Maria Sharapova

Sharapova-dokumentar på Netflix

De siste årene har det vært mye snakk om de store comebackene i tennis. At Federer og Nadal har kommet tilbake fra skader og gjenerobret verdenstoppen gir et litt skeivt bilde av hvor ødeleggende skadeopphold og andre fravær kan være. Novak Djokovic har en seigere vei tilbake til verdenstoppen enn disse to etter skadene han har hatt.

Maria Sharapovas fravær fra tennis i 15 måneder skyldtes at hun ble tatt for doping i Australian Open 2016. Et filmteam har fulgt henne i den perioden. Det har resultert i en dokumentarfilm som er tilgjengelig på Netflix, med tittelen The Point.

Det er Sharpovas eget agentbyrå IMG som står bak filmen. Det sier seg selv at den stryker henne så varsomt medhårs at det blir påtakelig. Hun er den eneste som blir intervjuet. Hele dopingsaken fortelles fra hennes ståsted. Og selv om filmen har gått gjennom IMG-maskineriet, kom det fram opplysninger som fikk meg til å steile. Som at Sharapova i tenårene fikk en liste med ti medikamenter (!) av en russisk barnelege, som Sharapovas far hadde funnet ut skulle være hennes lege. Dette var på et tidspunkt hvor hun allerede var en Grand Slam-vinner, men fordi hun følte seg slapp og ble syk ganske ofte, ble svaret altså legemiddelbruk. (Jeg ville trodd det var siste utvei.) Legen som skrev ut medisinene hadde aldri hatt idrettsutøvere på pasientlista før, men fordi pappa Yuri var mer komfortabel med å snakke med russere (selv etter mange år i USA), ble løsningen på Marias slapphet at en russisk barnelege skrev ut ti ulike legemidler. At IMG, verdens største byrå for idrettsutøvere, lar slikt skje med en av sine største klienter, er langt over min fatteevne.

Ellers da? Filmen er et helt greit blikk i kulissene bak Maria Sharapova, som tross alt virker å ha hodet på rett sted til tross for at hun alltid har hatt et uvanlig liv.

Sharapovas comeback har vært blandet. Hun vant en turnering i comebacksesongen 2017, men resultatene i år har vært elendige. Hun er nede på 53. plass på WTA-rankingen nå.

Hvem vinner oftest når et game går til deuce?

ATP har en statistikk de kaller «Under pressure standing», som skal vise hvem som er best under press. Scoren er en sammenstilling av hvor mange breaksjanser spilleren har avverget, hvor mange breaksjanser spilleren omsetter, hvor mange tie-breaks han har vunnet og hvor stor del av avgjørende sett han vinner. Federer leder den rankingen for øyeblikket.

Det finnes statistikk for det meste i tennis. En statistikk jeg ikke har funnet, men godt kunne tenkt meg å se, er hvilke spillere som vinner flest games som går til deuce. Deuce er som kjent når stillingen blir 40-40 i et game. Det er en mentalt interessant stilling fordi en av spillerne allerede har hatt sjansen til å vinne gamet, men blir dratt tilbake til en uavgjortposisjon.

Hittil har jeg ikke funnet noen statistikk som viser hvilke spillere som har prosentmessig best uttelling i games som går til deuce. Den ville vært interessant fordi den tar opp i seg spilleres evne til å yte best i pressede situasjoner, enten de server eller returnerer.

Does it spark joy? Nei, bare litt nostalgi.

Tennis magazine gamle bladerJeg rydder i kjelleren. Der det før var vedstabel, skal det bli sofa og TV. Mitt Finn.no-kjøpte stereoanlegg med skyhøy 90-tallsfaktor (velbrukte og vellåtende Nad og Dali-komponenter) skal komme til sin rett.

Før alt dette må det ryddes. Ryddeguru Marie Kondos bøker har jeg lest, og hennes slagord «Does it spark joy?» – spørsmålet som avgjør om man skal beholde eller kaste ting – besvares ca. annethvert sekund. Som regel med et tydelig «Nei, kast driten!». Halve fargestifter. Knotter til Ikea-skap som jeg kjøpte i 2008 og solgte i 2011. Bruksanvisninger til dingser jeg ikke eier lenger. Ødelagte leker.

Andre ganger kommer sentimentaliteten snikende. Gamle julekort. Tegninger hvor ungene skriver at de elsker meg. (Ta vare på dem, småbarnsforeldre. Det blir færre med årene.) Og ikke minst: En hel haug gamle tennisblader. Narvesen solgte det amerikanske bladet Tennis rundt årtusenskiftet.

Gamle magasiner er fine som tidsvinduer, i dette tilfellet til tennisverden i årene 2000-2002. TRE forsider med Jennifer Capriati teller jeg! To med Pete Sampras. Jim Courier, Andre Agassi og Andy Roddick også forsidemenn, jeg hadde nesten glemt hvor sømløst Agassi/Sampras-perioden gikk over i Roddick-æraen (både han og Agassi vant Grand Slam-turnering i 2003).

Sett i bakspeilet er det lett å oppdage at det samtidig var en tid hvor bladet lette etter det neste store. Ingenting vondt om Jan-Michael Gambill, Tommy Haas eller Nicolas Kiefer, men ingen av dem ble…Roger Federer. Men han er ikke på forsidene av noen av mine blader. Det er derimot Anna Kournikova (du husker henne?), portrettert av tennisens førstejournalist Pete Bodo. En annen ting som jeg legger merke til, og som irriterer meg en hel del i 2018, er hvor mye plass som er viet spådomsjournalistikk, altså hvor journalister spekulerer friskt om hva som kan komme til å skje.

Det er lett å se at 2000 var før YouTubes tid. Side opp og ned vies til instruksjonsartikler med tekst og bilder som skal ta spillet ditt «to the next level» og slike ting. Jeg lurer på hvor mange som opplevde det etter å ha lest disse artiklene.

Does it spark joy? Nei, ikke akkurat. Kjekt å se dere igjen, men snart havner dere i en grønn dunk, mine gamle tennisblader.

Den tvilsomme verdien av spådommer

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Geir Lundestad (Wikimedia Commons)

Da jeg studerte historie grunnfag i 1995, hadde Geir Lundestad en forelesningsrekke om historiefagets DNA for oss ferskinger. Det meste gikk over hodet på meg. Men en ting som sitter fastspikret, er Lundestads insistering på at historien ikke kan brukes til å si noe sikkert om framtiden. «Det e umuuuuulig!» gjentok Lundestad.

Trump og Brexit

Det er ikke nødvendig å lete lenge for å finne eksempler på at han har rett. Ta for eksempel Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump som president. Ingen trodde det ville skje, men det skjedde likevel. Gamle modeller var ikke gyldige lenger, den forventede menneskelige oppførselen fulgte ikke det oppsatte skjemaet, selv om alle medier gikk ut fra det. Svarte svaner, har dette blitt kalt.

Likevel fortsetter mediene å forutsi framtiden basert på nåtiden. Hvorfor det?

Acer-saken

Hukser du Acer-saken? Hvis ikke, er det forståelig. En politisk sak kan leve i noen dager og kanskje uker. Noen ganske få holder seg i folks bevissthet i lang tid, og får vidtrekkende konsekvenser. Kanskje Acer-saken blir en slik. Det mente i alle fall Ap-ordførere som Klassekampen snakket med etter avgjørelsen i Stortinget:

Til informasjon: Det er halvannet år til neste valg.

Det spås mest om penger og sport

Da jeg jobbet som journalist, skrev nok også jeg min kvote med saker hvor jeg ringte til eksperter på det ene eller det andre og ba dem spå. Om hva som kom til å skje i Sandnes-politikken den kommende høsten. Om hvordan internett ville utvikle seg det neste året. (Og det finnes en hel del slike artikler på tennisbloggen også.)

I det siste har jeg begynt å tenke på denne formen for framtidsjournalistikk.

Spådommer er en egen journalistisk sjanger (les Knut Nærums kommentar fra høsten 2017, som er litt på siden av dette). Det spås særlig mye innen økonomi, mer spesifikt bolig og bankvesen, renter og sånt. Og ikke minst sport. Om hvem som kommer til å vinne nobelpriser, Oscar-statuetter og annen heder.

Som underholdning er det morsomt nok, men ofte har disse artiklene et så alvorlig preg at man kan få inntrykk av at de skriver om kjensgjerninger, ikke kvalifiserte spekulasjoner.

Hva er en nyhet?

Hva som er en nyhet, forklares gjerne med VISAK-modellen, Vesentlighet, Identifikasjon, Sensasjon, Aktualitet og Konflikt. (Acer-saken treffer blink på alle disse fem punktene). «En nyhet er noe som nettopp har skjedd, eller noe vi nettopp har fått vite om», skriver NDLA.

Hva Acer-saken vil føre til, vet vi litt om: Vi kan si noe om det rent formelle, hvilke følger Acer-vedtaket vil få for lover og regler.

Så snart vi beveger oss videre ut fra dette (eksempelvis Acer-sakens betydning for velgeratferden i 2019), er vi over i spekulasjon om ting som kan bli potensielle nyheter, men ikke er det i dag. Det kan argumenteres med at Ap-ordførernes antakelser om valget skal tillegges vekt fordi de kjenner sine velgere, men de besitter neppe så klarsynte evner at de kan se halvannet år inn i framtiden av den grunn. En uke er lang tid i politikken, halvannet år er en evighet.

Tough call. Ja, selvfølgelig, det har ikke skjedd ennå.

Dette er en tennisblogg, ja. Her kommer tennis: Tennis.com har begynt med en artikkelserie de kaller «Tough call», som presenteres på denne måten:

Every week Tennis Channel and Tennis.com will be introducing a Tough Call around a thought provoking topic – and our panel of experts will chime in both on-air and online. Be sure to join the discussion, weigh in on our polls, or comment on Facebook and Twitter using #TennisToughCall.

Dette høres ikke så dumt ut, hadde de bare diskutert hendelser, ikke forutsigelser. En tidligere «tough call» var om Juan Martin del Potro kunne vinne i Miami etter at han vant i Indian Wells. Eksperter uttalte seg med stor tyngde om saken (de fleste mente nei). Jeg ble sittende og lure på hvorfor dette var verd spalteplassen på tennis.com. Å spå om Del Potro vinner en turnering som akkurat har begynt? Selvfølgelig er det en tough call! Fordi det er helt umulig å vite!

Tidligere diskuterte de om Roger Federer burde spille French Open. Som lå to måneder fram i tid! Premisset om at Federer bør spille fordi det er så mange skadde toppspillere, vil kanskje ikke ha noen gyldighet om to måneder. Om Federer bør spille French Open blir en fremtidsdebatt med så mange x-faktorer at det knapt nok har noen verdi å diskutere.

Frykt, håp og spådommer

Da jeg begynte å tenke på disse tingene, mistenkte jeg at spådommer har bredt om seg i norske medier.

For å teste hypotesen gjorde jeg et søk i Retriever, tidligere kjent som Atekst. Hvordan måle mengden av spådommer? Jeg tok for meg Aftenposten, VG og NTB i perioden 1995-2017. Jeg søkte opp forekomsten av spå*, frykt* og håp*, som betyr at alle ord som har disse begynnelsene (spå, spår, spådde, spådd osv.) ville gi treff. Håp og frykt er indikasjon på spådommer – det er verb som brukes for å beskrive noe som kan komme til å skje, basert på eksisterende fakta.

Tallene viste at mengden spådomsartikler har holdt seg stabilt gjennom perioden, faktisk med en liten nedgang de siste årene. Jeg har ikke gått til helt til bunns i kildegrunnlaget, så kurvenes svingninger kan skyldes at antall artikler varierer litt fra år til år. Hvis dette betyr at mediene skriver færre slike saker, er gode ting i ferd med å skje.

Sikre faktorer + kort tidshorisont = relevant framtidsartikkel

All skriving om framtida er selvsagt ikke bortkasta. Som service til landets redaksjoner har jeg prøvd å snekre sammen en formel som kan være til hjelp. Den er sånn: Viktigheten av et utsagn om framtida synker proporsjonalt med antall usikre faktorer og hvor langt fram i tid det strekker seg.

Noen eksempler: Hvis jeg holder en pinne i hånda, kan jeg med nesten 100 prosent sikkerhet at den vil treffe bakken dersom jeg slipper den. Tyngdekraften er grei sånn, den er til å stole på. Når høytrykk og lavtrykk fordeler seg en tirsdag kveld, kan meteorologene si med stor sannsynlighet hvordan været blir på onsdag. Værvarselet blir mindre pålitelig desto lenger fram i tid det strekker seg.

Naturkrefter og -lover er en ting. Relevansen for alle spådommer synker så snart menneskelig atferd blir en del av bildet. Klassekampens oppslag om følgene av Acer-saken tar for seg hva 4 millioner norske velgere kommer til å foreta seg ved urnene om halvannet år. Hadde den dreid seg om hvordan Aps representanter kom til å stemme dagen etterpå i Stortinget, vil artikkelen ha stor verdi, fordi den hadde omfattet et lite antall mennesker som skulle gjøre noe innen kort tid.

Lunsjbordet, spekulasjonsgleden og ønsket om kausalitet

For å oppsummere, hvorfor fortsetter mediene å skrive saker om folks antakelser om framtida? Jeg tror det er tre hovedgrunner til det:

  • Den første er at det skaper bånd til oss lesere. Spådommer kobler seg på folkestrømningene. Alle fotballfans diskuterer hvordan sesongen kommer til å bli. Vi lurer på om vi vil få mer eller mindre penger mellom hendene det neste året. Avisenes «slik blir ditt 2018»-artikler er deres måte å si «vi vet ikke heller, men er like spent som deg, og har funnet noen eksperter som også har det på samme måten – de gleder seg også! (Og se her, de tok like feil som deg)
  • Den andre er at mediene synes Geir Lundestads ord, om at fortiden ikke kan brukes til å spå framtiden, er kjedelige. Å skrive om ting som har skjedd, er ikke så pirrende som å skrive om hva de kan føre til.
  • Det siste er ønsket om å skape en illusjon av lovmessighet i tilværelsen. Vi mennesker elsker kausalitet, troen på at den ene hendelsen fører til den andre. Men man trenger ikke ekstreme kontrafaktiske tilbøyeligheter for å se at verdenshistorien, og ikke minst våre egne liv, langt på vei er resultatet av tilfeldigheter. Å spå framtiden, er langt på vei en protest mot denne vissheten.

 

Tennis i Gjesdal og på Tau – en oppdatering

Høsten 2017 var jeg på Ålgård, kommunesenter i Gjesdal kommune, for å se dattera mi spille håndballkamp. Før kampen rusla jeg rundt på idrettsanlegget der. Det er flotte saker, særlig for friidrett og fotball.

I et skogholt lå det også to tennisbaner som har sett bedre dager. Å spille på dem nå vil være helsefarlig. Men beliggenheten er fin, og med noen hundretusen kroner vil de kanskje bli spillbare igjen? Jeg postet noen bilder på tennisbloggens Facebook-side. Responsen der ble såpass overveldende at jeg bare limer inn hele greia her:

Jeg sendte en e-post til Gjesdal kommune om saken, for å finne ut hva som er planene for tennisbanene på Ålgård.

Dager og uker ble til måneder, og omsider kom det svar fra kommunen:

Tennisbaner i Gjesdal

Altså: Dere som bor i Gjesdal og vil ha tennisbaner, bør kontakte idrettsrådet og snakke tennisens sak.

Over til flere tennisbaner i Rogaland. For mange år siden husker jeg at TV Vest (lokalstasjon) hadde et innslag fra Tau (Strand kommune), som handlet om tennis. Det ble bygd en del baner der. Hver gang jeg har tatt ferja over fra Stavanger, har synet av tennisbanene fylt meg med glede når jeg har kjørt østover.

Da jeg krysset fjorden i vinterferien og kastet mitt sedvanlige blikk mot tennisbanene, så jeg dem ikke. Hva hadde skjedd? Er tennisbanene ofret? Var det bare en luftspeiling?

Det var på tide å kontakte kommunen:

Tennisbaner på Tau

Så da var den saken også oppklart: Tennisbanene på Tau er bare midlertidig borte. Sjekk som alltid kartet over tennisbaner i Rogaland for oversikt over hvor du kan spille.

Scorecasting handler om idrett og statistikk, og gir mest utbytte for deg som liker amerikansk sport

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.

 

Maria Sharapova Roland Garros 2006

Flaks, Masha og tennisoffensiven

Maria Sharapova: Unstoppable
Selvbiografi
2017

Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

For dere som synes overskriften er i fikseste laget, kan jeg forklare den. Maria heter egentlig Masha, men likte bedre Maria da hun kom til USA som barn, fordi hun ikke ville bli assosiert med rollefiguren Marcia i TV-serien The Brady Bunch. Sharapova lærte å snakke amerikansk av å se på TV mellom treningsøktene i Florida.

Tsjernobyl

Maria Sharapova, Unstoppable

Maria Sharapova, Unstoppable

Flaks, ja. Historien Maria Sharapova forteller om sin vei til tennistoppen er så full av tilfeldigheter og heldigheter at det er utrolig om bare halvparten er sant. Jeg skal prøve å sammenfatte uten for mye unøyaktigheter: I april 1986 eksploderer en atomreaktor i Tsjernobyl. I den nærliggende byen Gomel i Hviterussland bor familien Sharapov. Kona er gravid med det som skal bli deres eneste barn. De frykter for egen, og den kommende babyens helse og flytter. Først til Sibir, deretter til Sotsji i sør. (Sharapova sier i boken at atomulykken i Tsjernobyl er den viktigste grunnen til at hun ble tennisspiller.) Før de flytter fra Gomel får faren, Yuri Sharapov, en tennisracket av broren sin, som en vits (russisk humor, der altså). Han har ingen interesse av tennis, men som ved et lykketreff finnes det et godt tennismiljø i Sotsji. Senere Grand Slam-vinner Yevgeny Kafelnikov kommer fra samme by. Farens racket får datteren Maria hendene på. Hun viser tidlig talent. Faren er en geskjeftig type, som drar henne med til Moskva, for et fesjå for hundrevis av talenter fra hele landet. Martina Navratilova oppdager tilfeldigvis Sharapovas evner, og oppfordrer faren til å flytte med henne til USA for å bli bedre. Han klarer å overtale de gjennomkorrupte russiske myndighetene til å skaffe ham nødvendige reisepapirer til USA for seg og datteren. Han og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen.

Skrev kontrakt med Nike som 11-åring

Det er bare starten, og livet hennes fortsetter i samme spor i Florida, med flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.

Sharapova skriver mye om penger i årene før hun hadde dem, lite om dem etter at hun ble verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun har ingen bitre følelser overfor faren, som planla veien mot tennistoppen, i motsetning til andre som opplevde det samme (hei, Andre Agassi).

Det er business, og den er personlig

Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?

Sharapova er åpen om at hun knapt har noen venner på WTA-touren. Best å ikke knytte noen følelsesmessige bånd til sine fiender, for da vil hun miste gnisten mot dem på banen. Det står for meg som et utmattende liv å måtte føle en døgnkontinuerlig antipati mot sine motstandere (eller bransjekolleger, som de også er) for å vært skjerpet til kamp. Roger Federer og Marin Cilic spilte finale i Australian Open mot hverandre i forrige uke. I høst viste seg at de begge ferierte på Maldivene, og da møttes de selvsagt for å trene og henge sammen med hverandres familier. Chris Evert og Martina Navratilova hadde et solid forhold utenfor banen, uten at de konkurrerte dårligere mot hverandre på banen av den grunn.

Cheers to the final @rogerfederer ! 🥥🎾 #ausopen

Et innlegg delt av Marin Čilić (@marincilic_official)

Jeg fikk en liten klump i halsen da jeg leste avsnittene om Sharapovas forhold til tennisspiller Grigor Dimitrov, som hun var kjæreste med i flere år. Et avgjørende punkt i forholdet er da Dimitrov viser et bilde av hun som sitter i hans boks når han spiller i Wimbledon, og sier hvor glad han ble for det. Sharapova svarer at hun bare satt der fordi hun var utslått selv. Hun ville helst vært et annet sted og forberedt seg til sine egne kamper. Noen ganger treffer man riktig person på feil tidspunkt i livet, skriver hun, og noe må man jo si når ting tar slutt, men…ja. Kom igjen, Maria, du har slått hele verden i tennis i årevis, prøv å senke skuldrene litt og ikke vær så streng med deg selv.

Unstoppable er tilgjengelig i nettbokhandler. Eller du kan prøve å få det lokale biblioteket ditt til å kjøpe den inn. Hils fra meg.

Grand Slam nummer 20 da Federer slo Cilic i Australian Open

Roger Federer (Wikimedia)Tennis på tv:
Roger Federer – Marin Cilic 6-2, 6-7, 6-3, 3-6, 6-1
Finale, Australian Open 2018

Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet.

Jeg tok en joggetur.

På joggeturen begynte jeg å venne meg til tanken på at Federer hadde tapt når jeg kom tilbake. Mange har etter kampen i dag trukket fram US Open-finalen mot Del Potro som et spøkelse som lusket i bakgrunnen da Federer tapte fjerde sett i årets finale. Han ledet 2-1 i sett i den kampen også, for så å bli overkjørt i de to siste.

Samme hvor gode de beste er, tror jeg ikke de klarer å holde synet av mållinjen ute av hodet når den virker nær. Forskjellen fra tennis til andre ballsporter, er selvsagt at klokka ikke hjelper. Poengene må vinnes. I fjerde sett begynte Federer etter hvert å spille ganske konservativt. Det er ikke noe godt tegn når han går rundt backhanden sin og lemper forehander diagonalt til motstanderens backhandhjørne. Dessuten forsvant Federers førsteserve i fjerde sett, han satte bare 36 prosent av dem. Les Steve Flinks grundige gjennomgang av finalen på tennis.com.

Hvor går Federer og tennisen etter dette? 20 Grand Slams er et tall som aldri kommer til å bli tatt igjen så lenge jeg lever, hvis da ikke Rafael Nadal klarer det. Det skal ikke utelukkes, så god som Nadal er på alle dekker.

I The Tennis podcast sin episode etter finalen refererer de til Pat Cash, som mener å vite at Federers mål nå er å ta førsteplassen på rankingen. Jeg vet ikke om det er så viktig. Federer har seierspoeng fra Miami og Indian Wells å forsvare, men spilte ikke grussesongen i fjor. Om ATP-computeren skulle vippe ham opp på den offisielle førsteplassen igjen, betyr ikke det noe særlig fra eller til for ettermælet hans, annet enn at det blir enda en rekord. Ingen 36-åringer har vært ranket nummer én før. Federer er allerede tidenes idrettsmann, men noe skal jo han også motiveres av.

Motivasjon, ja. Roger Federer styrker oss alle i troen på at det beste ligger foran oss, og at alder ikke er hinder for noe helst.

Sjekk Grand Slam-statistikken for menn.

 

Finale Australian Open 2018: Wozniacki – Halep

Tennis på tv:
Caroline Wozniacki – Simona Halep 7-6, 3-6, 6-4
Finale, Australian Open 2018

Vinneren tar sin første Grand Slam-tittel og blir nummer én i verden. Begge har tapt Grand Slam-finaler før, og begge er nærmere slutten enn begynnelsen av karrieren. Det står en del på spill når Caroline Wozniacki møter Simona Halep i finalen av Australian Open 2018. Jeg ser kampen og skriver om den game for game.

Drømmefinale, sies det. Hvis begge har en bra dag, tipper jeg vi får en kvinnelig utgave av 2012-finalen for menn, hvor Djokovic slo Nadal etter en evighet på banen. Vi får se. (Jeg har ambisjoner om å komme meg ut av pysjen i dag.)

Første sett

Wozniacki – Halep 1-0. Wozniacki holder serven sin lett, med fire korte poeng, Halep vinner ett hvor hun kommer seg til nettet. Tomme seter på rad 2, 3 og 4 bak Wozniacki. Grenseløst provoserende.

Wozniacki – Halep 2-0. Wozniacki vinner de to første poengene. Kommentatorene snakker om at Halep kan gå sur hvis sånn og sånn, litt tidlig å snakke om det. To breaksjanser for dansken. Hun knytter seg på den første, en forehand i nettet. Den neste tar hun vare på, når Halep ikke klarer å returnere en backhand. Smooth dansk sailing.

Wozniacki – Halep 3-0. Halep begynner å vise seg, får 15-30 med en diagonal forehand. Wozniacki tar de tre neste poengene med kontrollert aggresjon.

Wozniacki – Halep 3-1. Fire raske poeng for Halep.

Wozniacki – Halep 4-1. Viktig game nå. Wozniacki kan ikke håpe på samme skyhøye nivå som i de tre første gamene, men må ikke bli passiv heller. Hun får overtaket i de fleste ballvekslingene uten å ta for store sjanser, og det finnes ingen bedre følelse i tennis. Wozniacki dobbeltfeiler til 40-15, men Halep slår en lett forehand ut på neste poeng. Halep har ikke funnet noe å plage Wozniacki med hittil.
Wozniacki får overtaket i de fleste ballvekslingene uten å ta for store sjanser, og det finnes ingen bedre følelse i tennis.

Wozniacki – Halep 4-2. Haleps forehand er et av de fineste slagene i dametennisen. Hun er liten, men har en lang, sveipende snert i slaget. Fire forehandvinnere fra Halep i dette gamet. Men kan hun gjøre noe i Wozniackis serve?

Wozniacki – Halep 5-2. Litt nøling fra Wozniacki i de første poengene, men Wozniacki finner en perfekt blanding av risiko og sikkerhet i slagene sine. Dagens beste, lengste poeng gir Wozniacki 40-15. Halep slår den neste i nettet.

Wozniacki – Halep 5-3. Fabelaktig forehandpassering av Halep gir henne 30-0. Halep kaster ballen høyt opp serven, noe jeg tror er en østeuropeisk ting. (Ivan Lendl, anyone). Wozniacki tilbake til 30-30, men Halep skaffer seg gameball etter en langvarig press. Wozniacki slår en andreserveretur ut, og skal serve for settet. Første sannhetens øyeblikk for Wozniacki i denne kampen.

Wozniacki – Halep 5-4. Forehandfeil til 0-15. Slapp andreserve til 0-30 etter fin forehand av Halep. Vill forehand ut til 0-40. Hvad nu, Caroline? Biter seg fast til 15-40 når Halep misser en backhand ned langs linjen. Woz slår ET ESS til 30-40. Kom igjen. Halep bryter når Wozniacki slår en litt rådvill forehand-slice ut.

Wozniacki – Halep 5-5. Breaket i forrige game er ingenting verd hvis ikke Halep holder serve her. Hun presser på Wozniackis forehand til 15-0. To serveess fra Halep til 40-0, Wozniacki er ikke like kvikk i kroppsspråket nå. 5-5. Tok det ett minutt, dette gamet?

Wozniacki – Halep 6-5. Kampen har jevnet seg ut og blitt bedre, begge spillerne nærmer seg sitt beste. Fire kjappe poeng for Wozniacki, som har stanset Haleps gamerekke.

Wozniacki – Halep 6-6. Halep holder til 30, og vi har et tie-break. Til kommentatorene, som lurer på hvor mye første sett betyr: En hel del. Kvinner spiller tresettskamper. Det første settet betyr
altså mye mer enn i en femsettskamp.

Tiebreak: Wozniacki – Halep 7-6 (2). 1-0 Wozniacki med drive-volley etter lang ballveksling. 2-0 Wozniacki når hun driver Halep fra side til side. Jeg har ikke tallene, men tror Halep har løpt mest i dette settet. Den som kan stå midt bak grunnlinjen og styre, vinner som regel. God serve av Halep til 2-1. Slapp andreserve av Woz, men Halep måker den langt ut, 3-1 til Woz. 4-1 når Halep setter en backhand i nettet. To viktige poeng for Halep kommer i egen serve nå. Super ballveksling gir Halep 2-4 etter at hun pisker Woz fra side til side. Drive-volley er vanskelig, men ser lett ut når disse gjør det. 5-2 Wozniacki etter en oppvisning av kontrollert aggresjon som tvinger Halep i kne. 6-2 og settball etter en god førsteserve av Woz. Hun setter den første settballen når en backhand aldri kommer tilbake.

Andre sett

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 0-1. Tre raske poeng for Halep, men taper de to neste. Hun kan ikke komme under her, og gjør det heller ikke: Wozniacki lobber ut.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 1-1. Wozniacki kan egentlig la Halep gjøre jobben her. Halep slår en del lette feil, to i nettet og en ut. Føling på tennene etter det lange første settet.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 1-2. Hvis Halep skal vinne denne kampen, må hun gjøre det med forehanden. Det er den som fungerer. Halep slipper unna med et halvbra nettangrep og får 30-15. Woz setter en drive-volley til 30-30, og har en liten sjanse nå. Halep setter en forehand i
nettet, og breaksjanse for Woz. Halep redder seg med offensivt spill. Tiden jobber for
Wozniacki. Ny nydelig forehand av Halep til gameball, og enda en til Halep. Fantastisk game, dette. Simona Halep vinner det endelig, med en overraskende stoppball som Wozniacki slår ut.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 2-2. To raske poeng for Wozniacki til 30-0. Holder med lite dramatikk.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 2-3. Kvaliteten har sunket litt. Korte poeng med enkle feil. Halep holder serve greit og får behandling av fysioterapeut i pausen. Hm.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-3. Kom igjen, Halep. Du får ikke spille så mange Grand Slam-finaler i livet. Prøv å korte ned poengene og ta sjanser i Wozniackis servegame (Pete Sampras-metoden). Wozniacki ser også preget ut. Halep slår en backhand ut, og ser en smule resignert ut.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-4. Halep henger med, og har kjempeflaks med en backhand som treffer nettkanten og spretter innover i banen. Dette er ikke slutt.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-5. Og ut av ingenting får Halep et par breakballer. Halep spiller uten frykt nå, Wozniacki virker å spille for å unngå å tape. Halep setter en forehand på ytterkanten av Wozniackis sidelinje, og skal serve for andre sett. Wow.
Kom igjen, Halep. Du får ikke spille så mange Grand Slam-finaler i livet. Prøv å korte ned poengene og ta sjanser i Wozniackis servegame (Pete Sampras-metoden).

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6. Wozniacki tar de to første poengene. Halep må nok vinne settet her for å spare det hun måtte ha av krefter til siste sett. Wozniacki får to breaksjanser når Halep slår en ukontrollert forehand ut. Dagens dristigste andreserve flytter Wozniacki ut av banen. En ny lang forehand avverger den andre breakballen. To poeng unna settet nå. Wozniacki slår en andreserveretur ut, og vi har settball. Hun har Wozniacki utspilt på den, men forehanden fra Halep seiler ut. Langt game. Halep vinner etter en overraskende stoppball som Wozniacki ikke klarer å straffe.

Inn i tredje sett!

Tredje sett

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 1-0. Det er så varmt at spillerne får ti minutters pause før siste sett. Halep tar de to første poengene i Wozniackis serve, men taper de tre neste. Jeg elsker forehanden hennes. Akkurat da jeg har skrevet det, slår hun en ut, og Wozniacki tar første game i siste sett.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 2-0. Halep slipper Wozniacki tilbake til 30-30. Langt game. Wozniacki får en breaksjanse, og Wozniacki flesker en forehand langt ned i Haleps forehandhjørne.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 2-1. Halep begynner med en resignert backhand langt nede i nettet. Hun trenger dette gamet. Tar de to neste poengene, og får to breaksjanser – siste sjanse til å henge med i kampen? Wozniacki avverger den første, den neste slår Halep ut på servereturen. Wozniacki holder presset oppe og får gameball. Wozniacki får enda en gameball etter en fabelaktig ballveksling som hun avgjør ved nettet. Halep moser enda en forehand på Wozniackis svake andreserve, og får breakball med forehandvinner nummer 18. Wozniacki lever av backhanden, Halep av forehanden. Ny forehand av Halep gir henne ny breaksjanse. For et slag det er. Halep får breaksjanse nummer seks. Jeg kan ta en joggetur på tiden dette gamet tar. Dobbelfeil av Wozniacki og Halep bryter tilbake!

Jeg må finne noe å spise.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 3-1. Halep må holde serve for å følge opp bruddet. Taper sporenstreks de to første poengene, og så spiller Wozniacki en backhand fra eget forehandhjørne til 0-40. Wozniacki bryter blankt. Dass war dass?

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 3-2. Wozniacki taper de to første poengene til 0-30. To breakballer for Halep kort tid etter. Halep ser ikke kokt ut lenger. Wozniacki vifter en forehand langt ut til siden og brytes. Jeg liker ikke tennis hvor servebrudd er like vanlig som snø i Arktis.
Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 3-3. Jeg holdt med Wozniacki da kampen begynte, men nå er det samme for meg. Halep holder greit til 3-3. Er det kjedelig at spillerne er så like? Nei, ikke når kvaliteten er så høy som dette.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 3-4. Småkritisk for Wozniacki, som kommer under 0-30. To dristige poeng tett på linjene får henne tilbake til 30-30. Breakball for Halep. Wozniacki slår en forehand ut. Halep er slett ikke ferdig, hun er to games unna seier.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 4-4. Fantastisk poeng til 30-0 for Wozniacki. Hun må bryte nå. Wozniacki søker mindre risiko enn hun gjorde for to timer siden. Halep kravler seg tilbake til 30-30. Wozniacki sender milelange blikk mot tribunen, men får en breaksjanse – det var et viktig poeng. Halep redder seg tilbake til deuce. Høyt nivå nå. Wozniacki bryter til 4-4. Nå kommer dagens viktigste game.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 5-4. Wozniacki får ledelsen i gamet, og to baller til ledelse. Dobbeltfeil til 40-30. Wozniacki kverner løs på Haleps backhand, og til slutt knekker den sammen i form av en rak variant rett i nettet. Ett game unna dansk Grand Slam-tittel.

Wozniacki – Halep 7-6 (2), 3-6, 6-4. Halep må holde. Begynner med en forehand i nettet til 0-15. Nå står hun bare og slenger i vei forehander, og vinner til slutt poenget til 15-15. Wozniacki vinner kampen og hele turneringen etter et par utrolige opphentinger, inkludert på matchballen. Wozniackis nyfunne offensive spill har ført henne tilbake til verdenstoppen, men i de mest avgjørende øyeblikkene i denne kampen, var de gamle forsvarsferdighetene som vippet det hennes vei.
Hurra, Danmark!

Tennis er sin egen musikk

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music Frank Zappa

Does humor belong in music? spurte Frank Zappa en gang. Jeg heller mot «nei», eller kanskje heller «lykke til!». (Det er vanskelig å lage morsom musikk.)

Hører musikk hjemme i tennis? Jeg synes ikke det. Tennis er allerede den vakreste av alle idretter å se på, og det er en like god auditiv opplevelse. Lyden av et rent treff på ballen er like nydelig enten du opplever den via skjermen eller når du spiller selv.

Hvis du har sett (og hørt) en del tennis i ditt liv, vil du gjenkjenne typen slag med øynene lukket. En slice, en overskrudd ball, en lobb, en volley og en smash høres forskjellige ut. Lyden ballen skaper når den forlater motstanderens racket, gir deg verdifull informasjon om hvilken type slag han har sendt deg.

De siste månedene har jeg vært på tre tennisturneringer for barn i alderen 8-9 år. På forhånd var jeg spent på hvordan tennis, som den individuelle sporten den er, ville fungere uten at halvparten av ungene ville føle seg som tapere etterpå. Det var ingen problem. De ble delt inn i lag, som samlet poeng sammen. Førstemann i en kamp som fikk sju poeng vant kampen, men taperen ble stående og tok med seg sine eksisterende poeng til neste kamp. Smart!

Roger Federer Roma 2003På siste turnering ble de spilt på 11 små baner samtidig. To fulle baner ble delt opp på tvers for å få dette til. Altså var 22 unger i aksjon samtidig. Derfor forstår jeg ikke hvorfor det blir spilt musikk mens spillet pågår. Den er konstant. Ungene teller sine egne poeng. De får beskjeder om hvor de skal spille neste gang. De har kanskje en trener eller foreldre som oppmuntrer underveis. De skal kort sagt forholde seg til en hel del ting samtidig, i tillegg til å slå ballen over nettet og innenfor linjene. Alt dette blir ikke lettere av at det spilles musikk samtidig, tror jeg. Og den ubevisste læringen som ligger i det å høre ballen forlate motstanderens racket, forsvinner.

Behovet for å fylle alle tomrom med lyd, har for lengst kommet til tennisen også. Det spilles musikk i pausene i US Open og Australian Open (så vidt jeg har oppfattet fra tv-sendingene). De gjorde det ikke på Roland Garros da jeg var der for altfor mange år siden (2006), og jeg nekter å tro at Wimbledon gjør det.

I Stavanger tennishall spiller noen musikk mens de trener, med forutsigbart resultat: Vi på de andre banene må rope til hverandre for å gi beskjeder, og jeg regner med at de må det også. Jeg håper det gir dem rikelig med andre treningsgevinster, for hvis ikke, ser jeg ikke poenget.

Andre Agassi, i 1994 (etter et tap, det må sies):