Tennisbloggen | norsk blogg om tennis

14 sett spilt, 14 sett vunnet. Hva er Ashleigh Bartys metode?

Ashleigh Barty – Danielle Collins 6-3, 7-6 (2)
Finale, Australian Open 2022

Ashleigh Barty er den mest interessante verdenseneren som har vært på kvinnesiden på mange år. Hver gang jeg ser henne spille lurer jeg på hvordan hun egentlig vinner kampene sine.

Og hver gang jeg ser Barty, tenker jeg umiddelbart på henne som en Martina Hingis for vår tid: En spiller som vinner med kløkt og finesse. Men sammenligningen visner for hvert minutt Barty-tennis jeg ser. Barty kan ikke skubbes over ende, slik Hingis etter hvert ble mot sterkere spillere. Når Barty selv slår sitt hardeste fra grunnlinjen, ser det uanstrengt ut. Barty kommer sjeldnere til nettet enn Hingis gjorde, bare seks ganger var hun framme der i finalen.

Danielle Collins er ingen Serena, Venus eller Lindsay Davenport, tre av dem som detroniserte Hingis rundt årtusenskiftet. Men da jeg så høydepunktene fra Collins’ seier mot Iga Swiatek i semifinalen, tenkte jeg at Barty skulle ha problemer med å stå imot en slik kanonade.

Finalen ble en annen type kamp. Barty holdt ballen lavt mot Collins’ backhand, og prøvde å rigge hver ballveksling slik at hun selv skulle få slått tennisens enkleste slag: En forehand-cross til et tomt hjørne. Barty servet fantastisk gjennom hele kampen, særlig mot slutten.

Det er 44 år siden en australsk kvinne sist vant denne turneringen. Barty ikke bare vant, hun valset over motstanden. Hun hadde vunnet alle settene før finalen, og kanskje vaket det i bakhodet hos Danielle Collins da hun ledet 5-1 i andre sett. På sitt beste er Collins en fryktelig slagmaskin fra grunnlinjen, men hun var ikke på semifinale-nivå mot Barty. Kanskje skyldtes det anledningen, Ashleigh Barty hadde definitivt noe med det å gjøre også. Collins liker å slå backhander fra sin egen forehand-side (utenkelig blant herrene, men vanlig på kvinnesiden), men mot Barty førte dette henne ofte inn i problemer. Slagene som gikk 15 centimeter innenfor i semifinalen, seilte litt ut. Er det en fordel å spille en av sitt livs 3-4 beste kamper i en semifinale? Kanskje ikke.

Dagens mest pirrende statistikk: Ashleigh Barty har nå vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene. US Open er den eneste hun mangler. Når hun vinner 14 av 14 sett på hardcourten i Melbourne, sier det seg selv at hun blir en av favorittene på hardcourten i New York i september.

Berrettini slo ut Carreno Busta

Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019

Matteo Berrettini – Pablo Carreno Busta 7-5, 7-6 (4), 6-4
Åttendelsfinale, Australian Open 2022.

Jeg har sett såpass få proffkamper i mitt liv at jeg har et spesielt forhold til de fleste spillerne jeg har sett med egne øyne.* Pablo Carreno Busta fra Spania er en av dem. Jeg så ham i Stockholm høsten 2019.

Hvis du hadde bedt hen i gata gjette hvilken idrett han driver med (hvis du hadde gitt dem et bilde av fyren ), tviler jeg på om de hadde svart tennis. Busta har verken Djokovics senete legme eller Nadals muskelsamling, personlig har jeg alltid tenkt at han ser ut som en midtbanespiller. Carreno Busta har ingen spesielle våpen, men vinner kamper med allsidigheten sin. Han var under middels i denne kampen.

Matteo Berrettini var litt bedre i alt. Jeg trodde den skulle gå til fire eller fem sett, særlig da Busta var to poeng fra å vinne andre sett. Men italieneren tok de fire neste poengene i eget game, og tok initiativet i tiebreaket som fulgte. Tredje sett bød på mer av det samme, Berrettinis serve og gode spill på de avgjørende poengene ble avgjørende. Han slapp å bli nervøs for å måtte gå gjennom enda et langt sett, for Busta rotet seg vekk fra 40-0 i egen serve: Berrettini vant de fem neste poengene og dermed kampen.

Kvartfinale: Berrettini mot Gael Monfils. Bør bli fantastisk. Vinneren der møter Nadal eller Shapovalov i semifinalen. Krem-halvdel av trekningen!

*Jeg har sett Novak Djokovic én gang, French Open 2006 . Da var han bare en fyr som skulle spille mot selveste Tommy Haas. Jeg var overrasket over at Haas tapte, og ble aldri særlig betatt av Djokovic. 🙂

«King Richard» er en kjedelig Oscar-søknad som er én time for lang

Will Smith spiller Richard Williams i den nye filmen King Richard, som ligger på HBO Max. Richard Williams er selvfølgelig far til Serena og Venus Williams, søstrene som har vunnet alt som er å vinne på tennisbanen.

Hvis du har fulgt med på Williams-søstrenes historie de siste 25 årene – og det er godt gjort hvis du som tennisfan har unngått å få med deg de sentrale punktene – finner du ikke så mye nytt i denne filmen. Den følger malen for slike fortellinger skjematisk. Fra et vanskelig utgangspunkt overvinner helten og hans gjeng hindringene og triumferer.

Williams-familien vokste opp i Los Angeles, hvor de trente på offentlige baner i belastede nabolag. Takket være foreldrenes dedikasjon og jentenes talent, ble de til slutt verdens beste. På veien må skeptikere og motstandere (nabokona, de lokale gangsterne og ikke minst den tradisjonelle tennisgjengen) nedkjempes.

Will Smith har åpenbart studert Richard Williams i timevis, og fikk nylig Golden Globe for rollen. Smith er en imitasjon av Williams, i alt fra måten han går på, de lett senkede øyenbrynene, kroppsholdningen og uttalen. Smiths ekstra kilo i rollen gjør også at han ligner mer på den mye lavere Richard. Men jeg synes ikke jeg forsto særlig mer av drivkraften bak Williams´ standhaftighet. Handlet det bare om pengene?

Det er ingen grunn til at denne filmen skal vare i to timer og 24 minutter. Manuset går i ring; Richard forteller om planen sin for Serena og Venus, må hanskes med noen kritiske røster her og der, samtidig som jentenes resultater blir bedre og bedre. Og spennende er det selvsagt ikke, for vi vet jo at Serena og Venus ble akkurat så gode som faren konstant spår i denne filmen.

Tennisen i denne filmen er bedre enn jeg kan huske å ha sett på film før. Jeg vet ikke hvilken teknologi som er brukt, eller om skuespillerne faktisk er så dyktige som det ser ut. Spillsekvensene er i alle fall prima. På nerdenivå satte jeg ekstra pris på at Pete Sampras sitter med sin Wilson Pro Staff 6.0 85 OG sin faste lyseblå TournaGrip surret rundt grepet.

Dette er en friksjonsfri, trivelig bagatell av en film.

Flat pedal! Schoenemakers mot Berg var offensiv tennis av høy klasse.

Olav Berg.

Tennis live
Hidde Schoenmakers – Olav Berg 6-4, 6-2
Finale, Stavanger Open TE U14, 2021, Boys 14 Cat 3

Det slår meg ofte hvor trangt nåløyet er for å nå toppen i tennis. Det skjer selvsagt når jeg ser de beste, men oftere når jeg ser spillere nærmere 100 på ATP-rankingen. Og ikke minst når to steingode 13-14-åringer møtes i min lokale tennishall.

Dette var finalen i turneringen i Stavanger, mellom nederlandske Schoenmakers og norske Berg.

Schoenmakers var andreseedet i turneringen, og ifølge eksperten ved siden av meg hadde han spilt solid hele uka. Eksperten ved siden av meg sa at han var redd Berg ville bli overkjørt, men det skjedde ikke i det første settet (jeg må gå da det var ferdig). Schoenmakers hadde overtaket i de fleste duellene, uten at Berg ble statist.

Jeg skal ikke kjede dere med hvem som hadde hvilken plan og hvem som slo ballen hvor, for det var ikke dette som preget kampen. Når tullinger som meg spiller tennis, mot folk på mitt nivå, kommer man langt med å holde ballen i gang med okei lengde. Vi kommer til å bomme på et enkelt grunnslag etter noen ganske få slag.

Disse to tenåringene holdt ikke på sånn. De tok ikke sjanser, de tok fornuftige valg, men begge så etter muligheten til å rive til seg initiativet i duellene, og angripe. Til og med feiltreffene deres hadde god fart, landet 46 cm innenfor grunnlinja og hadde så mye overskru at mikroplasten skjøt ut i hallen.

Og på banene bak dem: Seks andre spillere som jeg ikke fikk sett på, på samme høye nivå.

Her er noen bilder av Schoenmakers og Berg.

ATP-touren 2021 – oppsummering!

Tennisåret 2021 er ferdig! Her er noen nøkkeltall fra ATP-touren (menn), som forhåpentlig forteller deg mer enn at Novak Djokovic var 2021s beste spiller og Casper Ruud leverte en fantastisk sesong.

Her er topp 100, bla til bunnen av tabellen for trivia-orama!

	Spiller	Land	Kontinent	Alder
1	N. Djokovic	Serbia	Europa	34
2	D. Medvedev	Russland	Europa	25
3	A. Zverev	Tyskland	Europa	24
4	S. Tsitsipas	Hellas	Europa	23
5	A. Rublev	Russland	Europa	24
6	R. Nadal	Spania	Europa	35
7	M. Berrettini	Italia	Europa	25
8	Casper Ruud	Norge	Europa	22
9	Hubert Hurkacz	Polen	Europa	24
10	Jannik Sinner	Italia	Europa	20
11	F. Auger-Aliassime	Canada	Nord-Amerika	21
12	C. Norrie	Storbritannia	Europa	26
13	D. Schwartzman	Argentina	Sør-Amerika	29
14	D. Shapovalov	Canada	Nord-Amerika	22
15	D. Thiem	Østerrike	Europa	28
16	R. Federer	Sveits	Europa	40
17	C. Garin	Chile	Sør-Amerika	25
18	A. Karatsev	Russland	Europa	28
19	R. Bautista Agut	Spania	Europa	33
20	P. Carreno Busta	Spania	Europa	30
21	G. Monfils	Frankrike	Europa	35
22	N. Basilashvili	Georgia	Europa	29
23	T. Fritz	USA	Nord-Amerika	24
24	J. Isner	USA	Nord-Amerika	36
25	D. Evans	Storbritannia	Europa	31
26	R. Opelka	USA	Nord-Amerika	24
27	L. Sonego	Italia	Europa	26
28	G. Dimitrov	Bulgaria	Europa	30
29	K. Khachanov	Russland	Europa	25
30	M. Cilic	Kroatia	Europa	33
31	L. Harris	Sør-Afrika	Afrika	24
32	C. Alcaraz	Spania	Europa	18
33	D. Lajovic	Serbia	Europa	31
34	A. de Minaur	Australia	Oseania	22
35	U. Humbert	Frankrike	Europa	23
36	A. Bublik	Kasakhstan	Europa	24
37	F. Fognini	Italia	Europa	34
38	F. Tiafoe	USA	Nord-Amerika	23
39	D. Goffin	Belgia	Europa	30
40	M. Fucsovics	Ungarn	Europa	29
41	S. Korda	USA	Nord-Amerika	21
42	F. Krajinovic	Serbia	Europa	29
43	T. Paul	USA	Nord-Amerika	24
44	F. Delbonis	Italia	Europa	31
45	A. Ramos-Vinolas	Spania	Europa	33
46	B. Paire	Frankrike	Europa	32
47	K. Nishikori	Japan	Asia	31
48	I. Ivashka	Hviterussland	Europa	27
49	J. Duckworth	Australia	Oseania	29
50	A. Davidovich Fokina	Spania	Europa	22
51	J-L. Struff	Tyskland	Europa	31
52	L. Djere	Serbia	Europa	26
53	S. Kwon	Sør-Korea	Asia	23
54	D. Koepfer	Tyskland	Europa	27
55	M. McDonald	USA	Nord-Amerika	26
56	J. Brooksby	USA	Nord-Amerika	21
57	B. van de Zandschulp	Nederland	Europa	26
58	A. Rinderknech	Frankrike	Europa	26
59	L. Musetti	Italia	Europa	19
60	P. Martinez	Spania	Europa	24
61	A. Popyrin	Australia	Asia	22
62	G. Mager	Italia	Europa	26
63	B. Bonzi	Frankrike	Europa	25
64	T. Griekspoor	Nederland	Europa	25
65	M. Giron	USA	Nord-Amerika	28
66	H. Gaston	Frankrike	Europa	21
67	B. Nakashima	USA	Nord-Amerika	20
68	M. Kecmanovic	Serbia	Europa	22
69	F. Coria	Argentina	Sør-Amerika	29
70	Milos Raonic	Canada	Nord-Amerika	30
71	A. Mannarino	Frankrike	Europa	33
72	J. Millman	Australia	Oseania	32
73	B. Coric	Kroatia	Europa	25
74	R. Carballes Baena	Spania	Europa	28
75	G. Pella	Argentina	Sør-Amerika	31
76	F. Bagnis	Argentina	Sør-Amerika	31
77	J. Thompson	Australia	Oseania	27
78	S. Travaglia	Italia	Europa	29
79	K. Anderson	Sør-Afrika	Afrika	35
80	Y. Nishioka	Japan	Asia	26
81	S. Wawrinka	Sveits	Europa	36
82	J. Vesely	Tsjekkia	Europa	28
83	S. Johnson	USA	Nord-Amerika	31
84	J. Munar	Spania	Europa	24
85	P. Gojowczyk	Tyskland	Europa	32
86	R. Gasquet	Frankrike	Europa	35
87	A. Molcan	Slovakia	Europa	23
88	T. Monteiro	Brasil	Sør-Amerika	27
89	J. M. Cerundolo	Argentina	Sør-Amerika	20
90	P. Andujar	Spania	Europa	35
91	C. Moutet	Frankrike	Europa	22
92	N. Kyrgios	Australia	Oseania	26
93	M. Ymer	Sverige	Europa	23
94	E. Ruusuvuori	Finland	Europa	22
95	T. Sandgren	USA	Nord-Amerika	30
96	H. Laaksonen	Sveits	Europa	29
97	S. Baez	Argentina	Sør-Amerika	20
98	P. Cuevas	Uruguay	Sør-Amerika	35
99	M. Cecchinato	Italia	Europa	29
100	D. Altmaier	Tyskland	Europa	23

Dette er landene med flest spillere i topp 100:

USA	12
Spania	10
Frankrike	9
Italia	8
Argentina	7
Australia	6
Serbia	5
Tyskland	5
Russland	4
Canada	3
Sveits	3
Storbritannia	2
Kroatia	2
Sør-Afrika	2
Japan	2
Nederland	2
Hellas	1
Norge	1
Polen	1
Østerrike	1
Chile	1
Georgia	1
Bulgaria	1
Kasakhstan	1
Belgia	1
Ungarn	1
Hviterussland	1
Sør-Korea	1
Tsjekkia	1
Slovakia	1
Sverige	1
Finland	1
Brasil	1
Uruguay	1

Snittalderen i tennisens topp 100 for menn er akkurat nå 27 år. Den yngste i topp 100 er Carlos Alcaraz fra Spania, Roger Federer er eldst med sine 40 år. Alcaraz trenes forresten av Federers gamle rival Juan Carlos Ferrero.

Casper Ruud og Sebastian Korda har begge fedre som var toppspillere. Petr Korda hadde en bedre spillerkarriere enn Christian Ruud, men rollene er snudd i neste generasjon. I alle fall hittil.

USA har bredden, men som vanlig ikke toppen. Det er 18 år siden Andy Roddick som siste amerikaner vant en Grand Slam-turnering. (US Open 2003)

Frankrikes bestemann i 2021 var Gael Monfils, og det er noe galt i det store tennislandet når den gamle skøyeren ikke blir dytta ned fra toppen. Mes amis, Monfils er 35 år gammal og Frankrike fullt av tenniskultur og -spillere. På tide å få fram en Grand Slam-vinner snart? Det er 38 år siden Yannick Noah vant French Open.

Australia og flere med dem håpet på store ting fra Alex de Minaur, en sympatisk Lleyton Hewitt-kloning som dessverre har stagnert. Og Nick Kyrgios har kanskje gjort sitt?

Mellomeuropa jodler i blues etter dette tennisåret. Federer og Wawrinka er i varierende grad av fornektelse over at karrierene er langt over toppen og kanskje ferdige, og Grand Slam-vinner Dominic Thiem er ute av syne.

Finnes det en Novak-effekt i Serbia? De har fem spillere i topp 100, som er bra til å være et såpass lite land, men helt som tennis-Sverige i årene etter Björn Borg er det likevel ikke.

Norden frontes av vår egen Casper Ruud, men finske Emil Ruusuvuori og svenske Mikael Ymer er også inne på topp 100. Og sveitsiske Henri Laaksonen er halvt finsk!

Hvilken status har tennis i Sør-Amerika for tida? Jeg er usikker. Det er som vanlig en god gjeng med argentinere i topp 100, men bare én brasilianer, én fra Uruguay og én chilener. De har tradisjonene og de har klimaet, men det kommer ikke så mange toppspillere fra Sør-Amerika lenger.

Det kuleste navnet i topp 100 er som alltid Tennys Sandgren.

Kampen mot Rublev er Casper Ruuds definitive gjennombrudd

Casper Ruud hitting a forehand to Søren Hess-Olesen. (2017 photo)

Casper Ruud – Andrei Rublev 2-6, 7-5, 7-6 (5)
ATP-sluttspillet 2021, Torino

Fingrene rister litt. Casper Ruud har slått Andrei Rublev og er klar for semifinalen i ATP-sluttspillet.

Jeg ble ikke emosjonelt engasjert i denne kampen før helt på slutten, da Ruud fikk et minibreak i tiebreaket og to matchballer. Den første reddet Rublev i egen serve, men den neste hadde Ruud på egen racket. Han satte et ess rett ut av banen, i det som må ha vært dagens hardeste serve.

Jeg hadde sett for meg at denne kampen skulle bli et hederlig punktum for Ruuds deltakelse i Torino. Han er ingen typisk innendørsspiller, og etter hva TV-bildene forteller, ser ballen ut til å sprette ekstremt lavt.

Andrei Rublev kan slå gjennom hvem som helst (utenom Djokovic, da) på hardcourt, og hadde vunnet alle de fire forrige kampene mot Ruud. Første sett gikk fort unna med russisk fortegn. Da Ruud kom under et break i andre sett, var alt som jeg hadde sett for meg. Det er alltid deilig å ha rett.

Men så er det slik at alle karrierer som skal bli store, har sine positive knekkpunkter. Hadde de ikke hatt det, ville karrierene forblitt middelmådige. Kampen mot Rublev ble et slikt knekkpunkt for Casper Ruud. Tapsrekken mot Rublev ble brutt, og Ruud beit seg fast i en kamp hvor andre kanskje hadde begynt å tenke på tennisferie.

I begynnelsen syntes jeg Ruud ble liggende for langt bak grunnlinja, og mye av det var Rublevs fortjeneste. Men på et tidspunkt begynte Ruud å slå som Rublev, og heiv inn mer enn 20 forehand-vinnere totalt. Backhanden vil neppe bli et like kraftig våpen, men den brøt heller ikke sammen. Etter hvert syntes jeg det virket som Rublev spilte for å unngå å tape, Ruud for å vinne.

Denne kampen og denne turneringen har etablert Casper Ruud som en kraft å regne med på hardcourt. Han tok Djokovic til tie-break i første kamp i Torino, og snudde begge de to siste gruppekampene etter vanskelige åpninger. Både resten av ATP-touren og ikke minst Ruud selv går inn i 2022 med den vissheten.

Men først er det semifinale mot Medvedev. Ruud er underdog der, men hva betyr vel det?

Ruud absorberte Norries påfunn til slutt

Casper Ruud i Stavanger, Davis Cup 2017.

Tennis på tv:
Casper Ruud – Cameron Norrie 1-6, 6-3, 6-4
Gruppekamp, ATP-sluttspillet 2021

I engelsk finnes begrepet «treeing», som i sportssammenheng betyr det å spille over evne. Cameron Norrie holdt på med det i første sett, han spilte Ruud av banen. Nesten ingen upressa feil, god serving.

Samtidig tror jeg Ruud kjente på presset – hele narrativet hans i ATP-sluttspillet har vært at han er der for å ta alt som en bonus. Inn for en skadet Stefanos Tsitsipas kom Cameron Norrie, som er ranket under Ruud, og som tapte i to korte sett forrige gang de møttes. Jeg tror det spilte en rolle i begynnelsen av kampen.

Ruud prøvde å gjøre det til sin type kamp, men lenge ble den spilt på Norries premisser: Slice, nettspill, Ruud ute av stand til å spille briten ut fra grunnlinja. De upressede feilene kom tett fra Ruud i begynnelsen av kampen.

Men Cameron Norrie er ikke så god at han normalt sett skal spille Ruud ut over lenger tid. Mot midten av andre sett brant flammen svakere, og Ruud brøt. Fra da av fikk Ruud mer og mer overtaket. Jeg har ikke sett Norrie spille før, og ble stort sett sittende og gruble på backhanden hans. Den har kort tilbakeføring, og han kan på den måten skyfle den dit han vil med god kamuflasje. Forehanden er derimot full av små tannhjul, og har mindre personlighet. I sum var Ruud stødigere fra grunnlinjen.

På fredag spiller Ruud mot Andrei Rublev, og vinneren der går til semifinalen. Rublev har et godt tak på Ruud. Hvis Ruud klarer å stå imot russeren i begynnelsen, kan vi håpe av noe av høstens oppsamlede tvil kryper inn hos Rublev. Han var full av selvkritikk etter kampen mot Djokovic, la oss håpe den ligger i bakhodet også mot Ruud.

Kampen mot Norrie var uansett ikke verdiløs. Ruud får med seg 200 rankingpoeng for resultatet.

Hva er verdens viktigste tennisturneringer?

Et rop hørtes fra dypet av Tennisbloggens Facebook-gruppe:

«Kan du ikke ta en vill, men objektiv rangering av tennisens Topp10? Hva er den tyngste GS? Hvilken Masters er forglemmelig og hvor på lista kommer ATP-sluttspillet?!»

Tennisbloggen elsker leserspørsmål høyere enn hunder elsker å løpe etter flyvende pinner. Her er kommer lista over hvilke tennisturneringer herrespillere helst vil vinne:

1. Wimbledon

Wimbledon er tennisens svar på Henrik Ibsen. Det kan komme nye og freshe navn og påfunn, men er det noen som i fullt alvor mener at Norge har hatt en større dramatiker enn Ibsen? Tru’kke det.

Wimbledon er tradisjon, prestisje og et av idrettsverdens mest kjente navn. Og apropos Ibsen, Wimbledon ble første gang spilt i 1877, altså på Ibsens tid, 53 år før det første fotball-VM og 19 år før sommer-OL ble gjenopplivet. Tennis uten Wimbledon er som sommer uten sol, som tastatur uten bokstaver og hus uten tak.

Gustavo Kuerten Suzanne Lenglen Court 2001 — Gustavo Kuerten server på Suzanne Lenglen-banen, French Open 2001.

2. French Open (Roland Garros)/ US Open

Delt andreplass. Europeere og sør-amerikanere vokser opp på grus og drømmer om å vinne i Paris. Nord-amerikanere vokser opp på hardcourt og drømmer om å vinne i New York. US Open har en lengre historie, men French Open har vært mer trofast mot grusen sin og ikke minst beliggenheten. (US Open har blitt spilt på ulike underlag og steder.) En million dustepoeng til French Open for at de reiv Court 1.

3. Australian Open

Fortsatt minst av Grand Slam-turneringene, men ikke så langt bak de andre som for 30-40 år siden. Australian Open har blitt den kanskje mest veldrevne Grand Slam-turneringen av dem alle.

4. ATP-sluttspillet

Denne turneringen har hatt flere navn opp gjennom historien, men kjernen gjør den til en stayer i toppen: Årets åtte beste spillere samles for å kåre en vinner. Toppingen av feltet, tidspunktet på kalenderen og alle premiepengene og prestisjen gjør dette til den viktigste ikke-Grand Slam-turneringen.

Roma statue — Statue på Foro Italico, hvor Roma Masters spilles.

5. Roma Masters

La kontroversene begynne! Vi er over på de ni mellomlederne i A/S Herretennis, nemlig Masters-turneringene. Hva er den viktigste Masters-turneringen? Det er den som spilles i Roma, tung av tradisjoner og et umistelig stoppested på veien mot French Open. Latterpoeng for de heslige fascistoide statuene og den deilige temperaturen i begynnelsen av mai. (Vi klarte å bli solbrente likevel.)

6. Monte Carlo Masters

Det er her det skrangles med juvelene etter de fine poengene. Glam, utsikt og fint sjekkpunkt før French Open.

7. Canadian Open

Tradisjonsrik hardourt-turnering som er med på å fyre opp stemningen før US Open.

8. Cincinnati Masters

Se over.

9. Indian Wells

Ja da, jeg vet at mange liker å kalle dette «den femte Grand Slam-turneringen». Det er det ikke. Indian Wells? Langt inni ørkenen et sted, på hardcourt i mars, uten noen kontakt med Grand Slam-narrativet som tross alt er den drivende kraften i tennisåret? Jeg kjøper det ikke.

10. Miami Open

Kjekt med mer sol og sommer i USA på vårparten, og sammen med Indian Wells danner det vel en slags enhet.

11. Paris Masters

Hva er dette for noe fjas? Paris har French Open, kunne ikke denne siste Masters-turneringen for året gått i en annen europeisk storby? Paris har tross alt French Open fra før. Til Paris i oktober kommer spillere desperate etter en plass i ATP-sluttspillet, og det er også noe av sjarmen. I motsetning til French Open, er dette en turnering de franske spillerne faktisk vinner fra tid til annen.

12. Madrid Open

Ganske fersk Masters-turnering på grus.

13. Shanghai Masters

Dette ble en ganske euro-/Amerika-sentrisk liste. Jeg beklager det, og legger samtidig til at jeg ikke forbinder noe som helst med denne Masters-turneringen.

Boblere:

Davis Cup, ATP Cup og Laver Cup. Hvor mange utenom voldsomt nasjonalpatriotiske tennisfans er det egentlig som bryr seg om disse?

Hårda bud for Casper Ruud – åpner ATP-sluttspillet mot Djokovic!

Casper Ruud i Davis Cup-kamp i Stavanger.

Gruppene til ATP-sluttspillet er trukket. De ser slik ut:

Green Group

Novak Djokovic
Stefanos Tsitsipas
Andrey Rublev
Casper Ruud

Red Group

Daniil Medvedev
Alexander Zverev
Matteo Berrettini
Hubert Hurkacz

Casper Ruud skal møte tidenes beste tennisspiller, en tidligere sluttspillvinner (Tsitsipas) og Andrey Rublev, som har slått Ruud fire av fire ganger. Alle kamper i ATP-sluttspillet vil være vanskelige, men dette var i overkant tøft. Jeg tror han hadde hatt en bedre sjanse med Berrettini og Medvedev i gruppa i stedet for Djokovic og Rublev, men han slapp i det minste Zverev.

Ruuds håp ligger i at verken Tsitsipas eller Rublev har vært avskrekkende i det siste. Hvis de drar med seg rusten til kampene i Torino, kan Ruud ha en liten sjanse.

Sluttspillet begynner søndag. Ruuds gruppe skal spille mandag, onsdag og fredag. Alt sendes på Eurosport, og Ruud åpner mot Djokovic på mandag. Gleeeeder meg!

Resultater:

Green group

Novak Djokovic – Casper Ruud 7-6, 6-2

Red group

Daniil Medvedev -Hubert Hurkacz 6-7, 6-3, 6-4

Alexander Zverev – Matteo Berrettini 7-6, 1-0 (ret.)

Casper Ruud i ATP-sluttspillet – noen tall før vi begynner

For tilfeldige sportsinteresserte forstår jeg godt om ATP-sluttspillet virker litt uklart. Ja, det er en samling av årets åtte beste spillere, som møtes for å kåre en vinner på tampen av sesongen. Crème de la crème, som de ville sagt rett over grensa fra Torino, hvor sluttspillet foregår de neste årene.

I mange andre sporter er det slike sluttspill som har høyest status, tenk for eksempel på fotball-VM eller friidretts-VM. Tennis er for preget av Grand Slam-turneringenes vekt til at den logikken slår inn. Spør hvem du vil av spillerne i ATP-sluttspillet, og alle vil si at de heller vil vinne en GS enn å vinne sluttspillet.

ATP-sluttspillet er en av de få turneringene i året hvor alle er garantert mer enn én kamp. De åtte spillerne deles i to grupper. Nummer 1 og 2 på rankingen havner i hver sin gruppe. Deretter trekkes de andre spillerne i par, slik at 3-4 trekkes til hver sin gruppe, det samme gjør 5-6 og 7-8. Alle møter alle i gruppespillet. De to beste i gruppespillet går videre til semifinaler, og deretter finaler. Enkelt og greit.

Formatet gjør at publikum er garantert å få sett sine favorittspillere mer enn én gang, og det gjør at ingen ryker ut etter bare ett tap. Det er også intrikate regler som slår inn dersom spillere står med like mange seire etter gruppespillet.

Hvilke sjanser har Casper Ruud i Torino? Her er statistikken hans mot de andre spillerne i turneringen:

	Spiller	vs. Ruud totalt	vs. Ruud innendørs
1	N.Djokovic	1-0	0-0
2	D.Medvedev	2-0	0-0
3	A.Zverev	2-0	1-0
4	S.Tsitsipas	1-1	0-0
5	A.Rublev	4-0	0-0
6	M.Berrettini	2-2	0-0
7	H.Hurkacz	0-0	0-0

To ting å lese ut av denne statistikken: Ruud er tidlig i karrieren, og har ikke rukket å spille så mye mot toppspillerne. Det gjelder ikke minst innendørs, hvor Zverev er den eneste han har møtt på ATP-nivå, så langt jeg kan lese av ATPs nettsider.

Ruud har to seire over Berrettini i karrieren, og vi får håpe at de havner i pulje sammen. Med italiensk publikum på tribunen ville det blitt litt av en opplevelse.

Jeg ville ellers foretrukket Medvedev foran Djokovic og Tsitsipas foran Zverev som gruppemotstandere for Ruud.

Jeg skal ikke komme drassende med den gamle klisjeen om at det er en ære bare å delta – Casper Ruud er verdens åttende beste tennisspiller og trenger ikke stå med lua i hånda for noen. Men et avansement fra gruppespillet vil være en stor, positiv overraskelse.

Uansett hvordan det går i Torino, kommer Ruud fra det med en opplevelse for livet og en hel del penger på konto.

Kampene begynner i Torino søndag 14. november, og sendes på TennisTV.

Mens vi venter, her er noen høydepunkter fra tidligere sluttspill: