjen med forehanden i neste poeng. Ny forehandvinner til 40-15, gameball. Escobedo bommer igjen, og vi har 5-0 i tredje sett. Jeg er litt skjelven her jeg sitter klokken 03:27. Hvis ikke noe helt spesielt skjer, får vi en nordmann i hovedrunden av årets Australian Open.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 5-1 40-15 for Escobedo, og Ruud må trolig serve det hjem. Jepp: Gamet går unna på et minutt, og Ruud skal serve.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 6-1: Ruud får matchball med et ess. Neste serve setter han igjen mot Escobedos forehand, og amerikaneren slår den langt nede i nettet. Folkens, vi har en nordmann i grand slam-turnering igjen!

Det viktige tallet er +7,8

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Tennis er tall. Tellesystemet er innfløkt. Det finnes prosenter for det meste i en kamp, i en sesong, innbyrdes mellom to spillere.

Likevel er jeg, og mange med meg (?), langt unna metningspunktet. En ny oppdagelse innen tennisstatistikk er nettstedet tennisabstract.com, og bloggen kalt Heavy topspin. Dette er deilig statistikknerding for oss i menigheten, drevet av Jeff Sackmann.

Hele denne artikkelen om herrefinalen i Australian Open kan siteres, for den er så breddfull av innsikt. Den setter ord og tall på et av de mest omtalte, men likevel statistikk-underkommuniserte, forholdene i dagens tennis, nemlig grunnmønsteret i kampene mellom Rafael Nadal og Roger Federer. Alle vet at de kampene handler om Nadals forehand mot Federers backhand, en spilleplan som er like effektiv som den er enkel.

Nøyaktig hvor effektiv den har vært, går fram av kampanalysene som Heavy topspin har gjort: Utfallet av backhandene deres i Grand Slam-sammenheng brutt ned til tall. Dette er regnemetoden de har brukt:

A metric I’ve devised called Backhand Potency (BHP) illustrates just how much better Fed executed with his one-hander. BHP approximates the number of points whose outcomes were affected by the backhand: add one point for a winner or an opponent’s forced error, subtract one for an unforced error, add a half-point for a backhand that set up a winner or opponent’s error on the following shot, and subtract a half-point for a backhand that set up a winning shot from the opponent. Divide by the total number of backhands, multiply by 100*, and the result is net effect of each player’s backhand.

Les det sakte en gang til, så ser du at dette ikke er så vanskelig. Plusspoeng for backhander som fører til poengvinst, minuspoeng for backhander som fører til tapte poeng.

Slik har backhandpoengene for Federer vært i Grand Slam-kamper siden 2006:

Match       RF BHP  
2006 RG      -11.2  
2006 WIMB*    -3.4  
2007 RG       -0.7  
2007 WIMB*    -1.0  
2008 RG      -10.1  
2008 WIMB     -0.8  
2009 AO        0.0  
2011 RG       -3.7  
2012 AO       -0.2  
2014 AO       -9.9  
2017 AO*      +7.8 

* matches won by Federer

Med andre ord er årets finale i Australian Open den eneste kampen mot Nadal hvor Federer har vunnet flere poeng enn han har tapt på backhandsiden. Ikke bare litt mer enn vanlig, backhandstatistikken er hinsides god. Sammenlignet med samme sted i 2014, er forskjellen enorm.

a +17 BHP accounts for about 11 points, exactly the difference between Federer and Nadal yesterday.

Det er litt overraskende at Federers backhand ikke har klart seg bedre i Wimbledon-kampene, hvor ballen ikke spretter så høyt som på grus, og hvor det skal være enklere å slå vinnere fra backhandsiden.

Mye har blitt sagt om Federers backhand i finalen mot Nadal, hvor god den var. Om kampen representerer et brudd i dynamikken mellom de to, er mindre trolig. Når Nadal har ristet av seg skuffelsen, kan han finne trøst i dette avsluttende avsnittet:

The career-long trend suggests that, next time Federer and Nadal meet, the topspin-versus-backhand matchup will return to normal. The only previous time Federer recorded a +5 BHP or better against Nadal, at the 2007 Tour Finals, he followed it up by falling to -10.1 in their next match, at the 2008 French Open. He didn’t post another positive BHP until 2010, six matches later.

Fram til det skjer, kan vi se på alle Federers backhandvinnere i finalen en gang til:

Bokmerk med en gang: www.tennisabstract.com/blog. Jeg ser allerede at jeg har mange timer foran meg her.






Grand Slam-titler etter alder – herrer

Roger Federer er i sitt 36. leveår, og han vant sin Grand Slam-tittel nummer 18 i Australian Open. Det er på tide å oppdatere grafen som viser hvordan spillerne ligger an i forhold til hverandre i sammendraget, og hvor gamle de var da de vant sine titler. Federer selv tonet ned dette i pressekonferansen etter finaleseieren, naturlig nok:

Q. Does it mean a lot to you to put some more distance between you and your greatest rivals with this title?
ROGER FEDERER: That’s the smallest part, to be honest. For me it’s all about the comeback, about an epic match with Rafa again. Doing it here in Australia, that I’m so thankful to Peter Carter and Tony Roche, and just people… I guess my popularity here, their support, that I can still do it at my age after not having won a slam for almost five years. That’s what I see. The last problem is the slam count. Honestly, it doesn’t matter.

Dagens generasjon toppspillere har redefinert alder. McEnroe og Borg hadde sine beste år i midten av 20-årene. Pete Sampras så ut som en helt ferdig mann da han vant US Open i 2002. Han hadde akkurat fylt 31, og var de siste årene mer utbrent enn sulten. Roger Federer spilte tre strake femsettskamper før han kunne heve pokalen i Melbourne forrige helg, og virker ikke lei i det hele tatt.

Federer har vunnet to Grand Slam-titler etter fylte 30 år. Nadal ble 30 i fjor, Murray og Djokovic blir det til sommeren. Hvis de følger Federers skjema, noen andre snart begynne å vinne Grand Slam-titler.

Men foreløpig er det ingenting som tilsier at de skal bli vippet ned fra toppen av neste generasjon – som heller ikke er helt ung lenger. Jeg tenker stadig på Grigor Dimitrov og Milos Raonic som unge og lovende. Raonic fylte 26 før jul, Dimitrov blir 26 til sommeren, og begge tapte mot Nadal i Australia.

Grand Slam-vinnere etter alder

Hvor gamle var spillerne da de vant sine Grand Slam-turneringer?





Finalen Federer – Nadal: Det rare var at Federer ikke gikk sur

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Tennis på tv:
Roger Federer – Rafael Nadal 6-4, 3-6, 6-1, 3-6, 6-3
Finale, Australian Open 2017

For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.

Det skal mye til å beholde troen da, slik Federer klarte. Tenk deg situasjonen: Federer er 35 år gammel. Han har gjort et utrolig comeback etter seks måneders skadefravær. Han har forlenget finalen til fem sett. Han ligger under 1-3 i siste sett mot sin evige overmann, som er fem år yngre. Tape? Det hadde vært helt forståelig. Og det skjedde likevel ikke. Nadal hadde egen serve på 3-2 i femte sett, da Federer brøt tilbake etter mange sjanser uten uttelling. Han skiftet ikke taktikk selv om Nadal vant både games og sett. Det viser både stahet og selvtillit.

Jeg så de første to og et halvt settene av denne kampen live, før jeg måtte på jobb. De to første gikk omtrent som forventet. De tok ett sett hver. (Les The Guardians game for game-dekning av kampen.)

Etter kampen er det femte sett alle snakker om. Da glemmes lett de mange punktene i kampen hvor den kunne vippet. I begynnelsen av tredje sett tok Federer en ledelse 40-0 i egen serve. «Det er viktig at han holder blankt nå,» sa jeg jinxende i stua. Hva skjedde? Nadal tok fem strake poeng, og fikk breakballer. Tre breakballer for Nadal ble avverget med tre ess fra Federer. Han holdt, brøt Nadal, og plutselig var det 3-0 i stedet for 0-2. Kampen kunne snudd til Nadals fordel der.

Federer klarte å spille denne kampen på sine premisser. Nadal sto langt bak i banen på Federers server, klar til å lempe sine overskrudde grunnslag opp mot Federers skuldre. Det vil aldri bli en stil Federer liker å møte, men han klarte å finne et svar på det. Federer slo 14 backhandvinnere, og satset ofte ut av banen mot Nadals forehandhjørne, hvor han ikke alltid klarte å plukke dem opp. Disse poengene var kampens store beholdning for meg, måten Federer tilsynelatende slo ballen nedover på, med små marginer over nettet og til linjene.

Det finnes selvsagt en YouTube-video med Federers fine finale-backhander også:

(Det finnes en dyp, dyp lenke her: Rafael Nadals nye trener er Carlos Moya. Han spilte med like ekstremt forehandgrep som Nadal. Moya var fenomenal, men ikke en spiller av Nadals kaliber. Moya spilte én finale i Australian Open, for 20 år siden. Motstander? Pete Sampras, som Federer en spiller med enhåndsbackhand og kanongod serve.)

Hvor skuffet skal Nadal være over dette tapet? Ganske. Nadal har alltid vært flink til å gjøre seg til underdog mot Federer, uansett hva statistikken har vist. I denne kampen trengte han bare å holde serve ut femte sett, så ville han hatt pokalen. Nadal prøvde neppe å cruise inn kampen, men som meg må tror jeg han må halvveis ventet på at Federer skulle surne.

Federer sa noe fint etter kampen, som alle tennisspillere kan ta med seg: «Spill mot ballen, ikke mot spilleren.» Altså, ikke tenk på hvem som står på andre siden av nettet, bare slå ballen som kommer mot deg.

Her er samlede høydepunkt fra finalen:

Dette var Federers 18. Grand Slam-tittel. Nadal har 14. Til tross for resultatet, tror jeg Nadal kan legge flest til den lista. Han er fem år yngre, og vil alltid være en tittelkandidat Grand Slam-turneringene han spiller.

Et eller annet sted sitter Novak Djokovic og Andy Murray og planlegger sine neste trekk. Det blir en fantastisk tennissesong.

Eurosport har forresten alle de fire Grand Slam-turneringene i år, Wimbledon inkludert. Håper på mye regn i juli.

Grand Slam-oversikten etter Australian Open 2017:

A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
TitlerNavnNasj.VinnerårAFWU
18Roger FedererSveits2003-175175
14Rafael NadalSpania2005-141922
Pete SamprasUSA1990-02275
12Novak DjokovicSerbia2008-166132






Noen få ord før herrefinalen Federer – Nadal

En tenniskamp er ikke bare en kamp om poeng. Det er også en kamp om definisjonsmakten over hvilken type kamp det skal bli.

Roger Federer har spilt – og stort sett tapt – mot Rafael Nadal i 13 år. Han taper sannsynligvis morgendagens finale også. Hvis han prøver å slå Nadal fra grunnlinjen, er det bare å glemme. Nadals forehand er tilbake i toppform. I semifinalen slo han til og med de vanvittige forehandene fra ankelhøyde diagonalt ut av banen, og da har ingen en bedre forehand på ATP-touren.

Federer må prøve å bestemme hvilken type kamp finalen skal bli. Holde poengene så korte som mulig. Heller gå for vinnerslag tidlig i ballvekslingene og slå en upresset feil, enn å spille Nadal inn i en rytme. Heller slå noen dobbeltfeil enn å gi Nadal andreserver han kan mose tilbake.

Federer må gjøre dette til en rask høyrisiko-kamp. Holde poengene korte. Ta store sjanser i Nadals servegames. Serve som en gud selv. Da har han en liten sjanse. Liten.