Høydepunktene fra den unge Federers beste kamp

Tennis.com kåret Roger Federers nedtur til årets sak på ATP-touren. Etter min mening er det en smule respektløst overfor Rafael Nadal, som gjennomførte tidenes comeback-sesong.

Federers nedtur er lett å lese av resultatene hans. Han vant bare én tittel i år. Fordelen med å følge tennis i 2013 er at vi lett kan se kvalitetsforskjellen fra tidligere år. Det er bare noen Youtube-trykk unna.

Jeg kommer stadig tilbake til høydepunktene fra finalen av ATP-sluttspillet i 2003. Har Federer spilt en bedre kamp enn dette? Han vant Wimbledon det året, men hadde en ujevn høst før han ankom Houston og sluttspillet mot verdenseliten.

I finalen møtte han Andre Agassi, som vant sin siste Grand Slam-turnering dette året (Australian Open). Det er klipp som dette som minner meg om hvor fryktelig god og dristig Federer var på denne tiden, på vei mot sine beste år i karrieren. Etter min mening var Federers forehand på sitt beste fra denne turneringen av til US Open-finalen mot Hewitt året etter. Federer smekker til forehandene sine så viltert at det er en fryd.

Her er klipp fra finalen av ATP-sluttspillet 2003, som Federer vant 6-3, 6-0, 6-4. Jeg tror ikke Agassi tapte mange sett 0-6 på hardcourt i sin karriere, spesielt ikke i finaler. Federer ser ut til å spille som i transe i denne kampen, med blikket stort sett skrått nedover, for ikke å bli knipset ut av den magiske tilværelsen.

Det er forresten gøy å se en kamp spilt på et skikkelig raskt hardcourtdekke. Det er altfor få av dem i dag.

00.34: Federer tar en nøytral ball og slår hardt og uanstrengt til en forehand-vinner.
01.30: Federer står helt i ro, men visper likevel inn en backhand ned langs linjen.
02.02: Forehand midt i banen sendes vinklet ut mot Agassis backhand.

Og så videre. Se og nyt. Agassi spilte mot Federer i gruppespillet også i i denne turneringen, hvor Federer også vant.

Hva mener du? Hva er din favorittkamp med Roger Federer?

Hvem skal trene Roger?

Denne uka kom nyheten om at Roger Federer kvitter seg med Paul Annacone som trener. Begge parter påstår at de er helt happy med den avgjørelsen. Ingenting er kjedeligere enn et saklig brudd, og nettets tenniskribenter mener selvsagt at Federer har sparket Annacone. Amerikaneren er uansett ferdig som trener, samme hvilke ord som ble brukt på bakrommet.

Hva skjer nå? Bleacherreport.com minner om at Federer har spilt i lange perioder uten trener (i alle fall offisielt – Federer har alltid hatt rådgivere rundt seg.). Betyr det at han kan klare seg uten trener på dette tidspunktet av karrieren?

Federer er en nysgjerrig fyr. Selv om han hater nedturen han er inne i nå, tror jeg han er litt fascinert over den. Federer har ikke vært i en tilsvarende angrepsposisjon siden 2003, og han trenger all hjelp han kan få for å komme tilbake.

Hvem skal trene Roger? Noen navn kommer automatisk opp: Larry Stefanki, Darren Cahill og Tony Roche. La meg kaste en brannfakkel inn i hodeskallegrotten:

Andre Agassi. Hva kunne han fått til sammen med Roger Federer?

Andre Agassi, mine damer og herrer. Det kommer neppe til å skje, men la meg forklare hvorfor Agassi er en perfekt match for Federer akkurat nå:

  • Been there, done that. Ingen av dagens trenere har en karriere som kan matche Agassis (Ivan Lendl er unntaket). Agassi vet alt om å komme tilbake fra nedturer – hans 141. plass på ATP-rankingen gjør Federers problemer små i forhold.
  • Agassi ble verdensener for siste gang som 33-åring, og kvernet i stykker motstanderne mot slutten av karrieren. Han vet hvordan det er å ha en aldrende tenniskropp, og hva som trengs for å vinne kamper i 30-årene.
  • Agassi er en ekstremt god analytiker, sier de som har hørt ham kommentere på amerikansk tv.
  • Agassi er tennispensjonist, men det er ikke SÅ lenge siden han spilte selv.
  • Agassi og Federer har stor respekt for hverandre. Agassi har aldri trent andre spillere før, og jeg tviler på om han har planer i den retningen. Men hvem sier nei hvis Roger Federer ringer?

Hva mener du? Trenger Roger Federer en trener, i så fall hvem?

[polldaddy poll=7483509]

Jimmy Connors og selvbiografiens protest mot forvandlingen

Om få dager begynner French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering og den eneste som spilles på grus. Jeg kommer sterkt tilbake til den, men først må jeg skrive litt om vårens retro-føljetong i tennisverden: Selvbiografien til Jimmy Connors.

Jeg så aldri amerikaneren mens han var aktiv. Connors hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Han ble overskygget av Björn Borg og John McEnroe i perioder, men vant US Open for fjerde og femte gang i 1982 og 1983. Dessuten nådde han semifinalen i samme turnering i 1991, 39 år gammel.

Bokomslaget til «The Outsider» av Jimmy Connors.

Amerikaneren er like kjent for å ha fjernet tennisen fra snobbestempelet sporten hadde. Connors bannet, kjeftet og gestikulerte på en måte som bare John McEnroe kunne matche. Dessuten ble Connors aldri en del av gjengen, han foretrakk å holde god avstand til alle, selv utenfor banen. Ingen bør bli overrasket over at Connors kalte selvbiografien sin for «The Outsider».

En kveld jeg vasket badet, hørte jeg Sports Illustrateds journalist Jon Wertheim intervjue Connors. Han er 60 nå, og ga en nøkternt framstilling av egen karriere. Avstanden til de andre, som han var så besatt av å holde? Bare for å maksimere sjansene til å vinne mest mulig, ifølge Connors. (Intervjuet kan du høre på SIs hjemmesider.)

Jeg har ikke lest boka, men kommer til å gjøre det når jeg har sjansen. De første anmeldelsene har kommet, og er varierende. Oregon Live skriver dette:

Jimmy Connors, in his new memoir «The Outsider,» calls Agassi «nothing but an act.» Because Connors doesn’t believe anyone can change. You are who you are. There’s no personal growth to be had, there’s only pushing forward, trying harder. (…) Thanks to «The Outsider,» we now know there wasn’t anything behind Jimbo’s angry-young-man bravado. He was a great tennis player, a driven tennis player — and that was it.

Den anmeldelsen setter fingeren på noe av problemet med selvbiografien som sjanger. I en episk fortelling (for eksempel filmmanus) skal hovedpersonen helst gå gjennom en forvandling. Rollefigurene skal være på et annet sted mentalt og i livet sitt når filmen slutter, enn i det den begynner. Hendelsene skal ha gitt dem ny innsikt, skal ha forandret dem.

Men forandrer vi oss, vi som ikke lever i et filmmanus? Njæh. Jeg er ikke sikker. Personligheten vår blir formet i barndom og oppvekst. Hvor mange går gjennom dype forandringer i personligheten sin etter fylte 25 år? Jeg spekulerer høyt her, men tror ikke det er vanlig. (Folk som vinner store pengepremier kommer tilbake til sitt vanlige lykkenivå etter en viss tid, mener jeg å ha hørt.) Det jeg har lest av tennisbiografier, bekrefter dette. Suksessen forandrer ikke kjernen av Sampras, Agassi eller McEnroe – personlighetene deres slipes ikke av alt de oppnår.

Så hvordan kan en selvbiografi da bli interessant, når den mangler forvandlingskraften som romanen og filmen streber etter? Kjendisbiografier trekker lesere fordi de kaster lys over episoder folk kjenner fra før. Jimmy Connors har mange sånne knyttet til seg. Den mest kjente er da Connors uteble fra Wimbledons 100-årsmarkering i 1977. Mange har tolket dette som Connors´ ypperste fåkkju-handling til tennisverden, mens han i virkeligheten ikke kunne komme på grunn av en skadet tommel.

Mest bråk rundt selvbiografien har det blitt på grunn av Connors´ avsløring av at hans daværende forlovede (og verdens beste damespiller) Chris Evert tok abort i 1974. Jeg har som sagt ikke lest boka, men skjønner ikke helt hvorfor han tar det med. Han har da også fått mye tyn for dette.

Nå har de store amerikanske spillerne fra de siste 40 årene skrevet sine selvbiografier, og slik er de:

  • Andre Agassi sin «Open» er den mest velskrevne, men også den klart mest sutrete og den som stiller forfatteren i et dårligst lys.
  • Pete Sampras´ bok «A champion´s mind» har de beste analysene av tennis, og er nok litt tørr (som mannen selv).
  • John McEnroes «Serious» er litt tam i forhold til mannen selv.
  • Boris Becker (ikke amerikansk) skrev «The Player» for noen år siden, og den var fort glemt.

Hvorfor blir ikke flere kvinner trenere?

Tennis.com skriver at Martina Hingis skal trene russerinnen med det vanskelige navnet; Anastasia Pavlyuchenkova. Foreløpig bare gjennom grusseseongen som kulminerer med French Open i mai/juni.

Hingis vant aldri den turneringen, men spilte finale i 1997 og 1999. Hingis var en av de smarteste spillerne på WTA-touren i sin tid, og har garantert mye tennis å lære vekk. Om hun klarer det, avhenger blant annet av kjemien med Pavlyuchenkova.

At Hingis blir trener får meg til å spørre hvorfor vi ikke ser flere kvinner gjøre det samme. Det er i så fall stort sett mødre til spilllere: Mora til Hingis og mora til Andy Murray. Sikkert andre også. Men hvorfor er det ikke flere kvinnelige toppspillere som prøver seg? Skolene er fulle av kvinnelige pedagoger, så hvorfor skal ikke kvinner prøve seg som trenere?

Hvem er de mest kjente tennistrenerne i verden? Grovt sagt snakker vi om menn, ofte tidligere proffspillere med moderat suksess i egen spillerkarriere. Kanskje ikke så rart, for de nest beste har måttet slite for alt de har oppåndd, og kompensert manglende talent med taktiske evner. Derfor blir de så gode trenere. Paul Annacone (har trent både Sampras og Federer), Larry Stefanki (Roddick, Rios, Kafelnikov og Henman på CV-en) og Darren Cahill (Hewitt og Agassi-trenere) er eksempler på dette.

Tim Henman, French Open 2001.

Larry Stefanki trente både Kafelnikov og Marcelo Rios til førsteplassen på ATP-rankingen. Inside Tennis gjorde et fabelaktig intervju med mannen for noen år siden. Der sier han mye lurt om de fleste mannlige toppspillerne fra de siste 25 årene. Les det!

Jimmy Connors og Ivan Lendl er to verdensenere som har prøvd seg som trenere, Lendl med størst suksess som hjernen bak Andy Murrays nye vår.

Men tilbake til damene: Hvor blir det av dem etter at de legger opp? Ja, noen av dem får barn og/eller blir ekspertkommentarorer (Lindsay Davenport, Chris Evert, Barbara Schett, Mary Joe Fernandez). Men mange stjernespillere ser ut til å trekke seg helt vekk fra sporten. Steffi Graf, Monica Seles, Mary Pierce, Jennifer Capriati – hvor er dere?

Det hadde vært gøy å se noen av disse som trenere. Spilte de så mye på instinkt at det er vanskelig å lære bort noe som helst – eller vil de ikke tilbake til all reisingen og medieoppmerksomheten?

En som kunne blitt en ordentlig god trener er spanske Arantxa Sanchez Vicario, som vant fire Grand Slam-titler uten å være noe supertalent. Hun har andre ting å tenke på akkurat nå, men jeg håper hun vurderer det i framtiden. Å koble en fabelaktig tennishjerne med et like stort balltalent av en spiller, kan bli gull. Kombinasjonen Brad Gilbert-Andre Agassi beviser det.

Tignor spilte med legendene (den heldiggrisen)

Hvor gode er de beste idrettsfolkene? Hvordan ville det vært å sporte sammen med dem? Alle sofaslitere med sportsinteresse har stilt seg de spørsmålene. Svarene er: 1) Mye, mye bedre enn deg. 2) Det kommer an på hvilken idrett du snakker om. Fortsett å lese «Tignor spilte med legendene (den heldiggrisen)»

Det snakkes om Agassi-film

Andre Agassis selvbiografi, Open, var en av de store snakkisene høsten for to år siden. Jeg leste den i ett sluk på en tid hvor jeg heller burde lest norsk språkhistorie og litteraturhistorie.

Men det var noe oppslukende, sutrete og ekstremt lesverdig over Agassis selvbiografi, en bok helt fri for «det var da, slik er jeg nå»-tilbakeblikk som preger mange andre memoarer. Det er både dens styrke og svakhet. Fortsett å lese «Det snakkes om Agassi-film»

Så skviser vi sitronen enda en gang

Du trodde kanskje det var skrevet tilstrekkelig mange spaltemil om Björn Borg, John McEnroe og epoken rundt 1980? Hå-hå-hå! Niks, behovet er utømmelig! Selv tennisjournalister som knapt var kommet i stemmeskiftet da disse folkene klasket ballen til hverandre med treracket, er sykelig opptatt av tennisen som ble spilt for 30 år siden.

Nylig kom Matt Cronin med sin bok om sesongen 1980, som etter hans mening er den beste noen gang. Okei då. Og nå ser jeg til min forbløffelse at hedersmannen Steve Tignor også har skrevet en bok om den samme perioden: High Strung: Bjorn Borg, John McEnroe, and the Untold Story of Tennis’s Fiercest Rivalry.

Tignor har allerede sagt at tittelen ikke er helt god. Jeg lurer på hvor mye om denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe som kan være «untold» nå. Hvor lange skolissene til linjedommerne i Wimbledon-finalen 1980 var? Hvilken skrifttype som ble brukt i svenskekongens gratulasjonstelegrammer til Borg? Hvor stramme McEnroes strenger var i åttendedelsfinalen av US Open 1981?

McEnroe har jo skapt et levebrød av å repetere de gamle historiene om kampene mot Borg, og om tomheten som oppsto da Borg ga seg, om dopet, damene, hvor ulike han og Borg var. Og. Så. Videre. Vi snakker tross alt om historiens mest omtalte tennisduell her. Hvor mange steiner gjenstår det å snu?

Dette er hva Tignor sier om boka:

…an account of the brilliance and blunders of the sport’s first group of Open era superstars, and how they dealt with an entirely new tennis landscape, when the game went from amateur to pro, elite to mass, country club to arena, all-white to multicolored, Anglo to polyglot, British Empire to American Empire, ITF to IMG, wood to graphite, grass to asphalt, clean cut to scruffy, gentlemanly to . . .  not as gentlemanly.

Fine greier. Men hvor mange bøker om 1980-tennis trenger vi? Og hvor intens var denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe? De var ulike i spillestil og temperament, men det var mer bensin på bålet i kampene mellom McEnroe og Connors, og de spilte mot hverandre gjennom en lenger periode enn Borg og McEnroe.

For å kjølne ned nostalgikerne litt, her er McEnroe-Borg-rivaliseringen satt opp mot to andre velkjente dueller fra ATP-touren de siste årene. Ingen av dem står tilbake for Borg-McEnroe-duellen, mener jeg:

Borg – McEnroe Sampras-Agassi Federer-Nadal*
Totalt antall oppgjør 14 (7-7) 34 (20-14) 34 (11-23)
GS-finaler mot hverandre 4 (1-3) 5 (4-1) 8 (2-6)
Grand Slam-titler til sammen 18 (11+7) 22 (14+8) 31 (17+14)
Varighet 4 år (1978-81) 14 år (1989-2002) 12 år (2004-15)
*Nadal-Federer er fortsatt aktive, så tallene kan endre seg. A jour pr september 2016.

Hm. Jeg har en følelse av å ha skrevet en post som denne før. Neste gang det kommer en bok om tennishøsten 1979 (innendørssesongen) eller Björn Borgs isnende blå øyne og flagrende blå hår i skarp kontrast til New York-bøllete McEnroe og ulven Ivan Lendl som kom luskende fra de tsjekkiske steppene for å erobre tennisen med streng diett og maskintennis, ja da skal jeg forbigå den i fullstendig stillhet. (Neppe!)

Kongen er tilbake

Du trodde kanskje dette handler om Nadal som søndag vant sin første ATP-tittel siden oktober? Denne bloggposten handler om en annen spanjol og overskriften er nok litt misvisende. Mer riktig ville vært ‘Mannen som kunne ha blitt kongen er tilbake’. Denne uka spiller Juan Carlos Ferrero i Barcelona etter å ha vært ute med skade siden US Open. Fortsett å lese «Kongen er tilbake»

Det forlokkende ukjente

Da jeg leste musikkblader på 90-tallet var noe av det mest spennende å lese om et band, og så prøve å tenke seg til hvordan de høres ut. (Jeg tilhørte Beat-menigheten, ikke Puls.) Bladene kom gjerne før musikken, og det var journalistens ord som skapte et bilde av musikken i hodet mitt, før jeg hadde hørt den.

Fortsett å lese «Det forlokkende ukjente»