Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering

Høsten 2017 var jeg på Ålgård, kommunesenter i Gjesdal kommune, for å se dattera mi spille håndballkamp. Før kampen rusla jeg rundt på idrettsanlegget der. Det er flotte saker, særlig for friidrett og fotball.

I et skogholt lå det også to tennisbaner som har sett bedre dager. Å spille på dem nå vil være helsefarlig. Men beliggenheten er fin, og med noen hundretusen kroner vil de kanskje bli spillbare igjen? Jeg postet noen bilder på tennisbloggens Facebook-side. Responsen der ble såpass overveldende at jeg bare limer inn hele greia her:

Jeg sendte en e-post til Gjesdal kommune om saken, for å finne ut hva som er planene for tennisbanene på Ålgård.

Dager og uker ble til måneder, og omsider kom det svar fra kommunen:

Tennisbaner i Gjesdal

Altså: Dere som bor i Gjesdal og vil ha tennisbaner, bør kontakte idrettsrådet og snakke tennisens sak.

Over til flere tennisbaner i Rogaland. For mange år siden husker jeg at TV Vest (lokalstasjon) hadde et innslag fra Tau (Strand kommune), som handlet om tennis. Det ble bygd en del baner der. Hver gang jeg har tatt ferja over fra Stavanger, har synet av tennisbanene fylt meg med glede når jeg har kjørt østover.

Da jeg krysset fjorden i vinterferien og kastet mitt sedvanlige blikk mot tennisbanene, så jeg dem ikke. Hva hadde skjedd? Er tennisbanene ofret? Var det bare en luftspeiling?

Det var på tide å kontakte kommunen:

Tennisbaner på Tau

Så da var den saken også oppklart: Tennisbanene på Tau er bare midlertidig borte. Sjekk som alltid kartet over tennisbaner i Rogaland for oversikt over hvor du kan spille.

Scorecasting handler om idrett og statistikk, og gir mest utbytte for deg som liker amerikansk sport

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.

 

Maria Sharapova Roland Garros 2006

Flaks, Masha og tennisoffensiven

Maria Sharapova: Unstoppable
Selvbiografi
2017

Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

For dere som synes overskriften er i fikseste laget, kan jeg forklare den. Maria heter egentlig Masha, men likte bedre Maria da hun kom til USA som barn, fordi hun ikke ville bli assosiert med rollefiguren Marcia i TV-serien The Brady Bunch. Sharapova lærte å snakke amerikansk av å se på TV mellom treningsøktene i Florida.

Tsjernobyl

Maria Sharapova, Unstoppable

Maria Sharapova, Unstoppable

Flaks, ja. Historien Maria Sharapova forteller om sin vei til tennistoppen er så full av tilfeldigheter og heldigheter at det er utrolig om bare halvparten er sant. Jeg skal prøve å sammenfatte uten for mye unøyaktigheter: I april 1986 eksploderer en atomreaktor i Tsjernobyl. I den nærliggende byen Gomel i Hviterussland bor familien Sharapov. Kona er gravid med det som skal bli deres eneste barn. De frykter for egen, og den kommende babyens helse og flytter. Først til Sibir, deretter til Sotsji i sør. (Sharapova sier i boken at atomulykken i Tsjernobyl er den viktigste grunnen til at hun ble tennisspiller.) Før de flytter fra Gomel får faren, Yuri Sharapov, en tennisracket av broren sin, som en vits (russisk humor, der altså). Han har ingen interesse av tennis, men som ved et lykketreff finnes det et godt tennismiljø i Sotsji. Senere Grand Slam-vinner Yevgeny Kafelnikov kommer fra samme by. Farens racket får datteren Maria hendene på. Hun viser tidlig talent. Faren er en geskjeftig type, som drar henne med til Moskva, for et fesjå for hundrevis av talenter fra hele landet. Martina Navratilova oppdager tilfeldigvis Sharapovas evner, og oppfordrer faren til å flytte med henne til USA for å bli bedre. Han klarer å overtale de gjennomkorrupte russiske myndighetene til å skaffe ham nødvendige reisepapirer til USA for seg og datteren. Han og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen.

Skrev kontrakt med Nike som 11-åring

Det er bare starten, og livet hennes fortsetter i samme spor i Florida, med flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.

Sharapova skriver mye om penger i årene før hun hadde dem, lite om dem etter at hun ble verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun har ingen bitre følelser overfor faren, som planla veien mot tennistoppen, i motsetning til andre som opplevde det samme (hei, Andre Agassi).

Det er business, og den er personlig

Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?

Sharapova er åpen om at hun knapt har noen venner på WTA-touren. Best å ikke knytte noen følelsesmessige bånd til sine fiender, for da vil hun miste gnisten mot dem på banen. Det står for meg som et utmattende liv å måtte føle en døgnkontinuerlig antipati mot sine motstandere (eller bransjekolleger, som de også er) for å vært skjerpet til kamp. Roger Federer og Marin Cilic spilte finale i Australian Open mot hverandre i forrige uke. I høst viste seg at de begge ferierte på Maldivene, og da møttes de selvsagt for å trene og henge sammen med hverandres familier. Chris Evert og Martina Navratilova hadde et solid forhold utenfor banen, uten at de konkurrerte dårligere mot hverandre på banen av den grunn.

Cheers to the final @rogerfederer ! 🥥🎾 #ausopen

Et innlegg delt av Marin Čilić (@marincilic_official)

Jeg fikk en liten klump i halsen da jeg leste avsnittene om Sharapovas forhold til tennisspiller Grigor Dimitrov, som hun var kjæreste med i flere år. Et avgjørende punkt i forholdet er da Dimitrov viser et bilde av hun som sitter i hans boks når han spiller i Wimbledon, og sier hvor glad han ble for det. Sharapova svarer at hun bare satt der fordi hun var utslått selv. Hun ville helst vært et annet sted og forberedt seg til sine egne kamper. Noen ganger treffer man riktig person på feil tidspunkt i livet, skriver hun, og noe må man jo si når ting tar slutt, men…ja. Kom igjen, Maria, du har slått hele verden i tennis i årevis, prøv å senke skuldrene litt og ikke vær så streng med deg selv.

Unstoppable er tilgjengelig i nettbokhandler. Eller du kan prøve å få det lokale biblioteket ditt til å kjøpe den inn. Hils fra meg.

Grand Slam nummer 20 da Federer slo Cilic i Australian Open

Roger Federer (Wikimedia)Tennis på tv:
Roger Federer – Marin Cilic 6-2, 6-7, 6-3, 3-6, 6-1
Finale, Australian Open 2018

Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet.

Jeg tok en joggetur.

På joggeturen begynte jeg å venne meg til tanken på at Federer hadde tapt når jeg kom tilbake. Mange har etter kampen i dag trukket fram US Open-finalen mot Del Potro som et spøkelse som lusket i bakgrunnen da Federer tapte fjerde sett i årets finale. Han ledet 2-1 i sett i den kampen også, for så å bli overkjørt i de to siste.

Samme hvor gode de beste er, tror jeg ikke de klarer å holde synet av mållinjen ute av hodet når den virker nær. Forskjellen fra tennis til andre ballsporter, er selvsagt at klokka ikke hjelper. Poengene må vinnes. I fjerde sett begynte Federer etter hvert å spille ganske konservativt. Det er ikke noe godt tegn når han går rundt backhanden sin og lemper forehander diagonalt til motstanderens backhandhjørne. Dessuten forsvant Federers førsteserve i fjerde sett, han satte bare 36 prosent av dem. Les Steve Flinks grundige gjennomgang av finalen på tennis.com.

Hvor går Federer og tennisen etter dette? 20 Grand Slams er et tall som aldri kommer til å bli tatt igjen så lenge jeg lever, hvis da ikke Rafael Nadal klarer det. Det skal ikke utelukkes, så god som Nadal er på alle dekker.

I The Tennis podcast sin episode etter finalen refererer de til Pat Cash, som mener å vite at Federers mål nå er å ta førsteplassen på rankingen. Jeg vet ikke om det er så viktig. Federer har seierspoeng fra Miami og Indian Wells å forsvare, men spilte ikke grussesongen i fjor. Om ATP-computeren skulle vippe ham opp på den offisielle førsteplassen igjen, betyr ikke det noe særlig fra eller til for ettermælet hans, annet enn at det blir enda en rekord. Ingen 36-åringer har vært ranket nummer én før. Federer er allerede tidenes idrettsmann, men noe skal jo han også motiveres av.

Motivasjon, ja. Roger Federer styrker oss alle i troen på at det beste ligger foran oss, og at alder ikke er hinder for noe helst.

Sjekk Grand Slam-statistikken for menn.

 

Finale Australian Open 2018: Wozniacki – Halep

Tennis på tv:
Caroline Wozniacki – Simona Halep 7-6, 3-6, 6-4
Finale, Australian Open 2018

Vinneren tar sin første Grand Slam-tittel og blir nummer én i verden. Begge har tapt Grand Slam-finaler før, og begge er nærmere slutten enn begynnelsen av karrieren. Det står en del på spill når Caroline Wozniacki møter Simona Halep i finalen av Australian Open 2018. Jeg ser kampen og skriver om den game for game.

Drømmefinale, sies det. Hvis begge har en bra dag, tipper jeg vi får en kvinnelig utgave av 2012-finalen for menn, hvor Djokovic slo Nadal etter en evighet på banen. Vi får se. (Jeg har ambisjoner om å komme meg ut av pysjen i dag.)

Første sett

Wozniacki – Halep 1-0. Wozniacki holder serven sin lett, med fire korte poeng, Halep vinner ett hvor hun kommer seg til nettet. Tomme seter på rad 2, 3 og 4 bak Wozniacki. Grenseløst provoserende.

Wozniacki – Halep 2-0. Wozniacki vinner de to første poengene. Kommentatorene snakker om at Halep kan gå sur hvis sånn og sånn, litt tidlig å snakke om det. To breaksjanser for dansken. Hun knytter seg på den første, en forehand i nettet. Den neste tar hun vare på, når Halep ikke klarer å returnere en backhand. Smooth dansk sailing.

Wozniacki – Halep 3-0. Halep begynner å vise seg, får 15-30 med en diagonal forehand. Wozniacki tar de tre neste poengene med kontrollert aggresjon.

Wozniacki – Halep 3-1. Fire raske poeng for Halep.

Wozniacki – Halep 4-1. Viktig game nå. Wozniacki kan ikke håpe på samme skyhøye nivå som i de tre første gamene, men må ikke bli passiv heller. Hun får overtaket i de fleste ballvekslingene uten å ta for store sjanser, og det finnes ingen bedre følelse i tennis. Wozniacki dobbeltfeiler til 40-15, men Halep slår en lett forehand ut på neste poeng. Halep har ikke funnet noe å plage Wozniacki med hittil.
Wozniacki får overtaket i de fleste ballvekslingene uten å ta for store sjanser, og det finnes ingen bedre følelse i tennis.

Wozniacki – Halep 4-2. Haleps forehand er et av de fineste slagene i dametennisen. Hun er liten, men har en lang, sveipende snert i slaget. Fire forehandvinnere fra Halep i dette gamet. Men kan hun gjøre noe i Wozniackis serve?

Wozniacki – Halep 5-2. Litt nøling fra Wozniacki i de første poengene, men Wozniacki finner en perfekt blanding av risiko og sikkerhet i slagene sine. Dagens beste, lengste poeng gir Wozniacki 40-15. Halep slår den neste i nettet.

Wozniacki – Halep 5-3. Fabelaktig forehandpassering av Halep gir henne 30-0. Halep kaster ballen høyt opp serven, noe jeg tror er en østeuropeisk ting. (Ivan Lendl, anyone). Wozniacki tilbake til 30-30, men Halep skaffer seg gameball etter en langvarig press. Wozniacki slår en andreserveretur ut, og skal serve for settet. Første sannhetens øyeblikk for Wozniacki i denne kampen.

Wozniacki – Halep 5-4. Forehandfeil til 0-15. Slapp andreserve til 0-30 etter fin forehand av Halep. Vill forehand ut til 0-40. Hvad nu, Caroline? Biter seg fast til 15-40 når Halep misser en backhand ned langs linjen. Woz slår ET ESS til 30-40. Kom igjen. Halep bryter når Wozniacki slår en litt rådvill forehand-slice ut.

Wozniacki – Halep 5-5. Breaket i forrige game er ingenting verd hvis ikke Halep holder serve her. Hun presser på Wozniackis forehand til 15-0. To serveess fra Halep til 40-0, Wozniacki er ikke like kvikk i kroppsspråket nå. 5-5. Tok det ett minutt, dette gamet?

Wozniacki – Halep 6-5. Kampen har jevnet seg ut og blitt bedre, begge spillerne nærmer seg sitt beste. Fire kjappe poeng for Wozniacki, som har stanset Haleps gamerekke.

Wozniacki – Halep 6-6. Halep holder til 30, og vi har et tie-break. Til kommentatorene, som lurer på hvor mye første sett betyr: En hel del. Kvinner spiller tresettskamper. Det første settet betyr
altså mye mer enn i en femsettskamp.

Tiebreak: Wozniacki – Halep 7-6 (2). 1-0 Wozniacki med drive-volley etter lang ballveksling. 2-0 Wozniacki når hun driver Halep fra side til side. Jeg har ikke tallene, men tror Halep har løpt mest i dette settet. Den som kan stå midt bak grunnlinjen og styre, vinner som regel. God serve av Halep til 2-1. Slapp andreserve av Woz, men Halep måker den langt ut, 3-1 til Woz. 4-1 når Halep setter en backhand i nettet. To viktige poeng for Halep kommer i egen serve nå. Super ballveksling gir Halep 2-4 etter at hun pisker Woz fra side til side. Drive-volley er vanskelig, men ser lett ut når disse gjør det. 5-2 Wozniacki etter en oppvisning av kontrollert aggresjon som tvinger Halep i kne. 6-2 og settball etter en god førsteserve av Woz. Hun setter den første settballen når en backhand aldri kommer tilbake.

Andre sett

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 0-1. Tre raske poeng for Halep, men taper de to neste. Hun kan ikke komme under her, og gjør det heller ikke: Wozniacki lobber ut.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 1-1. Wozniacki kan egentlig la Halep gjøre jobben her. Halep slår en del lette feil, to i nettet og en ut. Føling på tennene etter det lange første settet.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 1-2. Hvis Halep skal vinne denne kampen, må hun gjøre det med forehanden. Det er den som fungerer. Halep slipper unna med et halvbra nettangrep og får 30-15. Woz setter en drive-volley til 30-30, og har en liten sjanse nå. Halep setter en forehand i
nettet, og breaksjanse for Woz. Halep redder seg med offensivt spill. Tiden jobber for
Wozniacki. Ny nydelig forehand av Halep til gameball, og enda en til Halep. Fantastisk game, dette. Simona Halep vinner det endelig, med en overraskende stoppball som Wozniacki slår ut.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 2-2. To raske poeng for Wozniacki til 30-0. Holder med lite dramatikk.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 2-3. Kvaliteten har sunket litt. Korte poeng med enkle feil. Halep holder serve greit og får behandling av fysioterapeut i pausen. Hm.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-3. Kom igjen, Halep. Du får ikke spille så mange Grand Slam-finaler i livet. Prøv å korte ned poengene og ta sjanser i Wozniackis servegame (Pete Sampras-metoden). Wozniacki ser også preget ut. Halep slår en backhand ut, og ser en smule resignert ut.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-4. Halep henger med, og har kjempeflaks med en backhand som treffer nettkanten og spretter innover i banen. Dette er ikke slutt.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-5. Og ut av ingenting får Halep et par breakballer. Halep spiller uten frykt nå, Wozniacki virker å spille for å unngå å tape. Halep setter en forehand på ytterkanten av Wozniackis sidelinje, og skal serve for andre sett. Wow.
Kom igjen, Halep. Du får ikke spille så mange Grand Slam-finaler i livet. Prøv å korte ned poengene og ta sjanser i Wozniackis servegame (Pete Sampras-metoden).

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6. Wozniacki tar de to første poengene. Halep må nok vinne settet her for å spare det hun måtte ha av krefter til siste sett. Wozniacki får to breaksjanser når Halep slår en ukontrollert forehand ut. Dagens dristigste andreserve flytter Wozniacki ut av banen. En ny lang forehand avverger den andre breakballen. To poeng unna settet nå. Wozniacki slår en andreserveretur ut, og vi har settball. Hun har Wozniacki utspilt på den, men forehanden fra Halep seiler ut. Langt game. Halep vinner etter en overraskende stoppball som Wozniacki ikke klarer å straffe.

Inn i tredje sett!

Tredje sett

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 1-0. Det er så varmt at spillerne får ti minutters pause før siste sett. Halep tar de to første poengene i Wozniackis serve, men taper de tre neste. Jeg elsker forehanden hennes. Akkurat da jeg har skrevet det, slår hun en ut, og Wozniacki tar første game i siste sett.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 2-0. Halep slipper Wozniacki tilbake til 30-30. Langt game. Wozniacki får en breaksjanse, og Wozniacki flesker en forehand langt ned i Haleps forehandhjørne.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 2-1. Halep begynner med en resignert backhand langt nede i nettet. Hun trenger dette gamet. Tar de to neste poengene, og får to breaksjanser – siste sjanse til å henge med i kampen? Wozniacki avverger den første, den neste slår Halep ut på servereturen. Wozniacki holder presset oppe og får gameball. Wozniacki får enda en gameball etter en fabelaktig ballveksling som hun avgjør ved nettet. Halep moser enda en forehand på Wozniackis svake andreserve, og får breakball med forehandvinner nummer 18. Wozniacki lever av backhanden, Halep av forehanden. Ny forehand av Halep gir henne ny breaksjanse. For et slag det er. Halep får breaksjanse nummer seks. Jeg kan ta en joggetur på tiden dette gamet tar. Dobbelfeil av Wozniacki og Halep bryter tilbake!

Jeg må finne noe å spise.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 3-1. Halep må holde serve for å følge opp bruddet. Taper sporenstreks de to første poengene, og så spiller Wozniacki en backhand fra eget forehandhjørne til 0-40. Wozniacki bryter blankt. Dass war dass?

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 3-2. Wozniacki taper de to første poengene til 0-30. To breakballer for Halep kort tid etter. Halep ser ikke kokt ut lenger. Wozniacki vifter en forehand langt ut til siden og brytes. Jeg liker ikke tennis hvor servebrudd er like vanlig som snø i Arktis.
Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 3-3. Jeg holdt med Wozniacki da kampen begynte, men nå er det samme for meg. Halep holder greit til 3-3. Er det kjedelig at spillerne er så like? Nei, ikke når kvaliteten er så høy som dette.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 3-4. Småkritisk for Wozniacki, som kommer under 0-30. To dristige poeng tett på linjene får henne tilbake til 30-30. Breakball for Halep. Wozniacki slår en forehand ut. Halep er slett ikke ferdig, hun er to games unna seier.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 4-4. Fantastisk poeng til 30-0 for Wozniacki. Hun må bryte nå. Wozniacki søker mindre risiko enn hun gjorde for to timer siden. Halep kravler seg tilbake til 30-30. Wozniacki sender milelange blikk mot tribunen, men får en breaksjanse – det var et viktig poeng. Halep redder seg tilbake til deuce. Høyt nivå nå. Wozniacki bryter til 4-4. Nå kommer dagens viktigste game.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 5-4. Wozniacki får ledelsen i gamet, og to baller til ledelse. Dobbeltfeil til 40-30. Wozniacki kverner løs på Haleps backhand, og til slutt knekker den sammen i form av en rak variant rett i nettet. Ett game unna dansk Grand Slam-tittel.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 6-4. Halep må holde. Begynner med en forehand i nettet til 0-15. Nå står hun bare og slenger i vei forehander, og vinner til slutt poenget til 15-15. Wozniacki vinner kampen og hele turneringen etter et par utrolige opphentinger, inkludert på matchballen. Wozniackis nyfunne offensive spill har ført henne tilbake til verdenstoppen, men i de mest avgjørende øyeblikkene i denne kampen, var de gamle forsvarsferdighetene som vippet det hennes vei.
Hurra, Danmark!

Tennis er sin egen musikk

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music? spurte Frank Zappa en gang. Jeg heller mot «nei», eller kanskje heller «lykke til!». (Det er vanskelig å lage morsom musikk.)

Hører musikk hjemme i tennis? Jeg synes ikke det. Tennis er allerede den vakreste av alle idretter å se på, og det er en like god auditiv opplevelse. Lyden av et rent treff på ballen er like nydelig enten du opplever den via skjermen eller når du spiller selv.

Hvis du har sett (og hørt) en del tennis i ditt liv, vil du gjenkjenne typen slag med øynene lukket. En slice, en overskrudd ball, en lobb, en volley og en smash høres forskjellige ut. Lyden ballen skaper når den forlater motstanderens racket, gir deg verdifull informasjon om hvilken type slag han har sendt deg.

De siste månedene har jeg vært på tre tennisturneringer for barn i alderen 8-9 år. På forhånd var jeg spent på hvordan tennis, som den individuelle sporten den er, ville fungere uten at halvparten av ungene ville føle seg som tapere etterpå. Det var ingen problem. De ble delt inn i lag, som samlet poeng sammen. Førstemann i en kamp som fikk sju poeng vant kampen, men taperen ble stående og tok med seg sine eksisterende poeng til neste kamp. Smart!

Roger Federer Roma 2003På siste turnering ble de spilt på 11 små baner samtidig. To fulle baner ble delt opp på tvers for å få dette til. Altså var 22 unger i aksjon samtidig. Derfor forstår jeg ikke hvorfor det blir spilt musikk mens spillet pågår. Den er konstant. Ungene teller sine egne poeng. De får beskjeder om hvor de skal spille neste gang. De har kanskje en trener eller foreldre som oppmuntrer underveis. De skal kort sagt forholde seg til en hel del ting samtidig, i tillegg til å slå ballen over nettet og innenfor linjene. Alt dette blir ikke lettere av at det spilles musikk samtidig, tror jeg. Og den ubevisste læringen som ligger i det å høre ballen forlate motstanderens racket, forsvinner.

Behovet for å fylle alle tomrom med lyd, har for lengst kommet til tennisen også. Det spilles musikk i pausene i US Open og Australian Open (så vidt jeg har oppfattet fra tv-sendingene). De gjorde det ikke på Roland Garros da jeg var der for altfor mange år siden (2006), og jeg nekter å tro at Wimbledon gjør det.

I Stavanger tennishall spiller noen musikk mens de trener, med forutsigbart resultat: Vi på de andre banene må rope til hverandre for å gi beskjeder, og jeg regner med at de må det også. Jeg håper det gir dem rikelig med andre treningsgevinster, for hvis ikke, ser jeg ikke poenget.

Andre Agassi, i 1994 (etter et tap, det må sies):

Casper Ruud

Slik gikk det da Casper Ruud slo Ernesto Escobedo og kvalifiserte seg til Australian Open 2018

Tennis på tv:
Casper Ruud – Ernesto Escobedo 6-2, 6-7, 6-1
3. runde, kvalifisering til Australian Open 2018

Tredje og siste runde av kvalifiseringen til Australian Open. Vinneren får spille første runde i årets første Grand Slam-turnering. Vinneren må dra hjem. Casper Ruud tapte på dette stadiet i fjor, mot Reilly Opelka. La oss håpe det går veien denne gangen. Motstander er amerikanske Ernesto Escobedo.

Game for game:

Første sett

Ruud – Escobedo 1-0: Ruud får en breakball på 30-40 med en fin forehandpassering etter en god retur. Ruud bryter direkte etter dobbeltfeil av amerikaneren. Perfekt start.

Ruud – Escobedo 2-0: Jevnt. Ruud får 40-30 med en god serve, men blåser en forehand på gameballen. Ny god serve ut av banen gir ny gameball. Ruud holder med en stoppball som Escobedo puffer ut med backhanden.

Ruud – Escobedo 3-0: Escobedo er skremmende når han står bra til ballen, som i begynnelsen av dette gamet. Han beveger seg ganske dårlig framover. Ruud får 3-0 i game når Escobedo måker en backhand ut til høyre. To break for Ruud.

Ruud – Escobedo 4-0: 15-30, første lille svakhetstegn for Ruud. Amerikaneren får to breaksjanser etter en enkel forehandmiss av Ruud. Ren forehandvinner avverger den første breakballen. Den neste redder han med en serve ut av banen mot Escobedos backhand. Amerikanerens forehand er også helt på tur, men han får en ny breaksjanse når Ruud slår en forehand ut. Solid serving av Ruud nå. Et langt jobbegame, hvor amerikaneren får overtaket når Ruud ikke finner førsteserven. Men Ruud holder med et ess etter å ha avverget to breaksjanser. Dette settet er i boks.

Ruud – Escobedo 4-1: Ernesto Escobedo spiller en enkel tennis. Serven er ukomplisert, og han har som mål å avslutte alle ballvekslinger raskest mulig. Escobedo vinner sitt første game.

Ruud – Escobedo 5-1: Fint å se kamper fra denne vinkelen, hvor det går an å se hvor raskt det går. Ruud spiller på små marginer i siste poeng, og får 5-1. Mye selvtillit i nordmannens spill. Det hadde vært perfekt med et brudd her, og begynne med serve i andre sett.

Ruud – Escobedo 5-2: Kjapt og greit game for Escobedo.

Ruud – Escobedo 6-2: Ruud taper det første poenget, men vinner de to neste. En god kickserve gir ham alle muligheter, men han spiller rett i fanget på amerikaneren og det står 30-30. Amerikaneren slår ut, til 40-30 og settball for Ruud. God retur presser Ruud på defensiven, og det er deuce. Ruud avslutter med et ess. Jeg har aldri sett Ruud spille bedre enn dette. Ett sett unna Australian Open nå!

Andre sett

Ruud – Escobedo 6-2, 0-1: Amerikaneren prøver å pumpe seg opp med Come on! Han får 40-15 med en god serve, og tar gamet med et ess. Tre svensker i blågult på tribunen. Trivelig!

Ruud – Escobedo 6-2, 1-1: Ai-ai. Det verste jeg vet er høye baller som ramler ned fra himmelen langt bak i banen, men Ruud plages ikke av det samme som oss amatører, og får gameball med en diagonal forehand fra backhandhjørnet. Escobedo redder den, men Ruud smasher seg til en ny sjanse. Viktig å ikke gi amerikaneren noe håp i begynnelsen av andre sett. Escobedo setter en retur i nettet, og Ruud holder. Det var viktig.

Ruud – Escobedo 6-2, 1-2: 30-30, før Escobedo setter to ess langs midtlinjen. Han snakker mye med seg selv og prøver å dra seg inn i kampen.

Ruud – Escobedo 6-2, 1-3: Breaksjanse for Escobedo etter at Ruud ikke klarer å passere ham ved nettet til tross for en fin stoppball. Amerikaneren bryter Ruud etter nok et nettangrep, og har definitivt satt tennene i denne kampen.

Ruud – Escobedo 6-2, 1-4: Nå går det fort. Escobedo får 40-15, men bommer fortsatt mye med forehanden. Han avgjør enda et game med en backhandvolley. Ruud står langt bak i banen, og reagerer mer enn han agerer nå. For å si det med BI-språk. Men fortsatt bare ett break for Escobedo.

Ruud – Escobedo 6-2, 2-4: Forehandvinner til 15-0. Ny forehandvinner, en fresende diagonal passering, til 30-0. Forehandmiss til 15-30. Backhandvolleyvinner fra Escobedo til 30-30. Han er ingen fenschmecker ved nettet, men gjør nok til å få ballen unna Ruud. Nordmannen holder til 2-4.

Ruud – Escobedo 6-2, 3-4: 15-30 etter en heldig nettball for Ruud. Neste backhand setter han i nettet til 30-30. Amerikaneren prøver å overraske med serve og volley, men ser bare klønete ut når Ruud sender en vanskelig backhand tilbake. Escobedo slår en forehand ut på breakballen, og Ruud har brutt tilbake!

Ruud – Escobedo 6-2, 4-4: Ruud går rett på, angriper nettet og får en vill retur tilbake. 30-0 rett etterpå, og 40-0 når Escobedo – som ikke snakker så mye med seg selv nå – slår enda en forehand langt ut. Ruud holder dødslett til 4-4 med en serve ned langs midtlinjen. To game unna en plass i hovedtrekningen nå.

Ruud – Escobedo 6-2, 4-5: Ruud kjemper seg tilbake fra 0-40, men tar vare på den siste gameballen til 5-4. Jeg er litt bekymret for at Ruud gir opp for mye areal bak grunnlinjen. Escobedo presser på, Ruud svarer. Hvis Ruud skulle komme seg til hovedrunden, vil han måtte løpe en hel del mer, og det i fem sett.

Ruud – Escobedo 6-2, 5-5: Ruud slår en forehand langt ut til 30-30, og Escobedo er to baller fra å ta settet. Ruud slår den ytterst i amerikanerens forehandhjørne og får gameball. Enda en god serve ut av banen setter opp en enkel forehandvolley, som Ruud dytter utagbart vekk fra Escobedo.

Ruud – Escobedo 6-2, 5-6: Amerikaneren forærer Ruud en breakball med en dårlig smash. Ruud ser ut til å vinne det poenget, men taper det fordi han berører nettet. Escobedo får gameball med en fabelaktig forehand fra langt bak i banen, og tar gamet med en forehandvolley.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-6: Ruud taper første poeng, men vinner de neste til 40-15. Solid serve på 40-30 – Ruud har servet steinbra hele kampen!  – og vi har et tie-break.

  • 0-1 Escobedo vinner kjapt. 0-2 Ruud slår en forehand ut. Au-au. 0-3 Escobedo slår dagens beste volley nede fra skolissene tett på nettet. 1-3 Escobedo slår en forehand ut, noe heldig poeng for Ruud. 1-4 Escobedo serveess ned langs midtlinjen. Det ser vanskelig ut. 1-5 Escobedos retur får Ruud på hæla, og slår i nettet. 1-6 Ruud slår angrepsball ned i Escobedos backhand, som han setter lett forbi nordmannen. 2-6 Escobedo slår ut med forehanden. Ustabilt våpen. 2-7 Escobedo tar settet når Ruud slicer i nettet.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7.

Tredje sett

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 1-0: Ikke så knirkefritt som for en time siden, men Ruud holder.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 2-0: Ruud får 0-30 med en super forehandretur i et tomrom på amerikanerens halvdel. 0-40, tre breakballer! Den første slår Ruud ut med en backhand. Ny andreserve. Ruud slår også den ut, amerikaneren legger inn mye overskru i servene nå. Enda en andreserve, den tredje på rad. Nå holder Ruud bare ballen i gang, og amerikaneren slår en backhand 30 cm nede i nettet.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 3-0: Ruud tar de to første poengene, og er i siget. Forehandvinner ut av banen til 40-0. Denne kampen virker å bli avgjort her. Enda en forehandvinner diagonalt ut av banen vekk fra Escobedos forehand, og 3-0 til Ruud. Norge! Norge! Norge!

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 4-0: Escobedo som var sjef ved nettet sender en enkel forehand i nettet der oppe, og 15-30 for nordmannen. Escobedo comeon!-er seg til 30-30. En ny forehand i nettet til 30-40, og et fuck! og et focus! kommer tett etterpå. Redder seg med en forehand, så en serve. Ruud gir ingenting ved dørene nå, og kommer tilbake på deuce. Ruud får breaksjanse, men setter en backhandpassering utenfor. Ruud slår en overkommelig forehand langt ut, og amerikaneren får fordel. Ny deuce når Escobedo slår forehand i nettet. Ruud maler på Escobedo, og får enda en breaksjanse. Ruud bryter endelig når Escobedo prøver seg på nettet. Dette går veien!

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 5-0: Escobedo har selvsagt ikke gitt opp. Ruud må løpe mye i det andre poenget og taper det, men styrer igjen med forehanden i neste poeng. Ny forehandvinner til 40-15, gameball. Escobedo bommer igjen, og vi har 5-0 i tredje sett. Jeg er litt skjelven her jeg sitter klokken 03:27. Hvis ikke noe helt spesielt skjer, får vi en nordmann i hovedrunden av årets Australian Open.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 5-1 40-15, Ruud må trolig serve det hjem. Jepp: Gamet går unna på et minutt, og Ruud skal serve.

Ruud – Escobedo 6-2, 6-7, 6-1: Ruud får matchball med et ess. Neste serve setter han igjen mot Escobedos forehand, og amerikaneren slår den langt nede i nettet. Folkens, vi har en nordmann i grand slam-turnering igjen!


Andy Murray

Blir 2018 mer av det samme?

Denne uka så jeg siste episode av NRKs serie Lisenskontrolløren. Der ser Njål Engesæth på ulike sider av tilværelsen med NRKs enorme arkiv som filter. Siste program handla om framtida. Hvorfor er vi så dårlige til å forutse framtida? Se Lisenskontrolløren på nett.

Mot slutten av programmet sier en av jentene i et arkivklipp at hun tror framtida kommer til å være omtrent som nåtida. Det er en ganske kjedelig og lite dristig ting å si, men desto mer treffsikker. Verden får en mild nullpunkt-psykose rundt nyttår. Vi liker å tro at alt begynner med blanke ark igjen 1. januar, men verden er ikke som et telleverk. 2018 har 2017 og alle foregående år på ryggen når det begynner i morgen.

Tenniåret 2017 var spesielt fordi Nadal og Federer skrudde klokka tilbake og vant to Grand Slam-turneringer hver, etter lange skadeopphold. Når store deler av topp 10 på herresiden var ute med skade i siste halvår, sitter i alle fall jeg med en snikende forventning om at noe lignende skal skje det kommende året. For eksempel ved at Djokovic, Murray, Wawrinka eller Nishikori herjer i 2018.

Men rett før alt starter virker det ikke som noen av dem er i stand til å dundre gjennom Australian Open slik Federer og Nadal gjorde i fjor:

  • I dag kom nyheten om at Djokovic trekker seg fra både Doha og Abu Dhabi-turneringene. Årsaken er den samme vonde albuen som holdt ham ute av spill i slutten av 2017. Jeg blir overrasket om Djokovic spiller Australian Open.
  • Kei Nishikori skulle spilt i Sydney, men har trukket seg fra turneringen.
  • Andy Murray og Milos Raonic oser ikke akkurat av selvtillit før sine comeback. Murray: «Unless something happens the next couple of days that goes wrong, I don’t see myself not playing because of my hip right now». Tre nektelser i én setning – det bobler ikke selvtillit av briten for øyeblikket.

Fjorårsfinalist Rafael Nadal virker tvilsom for Australian Open. Han trakk seg fra turneringen i Brisbane, og avsluttet 2017 med skade. Hvis han uteblir fra Australian Open, er førsteplassen på rankingen i fare.

Akkurat nå virker det som vi nok en gang skal låne øre til The Who: «Meet the new boss. Same as the old boss.» Roger Federer er skadefri og klar for Australia.

Aller mest spennende på comeback-fronten: Serena Williams spiller igjen, men har ikke bestemt seg for om hun kommer til å spille Australian Open.

Spå tennisåret 2018

Serena WilliamsHvordan blir tennisåret 2018? Svar på disse fem spørsmålene, så gjør jeg opp status om ett år og hoster opp en premie. (Oppdatert mai 2018: Premien er hostet opp! Se nederst i artikkelen.)

Å spå viser seg stadig vekk å være en meningsløs øvelse. Verden nekter å følge manus. Eller klarer du å prikke inn riktig svar på disse?

  1. Hvem kommer til å være høyest ranket av Novak Djokovic og Andy Murray ved årsslutt 2018?
  2. Kommer både Rafael Nadal og Roger Federer til å vinne Grand Slam-turnering neste år?
  3. Kommer Serena Williams til å vinne mer enn én Grand Slam-turnering?
  4. Kommer Simona Halep, Karolina Pliskova eller Simona Halep til å vinne en Grand Slam-turnering? (ja, jeg var bevisstløs i skrive-øyeblikket: Det var ikke noe poeng i å skrive Halep to ganger, bare slurv.)

Tie-breaker:

5. Hva kommer Casper Ruuds ranking til å være ved årsslutt 2018?

Det har kommet inn en hel del tips på Facebook. Jeg samler dem her, så sorterer jeg dem når 2018-sesongen er ferdig.

Deltaker Djokovic vs Murray best ranking? Både Nadal og Federer vinner Grand Slam-turnering i 2018? Serena Williams vinner mer enn én Grand Slam-turnering? Halep eller Pliskova: vinner noen av dem Grand Slam-turnering? Tie-breaker: Casper Ruuds ranking ved årsslutt 2018?
Fasit: Ja. Ja.
Åsmund Murray Nei Nei Ja 135
Marius Djokovic Nei Nei Nei 75
Terje Murray Ja Ja Ja 143
Sondre Djokovic Ja Rimelig sikker Fullstendig lotto – (ikke oppgitt)
Hans Djokovic Nei Nei Ja 97
Svein Inge Djokovic Nei Nei Ja 110
Thomas Djokovic Nei Nei Nei 150
Tor Arne Djokovic Nei Ja Ja 90
Torleif Djokovic Ja Ja Ja 99
Bjørn Djokovic Nei Nei Nei 99
Kjartan Djokovic Nei Nei Nei 320
Jostein Djokovic Ja Nei Ja 200
Jon Ståle Djokovic Nei Ja Ja 68
Peer Murray Nei Nei Ja 215

 

Marion Bartoli

Ingen avslutninger er endelige

«All exits are final» står det over døra på et utested i Stanley Kubricks siste film, Eyes wide shut. (Jeg så den, og blei forferdelig skuffa, i 1999. Kanskje jeg bør gi den en ny sjanse?)

Tom Cruise i Eyes wide shut.

Tom Cruise i Eyes wide shut.

I virkeligheten gjelder dette selvsagt ikke. Det er snart bare Abba som ikke har gjort comeback av de store gruppene. Politikere gjør comeback stadig vekk, samme hvor nederlagsdømte de har vært på et tidspunkt (Terje Søviknes, Silvio Berlusconi).

Comeback i idrett er en verre øvelse, ganske enkelt fordi maskinen brytes ned med alderen. Toppidrett er ikke for 40-åringer (med noen unntak). Kanskje var det en «nå eller aldri»-følelse som blåste Marion Bartoli inn fra sidelinjen og ut på banen til neste år. Bartolis tilbakekomst er den store nyheten i denne drepende kjedelige tennispausen rundt juletider.

Marion Bartoli vant Wimbledon i 2013, og la opp like etter. Den gang forklarte hun avgjørelsen med at kroppen ikke orket mer. Nå er hun fem år eldre (33), og merkbart tynnere enn da hun var aktiv. Comebacket er inspirert av Kim Clijsters, Venus og Serena Williams. Akkurat hvor godt Bartoli kan hevde seg, er vanskelig å si. Men hun var en stabil topp 20-spiller og en seig konkurransespiller.

Vi husker de gode comebackene, men glemmer gjerne de mislykkede. Björn Borg kom tilbake med treracket i 1991, og vant ikke en eneste kamp. Han var faktisk ikke mer enn 35, yngre enn Federer var i år, da han vant to Grand Slam-titler. Forskjellen var selvsagt at Federer hadde spilt kontinuerlig, Borg hadde vært ute i flere år. Jo lenger avbrekk, desto vanskeligere vei tilbake til toppen. Jeg tipper Marion Bartoli blir en topp 50-spiller om hun vil, men neppe en trussel til de største titlene.

Her er hennes høydepunkt i karrieren, seieren i Wimbledon 2013. Det var en merkelig kamp, hvor Sabine Lisicki knakk sammen av nervøsitet til slutt.

Når vi snakker om comeback: Justine Henin er bare 35. Det hadde vært gøy.