Henri Cochet har skrevet den beste boka om det å spille tennis

Henri Cochets bok bør leses av alle som spiller tennis. (Jeg aner ikke hvorfor navnet hans er stavet med Y på den norske utgaven!)

Jeg har slukt verdens beste bok om tennis, heseblesende som en grådig og utsultet hotellgjest ved frokostbuffeten. Jeg kommer til å lese den igjen flere ganger, sakte, som en restaurantgjest som vet at han er midt i en flom av velsmakende munnfuller.

En av de store tenkerne

Hvor kommer de fra, alle de evige sannhetene om det å spille tennis? Ble de oppfunnet av ekspertene i Eurosports studio, som Mats Wilander og Tim Henman? Eller må vi lenger tilbake, til Brad Gilbert? Eller kanskje enda lenger, til Bud Collins? Eller til Harry Hopman, den legendariske australske treneren på 1950-tallet?

Franske Henri Cochet (1901-87) er en av sportens første store teoretikere. Han vant sju Grand Slam-titler på 1920- og 30-tallet. Boka Tennis – spillets teknikk og psykologi er en fest for alle som spiller tennis. Den har så mange nydelige sitater om det å spille tennis at Cochet ville vært kongen av tennis-Twitter dersom det hadde fantes på den tida. Om ikke Cochet er opphavsmannen for alt som er blitt evige sannheter om tennis, er det lett å høre ekkoet fra senere generasjoners eksperter når du leser boka hans.

En skatt i Oslo sentrum

Jeg fant boka ved et lykkelig slumpetreff i sommer. Hvis du befinner deg i nærheten av Karl Johans gate, og det gjør alle Oslo-turister uunngåelig i løpet av et opphold, bør du slenge innom Norlis antikvariat. Det ligger Universitetsgata 18, ikke langt unna UiOs juridiske fakultet og Tronsmo bokhandel.

Jeg hadde ikke vært på Norlis antikvariat tidligere. Tidligere i sommer var jeg på Shakespeare & Co. i Paris, trolig verdens mest berømte bokhandel. Norlis er Oslos motstykke, minus turistappellen og hypen. Hele stedet er som en filmkulisse (tenk bokhandelen i filmen Notting Hill), det er bare å rigge opp kamera for den som vil ha en bokhandel-location.

I andre etasje, opp en – selvsagt – knirkete trapp, står en seksjon med sportsbøker. Klemt inne mellom bøker om norske vinteridrettshelter sto ei beskjeden lita bok: Tennis – spillets teknikk og psykologi.

Folk som ligner på oss

Cochets bok ble utgitt i 1933. Min norske utgave er fra 1936. Henri Cochet var en av de fire franske «musketerene» som dominerte tennis fra slutten av 1920-tallet. Cochet vant sju Grand Slam-titler. Hva er det som gjør denne boka så spesiell?

Jeg må ta en liten omvei for å komme til poenget. Den beste boka jeg leste i fjor var Doktor Glas av Hjalmar Söderberg, fra 1905. Den handler om en nokså tilkneppet lege i Stockholm rundt år 1900. Han har levd hele livet med håndbrekket på (ikke at de hadde så mange faktiske håndbrekk på den tida, men du skjønner hva jeg mener). Han vikler seg selv inn i et trekantdrama, og bestemmer seg for endelig å utrette noe ordentlig i livet. Plottet er altså ikke så originalt. Det som hever Söderbergs bok til klassikerstatus, er hvor sjokkerende moderne doktorens refleksjoner er. Som Sølvberget-kollega Tomas Gustafsson sa det; ta vekk rideturene fra boka, så kunne den vært satt på 2000-tallet.

Henri Cochets bok gir noe av den samme følelsen. Øynene lurer oss til å tro at folk var svært forskjellige fra oss før i tida. Henri Cochet og hans samtidige spilte tennis med lange bukser, belte i livet og ull innerst. Se dem i klipp på YouTube, og det er lett å se at mye har forandret seg fra da til nå.

Men reglene er nesten identiske, banen er den samme og metodene for å vinne har heller ikke forandret seg stort. Hadde datidens beste spillere hatt nåtidens forutsetninger, tror jeg de hadde hevdet seg godt.

Etter å ha lest en del om Cochet, framstår han som en av sportens store innovatører. Før Cochet var spillerne enten grunnlinjespillere eller nettspillere. Cochet mikset spillestil etter hva som fungerte best. For alle som tror det var Brad Gilbert (Winning ugly) som oppfant kampplanlegging, så er Cochets bok helt på høyden:

Det er bedre å vinne en match og bryte alle de regler som er stillet op for spillets utseende, enn å tape fordi man ofrer sig for «stilen».

Henri Cochet

Hvis det er nødvendig å lage planen på forhånd, må den være så smidig at den kan legges om efter forholdene, efter hvert som begivenhetene skrider frem.

Henri Cochet

Husk alltid på at likegyldig hvor god Deres motstander er, så er det alltid noe som kan bringe ham i vanskeligheter og gjøre hans spill mindre effektivt. Det er det man må finne.

Henri Cochet

Det nytter ikke å legge en praktfull plan hvis man ikke er i stand til å sette den i verk.

Henri Cochet

Det er hovedsaken: Å sørge for at motstanderen får kortest mulig tid til å ta sine forholdsregler.

Henri Cochet

De fleste points i en tenniskamp vinnes ikke ved et heldig angrep, men ved en ganske overflødig feil.

Henri Cochet

Men Cochet var ikke opptatt av å vinne for enhver pris. Boka understreker hvor viktig det er med fair play. Jeg liker også at Cochet har en helhetlig tilnærming til sport. Vinn og tap betyr ikke alt. Dette nydelige sitatet kommer på første side:

Den første glede ved idretten – og den mest umiddelbare – er å leve. Leve og være sig bevisst at man lever.

Henri Cochet

Hvor mange sportsbøker har slike formuleringer, som løfter sporten opp på den måten? Ikke så mange jeg har lest, i alle fall.

Følg med på Facebook for ukens Cochet-sitat

Jeg kunne fylt på med gode sitater nedover, men skal ikke gjøre det. Men følg bloggen på Facebook, så skal jeg legge ut et Cochet-sitat i uka framover. Det er nok å ta av, og det finnes forbausende lite informasjon om denne boka på nettet.

Boka heter Tennis – spillets teknikk og psykologi. Teknikk-biten er ikke så relevant i 2022, for der har det skjedd en del siden 1930. Og noen formuleringer, om ulike rasers særegenheter og om hva kvinner kan og ikke kan klare på en tennisbane, er selvsagt utdatert så det holder. Men hvor mange bøker fra 1933 – uansatt sjanger – passerer den testen?

Tennis – spillets teknikk og psykologi er en elegant skrevet bok om det å spille tennis, fra en av sportens store tenkere og mestere. Skaff deg den hvis du kan! Du kan kjøpe den gjennom antikvariat.no.

Tidenes beste tennisracket er til salgs igjen!

Da Roger Federer spilte mot Pete Sampras i Wimbledon 2001, spilte begge med Wilson Pro Staff 6.0 85-racket.

Tennis Warehouse har begynt å selge Wilson Pro Staff 6.0 85 igjen! Den kom første gang på markedet i 1984, og er blitt brukt av Stefan Edberg, Jim Courier, Chris Evert, Roger Federer og flere.

Hvis du har noen slanter igjen av feriepengene, vil jeg anbefale at du legger inn en bestilling og starter din reise mot tennis-zen. Er det en perfekt racket? Det spørs hva du mener. Den er tung. Den har vekten balansert i håndtaket og ikke i hodet, så den har ingen hammer-effekt å snakke om. Den har bittelite sweet spot. Feiltreff blir hardt straffet. Andre racketer er bedre til å lage tung toppspinn. Hvis det er en snarvei til heaven du vil ha, kjøper du heller noe lettere, større og mer tilgivende enn denne 38 år gamle greia.

Men det denne racketen gjør, er at den får deg til å skjerpe deg. Skikkelig. Hvis du står i posisjon, ser på ballen, svinger ordentlig gjennom og fullfører bevegelsen, vil denne racketen belønne deg rikelig. Og da kan du kjenne på den beste følelsen av alle, følelsen av at du har en stor del av æren for det gode slaget. (Jeg har en klassisk tre-racket også. Den gir mye av den samme følelsen, men å spille med tre blir for bakstreversk, selv for meg.)

Googling kan føre deg ned i et hull av artikler om at denne racketen som nå relanseres skiller seg fra den originale St. Vincent-produksjonen på 80-tallet og så videre, men ikke bry deg om det. Kjøper du en Wilson Pro Staff 6.0 85, får du en fantastisk racket som har mye å gi i 2022 også. Jeg har spilt med andre racketer innimellom de siste 6 årene når min Wilson har vært til strenging, og merker hvor avhengig jeg er blitt av tyngden og stabiliteten den gir. Pluss at hver misset ball er en påminnelse om at jeg bør trene bedre og konsentrere meg mer, men hvert gode treff er desto mer saliggjørende.

(Dette innlegget er ikke sponset av noen.)

Les mer:

Rafael Nadal: 14 av samme sorten

Rafael Nadal – Casper Ruud 6-3, 6-3, 6-0
Finale, French Open 2022

Alderen vinner til slutt. Før eller seinere vil kroppen kapitulere for yngre kropper, samme hvor klokt hodet på toppen av den er. Før i tida skjedde det for tennisspillere i 30-årsalderen, gjerne før. John McEnroe vant sin siste Grand Slam som 25-åring, Stefan Edberg var 26. Pete Sampras var utbrent som 28-åring, men presset seg til noen flere år i troféjaktens navn.

Rafael Nadal.
Rafael Nadal (Wikimedia).

Også Rafael Nadal (36) vil på et tidspunkt bli for gammel, og gjennom hele årets Roland Garros har han snakket om fotskade og karriereslutt. Men Nadal kan tilsynelatende vinne French Open på langt under 100% fysisk form, hvis vi skal tro at han har vært så fotskada under turneringen som han har sagt.

På en varm, solrik dag i Paris, perfekte forhold for Nadal, måtte Casper Ruud gjort dette til utholdenhetskamp for å ha noen sjanse. Slag for slag er Nadal bedre enn Ruud, men over 4-5 timer kunne Ruud muligens ha en sjanse? Slik tenkte jeg før kampen.

Første sett ble unnagjort på mindre enn en time mens jeg satt i bil på vei hjem fra fjellet. Jeg kom inn i begynnelsen av andre sett, hvor Ruud brøt til 3-1. Jeg husker ikke detaljene, men Ruud brøt Nadal i et game som sluttet med en dobbeltfeil fra Nadal, en håpløs dobbeltfeil av den typen som kan indikere at en spiller har vondt noe sted.

Casper Ruud spilte solid tennis. Han slo grunnslagene sine dypt til Nadals halvdel. Han hadde en plan om å slå mye toppspinn mot Nadals backhand, og lete etter muligheter for å avgjøre med sin egen forehand. Han spilte med mening og retning, og etter min mening mye bedre enn mot for eksempel Holger Rune i kvartfinalen.

Ulempen var at han spilte mot Rafael Nadal. Mot alle andre enn Nadal ville Ruud ha vunnet denne kampen. Fra 1-3 i andre sett tok Nadal 11 strake games, og kontret alt Ruud serverte. Ofte var det backhanden som avgjorde poengene for Nadal, når Ruud gikk dit med forehanden sin og etterlot rom i eget forehandhjørne.

Jeg er usikker på hva Ruud tar med seg fra denne kampen. På 3-1 i andre sett så det ut til å kunne bli en virkelig generasjonsbatalje. En drøy time senere var kampen slutt. Tar Ruud med seg selvtilliten fra det å ha nådd en Grand Slam-finale, eller raset av poeng og games fra 3-1 i andre sett og utover? Anyway, Ruud er nummer 6 på ATP-rankingen som kommer ut i morgen.

Rafael Nadal vant med dette sin 14. tittel i French Open, og et lite poeng her: Novak Djokovic har fortsatt bare 20, og du kan vedde på at serberen ligger våken og tenker på det hver kveld.

Jeg har sett noen Nadal-finaler i French Open opp gjennom årene, her er et utvalg:

Serve, forehand og jevnhet

Casper Ruud – Holger Rune 6-1, 4-6, 7-6, 6-3
Kvartfinale, French Open 2022

Kampen mot Holger Rune viste Casper Ruuds styrker og begrensninger.

Dette innlegget er ikke ment som kritikk. Jeg er like vilt imponert over det Casper Ruud har fått til som alle andre, og ropte i begeistring høyt nok til at lyden gikk fra kjeller til andre etasje i juninatta. (Unnskyld, familie).

Semifinale i Roland Garros er med stor sannsynlighet den største norske idrettsprestasjonen i 2022, hvis ikke Ruud overgår seg selv og går til finalen, eller enda bedre – vinner turneringen. Ruud har også gode sjanser i US Open på sensommeren.

Kampen mot Holger Rune ble preget av danskens konstante strøm av utbrudd, gestikuleringer og iver etter å sjekke merkene. Jeg så bare høydepunktene i kampen mot Stefanos Tsitsipas, hvor han så ut til å være blid som en sol. Mot Ruud var han oppfarende og emosjonell fra første ball, og tapte første sett raskt. Ruud kunne drept kampen tidlig i andre sett, hvor han brøt og hadde 40-0, før han tapte de fem neste poengene. Rune var tilbake i kampen, og jeg var ikke helt sikker på seier før de siste to gamene.

Casper Ruud holdt humøret og han holdt et jevnt nivå gjennom kampen. Dette har blitt et varemerke for Ruud. Han har fått en serve å stole på, og forehanden er stabil og tung.

Kampen viste også de delene av Ruuds spill som kan bli bedre. Ruud står langt bak for å returnere alle server, også andreserver. Det passer best for hans spillestil, for med den ekstra reaksjonstiden får Ruud muligheten til å lade skikkelig. Samtidig slo han en hel del forehandreturer fra deuce-siden over grunnlinjen. Holger Runes andreserver var noen ganger nede i 140 km/t, men Ruud beholdt den dype returposisjonen. Det er vanskelig å dominere et poeng fra langt bak i banen, hvor Ruud ofte befinner seg.

Ruuds dype posisjon ble kraftig utnyttet av Holger Rune utover kampen. Da grunnslagene ikke fungerte, begynte han å pepre Ruud med stoppballer og serve- og volleyspill, med stor suksess. (At uttellingen deres ved nettet var omtrent lik ifølge statistikken, overrasker meg.)

Casper Ruuds beste slag vil alltid være forehanden, men jeg synes han overvurderer det litt. En typisk Ruud-manøver er å gå rundt backhanden, altså å spille en forehand fra sitt eget backhandhjørne. Det er risikabelt, særlig fordi det blir langt å løpe for Ruud over mot sin eget forehandhjørne. Mot Rune hendte det flere ganger at Ruuds forehand fra eget backhandhjørne tippet initiativet over til Rune, og Ruud kom på etterskudd. Hadde Ruud hatt en backhand han stolte mer på, ville han ikke satt seg selv i disse situasjonene like ofte, tror jeg.

Ruud mot Cilic i semifinalen? Ruud kan ikke matche Cilics uanstrengte skyts fra begge flanker, og må håpe at kroaten kjenner alderen tynge litt og ikke er like løs og ledig som i de to siste kampene. En stabilt god Ruud har en sjanse hvis kampen blir lang, og hvis Cilic viser mer normal form enn det han har gjort til nå i turneringen – hadde han spilt som han gjør nå til vanlig, ville han ikke vært ranket der han er (23 i verden).

Casper Ruud
Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.

Alt går over, også Lorenzo Sonegos utenomjordiske tennis

Casper Ruud – Lorenzo Sonego 6-2, 6-7, 1-6, 6-4, 6-3
3. runde, French Open 2022

Forskjellen mellom nummer 35 i verden og nummer 8 er ikke stor hvis den lavest rankede spiller sin beste tennis og nummer 8 ikke gjør det. Lorenzo Sonego spilte med en klar plan, som han fulgte med stor suksess i to sett mot Casper Ruud.

Casper Ruud i Stavanger
Casper Ruud i Stavanger, Davis Cup 2017.

Planen var noe som dette: 1) Rette spillet mot Ruuds backhand. Ruud har forbedret den de siste par årene, men han bruker fortsatt dette slaget mest for å holde seg inne i poengene. Det er forehanden som er Ruuds bread and butter, og det vet motstanderne. Ruuds backhand går – fornuftig nok – stort sett diagonalt til motstanderens backhand. 2) Sonego visste hvor Ruuds backhander skulle, og sto klar der til å slå forehander av den harde og flate (med lite overskru) typen. Å spille trygge grunnslag på grusen mot Casper Ruud, er en dårlig idé.

Ruud tok første sett 6-2, etter at han vant begge deo to breakballene han fikk. Andre sett ble jevnere, og mot slutten av settet begynte italieneren å spille over evne fantastisk. Tredje sett feiet han gjennom med 6-1, settsifre som få klarer å påføre Ruud på grusen. – Hvor mange av oss hadde klart å la være å knekke racketen i en sånn situasjon? spurte en spiller jeg møtte i morges i tennishallen. (Han mente at gjengen hans på torsdagstreningen i Stavanger tennisklubb nok ville latt det gå ut over utstyret. La oss kalle ham Thomas E.)

Tredje sett var så overlegent at jeg lurer på om det var til hinder for Sonego. Både han og Ruud visste at Sonego spilte på usedvanlig høyt nivå, så høyt at det neppe kunne vare i et helt sett til. Sonego beit godt fra seg i de to siste settene også, men jeg tror det var den samla tyngden av Ruuds slag som etter hvert tok knekken på ham. Jeg har lest litt i Andre Agassis selvbiografi igjen i pausene, og der snakker han om litt om mantraet «be gravity», altså å dra motstanderen ned med et kontinuerlig solid, utmattende spill. Jeg tror det er en god måte å beskrive fjerde og femte settet. Fem sett er takknemlig sånn for de beste spillerne, det er nok av tid til å snu tendensen.

Casper Ruud er klar for åttendelsfinalen, hvor han møter polske Hubert Hurkacz. Han har bare spilt fem timer til nå i turneringen, mot Ruuds ni. Polakken har sitt beste Roland Garros noen gang, og ikke tapt sett til nå. Ruud er en bedre grusspiller, men har litt bagasje å dra på etter de fem settene mot Sonego.

Jo-Wilfried Tsonga: En veldig fransk tenniskarriere

Casper Ruud gikk videre fra første runde av French Open da han slo Jo-Wilfried Tsonga i dag. Tsonga følger mønsteret som gjelder for herrespillerne nå for tida, nemlig det å aldri legge opp. 37 år gammel er det lenge siden han var på sitt beste.

Tsonga kan se tilbake på en karriere som minner om generasjonskameratene Gael Monfils og Richard Gasquet. Alle har spilt nydelig tennis i lange perioder, men ikke lenge nok til å vinne en Grand Slam-tittel. Tsonga er den eneste av dem som har kommet seg til en GS-finale.

Da det skjedde i 2008, var det fristende å spå at Frankrike ENDELIG hadde fått fram en spiller som kunne slåss med de aller beste uke etter uke. Tsonga slo Rafael Nadal i semifinalen av Australian Open det året. «Tsonga blows Nadal away with a force of irresistible joy» skrev The Guardian, og det inntrykket delte mange. Tsonga smilte mens han overkjørte Nadal, og det var ikke et sleskt vinnersmil, men et smil som så ut til å komme fra gleden over å spille tennis. Hvor mange kan vise til en like dominerende forestilling mot Nadal i Grand Slam-sammenheng, som Tsongas 6-2, 6-3, 6-2 den dagen i 2008? Her er noen høydepunkter:

Etter en fantastisk semifinal kommer gjerne en liten nedtur. Tsonga tapte i finalen mot Djokovic, og nådde aldri en Grand Slam-finale igjen. Tsonga kan se tilbake på en karriere hvor han nådde minst kvartfinalen i alle Grand Slam-turneringene, pluss finalen i ATP-sluttspillet 2011. Og Tsongas statistikk mot Nadal, Djokovic og Federer er god sammenlignet med alle andre. Tsonga oppnådde massevis i karrieren, sjekk ATPs fine oppsummering.

Det typiske franske med Tsonga er at han fikk en fantastisk karriere som manglet det siste lille.

Men hadde ikke Tsonga hatt fransk pass, hadde jeg ikke mast om det, bare applaudert en strålende karriere og en perfekt ambassadør for sporten.

Casper Ruud møter finske Emil Ruusuvuori i 2. runde av French Open.

Hvor lenge er det siden arrangørlandet vant de ulike Grand Slam-turneringene?

Cedric Pioline gjør seg klar til å serve.

(bildet: Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000. Eget bilde.)

Da Ashleigh Barty vant Australian Open 2022, var det like mye lettelse som glede i hjemlandet. Selv om Australia er en av verdens store tennisnasjoner, var det mange år siden en av deres hadde vunnet en av singleklassene.  Hvor gode er Grand Slam-landene til å vinne turneringene de arrangerer? La oss ta en kikk. (Jeg snakker om singleklassen. Double er for spesielt interesserte.)

Australian Open

  • Siste mannlige australske vinner: Mark Edmondson, 1976.
  • Siste kvinnelige australske vinner: Ashleigh Barty, 2022.

Patrick Rafter Roland Garros 2000
Patrick Rafter trener før French Open 2000. (Eget bilde)

I 2022 var det 44 år siden en australsk spiller hadde vunnet en av singleklassene, før Barty vant finalen mot Danielle Collins. Det har vært mange gode spillere fra Australia i løpet av de 44 årene, men de har vunnet andre Grand Slam-turneringer. Lleyton Hewitt vant US Open og Wimbledon, Pat Cash vant Wimbledon, Patrick Rafter vant US Open to ganger. Hewitt og Cash nådde finalen i Australian Open, uten å vinne. Samantha Stosur vant US Open 2011.

Traume: 0 av 10. Australia kommer til å leve lenge på Bartys triumf, og hun kan vinne flere ganger. I herreklassen er det tynnere.

French Open

  • Siste mannlige franske vinner: Yannick Noah, 1983
  • Siste kvinnelige franske vinner: Mary Pierce, 2000

Mary Pierce Roland Garros 2000
Mary Pierce gjør seg klar til å serve, French Open 2000. (Eget bilde)

Pourquoi? Frankrike har tradisjonene, pengene, en hel bataljon i topp 100 for både menn og kvinner, men er elendige på hjemmebane. Mary Pierce har fransk pass, men er ikke et produkt av den franske tennismaskinen. Amelie Mauresmo har vunnet Australian Open og Wimbledon, Marion Bartoli Wimbledon. Ingen franske menn har vunnet noen Grand Slam-turnering siden 1946, med unntak av den enslige for Yannick Noah. (Henri Leconte spilte finale i French Open 1988 mot Mats Wilander. Taktikk: Angripe Wilanders andreserve. Wilander slo 71 av 73 førsteserver og vant i tre sett.) Jo-Wilfried Tsonga spilte finale i Australian Open 2008, og Cedric Pioline nådde finalen i US Open 1993 og Wimbledon 1997 (to anledninger hvor han fikk Pete Sampras til å se overjordisk god ut).

Traume: 9 av 10. Frankrike underpresterer år etter år.

Wimbledon

  • Siste mannlige britiske vinner: Andy Murray, 2016
  • Siste kvinnelige britiske vinner: Virginia Wade, 1977

I mange år var «our Andy» det store britiske håpet, og da han ble den første britiske mannen som vant Wimbledon siden 1930-tallet, ble landets rygg mye rakere. Murray kommer aldri til å vinne Wimbledon igjen. På kvinnesiden har de fått fram Emma Raducanu, som vant US Open i 2021 og selvsagt har sjanser i Wimbledon også.

Traume: 2 av 10. Murray har to nokså ferske titler i Wimbledon, Raducanu er på vei opp og Daniel Evans og Cameron Norrie kan også skape litt spenning for hjemmepublikum de neste årene.

US Open

  • Siste mannlige amerikanske vinner: Andy Roddick, 2003
  • Siste kvinnelige amerikanske vinner: Sloane Stephens, 2017

Venus Williams Roland Garros French Open 2000
Venus Williams server, French Open 2000. (Eget bilde)

Serena Williams har sørget for amerikanske triumfer i US Open siden 1999. I 2017 vant Sloane Stephens (mot en annen amerikaner, Madison Keys), og siden den gang har Serena vært nær ved å vinne. Danielle Collins spilte akkurat finale i Australian Open, og amerikanerne har alltid mange i topp 100. Men uten Serena (når den tid kommer), har de ikke ledestjernen lenger.

Smertepunktet er mennene. Andy Roddick er ikke bare den siste amerikanske mann som har vunnet US Open, ingen amerikaner har siden 2003 vunnet noen Grand Slam-turneringer. Det mangler aldri folk i toppen, men ingen amerikaner har spilt Grand Slam-finale siden Roddick tapte Wimbledon-finalen i 2009.

Traume: 7/10. USA klarer ikke å produsere Grand Slam-vinnere på herresiden lenger. Med tradisjonene, spillergrunnlaget og ressursene de har, er det et mysterium.

14 sett spilt, 14 sett vunnet. Hva er Ashleigh Bartys metode?

Ashleigh Barty – Danielle Collins 6-3, 7-6 (2)
Finale, Australian Open 2022

Ashleigh Barty
Ashleigh Barty (fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ashleigh_Barty_(15011085029).jpg)

Ashleigh Barty er den mest interessante verdenseneren som har vært på kvinnesiden på mange år. Hver gang jeg ser henne spille lurer jeg på hvordan hun egentlig vinner kampene sine.

Og hver gang jeg ser Barty, tenker jeg umiddelbart på henne som en Martina Hingis for vår tid: En spiller som vinner med kløkt og finesse. Men sammenligningen visner for hvert minutt Barty-tennis jeg ser. Barty kan ikke skubbes over ende, slik Hingis etter hvert ble mot sterkere spillere. Når Barty selv slår sitt hardeste fra grunnlinjen, ser det uanstrengt ut. Barty kommer sjeldnere til nettet enn Hingis gjorde, bare seks ganger var hun framme der i finalen.

Danielle Collins er ingen Serena, Venus eller Lindsay Davenport, tre av dem som detroniserte Hingis rundt årtusenskiftet. Men da jeg så høydepunktene fra Collins’ seier mot Iga Swiatek i semifinalen, tenkte jeg at Barty skulle ha problemer med å stå imot en slik kanonade.

Finalen ble en annen type kamp. Barty holdt ballen lavt mot Collins’ backhand, og prøvde å rigge hver ballveksling slik at hun selv skulle få slått tennisens enkleste slag: En forehand-cross til et tomt hjørne. Barty servet fantastisk gjennom hele kampen, særlig mot slutten.

Det er 44 år siden en australsk kvinne sist vant denne turneringen. Barty ikke bare vant, hun valset over motstanden. Hun hadde vunnet alle settene før finalen, og kanskje vaket det i bakhodet hos Danielle Collins da hun ledet 5-1 i andre sett. På sitt beste er Collins en fryktelig slagmaskin fra grunnlinjen, men hun var ikke på semifinale-nivå mot Barty. Kanskje skyldtes det anledningen, Ashleigh Barty hadde definitivt noe med det å gjøre også. Collins liker å slå backhander fra sin egen forehand-side (utenkelig blant herrene, men vanlig på kvinnesiden), men mot Barty førte dette henne ofte inn i problemer. Slagene som gikk 15 centimeter innenfor i semifinalen, seilte litt ut. Er det en fordel å spille en av sitt livs 3-4 beste kamper i en semifinale? Kanskje ikke.

Dagens mest pirrende statistikk: Ashleigh Barty har nå vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene. US Open er den eneste hun mangler. Når hun vinner 14 av 14 sett på hardcourten i Melbourne, sier det seg selv at hun blir en av favorittene på hardcourten i New York i september.

Berrettini slo ut Carreno Busta

Pedro Carreno Busta på Stockholm Open 2019

Matteo Berrettini – Pablo Carreno Busta 7-5, 7-6 (4), 6-4
Åttendelsfinale, Australian Open 2022.

Jeg har sett såpass få proffkamper i mitt liv at jeg har et spesielt forhold til de fleste spillerne jeg har sett med egne øyne.* Pablo Carreno Busta fra Spania er en av dem. Jeg så ham i Stockholm høsten 2019.

Hvis du hadde bedt hen i gata gjette hvilken idrett han driver med (hvis du hadde gitt dem et bilde av fyren ), tviler jeg på om de hadde svart tennis. Busta har verken Djokovics senete legme eller Nadals muskelsamling, personlig har jeg alltid tenkt at han ser ut som en midtbanespiller. Carreno Busta har ingen spesielle våpen, men vinner kamper med allsidigheten sin. Han var under middels i denne kampen.

Matteo Berrettini var litt bedre i alt. Jeg trodde den skulle gå til fire eller fem sett, særlig da Busta var to poeng fra å vinne andre sett. Men italieneren tok de fire neste poengene i eget game, og tok initiativet i tiebreaket som fulgte. Tredje sett bød på mer av det samme, Berrettinis serve og gode spill på de avgjørende poengene ble avgjørende. Han slapp å bli nervøs for å måtte gå gjennom enda et langt sett, for Busta rotet seg vekk fra 40-0 i egen serve: Berrettini vant de fem neste poengene og dermed kampen.

Kvartfinale: Berrettini mot Gael Monfils. Bør bli fantastisk. Vinneren der møter Nadal eller Shapovalov i semifinalen. Krem-halvdel av trekningen!

*Jeg har sett Novak Djokovic én gang, French Open 2006. Da var han bare en fyr som skulle spille mot selveste Tommy Haas. Jeg var overrasket over at Haas tapte, og ble aldri særlig betatt av Djokovic. 🙂

«King Richard» er en kjedelig Oscar-søknad som er én time for lang

Will Smith spiller Richard Williams i den nye filmen King Richard, som ligger på HBO Max. Richard Williams er selvfølgelig far til Serena og Venus Williams, søstrene som har vunnet alt som er å vinne på tennisbanen.

Hvis du har fulgt med på Williams-søstrenes historie de siste 25 årene – og det er godt gjort hvis du som tennisfan har unngått å få med deg de sentrale punktene – finner du ikke så mye nytt i denne filmen. Den følger malen for slike fortellinger skjematisk. Fra et vanskelig utgangspunkt overvinner helten og hans gjeng hindringene og triumferer.

Williams-familien vokste opp i Los Angeles, hvor de trente på offentlige baner i belastede nabolag. Takket være foreldrenes dedikasjon og jentenes talent, ble de til slutt verdens beste. På veien må skeptikere og motstandere (nabokona, de lokale gangsterne og ikke minst den tradisjonelle tennisgjengen) nedkjempes.

Will Smith har åpenbart studert Richard Williams i timevis, og fikk nylig Golden Globe for rollen. Smith er en imitasjon av Williams, i alt fra måten han går på, de lett senkede øyenbrynene, kroppsholdningen og uttalen. Smiths ekstra kilo i rollen gjør også at han ligner mer på den mye lavere Richard. Men jeg synes ikke jeg forsto særlig mer av drivkraften bak Williams´  standhaftighet. Handlet det bare om pengene?

Det er ingen grunn til at denne filmen skal vare i to timer og 24 minutter. Manuset går i ring; Richard forteller om planen sin for Serena og Venus, må hanskes med noen kritiske røster her og der, samtidig som jentenes resultater blir bedre og bedre. Og spennende er det selvsagt ikke, for vi vet jo at Serena og Venus ble akkurat så gode som faren konstant spår i denne filmen.

Tennisen i denne filmen er bedre enn jeg kan huske å ha sett på film før. Jeg vet ikke hvilken teknologi som er brukt, eller om skuespillerne faktisk er så dyktige som det ser ut. Spillsekvensene er i alle fall prima. På nerdenivå satte jeg ekstra pris på at Pete Sampras sitter med sin Wilson Pro Staff 6.0 85 OG sin faste lyseblå TournaGrip surret rundt grepet.

Dette er en friksjonsfri, trivelig bagatell av en film.