Tennis live Hidde Schoenmakers – Olav Berg 6-4, 6-2 Finale, Stavanger Open TE U14, 2021, Boys 14 Cat 3
Det slår meg ofte hvor trangt nåløyet er for å nå toppen i tennis. Det skjer selvsagt når jeg ser de beste, men oftere når jeg ser spillere nærmere 100 på ATP-rankingen. Og ikke minst når to steingode 13-14-åringer møtes i min lokale tennishall.
Dette var finalen i turneringen i Stavanger, mellom nederlandske Schoenmakers og norske Berg.
Schoenmakers var andreseedet i turneringen, og ifølge eksperten ved siden av meg hadde han spilt solid hele uka. Eksperten ved siden av meg sa at han var redd Berg ville bli overkjørt, men det skjedde ikke i det første settet (jeg må gå da det var ferdig). Schoenmakers hadde overtaket i de fleste duellene, uten at Berg ble statist.
Jeg skal ikke kjede dere med hvem som hadde hvilken plan og hvem som slo ballen hvor, for det var ikke dette som preget kampen. Når tullinger som meg spiller tennis, mot folk på mitt nivå, kommer man langt med å holde ballen i gang med okei lengde. Vi kommer til å bomme på et enkelt grunnslag etter noen ganske få slag.
Disse to tenåringene holdt ikke på sånn. De tok ikke sjanser, de tok fornuftige valg, men begge så etter muligheten til å rive til seg initiativet i duellene, og angripe. Til og med feiltreffene deres hadde god fart, landet 46 cm innenfor grunnlinja og hadde så mye overskru at mikroplasten skjøt ut i hallen.
Og på banene bak dem: Seks andre spillere som jeg ikke fikk sett på, på samme høye nivå.
Tennisåret 2021 er ferdig! Her er noen nøkkeltall fra ATP-touren (menn), som forhåpentlig forteller deg mer enn at Novak Djokovic var 2021s beste spiller og Casper Ruud leverte en fantastisk sesong.
Her er topp 100, bla til bunnen av tabellen for trivia-orama!
Snittalderen i tennisens topp 100 for menn er akkurat nå 27 år. Den yngste i topp 100 er Carlos Alcaraz fra Spania, Roger Federer er eldst med sine 40 år. Alcaraz trenes forresten av Federers gamle rival Juan Carlos Ferrero.
Casper Ruud og Sebastian Korda har begge fedre som var toppspillere. Petr Korda hadde en bedre spillerkarriere enn Christian Ruud, men rollene er snudd i neste generasjon. I alle fall hittil.
USA har bredden, men som vanlig ikke toppen. Det er 18 år siden Andy Roddick som siste amerikaner vant en Grand Slam-turnering. (US Open 2003)
Frankrikes bestemann i 2021 var Gael Monfils, og det er noe galt i det store tennislandet når den gamle skøyeren ikke blir dytta ned fra toppen. Mes amis, Monfils er 35 år gammal og Frankrike fullt av tenniskultur og -spillere. På tide å få fram en Grand Slam-vinner snart? Det er 38 år siden Yannick Noah vant French Open.
Australia og flere med dem håpet på store ting fra Alex de Minaur, en sympatisk Lleyton Hewitt-kloning som dessverre har stagnert. Og Nick Kyrgios har kanskje gjort sitt?
Mellomeuropa jodler i blues etter dette tennisåret. Federer og Wawrinka er i varierende grad av fornektelse over at karrierene er langt over toppen og kanskje ferdige, og Grand Slam-vinner Dominic Thiem er ute av syne.
Finnes det en Novak-effekt i Serbia? De har fem spillere i topp 100, som er bra til å være et såpass lite land, men helt som tennis-Sverige i årene etter Björn Borg er det likevel ikke.
Norden frontes av vår egen Casper Ruud, men finske Emil Ruusuvuori og svenske Mikael Ymer er også inne på topp 100. Og sveitsiske Henri Laaksonen er halvt finsk!
Hvilken status har tennis i Sør-Amerika for tida? Jeg er usikker. Det er som vanlig en god gjeng med argentinere i topp 100, men bare én brasilianer, én fra Uruguay og én chilener. De har tradisjonene og de har klimaet, men det kommer ikke så mange toppspillere fra Sør-Amerika lenger.
Det kuleste navnet i topp 100 er som alltid Tennys Sandgren.
Casper Ruud – Andrei Rublev 2-6, 7-5, 7-6 (5) ATP-sluttspillet 2021, Torino
Fingrene rister litt. Casper Ruud har slått Andrei Rublev og er klar for semifinalen i ATP-sluttspillet.
Jeg ble ikke emosjonelt engasjert i denne kampen før helt på slutten, da Ruud fikk et minibreak i tiebreaket og to matchballer. Den første reddet Rublev i egen serve, men den neste hadde Ruud på egen racket. Han satte et ess rett ut av banen, i det som må ha vært dagens hardeste serve.
Jeg hadde sett for meg at denne kampen skulle bli et hederlig punktum for Ruuds deltakelse i Torino. Han er ingen typisk innendørsspiller, og etter hva TV-bildene forteller, ser ballen ut til å sprette ekstremt lavt.
Andrei Rublev kan slå gjennom hvem som helst (utenom Djokovic, da) på hardcourt, og hadde vunnet alle de fire forrige kampene mot Ruud. Første sett gikk fort unna med russisk fortegn. Da Ruud kom under et break i andre sett, var alt som jeg hadde sett for meg. Det er alltid deilig å ha rett.
Men så er det slik at alle karrierer som skal bli store, har sine positive knekkpunkter. Hadde de ikke hatt det, ville karrierene forblitt middelmådige. Kampen mot Rublev ble et slikt knekkpunkt for Casper Ruud. Tapsrekken mot Rublev ble brutt, og Ruud beit seg fast i en kamp hvor andre kanskje hadde begynt å tenke på tennisferie.
I begynnelsen syntes jeg Ruud ble liggende for langt bak grunnlinja, og mye av det var Rublevs fortjeneste. Men på et tidspunkt begynte Ruud å slå som Rublev, og heiv inn mer enn 20 forehand-vinnere totalt. Backhanden vil neppe bli et like kraftig våpen, men den brøt heller ikke sammen. Etter hvert syntes jeg det virket som Rublev spilte for å unngå å tape, Ruud for å vinne.
Denne kampen og denne turneringen har etablert Casper Ruud som en kraft å regne med på hardcourt. Han tok Djokovic til tie-break i første kamp i Torino, og snudde begge de to siste gruppekampene etter vanskelige åpninger. Både resten av ATP-touren og ikke minst Ruud selv går inn i 2022 med den vissheten.
Men først er det semifinale mot Medvedev. Ruud er underdog der, men hva betyr vel det?
I engelsk finnes begrepet «treeing», som i sportssammenheng betyr det å spille over evne. Cameron Norrie holdt på med det i første sett, han spilte Ruud av banen. Nesten ingen upressa feil, god serving.
Samtidig tror jeg Ruud kjente på presset – hele narrativet hans i ATP-sluttspillet har vært at han er der for å ta alt som en bonus. Inn for en skadet Stefanos Tsitsipas kom Cameron Norrie, som er ranket under Ruud, og som tapte i to korte sett forrige gang de møttes. Jeg tror det spilte en rolle i begynnelsen av kampen.
Ruud prøvde å gjøre det til sin type kamp, men lenge ble den spilt på Norries premisser: Slice, nettspill, Ruud ute av stand til å spille briten ut fra grunnlinja. De upressede feilene kom tett fra Ruud i begynnelsen av kampen.
Men Cameron Norrie er ikke så god at han normalt sett skal spille Ruud ut over lenger tid. Mot midten av andre sett brant flammen svakere, og Ruud brøt. Fra da av fikk Ruud mer og mer overtaket. Jeg har ikke sett Norrie spille før, og ble stort sett sittende og gruble på backhanden hans. Den har kort tilbakeføring, og han kan på den måten skyfle den dit han vil med god kamuflasje. Forehanden er derimot full av små tannhjul, og har mindre personlighet. I sum var Ruud stødigere fra grunnlinjen.
På fredag spiller Ruud mot Andrei Rublev, og vinneren der går til semifinalen. Rublev har et godt tak på Ruud. Hvis Ruud klarer å stå imot russeren i begynnelsen, kan vi håpe av noe av høstens oppsamlede tvil kryper inn hos Rublev. Han var full av selvkritikk etter kampen mot Djokovic, la oss håpe den ligger i bakhodet også mot Ruud.
Kampen mot Norrie var uansett ikke verdiløs. Ruud får med seg 200 rankingpoeng for resultatet.
«Kan du ikke ta en vill, men objektiv rangering av tennisens Topp10? Hva er den tyngste GS? Hvilken Masters er forglemmelig og hvor på lista kommer ATP-sluttspillet?!»
Tennisbloggen elsker leserspørsmål høyere enn hunder elsker å løpe etter flyvende pinner. Her er kommer lista over hvilke tennisturneringer herrespillere helst vil vinne:
1. Wimbledon
Wimbledon er tennisens svar på Henrik Ibsen. Det kan komme nye og freshe navn og påfunn, men er det noen som i fullt alvor mener at Norge har hatt en større dramatiker enn Ibsen? Tru’kke det.
Wimbledon er tradisjon, prestisje og et av idrettsverdens mest kjente navn. Og apropos Ibsen, Wimbledon ble første gang spilt i 1877, altså på Ibsens tid, 53 år før det første fotball-VM og 19 år før sommer-OL ble gjenopplivet. Tennis uten Wimbledon er som sommer uten sol, som tastatur uten bokstaver og hus uten tak.
2. French Open (Roland Garros)/ US Open
Delt andreplass. Europeere og sør-amerikanere vokser opp på grus og drømmer om å vinne i Paris. Nord-amerikanere vokser opp på hardcourt og drømmer om å vinne i New York. US Open har en lengre historie, men French Open har vært mer trofast mot grusen sin og ikke minst beliggenheten. (US Open har blitt spilt på ulike underlag og steder.) En million dustepoeng til French Open for at de reiv Court 1.
3. Australian Open
Fortsatt minst av Grand Slam-turneringene, men ikke så langt bak de andre som for 30-40 år siden. Australian Open har blitt den kanskje mest veldrevne Grand Slam-turneringen av dem alle.
4. ATP-sluttspillet
Denne turneringen har hatt flere navn opp gjennom historien, men kjernen gjør den til en stayer i toppen: Årets åtte beste spillere samles for å kåre en vinner. Toppingen av feltet, tidspunktet på kalenderen og alle premiepengene og prestisjen gjør dette til den viktigste ikke-Grand Slam-turneringen.
5. Roma Masters
La kontroversene begynne! Vi er over på de ni mellomlederne i A/S Herretennis, nemlig Masters-turneringene. Hva er den viktigste Masters-turneringen? Det er den som spilles i Roma, tung av tradisjoner og et umistelig stoppested på veien mot French Open. Latterpoeng for de heslige fascistoide statuene og den deilige temperaturen i begynnelsen av mai. (Vi klarte å bli solbrente likevel.)
6. Monte Carlo Masters
Det er her det skrangles med juvelene etter de fine poengene. Glam, utsikt og fint sjekkpunkt før French Open.
7. Canadian Open
Tradisjonsrik hardourt-turnering som er med på å fyre opp stemningen før US Open.
8. Cincinnati Masters
Se over.
9. Indian Wells
Ja da, jeg vet at mange liker å kalle dette «den femte Grand Slam-turneringen». Det er det ikke. Indian Wells? Langt inni ørkenen et sted, på hardcourt i mars, uten noen kontakt med Grand Slam-narrativet som tross alt er den drivende kraften i tennisåret? Jeg kjøper det ikke.
10. Miami Open
Kjekt med mer sol og sommer i USA på vårparten, og sammen med Indian Wells danner det vel en slags enhet.
11. Paris Masters
Hva er dette for noe fjas? Paris har French Open, kunne ikke denne siste Masters-turneringen for året gått i en annen europeisk storby? Paris har tross alt French Open fra før. Til Paris i oktober kommer spillere desperate etter en plass i ATP-sluttspillet, og det er også noe av sjarmen. I motsetning til French Open, er dette en turnering de franske spillerne faktisk vinner fra tid til annen.
12. Madrid Open
Ganske fersk Masters-turnering på grus.
13. Shanghai Masters
Dette ble en ganske euro-/Amerika-sentrisk liste. Jeg beklager det, og legger samtidig til at jeg ikke forbinder noe som helst med denne Masters-turneringen.
Boblere:
Davis Cup, ATP Cup og Laver Cup. Hvor mange utenom voldsomt nasjonalpatriotiske tennisfans er det egentlig som bryr seg om disse?
Gruppene til ATP-sluttspillet er trukket. De ser slik ut:
Green Group
Novak Djokovic
Stefanos Tsitsipas
Andrey Rublev
Casper Ruud
Red Group
Daniil Medvedev
Alexander Zverev
Matteo Berrettini
Hubert Hurkacz
Casper Ruud skal møte tidenes beste tennisspiller, en tidligere sluttspillvinner (Tsitsipas) og Andrey Rublev, som har slått Ruud fire av fire ganger. Alle kamper i ATP-sluttspillet vil være vanskelige, men dette var i overkant tøft. Jeg tror han hadde hatt en bedre sjanse med Berrettini og Medvedev i gruppa i stedet for Djokovic og Rublev, men han slapp i det minste Zverev.
Ruuds håp ligger i at verken Tsitsipas eller Rublev har vært avskrekkende i det siste. Hvis de drar med seg rusten til kampene i Torino, kan Ruud ha en liten sjanse.
Sluttspillet begynner søndag. Ruuds gruppe skal spille mandag, onsdag og fredag. Alt sendes på Eurosport, og Ruud åpner mot Djokovic på mandag. Gleeeeder meg!
Resultater:
Green group
Novak Djokovic – Casper Ruud 7-6, 6-2
Red group
Daniil Medvedev -Hubert Hurkacz 6-7, 6-3, 6-4
Alexander Zverev – Matteo Berrettini 7-6, 1-0 (ret.)
For tilfeldige sportsinteresserte forstår jeg godt om ATP-sluttspillet virker litt uklart. Ja, det er en samling av årets åtte beste spillere, som møtes for å kåre en vinner på tampen av sesongen. Crème de la crème, som de ville sagt rett over grensa fra Torino, hvor sluttspillet foregår de neste årene.
I mange andre sporter er det slike sluttspill som har høyest status, tenk for eksempel på fotball-VM eller friidretts-VM. Tennis er for preget av Grand Slam-turneringenes vekt til at den logikken slår inn. Spør hvem du vil av spillerne i ATP-sluttspillet, og alle vil si at de heller vil vinne en GS enn å vinne sluttspillet.
ATP-sluttspillet er en av de få turneringene i året hvor alle er garantert mer enn én kamp. De åtte spillerne deles i to grupper. Nummer 1 og 2 på rankingen havner i hver sin gruppe. Deretter trekkes de andre spillerne i par, slik at 3-4 trekkes til hver sin gruppe, det samme gjør 5-6 og 7-8. Alle møter alle i gruppespillet. De to beste i gruppespillet går videre til semifinaler, og deretter finaler. Enkelt og greit.
Hvilke sjanser har Casper Ruud i Torino? Her er statistikken hans mot de andre spillerne i turneringen:
Spiller
vs. Ruud totalt
vs. Ruud innendørs
1
N.Djokovic
1-0
0-0
2
D.Medvedev
2-0
0-0
3
A.Zverev
2-0
1-0
4
S.Tsitsipas
1-1
0-0
5
A.Rublev
4-0
0-0
6
M.Berrettini
2-2
0-0
7
H.Hurkacz
0-0
0-0
To ting å lese ut av denne statistikken: Ruud er tidlig i karrieren, og har ikke rukket å spille så mye mot toppspillerne. Det gjelder ikke minst innendørs, hvor Zverev er den eneste han har møtt på ATP-nivå, så langt jeg kan lese av ATPs nettsider.
Ruud har to seire over Berrettini i karrieren, og vi får håpe at de havner i pulje sammen. Med italiensk publikum på tribunen ville det blitt litt av en opplevelse.
Jeg ville ellers foretrukket Medvedev foran Djokovic og Tsitsipas foran Zverev som gruppemotstandere for Ruud.
Jeg skal ikke komme drassende med den gamle klisjeen om at det er en ære bare å delta – Casper Ruud er verdens åttende beste tennisspiller og trenger ikke stå med lua i hånda for noen. Men et avansement fra gruppespillet vil være en stor, positiv overraskelse.
«I think we need to think about the serve at some stage. (…) Because the players are getting bigger and bigger and the serve is getting faster and faster. “If someone doesn’t find a wise solution for serving, I’m worried that matches will be decided solely by serving.»
Rafael Nadal sa dette til et japansk magasin nylig, og hvis oversettelsen er riktig, er det et interessant synspunkt. Min umiddelbare tanke var noe i retning av «Hæææææ? Hvilken planet lever Nadal på?».
Jeg er klar for å mimre om 1990-tallets tennis når som helst, men hvis vi skal snakke om servens dominans, er det dette tiåret vi skal tilbake til. Pete Sampras servet og volleyet seg til 7 Wimbledon-titler, og rundt ham hadde Greg Rusedski, Mark Philippoussis, Goran Ivanisevic og Richard Krajicek fine karrierer takket være servingen sin. Alle hadde selvsagt mer enn serve i repertoaret, men jeg tror ikke de hadde nådd like langt i dagens tennis. Underlagene er tregere og rackethodene har store sweet spots som gir returspillerne gode kort på hånden.
Hvis vi tar dagens topp 10-spillere og ser på dem med henholdsvis serve og retur-briller, får vi denne tabellen:
Spiller
Serve-ranking
Retur-ranking
1
N. Djokovic
11
3
2
D. Medvedev
13
5
3
S. Tsitsipas
8
36
4
A. Zverev
19
16
5
R. Nadal
12
1
6
A. Rublev
17
9
7
M. Berrettini
6
69
8
C. Ruud
14
19
9
D. Thiem
22
43
10
H. Hurkacz
16
72
Det er ikke helt lett å trekke bånnsolid viten ut av disse tallene, men det er rimelig klart at en fantastisk serve ikke er nok.
De som leder servetabellen er John Isner (26 på ATP-rankingen), Milos Raonic (47 på ATP-rankingen), Reilly Opelka (27 på ATP-rankingen) og Nick Kyrgios (91 på ATP-rankingen). Ingen av disse er i nærheten av å dominere sporten, så jeg lurer litt på hva Nadal er så redd for.
Og siden vi er i gang, «the players are getting bigger and bigger» er et annet av Nadals angstpunkter. Ja vel? Vi kan se på ATP-rankingen akkurat nå, og slik den var ved årsslutt 1991:
2021
Høyde
1991
Høyde
1
N. Djokovic
188 cm
S. Edberg
188 cm
2
D. Medvedev
198 cm
J. Courier
185 cm
3
S. Tsitsipas
193 cm
B. Becker
191 cm
4
A. Zverev
198 cm
M. Stich
193 cm
5
R. Nadal
185 cm
I. Lendl
188 cm
6
A. Rublev
188 cm
P. Sampras
185 cm
7
M. Berrettini
196 cm
G. Forget
190 cm
8
C. Ruud
183 cm
K. Novacek
190 cm
9
D. Thiem
185 cm
P. Korda
190 cm
10
H. Hurkacz
196 cm
A. Agassi
180 cm
Snitt
191 cm
188 cm
Altså: Dagens topp 10 er 3 centimeter høyere i snitt enn den var for 30 år siden, men det finnes grenser for hvor høy det lønner seg å være i tennis. Her er en artikkel om de høyeste spillerne på ATP-touren, fra Ivo Karlovic og nedover. Flere av dem har vunnet Grand Slam-titler, men ingen av dem mer enn én.
Det er tross alt ikke basketball vi snakker om, hvor veldig mye er en kamp i høyden, og folk står inntil hverandre.
Høyde gir fordeler i serve og rekkevidde i tennis, men det er jo ikke slik at de høyeste spillerne har veldig store fordeler i forhold til de litt lavere.
Casper Ruud klarer seg fint med sine 183 centimeter, og Diego Schwartzman (173 cm) har vært i toppen i årevis. Federer, Nadal og Djokovic er alle under 190 cm.
I september var jeg et hektisk døgn i Narvik, for å snakke på en bibliotekkonferanse. Jeg hadde en tynn forhåpning om å spille tennis mens jeg var i Narvik, men tett skjema gjorde at det ikke ble mulig.
Men jeg fant i alle fall selve tennishallen! Se den CO2-tunge reportasjen:
I 2018 var Samhald tema på Kapittel, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. (Jeg jobber der, hvis noen ikke visste det.) En av tingene jeg husker best derfra, var et intervju Stavanger Aftenblads journalist Leif Tore Lindø gjorde med bandet Skambankt.
Jeg husker ikke akkurat hvordan Terje Winterstø Røthing i Skambankt sa det, men på et tidspunkt nevnte han noe som jeg har tenkt på mange ganger senere. Samtalen penset inn på det å spille konserter.
– Konserten er desserten, var omtrent det Skambankt-vokalisten sa. Alt det andre ved bandlivet er den harde jobben som må gjøres og som til slutt ender opp i en konsert, den overskuddsprega tingen som alt peker fram mot.
Vedlikeholdsalderen? Hah!
Helt fram til for to år siden hadde jeg tenkt at den berykta vedlikeholdsalderen var et udefinert, fjernt sted i framtida. Vedlikehold av kroppen var noe gamlinger holder på med mellom alle pensjonistaktivitetene sine, ikke noe jeg trengte å bry meg om på lenge.
Da jeg ødela korsbåndet for to år siden fikk jeg en halvt snerrende kommentar fra fysioterapeuten jeg havnet hos like etterpå; «du driver kanskje ikke med noe styrketrening?».
Nei, selvsagt gjorde jeg ikke det. Styrketrening var for kroppsnevrotikere eller bolere, langt unna det lek-elementet som må være på plass for at jeg skal gidde å holde på med noe fysisk. Men sommeren 2019 måtte jeg begynne med disse endeløse seriene av utfall, bøyinger og steg opp og ned av trappetrinn. Det var kjedelig. Men det virka.
Om å sette konfirmasjonspengene i pensjonsfond
Jeg har ikke fulgt opp så bra som fysiostanden skulle ønska, men er mye flinkere enn jeg var før 2019, og innser at vedlikeholdsalderen er NÅ.
Jeg har et blanda forhold til det. Hvis vi ser langsiktig nok på livet, bør vi sette konfirmasjonspengene våre i pensjonsfond og ha et så minimalistisk hus at vi ikke belaster barna våre med opprydding hvis vi dør før vi har tatt den store ryddesjauen.
Og hvis man tøyer, bøyer, løfter og strekker på de riktige måtene i de riktige antall repetisjoner korrekt antall ganger i uka, kan vi holde oss skadefrie til langt uti alderdommen. Men det er ingen garanti, og ville tennisøktene vært like fantastiske hvis hver av dem måtte betales i fire kjempekjedelige vedlikeholds-økter? Dag Solstads utsagn om joggere kom plutselig til meg: «Folk som er ute og lufter dødsangsten sin». Når jeg gjør mine øvelser er det til en viss grad en lufting av skadeangsten min.
Sener. Rygger. Armer.
Men så skader folk seg skikkelig på tennisbanen og blir ute i lang tid. Sener ryker. Rygger blir vonde. Jeg traff Norges beste tennisspillende journalist (tror jeg) på Coop-en i dag. Skada han også, i armen, fysioterapi og så videre.
Friske, fornuftige folk pådrar seg ting, og tennis med alle sine rykk, eksplosjoner av kraft og retningsforandringer (det føles i alle fall sånn når jeg spiller, jeg nekter å se videobeviser på noe annet!) gjør at vi alltid har en farlig flørt gående med skademørket. Men det skal merkes at vi lever, og jeg gruer meg til den dagen trening BARE er noe jeg gjør for å vedlikeholde skroget på den glatte nedoverbakken som alderdommen er.
Inntil da spiller jeg tennis. Men jeg lover å bli bedre på forebygging. Tennis er for meg foreløpig ikke en liten dessert i et måltid av grønnsaker (alternativ trening), men hvis jeg skal kunne spise dessert i mange år, må den andre treningen opp. Det går an å gjøre også den morsom, tror jeg, selv om ingenting kan måle seg med en ballveksling hvor man glemmer seg selv og spiller på eget maksnivå.
Men jeg ler ikke lenger av folk som holder seg i rekkverket på jobb, og jeg fnyser ikke av dem trener kroppen mer enn de trener med ball.
Og når alt kommer til alt, tror jeg Novak Djokovic og Serena Williams vil skrive under på det Terje Winterstø Røthing sa i 2018: Tenniskampene er ikke den hardeste delen av jobben, det er alt arbeidet for å bli i stand til å komme dit, som krever mest av dem.
Norges Idrettsforbund har en god treningsbank for forebyggende øvelser, og jeg har prøvd ut nivå 1 av tennisøvelser. De anbefales – test dem her.